Jeg føler jeg mister meg selv helt nå. Hvordan vite om det bipolaren eller jeg som styrer livet mitt?

[AnonymBruker]

Har slitt lenge nå, fått delvis hjelp, men dette året har vært tungt. En voldsom mani/hypomani, etterfulgt av en dyp og langvarig depresjon, som jeg står i nå, periodevis også som blandet episode med hypomane trekk.

Nå vet jeg ikke lenger hva som er "meg" og hva som er det bipolare. dette er veldig slitsom og tungt nå, samtidig som man skal prøve å balansere et vanlig liv (Som jeg nå ikke klarer)

Begynner snart i utredning for bipolar og håper jeg får begynt på medisiner så fort som fy. Dette er slitsomt.

Vet ikke hva jeg ville med innlegget, men sliter med å forstå hva som er sykdommen og hva som er meg oppi dette. det er så sterkt at det tar over, enten om det er hypomanien eller depresjonen. Med alt av symptomer. Jeg føler meg ikke som meg selv lenger.

Anonymkode: f0d1e...dcf

[Glitter]

Jeg tenker at det som er meg og ikke sykdommen er jo det av personligheten som er der i alle tre faser. Selv om det kan bli svært intenst da. For eksempel; Jeg har en litt rar og tørr humor og ler lett av mine egne vitser. Når jeg er hypoman så er dette forsatt en del av meg, men det blir jo mangedoblet i intensitet/kreativitet og latteren når jeg nailer en god kommentar er all over the place. Jeg er alltid glad i dyr og vil ha hund, men vet jeg må vente. Som hypoman er jeg enda glad i hunder bare hundre ganger mer og jeg kjøper meg gjerne hund også det har jeg gjort tre ganger og vært på vei til det også. Jeg er stille og sjenert og introvert, men det indre tenkelivet mitt er aktivt uansett. Såm hypoman blir jeg ekstrovert og sier alt jeg tenker. Jeg blir en veldig intens versjon av meg selv. Jeg kan som normal være noe skeptisk til folk. Når hypoman søvnmangel etter hvert gir vrangforestillinger blir jeg kjempeparanoid på de jeg til vanlig bare er skeptisk til. Det er en forsterkning av noe jeg kan føle litt på til vanlig. 

Samme greia ved depresjon bare at da dempes den jeg er. Alle tanker og følelser blir mer negativ og mer mørk enn de til vanlig er. Jeg er en bekymrer, men i depresjon bekymrer jeg meg ennå mer. Intensiteten i de ulike tingene er på en måte det som sier noe om det er sykdom eller om det er deg. 

Annen indikasjon er om det er total endring av feks meninger. Hvis du plutselig endrer på, og får radikale meninger da kan du sannsynligvis regne med at endringen av meninger skyldes sykdom enten det er hypomani eller depresjon. 

Personligheten er ikke statisk, men plutselig endring av adferd, holdninger og verdier må kunne vurderes om skyldes sykdom. Derfor ikke ta avgjørelser i slik tilstand. Vent med store avgjørelser til en er i normal tilstand for da kan det hende en ser annerledes på saken. 

Vet ikke om dette egentlig var til hjelp. Men det er sånn jeg tenker man kan skille på hva som er seg selv og sykdommen. Jeg har ikke slitt med å skille på det selv egentlig for jeg vet hva som er meg. Ikke i øyeblikket som hypoman, da er jeg verdensmester, men i etterkant er det lett å se hva som har vært sykdom og hva som er meg. Og i depresjon har jeg feks lært meg til at selv om jeg vil dø så vil jeg egentlig ikke det. Det er sykdommen som lurer meg. Samme med at jeg mister interessen i mine egne unger. Jeg vet at egentlig er jeg fortsatt glad i dem, men at depresjonen dekker over det.

Hvordan er du til vanlig? Hva er dine verdier? Hva holder seg stabilt av holdninger i alle faser og hva endrer seg totalt? Det er nok sånn du finner ut av hva som er deg og hva som er sykdom. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at det som er meg og ikke sykdommen er jo det av personligheten som er der i alle tre faser. Selv om det kan bli svært intenst da. For eksempel; Jeg har en litt rar og tørr humor og ler lett av mine egne vitser. Når jeg er hypoman så er dette forsatt en del av meg, men det blir jo mangedoblet i intensitet/kreativitet og latteren når jeg nailer en god kommentar er all over the place. Jeg er alltid glad i dyr og vil ha hund, men vet jeg må vente. Som hypoman er jeg enda glad i hunder bare hundre ganger mer og jeg kjøper meg gjerne hund også det har jeg gjort tre ganger og vært på vei til det også. Jeg er stille og sjenert og introvert, men det indre tenkelivet mitt er aktivt uansett. Såm hypoman blir jeg ekstrovert og sier alt jeg tenker. Jeg blir en veldig intens versjon av meg selv. Jeg kan som normal være noe skeptisk til folk. Når hypoman søvnmangel etter hvert gir vrangforestillinger blir jeg kjempeparanoid på de jeg til vanlig bare er skeptisk til. Det er en forsterkning av noe jeg kan føle litt på til vanlig. 

Samme greia ved depresjon bare at da dempes den jeg er. Alle tanker og følelser blir mer negativ og mer mørk enn de til vanlig er. Jeg er en bekymrer, men i depresjon bekymrer jeg meg ennå mer. Intensiteten i de ulike tingene er på en måte det som sier noe om det er sykdom eller om det er deg. 

Annen indikasjon er om det er total endring av feks meninger. Hvis du plutselig endrer på, og får radikale meninger da kan du sannsynligvis regne med at endringen av meninger skyldes sykdom enten det er hypomani eller depresjon. 

Personligheten er ikke statisk, men plutselig endring av adferd, holdninger og verdier må kunne vurderes om skyldes sykdom. Derfor ikke ta avgjørelser i slik tilstand. Vent med store avgjørelser til en er i normal tilstand for da kan det hende en ser annerledes på saken. 

Vet ikke om dette egentlig var til hjelp. Men det er sånn jeg tenker man kan skille på hva som er seg selv og sykdommen. Jeg har ikke slitt med å skille på det selv egentlig for jeg vet hva som er meg. Ikke i øyeblikket som hypoman, da er jeg verdensmester, men i etterkant er det lett å se hva som har vært sykdom og hva som er meg. Og i depresjon har jeg feks lært meg til at selv om jeg vil dø så vil jeg egentlig ikke det. Det er sykdommen som lurer meg. Samme med at jeg mister interessen i mine egne unger. Jeg vet at egentlig er jeg fortsatt glad i dem, men at depresjonen dekker over det.

Hvordan er du til vanlig? Hva er dine verdier? Hva holder seg stabilt av holdninger i alle faser og hva endrer seg totalt? Det er nok sånn du finner ut av hva som er deg og hva som er sykdom. 

Takk. Det var et veldig godt og fint, reflektert svar. Jeg kjente meg spesielt igjen i det med at det tar tak i din personlighet, men mangedobler det i styrkekraft, slik at det tar helt overhånd. Kjenner meg også igjen å få mer spisse, skarpe meninger som er litt utenfor, som jeg ikke får i vanlige perioder.

Nå f.eks i blandet episode kommer det ofte at jeg vil starte livet på nytt. Selge alt jeg eier og kutte bånd til alle. Flytte vekk og starte et nytt liv. Dette er ikke noen ny tankegang. men den oppleves veldig kraftig nå og langvarig, slik at det er det som får meg til å bli usikker på hva som er hva. Har jo enda ikke fått diagnosen, men etter å ha lest om det og ser igjen kjennetegn, er jeg rimelig sikker på den.

Det rare er at jeg til vanligvis kanskje er litt kjedelig, trygg og stabil. Og vil nå på en måte bort fra det, ved å være mer rotløs og fri. Null forpliktelser etc. Ganske omvendt fra meg som person. Pluss selvfølgelig i hypomane perioder når jeg får helt nye tanker, hobbyer og ideer som også er veldig slitsomt! For ikke å snakke om økt sexfokus. Ja, en interesse jeg har der til vanlig. Men langt fra så sterk og impulsiv som i hypoman episode/blandet.

Anonymkode: f0d1e...dcf

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk. Det var et veldig godt og fint, reflektert svar. Jeg kjente meg spesielt igjen i det med at det tar tak i din personlighet, men mangedobler det i styrkekraft, slik at det tar helt overhånd. Kjenner meg også igjen å få mer spisse, skarpe meninger som er litt utenfor, som jeg ikke får i vanlige perioder.

Nå f.eks i blandet episode kommer det ofte at jeg vil starte livet på nytt. Selge alt jeg eier og kutte bånd til alle. Flytte vekk og starte et nytt liv. Dette er ikke noen ny tankegang. men den oppleves veldig kraftig nå og langvarig, slik at det er det som får meg til å bli usikker på hva som er hva. Har jo enda ikke fått diagnosen, men etter å ha lest om det og ser igjen kjennetegn, er jeg rimelig sikker på den.

Det rare er at jeg til vanligvis kanskje er litt kjedelig, trygg og stabil. Og vil nå på en måte bort fra det, ved å være mer rotløs og fri. Null forpliktelser etc. Ganske omvendt fra meg som person. Pluss selvfølgelig i hypomane perioder når jeg får helt nye tanker, hobbyer og ideer som også er veldig slitsomt! For ikke å snakke om økt sexfokus. Ja, en interesse jeg har der til vanlig. Men langt fra så sterk og impulsiv som i hypoman episode/blandet.

Anonymkode: f0d1e...dcf

Uten medisiner kan vel en hypomani/blandet episode vare i mange måneder. Så så lenge du svinger og er ustabil i humør og væremåte så ville jeg ikke tenkt at de seriøse planene om å flytte er deg. Deg er du når du er stabil i væremåte. Unntaket er vel ved EUPF. Noen med den diagnosen er som å være i en blandet episode med identitetsproblemer hele tiden. 

Og uansett om det EGENTLIG er deg som nå seriøst vurderer å flytte fra alt så bør du ikke ta noen avgjørelse før du har blitt stabil for det er først da du får bekreftet at dette egentlig er tanker fra din friske personlighet. 

Ved bipolar lidelse er en god tommelfingerregel at store avgjørelser, kjøp eller forfølgelse av nye ideer ikke skal gjøres når en er verken høy eller lav. Det skal tas i stabile faser. Jeg var omtrent aldri stabil før jeg fikk medisiner så litt vanskelig regel, men med medisiner er det veldig tydelig. Da jeg sist hadde en mild hypomani så begynte jeg nok en gang å planlegge hund, men i motsetning til å kjøpe mrd en gang så var planen å gjøre det om seks måneder hvis jeg ennå var i forsvarlig helsemessig form til det. Har tatt lærdom fra tidligere pluss Litium gjorde hypomanien mild så jeg klarte å ikke være så impulsiv. 

Håper du får utredning snart. Når medisinene virker så er det som om man får puste igjen etter mange år med konstant kvelertak ved depresjon og den rene karusellen i 200 km/t ved hypomani. Hypomani er som å se seg selv utenfra hvor man bare prater så fort at man vet ikke hva man er på vei til å si det før det er sagt for det går så fort fra tanke til tale. Ikke sånn i normal tilstand. Hehe.