Når lysten til å isolere seg tar overhånd....

[Janvl]

Føler meg mer og mer malt inne i et hjørne uten noen synlige utveier, annet enn å unngå det som gir smerte og være alene.

Jeg har engstelige og unnvikende pf, og har hele mitt voksne liv slitt med ukontrolerbare tvangstanker og sterk selvfordømmelse i sosiale situasjoner, dette gjør veldig vondt og har gjort meg sliten og deprimert. Tankene har vokst seg sterkere hver dag. Når jeg er sammen med andre mennesker gjentar det samme mønsteret ser hver gang.

Kan etterhvert ikke huske hvor mange behandlinger jeg har hatt, tror jeg har prøvd det meste helsevesenet kan tilby. Jeg prøver selv å fungere med venner og kollegaer, men vet av bitter erfaring at eksponering er lik smerte, det gjør vondt hver gang, og det har absolutt ikke blitt noe bedre. Likevel er eksponering det rådet som man alltid får. Ensomhet gjør vondt, men er kanskje mindre vondt en samvær med andre mennesker? Hvilken smerte er minst?

Har veldig lyst til å gjøre noe med situasjonen, men er skeptisk til å prøve enda en behandler som enda en gang vil foreslå en læreboks behandling som vi begge vet ikke vil hjelpe fordi jeg har prøvd det samme før. Jeg skjønner tanken med eksponering... Ved å eksponere vil man se at sosialisering ikke er farlig og at man faktisk klarer seg bra, og så vil frykten etterhvert reduseres. Det stemmer nok for noen... Men hva hvis man er fullstendig fryst, ikke klarer å få frem et ord og heller ikke klarer å få meg seg hva den andre snakker om. Hvordan går det? Vil jeg vokse på det og få mindre frykt? Eller vil den følelse av ikke fungere med andre bare bli sterkere slik at eksponeringen gjør mer skade. Har i tidligere behandling spurt om dette, men det står vist ikke i lærebøkene. 

Merker bare at lengselen etter ro og fravær av angst trekker mot isolasjon, men vet også at mitt liv da blir tomt og trist, og til slutt uten noen mening.... hva velger man da?

[AnonymBruker]

Ikke isoler deg. Jeg har også engstelig unnvikende pf blant annet og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg begynte til slutt å isolere meg for noen år siden. Jeg er ofte veldig deprimert pga mangel på mening i livet. Skulle aldri isolert meg, men det var den koronaen som gjorde mye av det. Nå sitter jeg fint i det. Det er mye tyngre å gå tilbake til slik det var enn noe annet. Så håper du unngår å isolere deg. 

Anonymkode: 87941...62d

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lage deg en konkret liste med behandlingsmål du kan ta med. 

Mange bare går rundt grøten og ender følgelig opp med å gå i terapi uten bedring i flere år 

Anonymkode: af227...97b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Anbefaler deg å lage deg en konkret liste med behandlingsmål du kan ta med. 

Mange bare går rundt grøten og ender følgelig opp med å gå i terapi uten bedring i flere år 

Anonymkode: af227...97b

Hva med om det er sykdommen som gjør at man ikke blir bedre? 

[Everybody]

For noen fungerer ikke eksponering, da er det gjerne noe annet som ligger i bunn. Noe som gjerne må medisineres bort. En med autisme vil f.eks aldri bli noe bedre uansett hvor sosial han prøver å være.

[Glitter]

Everybody skrev (20 minutter siden):

For noen fungerer ikke eksponering, da er det gjerne noe annet som ligger i bunn. Noe som gjerne må medisineres bort. En med autisme vil f.eks aldri bli noe bedre uansett hvor sosial han prøver å være.

En med autisme kan trene seg bedre jo. Det gjorde jeg selv. Var fortsatt ikke som andre, men bedre ble jeg. Jeg ble bedre ved å observere og kopiere andres måte å kommunisere på. Nå er jeg blitt verre igjen pga jeg er så lite sosial. 

Endret 25. juni 2023 av Glitter

[Janvl]

Hos meg er det nok ikke autisme, jeg er flink med språk og klarer det faglige på jobb.

Det er en sterkt og intens følelse av å være mislikt og verdiløs. I sosiale setninger faller jeg ut med er n gang og trekker meg mentalt tilbake. Samtidig blir jeg helt fortvilt fordi ingen liker meg og ønsker bare å forsvinne. Jeg faller ned i mørke tanker og blir deprimert. Etter mange år går dette mønsteret på autopilot, og jeg har for lengst mistet evnen til å delta i samtaler som normale mennesker kan. I en gruppe vil jeg alltid være utenfor. Jeg føler meg fremmed overfor andre mennesker og forstår ikke lenger hva folk snakker om og hvordan man sosialiserer. Har mistet denne evnen.

Denne følelsen av å være utenfor har alltid vært der og ligger nok i mine gener. Det er nok ikke noen easy fix her ....

Hittil jeg har jeg ikke hatt en behandler som klarer å møte meg der jeg er, og forstå den verden jeg lever i....og da blir det vanskelig å finne en behandling som faktisk har en virkning. 

[Everybody]

Janvl skrev (2 minutter siden):

Hos meg er det nok ikke autisme, jeg er flink med språk og klarer det faglige på jobb.

Det er en sterkt og intens følelse av å være mislikt og verdiløs. I sosiale setninger faller jeg ut med er n gang og trekker meg mentalt tilbake. Samtidig blir jeg helt fortvilt fordi ingen liker meg og ønsker bare å forsvinne. Jeg faller ned i mørke tanker og blir deprimert. Etter mange år går dette mønsteret på autopilot, og jeg har for lengst mistet evnen til å delta i samtaler som normale mennesker kan. I en gruppe vil jeg alltid være utenfor. Jeg føler meg fremmed overfor andre mennesker og forstår ikke lenger hva folk snakker om og hvordan man sosialiserer. Har mistet denne evnen.

Denne følelsen av å være utenfor har alltid vært der og ligger nok i mine gener. Det er nok ikke noen easy fix her ....

Hittil jeg har jeg ikke hatt en behandler som klarer å møte meg der jeg er, og forstå den verden jeg lever i....og da blir det vanskelig å finne en behandling som faktisk har en virkning. 

Høres ut som sosial angst, dårlig selvtillit eller mindreverdighetskompleks. Du har sikkert hørt dette før, men har du prøvd SSRI eller SNRI?

[Janvl]

Ja, jeg har prøvd flere typer antidepressiva, sist aurorix Jeg har det dårlig både med og uten medisiner. Med medisiner føler jeg meg flatt og uten følelser, tristheten og mørke forsvinner ikke. Akkurat nå er jeg uten medisiner og behandling, så jeg får se hva som skjer her fremover.

Jeg opplever mere at sosialangst er symptomet, ikke hovedproblemet. De ulike diagnoser griper riktignok inn i hverandre, men det er  diagnosen engstelig og unnvik pf jeg kjenner jeg mest igjen, særlig her lidelses trykket ved å være mislikt og utenfor. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, dog klarer jeg meg ganske ok i sosiale situasjoner. Men er ofte unnvikende for det. Har du prøvd Seroxat? Jeg har prøvd stort sett alt av AD også, og for min del var det Seroxaten som hjalp mest mtp å bryte ned unnvikelsesspøkelset. 

Anonymkode: 34bf7...8a6

[Janvl]

Skal sjekke det🙂👍 seroxat var det første AD jeg prøvde på slutten av 90-tallet, husker den hadde god effekt, men noen bivirkninger.

[stjernestøv]

Janvl skrev (11 minutter siden):

Skal sjekke det🙂👍 seroxat var det første AD jeg prøvde på slutten av 90-tallet, husker den hadde god effekt, men noen bivirkninger.

Jeg hadde noen skremmende bivirkninger på den, sluttet med en gang.