Ved vrangforestillinger, er det vanligst å være åpen om det eller holde det skjult?

[AnonymBruker]

Når man har vrangforestillinger som feks tanker om at man blir forfulgt eller forgiftet, er det vanligst å være åpen om dette til pårørende og hjelpeapparat eller er det vanligst å holde det skjult?

Anonymkode: 3b247...bd5

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en sånn person som holder ting inni meg og lider i stillhet så jeg har ikke fortalt noe. 

Anonymkode: 15640...d1d

[Den forsvunne diamanten]

Jeg vet ikke hva som er mest vanlig. Men når jeg hadde vrangforestillinger så svarte jeg utifra vrangforestillingene mine og da var jeg ærlig. Hvis noen spurte meg, hvorfor tør du ikke å gå ut så var jeg ærlig og åpen om at jeg ble forfulgt. Da jeg var tvangsinnlagt prøvde jeg å forklare situasjonen min om hvorfor jeg ikke kunne bli på sykehuset. Da var jeg ganske vokal om hva som foregikk. Men en annen gang jeg hadde vrangforestillinger var det vanskelig å snakke, da var jeg ikke særlig vokal om hva som foregikk. Så jeg vil tro at begge er vanlig.

[AnonymBruker]

Kommer vel an på vrangforestillingene? At om du er helt overbevist så er du vel også helt ærlig, siden det ikke er noe å lure på. Om du derimot tviler og er ambivalent og usikker så er det mer naturlig å holde det skjult fordi du vet du kanskje vil konfronteres med at det du sier er klin kokos. Jeg har aldri vært overbevist, bare grensepsykotisk. Har ikke vært åpen med behandler før etter lang tid eller aldri i disse tilfellene 

Anonymkode: 5ac67...be9

[Vhanja]

Da jeg hadde vrangforestillinger så var jeg helt åpen på det - fordi jeg trodde jo at det var virkelig. 

[bibben]

Vhanja skrev (1 time siden):

Da jeg hadde vrangforestillinger så var jeg helt åpen på det - fordi jeg trodde jo at det var virkelig. 

Det er også min erfaring i forhold til vrangforestillinger.

[stjernestøv]

Man vet jo hvordan folk reagerer så noe holdt jeg skjult i perioder, andre ting fortalte jeg. Og når jeg lest om folk som opplevde det samme som meg tørte jeg å fortelle mer om det både til psykiatrien og familie, det var jo ikke sykt men det ble tolket sånn fordi. Tok jo bøker med til en psykolog om ei som hadde opplevd det samme, ufo kontakt. 

[stjernestøv]

Vendi skrev (1 time siden):

Jeg har også mest vært grensepsykotisk, og da gjelder det hovedsakelig paranoide forestillinger. Det kan jeg fortelle til behandler og til mannen min og venner. Og dol. Fordi jeg blir så redd at det er umulig å holde det for seg selv. Må ha innspill som forteller meg det motsatte eller setter ting i perspektiv for meg. Da kan jeg roe meg litt.  

Det jeg imidlertid holder fast ved 100% er at det finnes en åndeverden hvor døde mennesker, Gud og djevelen eksisterer. De kan se meg/følge med på meg og snakke til meg og om meg. Dette kan jeg på mange måter ikke forstå er sykt, fordi det er utrolig mange som tror på en åndeverden. Ta bare "Åndenes makt" som eksempel. Der kommuniserer levende mennesker med de døde. Og man finner det igjen i religion. Millioner av mennesker har samme oppfatning som meg. Likevel blir dette oppfattet som vrangforestillinger. Jeg holdt dette skjult i mange år, for har regnet det som personlig tro og ikke noe som har vært nødvendig å ta opp i terapirommet. Jeg har dog nevnt noe av det av og til, men det ble aldri tatt tak i før ny behandler utredet meg. Da ble det "oppdaget" da jeg svarte på noen spørsmål, som f.eks "Har du tanker som ikke er dine?" Svarte ærlig at ja, det har jeg. Og så ble det stilt mange tilleggsspørsmål og jeg ble henvist til psykosepoliklinikken for videre utredning. Fikk der diagnosen schizoaffektiv lidelse, bipolar type. 

Til psykiatriens forsvar kan jeg på en måte forstå at det er sykt utifra deres ståsted. Det har nok noe med karakteren i det å gjøre. Jeg hører jo devaluerende stille/telepatiske stemmer som snakker til meg og om meg. Jeg kan også få kommandoer om å f.eks ta livet mitt, eller andre "oppdrag", f.eks fra Gud. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Jeg er et grensetilfelle. Jeg har bipolar 1, men likevel nok psykotiske symptomer til å tilfredsstille kravene til Schizoaffektiv. Jeg bryr meg ikke lenger om det. Jeg kunne ikke gitt mer faen akkurat nå.. 

Det som gjør det sykt er at det har knekt oss psykisk. 

[Gjest Cybele]

Vendi skrev (1 time siden):

Jeg har også mest vært grensepsykotisk, og da gjelder det hovedsakelig paranoide forestillinger. Det kan jeg fortelle til behandler og til mannen min og venner. Og dol. Fordi jeg blir så redd at det er umulig å holde det for seg selv. Må ha innspill som forteller meg det motsatte eller setter ting i perspektiv for meg. Da kan jeg roe meg litt.  

Det jeg imidlertid holder fast ved 100% er at det finnes en åndeverden hvor døde mennesker, Gud og djevelen eksisterer. De kan se meg/følge med på meg og snakke til meg og om meg. Dette kan jeg på mange måter ikke forstå er sykt, fordi det er utrolig mange som tror på en åndeverden. Ta bare "Åndenes makt" som eksempel. Der kommuniserer levende mennesker med de døde. Og man finner det igjen i religion. Millioner av mennesker har samme oppfatning som meg. Likevel blir dette oppfattet som vrangforestillinger. Jeg holdt dette skjult i mange år, for har regnet det som personlig tro og ikke noe som har vært nødvendig å ta opp i terapirommet. Jeg har dog nevnt noe av det av og til, men det ble aldri tatt tak i før ny behandler utredet meg. Da ble det "oppdaget" da jeg svarte på noen spørsmål, som f.eks "Har du tanker som ikke er dine?" Svarte ærlig at ja, det har jeg. Og så ble det stilt mange tilleggsspørsmål og jeg ble henvist til psykosepoliklinikken for videre utredning. Fikk der diagnosen schizoaffektiv lidelse, bipolar type. 

Til psykiatriens forsvar kan jeg på en måte forstå at det er sykt utifra deres ståsted. Det har nok noe med karakteren i det å gjøre. Jeg hører jo devaluerende stille/telepatiske stemmer som snakker til meg og om meg. Jeg kan også få kommandoer om å f.eks ta livet mitt, eller andre "oppdrag", f.eks fra Gud. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Jeg er et grensetilfelle. Jeg har bipolar 1, men likevel nok psykotiske symptomer til å tilfredsstille kravene til Schizoaffektiv. Jeg bryr meg ikke lenger om det. Jeg kunne ikke gitt mer faen akkurat nå.. 

ja det er veldig interessent. Jeg har som du bipolar type 1 og jeg tror på Gud. Forskjellen er vel at jeg aldri har hørt stemmer, fått kommandoer mm. At det finnes en dimensjon utover den fysiske verdenen vi lever i er jeg imidlertid overbevist om, i godt selskap med store deler av Verdens befolkning. Mine grensepsykoser har ikke handlet så mye om det åndelige. Det var bare én gang. Vi har nesten samme symptomer og samme tro men din tro gir deg en annen diagnose enn meg som ikke kan krysse av på stemmehøring. Interessant. Det kjedelige med medisiner er at kontakten med det mystiske eller sensitiviteten for verden rundt meg hemmes noe. Jeg kan ikke jobbe eller være mor uten medisiner da, så valget er enkelt. Men jeg syns det er underkommunisert at stemningsstabiliserende og iallfall antipsyk fjerner en del av «empatien» for verden som vi ser den og som vi ikke ser den