Hva er greia med 1 natts innleggelse på akutt?

[Kashmir-]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Terje Tysland? 

Helt riktig. Jeg liker han jeg altså 🙂 var på trønderparty uti gokk. Utendørs. Med masse gærne trøndere, sjø og fjell. De har harryfaktor som sprenger skalaen, men det liker jeg. Og så blir de alltid så sentimentale etter 2 i promille. Og da er det Terje Tysland. Fine folk ❤

[stjernestøv]

Kashmir skrev (22 minutter siden):

Helt riktig. Jeg liker han jeg altså 🙂 var på trønderparty uti gokk. Utendørs. Med masse gærne trøndere, sjø og fjell. De har harryfaktor som sprenger skalaen, men det liker jeg. Og så blir de alltid så sentimentale etter 2 i promille. Og da er det Terje Tysland. Fine folk ❤

Ja det er fine folk, liker det jeg også ❤️ 

[Glitter]

ISW skrev (5 timer siden):

Vi kan selvfølgelig ha en lang diskusjon rundt om Kuptons kommentar var passende eller ikke. Slik jeg kjenner Kupton, så spissformulerer han (i likhet med meg) - så kan man selvsagt diskutere om det er en riktig framgangsmåte ovenfor sårbare mennesker, men jeg mener like fullt at man berører et viktig tema som trenger å bli diskutert.

Selvmordstanker og suicidalitet er en enormt stor mix av fenomener med svært varierende alvorlighetsgrad. Jeg husker jeg hadde en prat med mamma om dette for lenge siden, og hun sa at hun en gang etter en stor krangel med faren min lå i sengen og savnet sin døde mor i himmelen og tenkte "det er ikke så farlig om jeg ikke våkner i morgen". Dette er på en måte starten på "det suicidale spekter" - og det er utrolig trist at mennesker har det så vondt at de kan tenke sånn. Men selvmordstruet er man ikke.

Jeg har ikke kilden foran meg nå, men de aller fleste mennesker vil i en eller annen situasjon komme inn på tanker om død og selvmord en eller annen gang i løpet av livet. Samtidig dør 5-600 mennesker i året av selvmord. Det betyr at sjansen for at en tilfeldig nordmann (som kan ha hatt selvmordstanker) dør av noe ANNET enn selvmord er 99,4%. Og i dette tallet ligger alle psykisk syke, alle med kroniske smerter, alle med personlighetsforstyrrelser, osv. Selv for en person med bipolar lidelse og/eller EUPF, er sjansen for å faktisk dø av selvmord ekstremt mye lavere enn for å dø av noe annet. Og da snakker vi om sannsynlighet på livstid. Ikke i en enkelt krise.

At alle skal få hjelp når de trenger det, er et budskap som selger godt politisk. Dessverre er det ofte en mismatch mellom den hjelpen som hjelper i det lange løp, og den hjelpen som gir kortsiktig lindring men som kan vedlikeholde sykdommen. Det blir som å ta seg en Valium eller tre pils når man føler seg engstelig. Det hjelper kanskje der og da men det er ingen god behandling. Men tilbake til selvmord: Av de 1000 mennesker som møter opp på legevakten med selvmordstanker, er det kanskje 1-2 som realistisk ville tatt livet sitt om de ikke fikk hjelp. Det er mennesker som skal skille ut disse 1-2 personene. For du kan ikke legge inn 1000 mennesker. Da ville ingen fått hjelp og pasientene måtte stables i høyden. Jeg etterlyser et svar fra de som engasjerer seg i denne tråden, hvordan skal denne problemstillingen løses. Kan det være en aksept for at det må gjøres en utvelgelse, og at denne utvelgelsen skjer av mennesker med kompetanse i psykiatri, løser det bedre enn media og politikere?

Og uansett hvor grusomt det er: Alle steder det skjer menneskelige vurderinger, vil feil kunne skje. Det skjer alle steder i helsevesenet. En sjelden gang blir en person utskrevet fra legevakten med brystsmerter, der vedkommende likevel hadde hjerteinfarkt. Da kan man dø. En sjelden gang blir en føflekk med kreft regnet som godartet, osv. Poenget mitt er at selv om leger gjør feil, så gjør nok pasienter feil oftere.

@kupton og @Kashmir kan vi diskutere DETTE, og ikke om smileyen bak Kuptons innlegg var støtende eller ikke?

Man kan nok ikke legge inn alle som har selvmordstanker nei. 

Det jeg kanskje savner, eller ikke kanskje, det er at når det gjøres feilvurderinger hvorfor blir det hysjet ned? 

Jeg opplevde det som vondt at den behandleren jeg hadde som jeg hadde i min behandlers fravær ikke kontaktet meg etter et svært alvorlig forsøk for å spørre om jeg ville gjennomgå den siste timen vi hadde hvor jeg tryglet og var, ulikt meg, klar og tydelig på at nå klarer jeg ikke å stå i mot mer, så vær så snill hjelp meg. For hos meg har de siste årene selvmordstanker ikke vært noe jeg tenker jeg vil. Det er noe jeg må, og jeg kjenner en fysisk kraft som pusher meg. Så jeg var veldig redd. Men utskrivelse ble opprettholdt. Mulig hun lot seg blende at jeg tok meg joggeturer, men de på min vanlige avdeling de reagerer kun når jeg ikke trener, for trene gjør jeg omtrent uansett hvor dårlig jeg er. Da jeg fikk avslag på forlengelse av innleggelse så gav jeg opp for jeg kjente jeg ikke var sterk nok. Selv da tok jeg en joggetur etter at jeg hadde bestemt at kommende natt om 12 timer skulle det skje. Da slapp uroen taket for jeg trengte ikke kjempe mer. 

Dette å snakke om de siste to dagene på avdelingen (jeg fikk såvidt ta overnattingspermisjon for sykepleier så jeg var annerledes og siden avgjørelsen var tatt og ingen kom til å tro meg tenkte jeg så løy jeg og sa jeg ikke skulle gjøre noe) hadde vært godt for meg. Og få fortelle akkurat hva som skjedde på min innside og at hun hadde sagt at hun tok rett og slett en feil vurdering. For all del si at det ikke var lett å vurdere, men ring meg nå i hvert fall og gi meg anerkjennelse på at det kunne blitt håndtert annerledes ved å ta på alvor at tvangen ikke bare er vanlige tvangstanker, men noe jeg har handlet på før og som kan oppleves større enn meg. 

Men det var helt stilt fra den avdelingen og da min faste behandler kom til meg på sykehuset to uker senere så var det tydelig at det har vært et internt møte eller noe for hun virket ukomfortabel og lojal mot sykehuset. 

Hvis jeg ikke hadde overlevd så hadde det blitt opprettet en tilsynssak. Jeg overlevde, men med delvis livstruende og varige skader. Jeg klandrer ikke andre enn meg selv for hva jeg gjorde. Samtidig tok jeg ansvar og sa tydelig at akkurat nå bør jeg ikke skrives ut. Jeg er ikke ute etter at den psykologen skulle få refs heller. Bare en uttalelse fra sykehuset at det ikke ble gjort en faglig korrekt vurdering og at det burde vært gjort mer for å kartlegge den akutte suicidalfaren. Da hadde sykehuset tatt ansvar for sin del oppi dette og jeg hadde ikke sittet og følt meg så sviktet og deretter bare etterlatt og glemt. Neste gang jeg havnet på den avdelingen så fikk jeg panikkanfall for jeg husket de desperate ordene mine om hjelp. Og øyeblikket jeg resignerte. 

Ble langt igjen dette, men prøver bare å si at det var to svik der. Først sykehuset sin feilvurdering. Deretter deres totale stillhet vedrørende saken. Jeg var ikke utskrevet under hendelen. Jeg var på permisjon natten før utskrivelse. Altså var jeg fortsatt pasient der og selv om jeg har mitt ansvar så har de også sitt. 

Er det sånn over alt? At selvmord og forsøk med alvorlige og omfattende skader under innleggelse bare holdes kjeft om? Ingen gjennomgang med pasienten, med pårørende som er fly forbanna, en uttalelse fra sykehus til pasient hvor feilvurderingern tas stilling til og i hvert fall en intern gjennomgang av noe slag med behandlingsansvarlig som har stått for avgjørelsen og utskrivelse. 

Jeg hadde lagt det hele raskt bak meg hadde ikke alle inkludert min nære behandler fått munnkurv på. Handler om å være litt medmenneske når noen føler seg sviktet i en så alvorlig og sårbar sak. Men det er som om at fordi jeg har borderline så er sykehuset fritatt all form for ansvar når det gjelder feilbehandling. Da føler man seg lite verdt. 

Jeg håper at det i alle fall er rutine med interne gjennomganger både på legevakten og i psykiatrien når sånne ting skjer. Slik at man kan lære av det. 

Om ikke annet da jeg 1,5 senere var suicidal igjen og fortalte om at jeg hadde det likt nå som sist så ble jeg tatt på alvor. Ikke at jeg var innlagt i lang tid, men nok til at jeg fikk tilbake kontrollen. 

Lurer på hvor mange av årlige selvmord som kunne vært unngått hadde de fått akutt hjelp da de ba om det. For mange er det å be om hjelp en siste desperat utvei, og det å få avslag på hjelp er siste dråpen for da har de jo ikke noe håp. Og uten håp er det ikke mye til håp. For å si det enkelt. Det må utvikles bedre metoder, eller mer kompetente leger på legevakten til å vurdere disse pasientene. Å skille de som kan vente til poliklinisk behandling og de som er i alvorlig livsfare. Jeg har møtt leger yngre enn meg (jeg er 32) på legevakten. Skal liksom disse vurdere om en pasient er så syk at det må selvmordsprevantive tiltak til? Det er jo helt bak mål det. 

Og det er spredt kompetanse. På min legevakt er det to stk som tvangsinlegger meg _hver_ gang gjennom 6 år at politiet tar meg dit pga bekymring. Så er det de som av og til gjør det, de som aldri gjør det og disse som bare jobber en kort periode som ikke gjør det selv om jeg faktisk burde vært det. Eller som minimum blitt plassert hos politiet den natten til nykter og i hvert fall litt mer i vater for jeg har vært bestemt og jeg har gjort noe greier. 

Og nei dette er for det meste lenge siden, tas sjeldent til legevakten nå. jeg gidder ikke spydige kommentarer fra AB. Jeg ramset dette opp for å belyse hvor ulik kompetanse og praksis hver lege har på én og samme person. Som ikke kjenner meg godt nok til å klare å vurdere at ja nå er hun dårligere enn hun pleier å være eller nå vil det holde å sove av seg rusen hos politiet så får du time hos fastlegen i morgen. Evt å få dra hjem.

Det må gjøres mer for å hindre selvmord OG alvorlig skade med varige men. Tross alt hvis man overlever skal man leve med nedsatt livskvalitet. Noen mer enn andre, og det er viktig at disse også får en stemme. Jeg synes det er kjempetrist for meg og andre som lever med varige skader og smerter som følge av mislykket selvmordsforsøk og synes det er merkelig at vi ikke hører om disse. En ting er meg og mine varige men, men noen sitter i rullestol med pustemaskin liksom. Jeg bare kan ikke gå mer enn korte distanser ellers har de andre skadene ordnet seg. Men selv mine skader og smerter forringer livskvaliteten og jeg skulle ønske jeg hadde blitt hindret. Av noen eller noe.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Man kan nok ikke legge inn alle som har selvmordstanker nei. 

Det jeg kanskje savner, eller ikke kanskje, det er at når det gjøres feilvurderinger hvorfor blir det hysjet ned? 

Jeg opplevde det som vondt at den behandleren jeg hadde som jeg hadde i min behandlers fravær ikke kontaktet meg etter et svært alvorlig forsøk for å spørre om jeg ville gjennomgå den siste timen vi hadde hvor jeg tryglet og var, ulikt meg, klar og tydelig på at nå klarer jeg ikke å stå i mot mer, så vær så snill hjelp meg. For hos meg har de siste årene selvmordstanker ikke vært noe jeg tenker jeg vil. Det er noe jeg må, og jeg kjenner en fysisk kraft som pusher meg. Så jeg var veldig redd. Men utskrivelse ble opprettholdt. Mulig hun lot seg blende at jeg tok meg joggeturer, men de på min vanlige avdeling de reagerer kun når jeg ikke trener, for trene gjør jeg omtrent uansett hvor dårlig jeg er. Da jeg fikk avslag på forlengelse av innleggelse så gav jeg opp for jeg kjente jeg ikke var sterk nok. Selv da tok jeg en joggetur etter at jeg hadde bestemt at kommende natt om 12 timer skulle det skje. Da slapp uroen taket for jeg trengte ikke kjempe mer. 

Dette å snakke om de siste to dagene på avdelingen (jeg fikk såvidt ta overnattingspermisjon for sykepleier så jeg var annerledes og siden avgjørelsen var tatt og ingen kom til å tro meg tenkte jeg så løy jeg og sa jeg ikke skulle gjøre noe) hadde vært godt for meg. Og få fortelle akkurat hva som skjedde på min innside og at hun hadde sagt at hun tok rett og slett en feil vurdering. For all del si at det ikke var lett å vurdere, men ring meg nå i hvert fall og gi meg anerkjennelse på at det kunne blitt håndtert annerledes ved å ta på alvor at tvangen ikke bare er vanlige tvangstanker, men noe jeg har handlet på før og som kan oppleves større enn meg. 

Men det var helt stilt fra den avdelingen og da min faste behandler kom til meg på sykehuset to uker senere så var det tydelig at det har vært et internt møte eller noe for hun virket ukomfortabel og lojal mot sykehuset. 

Hvis jeg ikke hadde overlevd så hadde det blitt opprettet en tilsynssak. Jeg overlevde, men med delvis livstruende og varige skader. Jeg klandrer ikke andre enn meg selv for hva jeg gjorde. Samtidig tok jeg ansvar og sa tydelig at akkurat nå bør jeg ikke skrives ut. Jeg er ikke ute etter at den psykologen skulle få refs heller. Bare en uttalelse fra sykehuset at det ikke ble gjort en faglig korrekt vurdering og at det burde vært gjort mer for å kartlegge den akutte suicidalfaren. Da hadde sykehuset tatt ansvar for sin del oppi dette og jeg hadde ikke sittet og følt meg så sviktet og deretter bare etterlatt og glemt. Neste gang jeg havnet på den avdelingen så fikk jeg panikkanfall for jeg husket de desperate ordene mine om hjelp. Og øyeblikket jeg resignerte. 

Ble langt igjen dette, men prøver bare å si at det var to svik der. Først sykehuset sin feilvurdering. Deretter deres totale stillhet vedrørende saken. Jeg var ikke utskrevet under hendelen. Jeg var på permisjon natten før utskrivelse. Altså var jeg fortsatt pasient der og selv om jeg har mitt ansvar så har de også sitt. 

Er det sånn over alt? At selvmord og forsøk med alvorlige og omfattende skader under innleggelse bare holdes kjeft om? Ingen gjennomgang med pasienten, med pårørende som er fly forbanna, en uttalelse fra sykehus til pasient hvor feilvurderingern tas stilling til og i hvert fall en intern gjennomgang av noe slag med behandlingsansvarlig som har stått for avgjørelsen og utskrivelse. 

Jeg hadde lagt det hele raskt bak meg hadde ikke alle inkludert min nære behandler fått munnkurv på. Handler om å være litt medmenneske når noen føler seg sviktet i en så alvorlig og sårbar sak. Men det er som om at fordi jeg har borderline så er sykehuset fritatt all form for ansvar når det gjelder feilbehandling. Da føler man seg lite verdt. 

Jeg håper at det i alle fall er rutine med interne gjennomganger både på legevakten og i psykiatrien når sånne ting skjer. Slik at man kan lære av det. 

Om ikke annet da jeg 1,5 senere var suicidal igjen og fortalte om at jeg hadde det likt nå som sist så ble jeg tatt på alvor. Ikke at jeg var innlagt i lang tid, men nok til at jeg fikk tilbake kontrollen. 

Lurer på hvor mange av årlige selvmord som kunne vært unngått hadde de fått akutt hjelp da de ba om det. For mange er det å be om hjelp en siste desperat utvei, og det å få avslag på hjelp er siste dråpen for da har de jo ikke noe håp. Og uten håp er det ikke mye til håp. For å si det enkelt. Det må utvikles bedre metoder, eller mer kompetente leger på legevakten til å vurdere disse pasientene. Å skille de som kan vente til poliklinisk behandling og de som er i alvorlig livsfare. Jeg har møtt leger yngre enn meg (jeg er 32) på legevakten. Skal liksom disse vurdere om en pasient er så syk at det må selvmordsprevantive tiltak til? Det er jo helt bak mål det. 

Og det er spredt kompetanse. På min legevakt er det to stk som tvangsinlegger meg _hver_ gang gjennom 6 år at politiet tar meg dit pga bekymring. Så er det de som av og til gjør det, de som aldri gjør det og disse som bare jobber en kort periode som ikke gjør det selv om jeg faktisk burde vært det. Eller som minimum blitt plassert hos politiet den natten til nykter og i hvert fall litt mer i vater for jeg har vært bestemt og jeg har gjort noe greier. 

Og nei dette er for det meste lenge siden, tas sjeldent til legevakten nå. jeg gidder ikke spydige kommentarer fra AB. Jeg ramset dette opp for å belyse hvor ulik kompetanse og praksis hver lege har på én og samme person. Som ikke kjenner meg godt nok til å klare å vurdere at ja nå er hun dårligere enn hun pleier å være eller nå vil det holde å sove av seg rusen hos politiet så får du time hos fastlegen i morgen. Evt å få dra hjem.

Det må gjøres mer for å hindre selvmord OG alvorlig skade med varige men. Tross alt hvis man overlever skal man leve med nedsatt livskvalitet. Noen mer enn andre, og det er viktig at disse også får en stemme. Jeg synes det er kjempetrist for meg og andre som lever med varige skader og smerter som følge av mislykket selvmordsforsøk og synes det er merkelig at vi ikke hører om disse. En ting er meg og mine varige men, men noen sitter i rullestol med pustemaskin liksom. Jeg bare kan ikke gå mer enn korte distanser ellers har de andre skadene ordnet seg. Men selv mine skader og smerter forringer livskvaliteten og jeg skulle ønske jeg hadde blitt hindret. Av noen eller noe.

Men var dette den første gangen du hadde bedt om å få forlenget en innleggelse fordi du var for dårlig for utskrivelse eller var dette noe du har bedt om flere ganger? Isåfall gjelder det mange ganger da? Jeg kan forstå din frustrasjon dersom dette var din første gang og de ikke tok dine ord på alvor, men dersom dette er noe som har skjedd mange ganger før at du føler for forlengelse av en innleggelse så skjønner jeg egentlig dems avgjørelse siden alle som vil bli innlagt lenger kan de jo ikke la bli lenger. 

Anonymkode: 7cfd5...c32

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men var dette den første gangen du hadde bedt om å få forlenget en innleggelse fordi du var for dårlig for utskrivelse eller var dette noe du har bedt om flere ganger? Isåfall gjelder det mange ganger da? Jeg kan forstå din frustrasjon dersom dette var din første gang og de ikke tok dine ord på alvor, men dersom dette er noe som har skjedd mange ganger før at du føler for forlengelse av en innleggelse så skjønner jeg egentlig dems avgjørelse siden alle som vil bli innlagt lenger kan de jo ikke la bli lenger. 

Anonymkode: 7cfd5...c32

Jeg hadde bedt om det før, men sluttet med det for lenge siden. Jeg hadde ikke vært ordentlig suicidal på over ett år på det tidspunktet. Dessuten hadde jeg en behandler som ikke kjente meg og visste jeg hadde bedt om forlengelse for lenge siden. 

Uansett poenget mitt er ikke at jeg ikke fikk forlengelse selv om det kunne hindret at det som skjedde skjedde. Poenget er at det ble jo bare hysjet ned i etterkant at det ble gjort en feilvurdering. Absolutt ingen var interessert i å snakke med meg om det slik at jeg kunne få hjelp til å bearbeide det som for meg og min familie var en stor svikt. Jeg hadde ikke for vane å si ifra om at jeg nok kommer til å ta livet mitt ved utskrivelse. Faktisk hadde jeg aldri sagt sånn før, så det burde blitt oppfattet som reelt og ikke en trussel. Og for meg hadde det hjulpet med en samtale med den behandleren jeg hadde under den innleggelsen i etterkant. Jeg synes ikke det er mye å be om når det er blitt som det ble. Det hadde gjenopprettet min tillitt fordi jeg hadde følt at konsekvensene av det hele ble anerkjent og tatt på alvor.