Jeg er så bekymret og sliten av kampen -paranoid?

[Glitter]

Lurer på om jeg er paranoid. Jeg har fra dag én følt at vurderingsenheten gjør det de kan for ikke å gi meg behandling, men de må følge loven. De gav meg da et minimum tilbud, bare for å ha gitt meg tilbud. Så var det en psykolog jeg gikk i ruspoliklinikken som forstod meg og som sendte en god henvisning. De kom fram til at de var lovpålagt å også gi meg døgnbehandling, men de gav meg ikke behandling de gav meg to uker avrusning som ikke er hva jeg trenger minste tilbud der også. Så skal jeg liksom gå en gang i uken poliklinisk. Å være i rusbehandling for å bygge seg opp, jobbe med rusen og funksjonel dens, jobbe med tiden etter behandling og ha lagt en plan. Deretter videre til poliklinikken hvor man kan jobbe videre fra døgnplasser Og følge min plan settes i kontakt med jobbspesialist og starte prosessen mot jobb siden jeg er såpass stabil og frisk. Da nærmer også hund seg. 

Men vurderingsenheten driter i at det er et liv det står om og at det er ikke sjans med to uker. Da får de mulighet til å dokumentere at jeg ikke tok til meg behandling og vips vil jeg ikke få mer hjelp og aldri igjen.når jeg har sagt at ukes stabiliserende oppgold har vi jo prøvd i det kjedsommelige. Må ha behandling.

De har gjort dette med et kaldt blikk. Jeg er bare et navn for de. Som har blitt beskrevet helt feil av disse nye folkene og som forhåndsdømmer samt saboterer meg ved at de blir å holde alt i mot meg og spille på at en med borderline har svikt i selvinnsikt og mentslisering. Men jeg har god forståelse for hvordan venner har det på innsiden og hvordan jeg framstår og skjønner hvotfsn jeg påvirker de. og jeg tenker mye på hvordan jeg framstår for utsiden. Jeg har ikke problemer med å se at i byen min er det alt fra de som avskyr meg, som er irritert og lei på meg, som vil ha meg straffet pga styret mitt. Men jeg vet også at det er mange som heier på meg, som har tro på at jeg blir bedre og at vi jeg ikke er automatisk utelukket å ha som venn, at jeg er ei god og lite konflikfyllt venninne, rolig i båede kropp og sinn. Minus rusingen og ting som kan skje ds så har jeg vært helt stabil i flere uker nå. . At de ser meg som en sliter, men som kommer til å seire. Det er ikke enten hater alle 

Vurderingsenheten har ikke lyst til å gi meg et tilbud. De ser ned på meg og vil straffe meg.

Jeg er så stresset. Og siden behandler er på ferie må jeg skrive klage selv. 

Hva om jeg betaler privat for å få utredning på borderline så snart som mulig. Kan jeg bruke det resultatet i klagen? Eller vil de bare forkaste den med at de har tross alt sett i journalen min. Som for øvrig også beviser at det er kun ved tinh rus at ting skjer. 

Skriver mye om dette nå, men jeg er er så stresset. Han som skal ringe meg i neste uke framstår som en farlig mann som skal avgjøre min skjebne. Han kan da ikke høre med på to behandlere som nettopp har begynt å ja meg, og som møtte meg da jeg var I sorg over behandler. Da hadde jeg et kort tilbakefall med masse fyll og masse tvangsinnleggelser. Men så hentet jeg meg inn igjen og det er nå seks uker siden innleggelse. Jeg klarer oftere og oftere å være hjemme over den tiden jeg absolutt må. 

Kanskje jeg burde finne en kladdebok og begynne å jobbe med saken. Og hvid jeg får avslag da så får poliklinisk behandler henvise meg på nytt når hun kommer fra ferie. Dessverre tar jo alt fryktelig lang tid..

[frosken]

Glitter skrev (3 timer siden):

Lurer på om jeg er paranoid. Jeg har fra dag én følt at vurderingsenheten gjør det de kan for ikke å gi meg behandling, men de må følge loven. De gav meg da et minimum tilbud, bare for å ha gitt meg tilbud. Så var det en psykolog jeg gikk i ruspoliklinikken som forstod meg og som sendte en god henvisning. De kom fram til at de var lovpålagt å også gi meg døgnbehandling, men de gav meg ikke behandling de gav meg to uker avrusning som ikke er hva jeg trenger minste tilbud der også. Så skal jeg liksom gå en gang i uken poliklinisk. Å være i rusbehandling for å bygge seg opp, jobbe med rusen og funksjonel dens, jobbe med tiden etter behandling og ha lagt en plan. Deretter videre til poliklinikken hvor man kan jobbe videre fra døgnplasser Og følge min plan settes i kontakt med jobbspesialist og starte prosessen mot jobb siden jeg er såpass stabil og frisk. Da nærmer også hund seg. 

Men vurderingsenheten driter i at det er et liv det står om og at det er ikke sjans med to uker. Da får de mulighet til å dokumentere at jeg ikke tok til meg behandling og vips vil jeg ikke få mer hjelp og aldri igjen.når jeg har sagt at ukes stabiliserende oppgold har vi jo prøvd i det kjedsommelige. Må ha behandling.

De har gjort dette med et kaldt blikk. Jeg er bare et navn for de. Som har blitt beskrevet helt feil av disse nye folkene og som forhåndsdømmer samt saboterer meg ved at de blir å holde alt i mot meg og spille på at en med borderline har svikt i selvinnsikt og mentslisering. Men jeg har god forståelse for hvordan venner har det på innsiden og hvordan jeg framstår og skjønner hvotfsn jeg påvirker de. og jeg tenker mye på hvordan jeg framstår for utsiden. Jeg har ikke problemer med å se at i byen min er det alt fra de som avskyr meg, som er irritert og lei på meg, som vil ha meg straffet pga styret mitt. Men jeg vet også at det er mange som heier på meg, som har tro på at jeg blir bedre og at vi jeg ikke er automatisk utelukket å ha som venn, at jeg er ei god og lite konflikfyllt venninne, rolig i båede kropp og sinn. Minus rusingen og ting som kan skje ds så har jeg vært helt stabil i flere uker nå. . At de ser meg som en sliter, men som kommer til å seire. Det er ikke enten hater alle 

Vurderingsenheten har ikke lyst til å gi meg et tilbud. De ser ned på meg og vil straffe meg.

Jeg er så stresset. Og siden behandler er på ferie må jeg skrive klage selv. 

Hva om jeg betaler privat for å få utredning på borderline så snart som mulig. Kan jeg bruke det resultatet i klagen? Eller vil de bare forkaste den med at de har tross alt sett i journalen min. Som for øvrig også beviser at det er kun ved tinh rus at ting skjer. 

Skriver mye om dette nå, men jeg er er så stresset. Han som skal ringe meg i neste uke framstår som en farlig mann som skal avgjøre min skjebne. Han kan da ikke høre med på to behandlere som nettopp har begynt å ja meg, og som møtte meg da jeg var I sorg over behandler. Da hadde jeg et kort tilbakefall med masse fyll og masse tvangsinnleggelser. Men så hentet jeg meg inn igjen og det er nå seks uker siden innleggelse. Jeg klarer oftere og oftere å være hjemme over den tiden jeg absolutt må. 

Kanskje jeg burde finne en kladdebok og begynne å jobbe med saken. Og hvid jeg får avslag da så får poliklinisk behandler henvise meg på nytt når hun kommer fra ferie. Dessverre tar jo alt fryktelig lang tid..

Venter ikke du på en begrunnelse for hvorfor de i første omgang kun tilbyr avrusning? 

[Glitter]

frosken skrev (3 minutter siden):

Venter ikke du på en begrunnelse for hvorfor de i første omgang kun tilbyr avrusning? 

Fikk en sånn diffust en. At det er så komplekst. Jeg vet av erfaring hva som ligger i det. Men jeg venter på en ordentlig faglig begrunnelse ja. 

Blir litt langt igjen nå for øver meg på hva jeg skal skrive. 

De har tatt en feilvurdering. De kompliserer situasjonen min og sklliggjør meg. Jeg er friskere enn på flere år kjenner ikke en gang behov for innleggelse nå når det er seks uker siden sist. Det er to uker over tiden. Jeg har et mål om å holde meg hjemme i sommer. Og ikke gjøre noe destruktivt I fylla som de kan bruke mot meg. Få krisesenteret og DPS døgn sin uttalelse samt jeg kan ikke få understrekt nok at de må skjønne at all destruktiv adferd skjer i sterkt ruspåvirket tilstand. Da snakker vi 1,5-2 i promille. Altså er ikke symptomet stabilt over tid på tvers av situasjoner slik som fra full til edru. Og jeg må få fram at jeg ikke sliter med suicidalitet mer enn en svært sjelden gang og at jeg fungerer normalt i de relasjonene jeg har. At hvis de utreder meg på nytt for å kartlegge framgang så vil de se at jeg ikke har diagnosen. Samt at jeg vet de leste en del i journalen i april og mai og da var jeg veldig dårlig pga tap av behandler så ble noen tvangsinnleggelser i beruset tilstand. Dette var bare en kortvarig tilbakegang og det stabiliserte seg igjen til at jeg nå er mer stabil enn på år. 

Jeg har ikke vært en belastning for andre i rusbehandling tidligere. Ikke vært i konflikter eller skapt bekymringer pga selvskading eller lignende. Jeg har ifølge ansatte vært en ressurs i gruppene og jeg har deltatt aktivt i behandling.

For å nå målene mine er jeg nødt til å få komme i rusbehandling først og jobbe skikkelig med dette. Én uke på akuttpost har jeg hatt mange ganger. En ekstra uke på avrusning vil ikke hjelpe meg til å bli rusfri. Jeg trenger ordentlig avstand fra rusen og å jobbe skikkelig med meg selv. 

Krisesenteret og B-posten på DPS kjenner meg begge to. De kan begge fortelle det jeg skriver om at jeg ikke har særlig tegn til borderline og i hvertfall ikke i så stor grad at det preger meg i hverdagen. Symptomene skal dessuten ifølge kriteriene være stabilt til stede over tid på tvers av situasjoner. Dette gjelder ikke meg. Jeg er klar over hvilke kriterier som gjelder både for generell personlighetsforstyrrelse og for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg oppfyller ikke kravene for dette. Så å ha den som hovediagnose må endres på. Den bipolare lidelsen var svært plagsom tidligere og den fikk det nok til å virke at jeg hadde større plager med borderline enn jeg har. Men etter oppstart av Litium så har jeg blitt mer og mer stabil. Bortsett fra april og delvis mai pga relasjonsbrudd.

Jeg har en asperger diagnose, men denne plager meg lite i hverdagen så lenge ting er litt forutsigbart og jeg kan skjerme meg litt fra inntrykk. 

Så da står vi igjen med avhengighetssyndrom av multiple stoffer gitt i 2018 og alkoholsvhengighetssyndrom satt nå nylig. 

Det er disse diagnosene som er gjeldene nå og som ødelegger livet, økonomien, helsen min og kontakten med ungene. 

Jeg ber om å få sjanse til behandling da jeg er helt avhengig av å få det. Jeg er svært motivert til det, og det har jeg ikke vært før nå. Jeg har mye bedre forutsetninger for å lykkes med rusbehandling nå enn I 2018. Jeg er eldre og mer erfaren, jeg har blitt mye bedre psykisk, jeg har en målrettet plan etter endt behandling og det er jeg og jeg alene som har tatt valget om behandling. Før var det etter mye press fra familie. Jeg var rett og slett ikke klar for å bli rusfri. Det er jeg nå. Men jeg klarer det ikke uten intensiv hjelp, og som psykologen skrev i henvisningen så er ikke poliklinisk behandling tilstrekkelig per nå. Hun skrev også at jeg framsto som å ha selvinnsikt og det har jeg. Jeg er veldig klar over mine styrker og svakheter. Jeg forstår at hvis jeg svinget veldig opp og ned i humør, hadde mye eksplosivt sinne, skadet meg mye og hadde regelmessig suicidal adferd så hadde det vært problematisk med innleggelse. Men jeg har ikke disse problemene. Jeg har heller ikke problem med at jeg blir avhengig av å være innlagt. Jeg har hatt flere rundt på DPS døgn og på BET-seksjonen sørpå uten at jeg på noen måte har blitt avhengig og deretter dårlig ved utskrivelse. Dessuten vil jeg jo ha et godt ettervern ved utskrivelse så dem overgangen vil jeg tåle. Jeg har forandret meg. Blitt bedre. For 1,5 år siden ble jeg utredet for borderline og hadde ikke nok poeng. Jeg lå på subterskel. Siden da har jeg blitt bedre og jeg har sjekket hovedstmptomene på både generell personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og realiteten er at jeg ikke har diagnosen.

Jeg er ikke for komplisert til å være i rusbehandling. Jeg trenger ikke behandling for noe annet enn ruslidelsene. Alt det andre er ferdig bearbeidet. 

 

 

Usikker på om jeg skal skrive det sånn. Og hvis ikke hvordan da. Eller skal jeg skrive dette og vente på behandler 3 august så kan hun levere begge deler. Kanskje vi kan gå gjennom utredning på borderline I full fart også. For de tror vel ikke på meg. Jeg har vel bare dårlig selvinnsikt. Alle behandlere jeg har hatt har sagt jeg har god selvinnsikt. Og det er ikke så vanskelig å sjekke om en har noen kriterier til en diagnose som borderline. Og egentlig er det uinteressant da jeg ikke oppfyller kriterie for generell personlighetsforstyrrelse heller. Men som sagt jeg ble utredet for 1,5 år siden og hadde den ikke da.