Er det typisk at bipolariteten blir verre med årene uten behandling?

[Glitter]

Ble langt. Om ingen orker lese alt så har jeg fått sirevet ut endel tanker. Men setter pris på innspill. 

Jeg lurer på om det at min bipolare lidelse (hypomaniene, depresjonene har vært tydelig for psykiatrien siden dag én) var av en mildere karakter før, selv om jeg hadde tidvis adferd som er typisk hypomani og en subjektiv opplevelse av å være oppstemt, er årsaken til at det tok sånn tid å få riktig diagnose? 

Så var jeg for første gang innlagt da en hypomani brøt ut, men den var medikamentutløst. Selv om jeg også slo ut på bipolar i et forskningsprosjekt i regi av Oslo universitetssykehus mente hun jeg ikke var bipolar. Så hadde jeg medikamentutløst hypomani inne på avdeling enda en gang. Og fortalte at jo jeg hadde også hatt sånne episoder uten utløst av verken rus eller medikamenter, men jeg tok jo ikke kontakt med henne da. Så det ble kun mine ord. Deretter, desember 2021 ble jeg hypoman igjen og det var ingenting av substanser i systemet mitt jeg var helt rusfri i flere uker. Da passet jeg på å ringe behandler og hun ba meg dokumentere hypomanien i dagboken min. Hun valgte da å lese hele dagboken og der har jeg jo beskrevet hypomane symptomer gjennom hele boken fra 2019. Fikk dermed diagnosen, men avslag på å prøve Litium? Hadde alt prøvd Lamictal uten effekt. 

Så sommeren 2022 hadde jeg min kraftigste og mest langvarige hypomani i mitt liv. Jeg skjønte likevel at jeg hadde null kontroll og jeg ble anbefalt frivillig innleggelse. Etter 5 uker i hypomani begynte jeg å få vrangforestillinger pga søvnmangel, og det var da jeg fikk Zyprexa. Tok en uke ca så var jeg tilnærmet normal. Bortsett fra at jeg fikk et fire dagers tilbakefall da jeg sluttet på den.

DA fikk jeg gjennomslag for å få begynne på Litium. Men måtte legges inn for det. I ventetiden hadde jeg en til hypomani, men den ble slått ned av medisiner etter 1,5 uker. 

Og så, ett år etter offisiell diagnose fikk jeg starte Litium. 

Jeg opplevde spesielt de siste to årene å få stadig mer kraftige hypomanier, og de kom ca to ganger i året, og ca 3-4 runder med depresjon i året. For ti år siden hadde jeg kun ca én mild/moderat depresjon i året. Jeg har altså blitt verre med hyppigere og kraftigere episoder i året etter hvert som jeg har blitt eldre. 

I 2018 hadde jeg et alvorlig selvmordsforsøk inne på tvungen avrusning hvor jeg ble funnet bevisst og blå, og fikk da tilsyn hvert 15 min. Få dager senere så jeg plutselig lyset. Jeg skylle aldri ruse meg igjen, jeg skulle kjøpe hund (og det gjorde jeg), jeg skulle jobbe, reise. Nei jeg var altså så rehabilitert at jeg kunne skrives ut av tvangen som hadde vart en av tre måneder. Jeg klarte å overbevise dem om at dette var helt reelt og friskt. Jeg ble sendt til akuttposten for å være der i to uker frivillig før jeg fikk reise hjem. Der skrev min behandler gjennom flere år at jeg var oppspilt, hadde taleflom og det var vanskelig å komme til ordet. Ingen, verken de på avrusningen eller min behandler som kjente meg tenkte at min åpenbaring var en del av hypomani. Jeg snakket meg altså ut av tvangsinnleggelse som hadde vedtak på 3 mnd på avrusning før jeg skulle videre i behandling. Alle bare svelget det jeg sa rått om at nå var jeg frisk. 

I 2017 hadde jeg en midlertidig behandler og han sa etter time to at jeg garantert var bipolar, men så snart jeg fikk permanent behandler så ble det forkastet og jeg fikk tre stk personlighetsforstyrrelser. 

For det første hvordan kan det sitte så langt inne å være åpen for at symptomer stammer fra bipolar bare fordi man har borderline? Hun har til og med sagt at svigninger høyt og lavt ikke er et symptom hos meg med min borderline. Likevel bagatelliserte hun mine verbalt fortalte hypomanier som at kontrasten mellom depresjon og normalt humør kan være så stor at en føler seg oppstemt. Jeg sa meg uenig i at det hang sammen sånn. Og uansett kom tegnene på bipolar lidelse som perler på en snor i noen år, men alt ble bortforklart. Helt til det bare ikke gikk å bestride lenger. At hun snudde og gav meg diagnosen til slutt synes jeg det står respekt av mtp hvor lenge hun hadde sagt meg imot på å ha lidelsen. Bipolar i familien har jeg forsåvidt også. 

Og hvorfor klarer noen å se det med en gang? Sånn som han midlertidige behandleren jeg hadde som så det etter to timer. Og @kupton som til og med skjønte, eller fikk mistanke om det etter jeg hadde vært fire måneder på forumet? Handler det om erfaring? Eller evne til å la diagnose være diagnose og ikke forstå hele personen ut ifra det? 

Nå når jeg har fått en mye bedre livskvalitet med Litium er det trygt å gå på livet ut hvis nyrene tillater det? Hvis jeg må slutte på medisin, er det slik at bipolar vil fortsette å være progredierende slik det har vært i noen år for meg? At jeg bare ville bli dårligere og dårligere? Og nå tar jeg høyde for at jeg fra høsten av når jeg er ferdig på avrusning ikke saboterer sykdommen med rus. Selv om faktisk ingen av mine hypomanier har vært rusutløst. Har én gang ruset meg under hypomani og det ble armageddon jeg stjelte en bil for å nevnte noe.

Jeg er per nå nøye med medisiner, men å vite om det er sannsynlig at uten medisiner vil bare episodene fortsette å bli mer hyppig, kraftig og langvarig? Det vil være en motivasjon for å holde meg på medisiner for av en eller annen grunn får jeg regelmessig lyst til å slutte. Selv om jeg ikke har vært deprimert siden februar nå og det er lenge i min verden. Og den ene høye episoden var ikke sånn at gikk over styr. Alle var enig om at jeg var (hypo)hypoman, men at jeg hadde en helt annen kontroll på meg selv. Varte i to uker og det var bare to fine uker i en nyforelsket og energisk tilstand. 

Dette ble langt, men jeg lurer veldig på dette. Jeg forstår ikke hvordan min ellers dyktige behandler ikke klarte/ville se det før etter flere år som min behandler. 

For øvrig mulig jeg hadde tilløp, eller tegn på hypomani da jeg var 16. Ble veldig aktiv med trening, drikking, sex med hvem som helst uten prevensjon, jeg som ALDRI kranglet med mamma klikket for alt. Det er ikke sikkert det var varseltegn på bipolar, men bortsett fra dette halve året så var jeg en rolig tenåring som overhodet ikke gikk til sengs med alt og alle og gjerne 7 år eldre menn og jeg som sagt 16. Etter disse seks mnd fulgte en lang depresjon. Og min første depresjon 9 år gammel, og aldri har det gått mer enn et år uten en depresjon siden. De bare ble mer hyppig fra 2016. 

Hvilke vurderinger klarer de som spotter bipolar lidelse til tross for samtidig emosjonelt ustabil pf? 

Jeg er glad i min behandler, men jeg fatter ikke hvordan hun som har god anseelse i fagmiljøet bare ikke ville se at det var mer enn borderline. 

Nå er jeg livredd for å bli fratatt diagnose og medisiner i rusbehandling for de ikke ser noe bipolar i meg. Men det er jo fordi det er (nesten) medisinert bort. Jeg vet en det har skjedd med. Men hn hadde ikke vært observert flere ganger på avdeling under hypomanier da slik jeg har blitt. Det gjør det vel lite sannsynlig at de begynner å pirke diagnoser når jeg tross alt er utredet over flere år og både en psykiater på DPS har satt den som diagnose i epikrise og tilslutt også min mangeårige psykologspesialist? 

[Gjest Cybele]

Jeg tenker å svare overordnet: grunnen til at du strever enda, selv om det bipolare er medisinert mye ned, er fordi det ikke bare er bipolaritet du sliter med. Rus og sving Inger mellom de bipolare episodene handler om det emosjonelt ustabile og det er uheldigvis vanskeligere å behandle. Men du jobber jo ræva av deg dame, for å fikse livet, jeg er virkelig imponert over deg! Du kunne endt opp uten selvinnsikt og uten fremgang over hodet. I stedet har du utviklet deg og du jobbet med vanskene dine. Kanskje har det blitt for mye fokus fra behandleres side på det bipolare det siste året og medisiner, slik at du har fått for lite hjelp med vanskene som ikke reguleres av litium? Du behøver livsmestringshjelp og hjelp med å stå i og regulere emosjoner fordi du har utviklet uheldige strategier å løse livet og følelser på. Si til behandler at du trenger en hånd å holde i enda selv om målet ditt er å redusere antall innleggelser osv. De må ikke slippe deg enda. Du er god!

[frosken]

Glitter skrev (57 minutter siden):

Ble langt. Om ingen orker lese alt så har jeg fått sirevet ut endel tanker. Men setter pris på innspill. 

Jeg lurer på om det at min bipolare lidelse (hypomaniene, depresjonene har vært tydelig for psykiatrien siden dag én) var av en mildere karakter før, selv om jeg hadde tidvis adferd som er typisk hypomani og en subjektiv opplevelse av å være oppstemt, er årsaken til at det tok sånn tid å få riktig diagnose? 

Så var jeg for første gang innlagt da en hypomani brøt ut, men den var medikamentutløst. Selv om jeg også slo ut på bipolar i et forskningsprosjekt i regi av Oslo universitetssykehus mente hun jeg ikke var bipolar. Så hadde jeg medikamentutløst hypomani inne på avdeling enda en gang. Og fortalte at jo jeg hadde også hatt sånne episoder uten utløst av verken rus eller medikamenter, men jeg tok jo ikke kontakt med henne da. Så det ble kun mine ord. Deretter, desember 2021 ble jeg hypoman igjen og det var ingenting av substanser i systemet mitt jeg var helt rusfri i flere uker. Da passet jeg på å ringe behandler og hun ba meg dokumentere hypomanien i dagboken min. Hun valgte da å lese hele dagboken og der har jeg jo beskrevet hypomane symptomer gjennom hele boken fra 2019. Fikk dermed diagnosen, men avslag på å prøve Litium? Hadde alt prøvd Lamictal uten effekt. 

Så sommeren 2022 hadde jeg min kraftigste og mest langvarige hypomani i mitt liv. Jeg skjønte likevel at jeg hadde null kontroll og jeg ble anbefalt frivillig innleggelse. Etter 5 uker i hypomani begynte jeg å få vrangforestillinger pga søvnmangel, og det var da jeg fikk Zyprexa. Tok en uke ca så var jeg tilnærmet normal. Bortsett fra at jeg fikk et fire dagers tilbakefall da jeg sluttet på den.

DA fikk jeg gjennomslag for å få begynne på Litium. Men måtte legges inn for det. I ventetiden hadde jeg en til hypomani, men den ble slått ned av medisiner etter 1,5 uker. 

Og så, ett år etter offisiell diagnose fikk jeg starte Litium. 

Jeg opplevde spesielt de siste to årene å få stadig mer kraftige hypomanier, og de kom ca to ganger i året, og ca 3-4 runder med depresjon i året. For ti år siden hadde jeg kun ca én mild/moderat depresjon i året. Jeg har altså blitt verre med hyppigere og kraftigere episoder i året etter hvert som jeg har blitt eldre. 

I 2018 hadde jeg et alvorlig selvmordsforsøk inne på tvungen avrusning hvor jeg ble funnet bevisst og blå, og fikk da tilsyn hvert 15 min. Få dager senere så jeg plutselig lyset. Jeg skylle aldri ruse meg igjen, jeg skulle kjøpe hund (og det gjorde jeg), jeg skulle jobbe, reise. Nei jeg var altså så rehabilitert at jeg kunne skrives ut av tvangen som hadde vart en av tre måneder. Jeg klarte å overbevise dem om at dette var helt reelt og friskt. Jeg ble sendt til akuttposten for å være der i to uker frivillig før jeg fikk reise hjem. Der skrev min behandler gjennom flere år at jeg var oppspilt, hadde taleflom og det var vanskelig å komme til ordet. Ingen, verken de på avrusningen eller min behandler som kjente meg tenkte at min åpenbaring var en del av hypomani. Jeg snakket meg altså ut av tvangsinnleggelse som hadde vedtak på 3 mnd på avrusning før jeg skulle videre i behandling. Alle bare svelget det jeg sa rått om at nå var jeg frisk. 

I 2017 hadde jeg en midlertidig behandler og han sa etter time to at jeg garantert var bipolar, men så snart jeg fikk permanent behandler så ble det forkastet og jeg fikk tre stk personlighetsforstyrrelser. 

For det første hvordan kan det sitte så langt inne å være åpen for at symptomer stammer fra bipolar bare fordi man har borderline? Hun har til og med sagt at svigninger høyt og lavt ikke er et symptom hos meg med min borderline. Likevel bagatelliserte hun mine verbalt fortalte hypomanier som at kontrasten mellom depresjon og normalt humør kan være så stor at en føler seg oppstemt. Jeg sa meg uenig i at det hang sammen sånn. Og uansett kom tegnene på bipolar lidelse som perler på en snor i noen år, men alt ble bortforklart. Helt til det bare ikke gikk å bestride lenger. At hun snudde og gav meg diagnosen til slutt synes jeg det står respekt av mtp hvor lenge hun hadde sagt meg imot på å ha lidelsen. Bipolar i familien har jeg forsåvidt også. 

Og hvorfor klarer noen å se det med en gang? Sånn som han midlertidige behandleren jeg hadde som så det etter to timer. Og @kupton som til og med skjønte, eller fikk mistanke om det etter jeg hadde vært fire måneder på forumet? Handler det om erfaring? Eller evne til å la diagnose være diagnose og ikke forstå hele personen ut ifra det? 

Nå når jeg har fått en mye bedre livskvalitet med Litium er det trygt å gå på livet ut hvis nyrene tillater det? Hvis jeg må slutte på medisin, er det slik at bipolar vil fortsette å være progredierende slik det har vært i noen år for meg? At jeg bare ville bli dårligere og dårligere? Og nå tar jeg høyde for at jeg fra høsten av når jeg er ferdig på avrusning ikke saboterer sykdommen med rus. Selv om faktisk ingen av mine hypomanier har vært rusutløst. Har én gang ruset meg under hypomani og det ble armageddon jeg stjelte en bil for å nevnte noe.

Jeg er per nå nøye med medisiner, men å vite om det er sannsynlig at uten medisiner vil bare episodene fortsette å bli mer hyppig, kraftig og langvarig? Det vil være en motivasjon for å holde meg på medisiner for av en eller annen grunn får jeg regelmessig lyst til å slutte. Selv om jeg ikke har vært deprimert siden februar nå og det er lenge i min verden. Og den ene høye episoden var ikke sånn at gikk over styr. Alle var enig om at jeg var (hypo)hypoman, men at jeg hadde en helt annen kontroll på meg selv. Varte i to uker og det var bare to fine uker i en nyforelsket og energisk tilstand. 

Dette ble langt, men jeg lurer veldig på dette. Jeg forstår ikke hvordan min ellers dyktige behandler ikke klarte/ville se det før etter flere år som min behandler. 

For øvrig mulig jeg hadde tilløp, eller tegn på hypomani da jeg var 16. Ble veldig aktiv med trening, drikking, sex med hvem som helst uten prevensjon, jeg som ALDRI kranglet med mamma klikket for alt. Det er ikke sikkert det var varseltegn på bipolar, men bortsett fra dette halve året så var jeg en rolig tenåring som overhodet ikke gikk til sengs med alt og alle og gjerne 7 år eldre menn og jeg som sagt 16. Etter disse seks mnd fulgte en lang depresjon. Og min første depresjon 9 år gammel, og aldri har det gått mer enn et år uten en depresjon siden. De bare ble mer hyppig fra 2016. 

Hvilke vurderinger klarer de som spotter bipolar lidelse til tross for samtidig emosjonelt ustabil pf? 

Jeg er glad i min behandler, men jeg fatter ikke hvordan hun som har god anseelse i fagmiljøet bare ikke ville se at det var mer enn borderline. 

Nå er jeg livredd for å bli fratatt diagnose og medisiner i rusbehandling for de ikke ser noe bipolar i meg. Men det er jo fordi det er (nesten) medisinert bort. Jeg vet en det har skjedd med. Men hn hadde ikke vært observert flere ganger på avdeling under hypomanier da slik jeg har blitt. Det gjør det vel lite sannsynlig at de begynner å pirke diagnoser når jeg tross alt er utredet over flere år og både en psykiater på DPS har satt den som diagnose i epikrise og tilslutt også min mangeårige psykologspesialist? 

Det er alltid lettere å se mønstre i ettertid. Jeg håper du har rett i at dine psykiske vansker nå er løst med litium, men synes samtidig det er noe absurd i at det var etter at du fikk litium alkoholmisbruket ditt tok fullstendig av. Du vet vel ikke egentlig fullt ut hvordan din psykiske helse er i edru tilstand?

[Glitter]

frosken skrev (18 minutter siden):

Det er alltid lettere å se mønstre i ettertid. Jeg håper du har rett i at dine psykiske vansker nå er løst med litium, men synes samtidig det er noe absurd i at det var etter at du fikk litium alkoholmisbruket ditt tok fullstendig av. Du vet vel ikke egentlig fullt ut hvordan din psykiske helse er i edru tilstand?

Det tror og håper jeg bare er ren tilfeldighet. Men én teori kan være at fravær av depresjon gjorde meg mer rastløs, kjeder meg mer, kjenner mer på ensomheten osv. At før var jeg så nedstemt at jeg ikke kjente det like godt? En annen ting kan være at stabiliteten Litium har gitt meg har gjort at jeg ikke får til å være destruktiv lenger, og etter mange år er det blitt en slags trygghet forstå det den som kan. Så jeg begynte å drikke for å fremprovosere det destruktive i meg? Da må jeg jobbe med å ta vekk den tryggheten og finne en annen. 

Skikkelig dårlig trekk av meg, men det har ikke vært bevisst. Jeg har faktisk ikke tenkt over at det var da det eskalere. 

Samtidig i to måneder før jeg kom på krisesenteret så ruset jeg meg mye. Så var jeg rusfri på krisesenteret også rett på DPS i en måned for å starte opp Litium også hjem til drikkinga. Så man kan vel egentlig si at dette har pågått siden august i fjor. Det bare var tre mnd på institusjon i mellom der. 

Nå ble jeg redd for at tre mnd i rusbehandling heller ikke vil nytte. Men jeg kan ikke gå den veien i tankene. Jeg må tenke at å feile ikke er et alternativ slik Eminem synger om i "Loose your self" i filmen 8 mile. 

Du har rett I at jeg ikke vet hvordan jeg er mentalt nykter. Jeg var en helt frisk normal person i Trondheim både i adferd og tankemessig. Men det var fire dager og det var ferie med folk rundt meg. I rusbehandling har jeg jo også folk rundt meg så svaret får jeg vel først til senhøsten faktisk. 

Takk jeg fikk litt å reflektere over. 

Men sånn på dagtid når jeg er nykter så føler jeg meg stabilt nøytral. Det som er fint og uvant er at jeg og mamma har sluttet helt å krangle (var alt min feil da??). Jeg blir ikke irritert bare pappa åpner munnen og spør hvordan det går og jeg svarer med en bra tone og ikke skarpt og irritert og tar til og med initiativ til samtale med mine foreldre. Jeg hører min egen stemme er lysere og mer tydelig når jeg svarer de på matbutikken og gir et lite smil når jeg sier hodet. Bare masse sånne små ting. Til tross for rusen hvor jeg blir et umodent monster. Jeg er mr Jekyll and Hide og mitt serum er alkoholen. 

Endret 27. juni 2023 av Glitter

[Glitter]

Cybele skrev (1 time siden):

Jeg tenker å svare overordnet: grunnen til at du strever enda, selv om det bipolare er medisinert mye ned, er fordi det ikke bare er bipolaritet du sliter med. Rus og sving Inger mellom de bipolare episodene handler om det emosjonelt ustabile og det er uheldigvis vanskeligere å behandle. Men du jobber jo ræva av deg dame, for å fikse livet, jeg er virkelig imponert over deg! Du kunne endt opp uten selvinnsikt og uten fremgang over hodet. I stedet har du utviklet deg og du jobbet med vanskene dine. Kanskje har det blitt for mye fokus fra behandleres side på det bipolare det siste året og medisiner, slik at du har fått for lite hjelp med vanskene som ikke reguleres av litium? Du behøver livsmestringshjelp og hjelp med å stå i og regulere emosjoner fordi du har utviklet uheldige strategier å løse livet og følelser på. Si til behandler at du trenger en hånd å holde i enda selv om målet ditt er å redusere antall innleggelser osv. De må ikke slippe deg enda. Du er god!

Takk skal du ha. Jeg blir veldig motivert at å få positive tilbakemeldinger om innsatsen jeg gjør så det settes pris på. Samtidig som jeg føler meg som en bedrager som i tillegg til å jobbe hardt så saboterer jeg meg selv med rus og rusadferd. Mulig det er min ruspersonlighet. At der jeg har blitt kvitt det meste av borderline nykter så har min rusperson diagnosen til det fulle. Logikken da er å kutte ut rusen. Men vil det destruktive presse seg fram i nykter tilstand igjen da? 

Jeg har dessverre ikke poliklinisk behandling og det har jeg ikke hatt på noen år. De gidder ikke gi meg sjansen bare vil sette meg i bemannet bolig. Men jeg skal motbevise dem! 

I dag har jeg kjøpt en roman som er bygd opp som en realistisk selvbiografi om det å bekjempe avhengigheten til alkohol. Jeg skal begynne å fordype meg i litteratur og skjønnlitteratur rundt tema livsmestring. Jeg får jo psykolog på ruspoliklinikken og kan da snakke med henne om relevante ting jeg leser og hvordan overføre det til meg selv. Og dere på DOL da. 😁 

Det har gått en faen i meg. Jeg vil ikke i omsorgsbolig. Så jeg må jobbe hardt og få tenåringen i meg til å vokse opp og bli 32 hun også. Eller i hvert fall trygge henne på at jeg er voksen og jeg tar ansvar og passer på. Treåringen i meg trenger bare trygghet og kjærlighet. Å bli passet på. Fra et traumeperspektiv har jeg lært om hva de splittede delene mine trenger for å integreres i meg så jeg blir en hel person. For jeg føler meg ikke hel. Jeg føler jeg er meg også er de to såre avkuttede deler inni meg som påvirker tanker, følelser og handlinger.  Og tenårinsjenta er svært kaotisk,  destruktiv, sint og umoden. Treåringen vil jo bare bli passet på for verden er skummel og mot henne ugjestmild. Hun er redd og gjemmer seg helt unna, går stille i gangene og prøver å ikke gjøre noe feil så hun blir sendt på rommet. Selv om jeg vet at alt er meg, så er visst nøkkelen å kommunisere med delene og finne en måte å dekke deres behov slik at de ikke får behov for å reagere med sine beskyttelsesstrategier som bare ødelegger for meg. 

Og jeg må ha et sosialt nettverk. 

Endret 27. juni 2023 av Glitter

[Glitter]

Vendi skrev (6 timer siden):

Din historie Glitter, får meg til å få lyst til å begynne med litium igjen. Vil ta det opp med behandler neste time på DPS (som faktisk er i morgen)

Å så hyggelig at du tenker det. Absolutt verdt å ta opp!

[kupton]

Jeg kan svare kort:
Manglende diagnose når symptomene er åpenbare, kan skyldes manglende kompetanse. Det kan også skyldes ideologi. BP er en biologisk lidelse, og alt for mange psykologer liker ikke at lidelser er biologiske. Mange har også den vrangforestilling at pasienten ikke trenger medisiner.

Ja, som de fleste andre lidelser, har de en tendens til å bli alvorligere om de ikke behandles korrekt.

Jeg får lyst til å sitere en sjef jeg hadde: Det er ikke bra nok å gjøre så godt en kan om en ikke kan.

[AnonymBruker]

Fordi, går du til 10 forskjellige psykologer så får du 10 forskjellige diagnoser også. 

Psykologi er bare vissvass. 

Anonymkode: 0400f...91f

[Everybody]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi, går du til 10 forskjellige psykologer så får du 10 forskjellige diagnoser også. 

Psykologi er bare vissvass. 

Anonymkode: 0400f...91f

Det viktigste er at man finner en medisin som gjør noe positivt for en. Og da må man også få riktig diagnose.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (16 minutter siden):

Det viktigste er at man finner en medisin som gjør noe positivt for en. Og da må man også få riktig diagnose.

Ja bare at det virker å være helt tilfeldig hvem diagnose man får. Noen leger er spesielt glad i den diagnosen og andre i en annen. 

Anonymkode: 0400f...91f

[AnonymBruker]

Er det ikke slik, ved type 2, at depresjonen tiltar mens hypomanien blir mer sjelden med årene? 

Ved type 1 hvor man kan bli psykotisk og skikkelig manisk er det kanskje annerledes? 

Mener du medikamentell behandling når du snakker om behandling, eller all type behandling? 

Anonymkode: 143fe...43a

[Glitter]

kupton skrev (8 timer siden):

Jeg kan svare kort:
Manglende diagnose når symptomene er åpenbare, kan skyldes manglende kompetanse. Det kan også skyldes ideologi. BP er en biologisk lidelse, og alt for mange psykologer liker ikke at lidelser er biologiske. Mange har også den vrangforestilling at pasienten ikke trenger medisiner.

Ja, som de fleste andre lidelser, har de en tendens til å bli alvorligere om de ikke behandles korrekt.

Jeg får lyst til å sitere en sjef jeg hadde: Det er ikke bra nok å gjøre så godt en kan om en ikke kan.

Ja, jeg følte nesten min behandler bare tviholdt på at jeg ikke hadde diagnosen fordi da hadde forståelsen av meg i flere år vært feil. Eller så var hun bare uskyldig blind. 

Jeg har også en teori om at da jeg tidligere hadde mer alvorlige symptomer på borderline så kamuflerte disse det bipolare fordi det var jo noe støy med meg hele tiden. Men jeg mener det ble tydelig at jeg hadde diagnosen lenge før jeg fikk den.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det ikke slik, ved type 2, at depresjonen tiltar mens hypomanien blir mer sjelden med årene? 

Ved type 1 hvor man kan bli psykotisk og skikkelig manisk er det kanskje annerledes? 

Mener du medikamentell behandling når du snakker om behandling, eller all type behandling? 

Anonymkode: 143fe...43a

Jeg vet ikke hvordan det er. Hos meg har hypomaniene blitt mer hyppig og lengre. Og også mer intens. 

Mener medikamentell behandling. Da jeg fikk diagnosen bipolar så fikk jeg ikke noen poliklinisk behandler for å lære å "være" bipolar og fikk heller ikke begynne på medisiner. Ikke før jeg hadde min aller verste hypomani i fjor sommer hvor jeg måtte legges inn (frivillig, men jeg ble oppfordret til innleggelse) hvor det i motsetning til tidligere hypomanier bare fortsatt å stige fram til jeg etter to uker inne på avdelingen fikk Zyprexa. Etter dette fikk jeg lov til å henvises DPS for medisinoppstart. 

Endret 28. juni 2023 av Glitter

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Fordi, går du til 10 forskjellige psykologer så får du 10 forskjellige diagnoser også. 

Psykologi er bare vissvass. 

Anonymkode: 0400f...91f

Det vil jeg ikke si. Jeg har ikke fått ti forskjellige diagnoser av hver nye psykolog. 

Før min behandler satte diagnosen offisielt så var det to andre som mente jeg hadde den. Det har vært uenighet om jeg enda har borderline og en tror ikke på at jeg har Asperger. Men han tror ikke jeg har en eneste diagnose han er en alternativ fjott som uten å kjenne til meg begynte å presse meg til å slutte på medisiner så den kvasi-personen der tar jeg ikke seriøst. Så er det noen som mener jeg har kompleks PTSD og ikke borderline. Men uenighetene er altså diagnoser som går en del inn i hverandre. Ingen store motsetninger. Men mtp hvordan jeg er når jeg blir hypoman så kan jeg ikke fatte at det tok så lang tid å sette diagnose. Jeg er ikke bare lett forhøyet slik det står på nett at hypomani er. Jeg blir helt opp i skyene og totalt annerledes fra min habitual tilstand. 

[Glitter]

Vendi skrev (31 minutter siden):

Da er det kanskje noe alvorlig galt med lærebøkene og undervisningen deres? 

Jeg og min tidligere behandler begynte å krangle litt angående Litium. Jeg gråt fordi jeg var desperat etter å få prøve der jeg satt dypt deprimert. Da sa hun at nå som jeg hadde fått bipolar-diagnosen så kunne jeg ikke bruke det som brekkstang for å få medisin. Da ble jeg veldig lei meg og sint. Hun beklaget at hun sa det da, men jeg sliter med å forstå henne i akkurat denne prosessen med å stille bipolar diagnose og henvise meg til medisinoppstart. Ellers har hun jo vært den desidert beste behandleren jeg har hatt og jeg har ennå kontakt med henne etter at hun sluttet i akuttpsykiatrien. 

Jeg tror kanskje jeg er litt bitter på henne for at hun nektet å åpne øynene og se hele bildet før etter flere år og hypomanier og depresjoner senere. Men jeg vil ikke fortelle henne dette for jeg tenker at uansett har hun virkelig lagt ned en innsats i meg så jeg må bare være takknemlig. Får dårlig samvittighet av å stille meg kritisk til hvordan hun har håndtert akkurat dette. Det er minussiden med at jeg ble så knyttet til henne. Da vil jeg ikke si eller mene noe negativt og jeg vil ikke at hun skal måtte kjenne på å ha gjort noe feil. Så det blir vanskelig å ta opp hvorfor hun egentlig brukte såpass med tid på å stille diagnosen. Hun svarer sikkert bare at de diagnosene har jo likhetstrekk og bla bla. Framfor den egentlige grunnen at hun satte meg i borderline-boksen og kastet nøkkelen. 

Men kanskje neste gang dette skjer så har hun lært da. 

Uansett har jeg jo nå blitt medisinert, men jeg tenker på hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde fått diagnosen for tre-fire år siden? Jeg har tenkt, etter meninger om det på DOL at jeg har bipolar siden 2019. Og utredning I 2020 slo ut på bipolar også fortsatte hun å bortforklare hver ting som tydet på bipolar. 

Endret 28. juni 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Jeg og min tidligere behandler begynte å krangle litt angående Litium. Jeg gråt fordi jeg var desperat etter å få prøve der jeg satt dypt deprimert. Da sa hun at nå som jeg hadde fått bipolar-diagnosen så kunne jeg ikke bruke det som brekkstang for å få medisin. Da ble jeg veldig lei meg og sint. Hun beklaget at hun sa det da, men jeg sliter med å forstå henne i akkurat denne prosessen med å stille bipolar diagnose og henvise meg til medisinoppstart. Ellers har hun jo vært den desidert beste behandleren jeg har hatt og jeg har ennå kontakt med henne etter at hun sluttet i akuttpsykiatrien. 

Jeg tror kanskje jeg er litt bitter på henne for at hun nektet å åpne øynene og se hele bildet før etter flere år og hypomanier og depresjoner senere. Men jeg vil ikke fortelle henne dette for jeg tenker at uansett har hun virkelig lagt ned en innsats i meg så jeg må bare være takknemlig. Får dårlig samvittighet av å stille meg kritisk til hvordan hun har håndtert akkurat dette. Det er minussiden med at jeg ble så knyttet til henne. Da vil jeg ikke si eller mene noe negativt og jeg vil ikke at hun skal måtte kjenne på å ha gjort noe feil. Så det blir vanskelig å ta opp hvorfor hun egentlig brukte såpass med tid på å stille diagnosen. Hun svarer sikkert bare at de diagnosene har jo likhetstrekk og bla bla. Framfor den egentlige grunnen at hun satte meg i borderline-boksen og kastet nøkkelen. 

Men kanskje neste gang dette skjer så har hun lært da. 

Uansett har jeg jo nå blitt medisinert, men jeg tenker på hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde fått diagnosen for tre-fire år siden? Jeg har tenkt, etter meninger om det på DOL at jeg har bipolar siden 2019. Og utredning I 2020 slo ut på bipolar også fortsatte hun å bortforklare hver ting som tydet på bipolar. 

Du er jo ikke frisk eller symptomfri bare fordi du er medisinert mot bipolare svingninger nå? Mao er det mye annet du strever med som ikke kan tilskrives det bipolare alene og det er dermed litt ansvarsfraskrivende å legge det på en tidligere behandler at du har symptom i dag? Jeg tror ikke litium satt i gang i 2019 ville gjort deg fri fra vanskene du har i dag, da mange av disse ikke er bipolart betinget. Du har mange diagnoser og dermed et komplekst sykdomsbilde som er vanskeligere å behandle. Du er uheldig med mye sykdom og må finne din vei. 

Anonymkode: 65e32...e6a

[kupton]

Jeg glemte en sak i mitt forrige innlegg. 
Det er mange, selv blant de fornuftige behandlerne, som har vansker med å ta inn over seg at en kan ha både bipolar og eupf.  Jeg måtte jobbe mye med dette i min tidligere jobb. 
Vi hadde en pas som var blant de vanskeligste å behandle. Først da hennes BP ble korrekt behandlet med medisiner, kom vi i posisjon til å gi henne virksom psykoterapi for eupf. 

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg ganske sikker på. Det har jeg også lest forskning om, uten at jeg har kildene nå. Les heftet "Arbeidsbok for Nasjonalt nettverk for psykoedukasjon i gruppe ved bipolar lidelse" Der står det mye informasjon.

Jeg har slitt lenge med depresjoner og angst. Når jeg ser tilbake, også hypomani. Skal utredes for bipolar nå og jeg merker at den blir kraftigere og kraftigere, tar mer plass og kommer oftere og lengre. Jeg er mer bipolar enn meg. Har nok hatt diagnosen i  minst 10 år+

Anonymkode: e4a2f...f75

[AnonymBruker]

Vendi skrev (1 time siden):

Da er det kanskje noe alvorlig galt med lærebøkene og undervisningen deres? 

Det var kanskje det før. I dag lærer de hvor mye biologi som er gjeldende i de forskjellige lidelsene. 

Anonymkode: e84f6...58a

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er jo ikke frisk eller symptomfri bare fordi du er medisinert mot bipolare svingninger nå? Mao er det mye annet du strever med som ikke kan tilskrives det bipolare alene og det er dermed litt ansvarsfraskrivende å legge det på en tidligere behandler at du har symptom i dag? Jeg tror ikke litium satt i gang i 2019 ville gjort deg fri fra vanskene du har i dag, da mange av disse ikke er bipolart betinget. Du har mange diagnoser og dermed et komplekst sykdomsbilde som er vanskeligere å behandle. Du er uheldig med mye sykdom og må finne din vei. 

Anonymkode: 65e32...e6a

Jeg klandrer ikke henne for mine symptomer selv om jeg skulle ønske jeg fikk hjelp med bp2 før. Jeg er blitt veldig mye bedre av Litium. Nå må jeg få bort rusen så vil jeg være i en god posisjon mtp å jobbe videre i livet med bedre resultater. Det er under ruspåvirket tilstand jeg gjør destruktive og ustabile ting. Bort med rusen = bort med det.

[Glitter]

Vendi skrev (15 minutter siden):

Kan forstå at du er litt bitter på din tidligere behandler ja. Du hadde nok blitt spart for mye lidelse om du hadde fått diagnosen bipolar og riktige medisiner mye tidligere. Jeg skjønner også aspektet med at du ikke ønsker å kritisere henne fordi du ikke vil at hun skal bli lei seg. På den annen side hadde hun jo trengt å få høre det sånn at det ikke gjentar seg med andre pasienter. Dessuten bør hun jo være såpass profesjonell at hun ikke lar sånne tilbakemeldinger gå inn på seg. 

I alle fall godt at det har rettet seg for deg nå, mtp riktig diagnose (bipolar) og riktig medisin (litium)

Ja. Kan dessverre ikke skru av bitterheten sånn helt plutselig, men jeg kommer nok over det. I hvert fall hvis jeg om et år fra nå lever et helt annet liv uten rus og hyppige innleggelser og med et innhold som gir mening. Da skal jeg virkelig legge bak meg at det kunne skjedd tidligere hadde jeg fått diagnosen første gang hun beskrev hypomaniske symptomer i journalen. 

Jeg kommer nok ikke til å si det til henne. Jeg tipper hun har tenkt det selv. Hun så mer etter grunner til at jeg ikke hadde diagnosen enn bekreftende tegn på det. De ignorerte hun på et vis. Men til slutt skrev hun at symptomene ikke kunne forklares annerledes enn å være bipolar. Hun vet hun tok feil, og jeg har sagt mange ganger at medisinen funker og at jeg er mye bedre. Bare for å poengtere at Litium var riktig avgjørelse. 

Hehe jeg har begynt på tre medisiner etter tips fra DOL og ikke noe de rundt meg har tatt initiativ til. Først Litium som funker da.