Ser du ned på narkomane?

[AnonymBruker]

Gjør du det? I så fall har du kunnskaper om lidelsen? Eller er det bare deilig å føle seg bedre enn noen enten fordi du har tatt så gode valg og endt opp i en bra situasjon, eller fordi du selv har tatt dårlige valg, men tross alt ikke SÅ dårlige. Er du også en av de som ser ned på uføre og overvektige? 

Spiser du masse, overtrener du, gamer du 10 timer i døgnet, må du ha sex eller se på porno hver dag? Snuser eller røyker du? Spilleavhengighet? Eller shopper du når du har det tungt? Selvskader du? Tyr du tim suicidal adferd selv om du ikke vil dø, fordi verden er så vond og du trengte en pause og du trengte å kommunisere til verden hvor vondt ting er, fordi det ikke har utgjort noen forskjell å tørre å være ærlig med psykolog. Nyter du reseptbelagte medikamenter så mye at du tar mer enn du eeeegentlig trenger? For hvem har ikke gjort det? I hvert fall ikke ut av de som er sårbare for avhengighet. Har du en spiseforstyrrelse? Hvilken type er likegyldig i denne sammenheng, men hva angår å miste kontrollen til tross for konsekvenser så er vel overspisingslidelse den mest relevante. Det meste av avhengighet dreier seg tross alt om å stimulere lyst- og nytelsessenteret i hjernen samt utløse endorfiner som gir oss en god følelse. Ved anoreksi er det jo mer å oppleve at en har kontroll over i hvert fall maten når alt annet føles kaotisk og umulig å håndtere. Da jeg var tynn handlet det om å kontrollere matinntaket for å kjenne på mestring og at jeg klarte noe de fleste ikke klarer, og jeg ville være så lite kvinnelig som mulig. Flate pupper, smale lår og liten rupme. Jeg innbilte meg å ha bedre selvkontroll enn de fleste. Alt handlet om selvkontrollen og å ha et synlig bevis på det. Nemlig en både tynn og trent kropp. 

Eller hva me med adrenalin? Liker du paragliding? Er du så heldig at din lidenskapelige og mentalt heelende aktivitet er tur på fjellet med telt? Eller klarer du deg veldig bra bare du har venninnegjengen? Et nettverk? 

Har du OCD? Må du vaske deg ti ganger etter dobesøk hjemme og 20 når du er borte? Hvordan føles det? Hva gjorde at du begynte? Var du frisk slik at det valget du tok om å bli besatt av hygiene det var veloverveid? Slik det omtales at rusavhengighet er et valg? Hvor er nyansene? Noen tar kokain på fest for gøy og blir frelst fordi de hadde sårbarheten i seg. De fleste har hatt en traumatisk oppvekst eller blitt veldig psykisk syk og første gang de prøver rus er den dagen en person sier at dette vil gjøre at du føler deg 1000 ganger bedre. Du er selv så psykisk nedbrutt og ønsker kun å dø. Du er for dårlig til å kunne tenke på potensielle risikoer eller konsekvenser. Hvem bryr seg om konsekvenser på bunnen av havet, dersom noen kommer med en livbøye? Så du gjør ditt livs største feil. Prøver et rusmiddel som tar vekk alle problemer og bytter det ut med lykke, selvsikkerhet, kjærlighet til alle, en sosial tilkobling og kjemi med alle. Ja plutselig er du sammen med en gjeng som er i samme båt. Alle er så åpne, ærlige og inkluderende. Du oppdager for første gang å ikke være ensom i en gruppe. Du blir fort avhengig av dop og livsstilen med å jobbe med kjøp og salg i ukedagene hvor partner er kjæreste, for så å feste i helgene og være stedet folk vil komme til. Du blir sett opp til pga gjestfrihet, service til gjestene, et ryddig hjem og et vennlig sinn og ikke ei som selger seg for dop (selv om det er fullt forståelig er man avhengig nok), men der og da blir du framstilt som bedre enn disse, selv om du i ettertid forstår deres desperasjon, avhengighet og lærdom om at å si nei til sex med dop som betaling kan ende i voldtekt. Eller til og med har du hatt sex med én,  så kommer neste og sier at da skal du ha sex med meg. Du lærer deg å late som at du nyter det og gjør ditt for at han skal bli ferdi. Etterpå føler du deg brukt, men du gjorde ikke motstand så du slapp å bli voldtatt. Men i denne gruppen mennesker er det ingen som legger merke til at du er rar. For rar er vi alle sammen. .og alle har opplevd vold, overgrep, fattigdom etc. Vi forstår uten å fortelle detaljert. 

Men dette er de positive sidene. Jeg kunne ramset opp de negative, men de kommer ikke I starten for de fleste. Ikke før en alt er avhengig. For noen tar det 4 mnd og for andre 4 år å nå det punktet hvor rusen har makt over deg selv om du vil vekk fra det. For meg tok det 4 mnd så var jeg så alvorlig og livstruende avhengig at jeg ble tvangsinnlagt i rusbehandling. Men da jeg kom hjem slapp eks ut av varetekt og kontaktet meg umiddelbart. Politiet bare dokumenterte det og ikke noe mer. Det ene bruddet på besøksforbudet etter det andre. Da sprakk jeg etter 8 uker uten  rus. Først  et alvorlig  selvmordsforsøk  og deretter rusen. Jeg fylte leiligheten opp med folk så jeg ikke var alene når eksen kom. Ble kjæreste med en ny storselger av narkotika. Vi jobbet i lag. Det var oss mot verden og vi skulle gjøre rusmiljøet bedre med fravær av vold, svindel, stjeling og dreping. Hårete mål. Men det var så mye rus at etter hvert gled jeg inn i psykose og rusen handlet mest om å holde seg frisk. Med mindre en tok store mengder for å få skikkelig effekt. Denne kjæresten er den som har behandlet meg best av alle. Men han behandlet meg ikke riktig likevel. Uansett ble jeg avhengig av han og livet jeg hadde med han. En konstant flukt var det. Et lidenskapelig forhold hvor han heller ikke hadde opplevd å bli behandlet så bra. Men så kom psykosen, utmattelsen,  den brutale virkeligheten. Jeg dro i behandling. 4 år etter behandling er jeg igjen kommet i aktiv og tung rus. Bare 20% klarer det, men denne gangen var jeg ikke ut av dem. Men denne gangen anser jeg det som eneste måte å overleve på. Jeg vil trosse alt jeg har beskrevet over. Jeg vil vinne. Jeg er ikke ute etter å bevise noe. Å være den flinke piken med solskinnshistorien. Jeg vil klare det for meg selv og mine verdier og for å komme mest mulig ut av helsevesenets omsorg. Veldig mange har tenkt det samme som meg uten å klare det, men får jeg sjansen til behandling så skal jeg ikke gi opp. 

Jeg kan sammenligne disse avhengighetene fordi jeg forstår mekanismene bak det. Å ta en sprøyte amfetamin eller å overspise 3000 kcal på 20 min er egentlig ikke verre enn det andre hvis man ser bort ifra det juridiske og at amfetamin er mer giftig (nåja, 65 kg sporadisk på amfetamin og 250 kg pga overspising? Statistikk vil nok si at behandlingskrevende tilstaner og for tidlig døddfall er høyere representert hos alvorlig overvektige. Prosentvis er en annen sak, men både alvorlig overvekt og amfetamin tærer på hjertet. Nå snakker jeg om mekanismene bak det. Ikke hvordan man på kort sikt påvirkes. Hvorfor en overspiser, eller hvorfor en ruser seg. Og hvorfor klarer en ikke å stå imot? Har vi egentlig fri vilje? Hjernen overstyrer oss til stadighet. Ett nivå av bevissthet som jobber i kulissene og som gir beskjed til vår bevissthet om hva vi tenker og hva vi vil ha. For å komme ut av avhengighet må vi lære å overstyre underbevisstheten som bare tenker på hva den mener er riktig å gjøre for så å sende signaler til den bevisste hjernen vår for at vi skal gjøre det, også innbiller vi oss at det var vår idé. Men vi kan overstyre dette. Det bare krever mye. Når vi fra underbevisstheten får signaler om at vi trenger 2 liter is, fire coockies, potetgull og hva enn vi overspiser, så kan vi med mye øving overstyre det. Det gjelder rus også, men akkurat som ved overvekt grunnet spiseforstyrrelse så er det dårlige odds for å klare det. For det som egentlig styrer oss, nemlig underbevisstheten eller lyst og nytelsessenteret, fare; fight, freeze or fight eller den nesten psykotiske tilstanden man er i som sterkt forelsket hvor vedkommende opptat 95% av tankene og er jo bare helt perfekt selv om han fortsatt er med kommende eks, fikk sparken pga seksuell trakassering og har sonet en dom for å ha begått herverk på eiendommen til en tidligere klassekamerat som latet som han såvidt kjente sin mobber igjen og fortalte hvordan han var blitt mangemilionær for så å spørre tilbake, og han måtte si han jobbet i telefonsk kundeservice på 1881 på femte året. Det fikk han til å klikke og det såret hans stolthet så da fikk eiendommen gjennomgå. Selv om reaksjonen er gal, så kanskje følelsene bak den kan være forståelig. Det trigget gamle minner om mobbing og han ble satt ned i posisjon som en taper ovenfor sin tidligere mobber. Og han klikket og utagerte..

Var han rusmisbruker hadde han kanskje heller tydd til flaska, Røyken, sprøyta. Hadde han ikke vært en som reagerte på slike nedsettende kommentarer med å klandre han som kom med de så hadde han kanskje ikke hevnet seg slik. Var han en som tok alt innover seg og følte selvhatet vokse sammen med sinnet så hadde han kanskje tatt det utover seg selv i form av selvskading eller rus. 

Vi er så ulike alle sammen og reagerer ulikt ut ifra hvordan personligheten er formet og hvilke midler vi har tilgjengelig for å lindre smerten. Og noen av oss har uflaks mtp å møte de som vil hekte oss. Overspisingslidelse og rusavhengighet er ikke spesielt forskjellig bak kulissene. Same shit different wrapping. 

Prøv å ha litt respekt for hvor sterkt avhengighet av diverse kan være. Noen får avhengighet av porno, og det kan ødelegge både forholdet til sex og til kjærester. Noen spiller på seg en gjeld på 500 000. Også er det de rusavhengige. Hvorfor de prøvde første gangen er variabelt. Mange 15-åringer blir rekruttert av 20-25-åringer. Jeg møtte feil mann på byen på mitt livs dårligste og han groomet meg, fikk meg til å glemme mitt livs verste smerte og siden jeg trodde livet ikke kunne bli verre så sa jeg til slutt ja til å teste amfetamin. Og da kom jeg hil himmelen. Smerten ble borte. Jeg ble morsom, sosial, omgjengelig. Lite visste jeg at himmel og helvete henger sammen. At jeg tilfeldigvis møtte denne mannen ødela livet mitt. Og det kryr av de i miljøet som går direkte inn for å hekte andre for egen vinning. 

Så har alt dette skjedd og man må velge mellom å fortsette eller be om hjelp. Det er ikke lett å få hjelp for dette, men det viktigste er å ikke gi opp. Man kan ikke klandres for at man ble rusavhengig. Det er for hver enkelt en komplisert historie. Men man har ansvar for å ta opp kampen med å bli rusfri. Noen er ikke klar før etter 20 år. Jeg var det etter ett år og så etter syv måneder. 

Jeg skriver som anonym selv om de fleste vil kjenne meg igjen. Det er kun for at AnonymBruker ikke skal få muligheten til å gjøre dette til en persondebatt om hva som feiler meg. Jeg vet utmerket godt mine egne problemer takk. Og for at jeg ønsker en debatt på generelt grunnlag og ikke en personlig debatt om meg. Det er greit nok å si at "dim historie er veldig vanlig, jeg kjenner noen som deg" eller lignende. Men respektfullt ikke å på min historie personlig. Følg gjerne noen av mine eksempel, men ikke avsløre om det er direkte fra Mitt liv eller fiksjon. Det er begge deler i dette innlegget. 

Intensjonen var å skape innsikt i avhengighet og se hva slags meninger og engasjement som er her uten at det handler om meg. Men heller om grupper innenfor avhengighet og hvordan det kan være forskjellig på individnivå. 

Å bli fri fra avhengighet er en ensom oppgave. 

 

Anonymkode: fbde5...8cd

[Kashmir-]

Dette var sånn prakteksemplar av at beste forsvar er angrep 🙃

Jeg har OCD, men det betyr ikke at jeg ser på meg selv som et offer på noen måte. Da jeg misbrukte alkohol så fikk jeg offermentalitet noen ganger. Særlig når folk påpekte at jeg hadde et problem. Når de ble fortvilt. Da tenkte jeg at de skjønner jo ikke hvor vanskelig det er å la være. Men helt oppriktig skjedde det ikke ofte fordi jeg skjønte hvorfor de sa fra. Jeg skjulte det bare mer.

Så ja... Vi gjør alke feil, og vi alle har feil. Men vi må ikke se på oss selv som offer. Da kommer vi aldri noen vei. Hvorfor? 

Jo fordi andre kan aldri fikse deg. De kan bare hjelpe deg til å innse. Og har omgivelsene ansvar alene er det ikke håp for deg. For du kan heller ikke fikse dem. 

❤

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Gjør du det? I så fall har du kunnskaper om lidelsen? Eller er det bare deilig å føle seg bedre enn noen enten fordi du har tatt så gode valg og endt opp i en bra situasjon, eller fordi du selv har tatt dårlige valg, men tross alt ikke SÅ dårlige. Er du også en av de som ser ned på uføre og overvektige? 
 

Jeg ser ikke ned på narkomane. Grunnen til at jeg ikke er narkoman er ikke fordi jeg har tatt så gode valg, men fordi jeg ikke er vokst opp i et miljø der det var utbredt. Jeg ville med 98% sikkerhet si at om jeg vokste opp med dette rundt eller i Hollywood for den saks skyld og hatt mye penger og dette lett tilgjengelig, hadde jeg vært på kjøret i løpet av mitt liv. Jeg kjenner suget, og har hatt det siden jeg var tenåring. Alltid ønsket å kjenne noe annet. Det ble masse alkohol en periode. Jeg har prøvd andre ting og, men ikke MDMA, Kokain og LSD. Sistnevnte skal visst ikke være avhengighetsskapende, og jeg har ikke utelukket å prøve. Jeg bare vet man må være i «riktig» modus og blant folk man stoler på. Er også nysgjerrig på MDMA og kokain. Men siden jeg kan oppleve en sånn nedtur etter alkohol og har slitt med depresjon, vet jeg ikke om jeg orker tanken på hvordan disse kan kjennes.

Ser ikke ned på uføre, fordi de jeg kjenner som er det er det med god grunn. Men det er et par jeg kjenner til som jeg ikke er overrasket over ble uføre.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Spiser du masse, overtrener du, gamer du 10 timer i døgnet, må du ha sex eller se på porno hver dag? Snuser eller røyker du? Spilleavhengighet? Eller shopper du?

Shopper sjelden, og ihvertfall ikke når jeg har det vondt! Jeg har ingen motivasjon når jeg har det vondt, og shopping er absolutt ingen kur.

Om jeg spiser masse kan kanskje bare bedømmes av andre. Andre mener jeg spiser masse. Noen fordi jeg spiser ofte, andre fordi jeg spiser masse av og til (6pk Snickers is hver dag i 1 år, frem til for 3 uker siden i tillegg til annet) er noe noen mener er masse. 
Av noen grunner har jeg ikke spist like masse nå i de siste 3 ukene. Fordi jeg av private grunner (ikke fordi jeg vil slanke meg, men av grunner jeg ikke vil skrive om her) skal se om jeg klarer å bli xx cm rundt hoftene, som egentlig er under hva som er naturlig for min kropp. Da kan jeg ikke ha i meg så mye salt, karbo og alt som samler vann i kroppen. Selv om dette ikke er direkte synlig på meg.

Jeg trener nesten ikke. Jeg er naturlig aktiv og naturlig tynn. Jeg kan se muskuløs ut enkelt og greit fordi jeg er tynn. Jeg får veldig fort sixpack, så er ikke så mye trening som skal til, men har vært sløv de 2 siste årene. Burde kanskje begynt litt igjen mtp ryggen.

Ja, jeg snuser.

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nyter du reseptbelagte medikamenter så mye at du tar mer enn du eeeegentlig trenger? For hvem har ikke gjort det? I hvert fall ikke ut av de som er sårbare for avhengighet.

Nja. Jeg holder meg til dosene. Men jeg har med vilje tatt for mye av ADHD-medisinen ja. Både Ritalin og Aduvanz. Behagelig der og da, men etterpå lurer du på hvor det ble av dagen og innser hvor lite produktiv du var. Ga ikke mersmak. Kanskje det kunne skjedd om det ble lockdown igjen med portforbud i tillegg. Da hadde dagene gått fort.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har du en spiseforstyrrelse? Hvilken type er likegyldig i denne sammenheng, men hva angår å miste kontrollen til tross for konsekvenser så er vel overspisingslidelse den mest relevante. Det meste av avhengighet dreier seg tross alt om å stimulere lyst- og nytelsessenteret i hjernen samt utløse endorfiner som gir oss en god følelse. Ved anoreksi er det jo mer å oppleve at en har kontroll over i hvert fall maten når alt annet føles kaotisk og umulig å håndtere. Da jeg var tynn handlet det om å kontrollere matinntaket for å kjenne på mestring og at jeg klarte noe de fleste ikke klarer, og jeg ville være så lite kvinnelig som mulig. Flate pupper, smale lår og liten rupme. Jeg innbilte meg å ha bedre selvkontroll enn de fleste. Alt handlet om selvkontrollen og å ha et synlig bevis på det. Nemlig en både tynn og trent kropp. 
 

Har aldri måttet jobbe for å være tynn, så for min del beviser det ikke at jeg har kontroll. Jeg tenker faktisk «stakkars som må legge sånn arbeid i holde deg tynn», når jeg leser skryteinnlegg om trening og kosthold fra influensere eller lignende. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Eller hva me med adrenalin? Liker du paragliding? Er du så heldig at din lidenskapelige og mentalt heelende aktivitet er tur på fjellet med telt? Eller klarer du deg veldig bra bare du har venninnegjengen? Et nettverk? 
 

Ja, adrenalin får meg levende. Liker ikke sånne ekstremsporter. Noe styr å komme i gang. Sånne arrangerte adrenalinkikk har aldri interessert meg. Det må være noe som skjer mer tilfeldig. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har du OCD? Må du vaske deg ti ganger etter dobesøk hjemme og 20 når du er borte? Hvordan føles det? Hva gjorde at du begynte? Var du frisk slik at det valget du tok om å bli besatt av hygiene det var veloverveid? Slik det omtales at rusavhengighet er et valg?

Nei, har ikke diagnosen på papiret, men tvangstanker var min høyeste score på generell test. Må ikke vaske meg så ofte nei. Men jeg har hatt masse påtrengende tanker før. F.eks mange år siden når jeg kjørte mye bil og hadde hatt førerkortet bare et par år, kunne jeg tenke tilbake på kjøreturen og lure på om jeg egentlig var helt tilstede eller om det er ting jeg ikke husket. Var mest redd for å skade andre. Samme om jeg hadde vært på fylla, kunne ha mareritt og våknet og visste ikke hva som skjedde og hva som var drøm. Masse sånn.

Sånn i senere tid, sånn ca 5 år tilbake var Islam en liten tvangstanke, fordi jeg ville forsvinne fra alt jeg hadde vært. Jeg ble jo forelsket i en fra Tyrkia, men dette ble tatt dårlig i mot av mange av mine nære. Nok en gang følte jeg at jeg var feil. Ubevisst mas om at jeg skulle komme i gang med kjæreste har det vært mye av, men når jeg endelig var blitt glad og følte jeg hadde noe, ble det møtt på denne måten. Ble til slutt veldig sint på at jeg hele tiden følte meg feil, så kunne like gjerne bevege meg så langt fra det kjente som mulig. Jeg ble nysgjerrig på hvordan det var å leve som muslim. Altså var tvangstanken her å forandre meg totalt.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvor er nyansene? Noen tar kokain på fest for gøy og blir frelst fordi de hadde sårbarheten i seg. De fleste har hatt en traumatisk oppvekst eller blitt veldig psykisk syk og første gang de prøver rus er den dagen en person sier at dette vil gjøre at du føler deg 1000 ganger bedre. Du er selv så psykisk nedbrutt og ønsker kun å dø. Du er for dårlig til å kunne tenke på potensielle risikoer eller konsekvenser. Hvem bryr seg om konsekvenser på bunnen av havet, dersom noen kommer med en livbøye? Så du gjør ditt livs største feil. Prøver et rusmiddel som tar vekk alle problemer og bytter det ut med lykke, selvsikkerhet, kjærlighet til alle, en sosial tilkobling og kjemi med alle. Ja plutselig er du sammen med en gjeng som er i samme båt. Alle er så åpne, ærlige og inkluderende. Du oppdager for første gang å ikke være ensom i en gruppe. Du blir fort avhengig av dop og livsstilen med å jobbe med kjøp og salg i ukedagene hvor partner er kjæreste, for så å feste i helgene og være stedet folk vil komme til. Du blir sett opp til pga gjestfrihet, service til gjestene, et ryddig hjem og et vennlig sinn og ikke ei som selger seg for dop (selv om det er fullt forståelig er man avhengig nok), men der og da blir du framstilt som bedre enn disse, selv om du i ettertid forstår deres desperasjon, avhengighet og lærdom om at å si nei til sex med dop som betaling kan ende i voldtekt. Eller til og med har du hatt sex med én,  så kommer neste og sier at da skal du ha sex med meg. Du lærer deg å late som at du nyter det og gjør ditt for at han skal bli ferdi. Etterpå føler du deg brukt, men du gjorde ikke motstand så du slapp å bli voldtatt. Men i denne gruppen mennesker er det ingen som legger merke til at du er rar. For rar er vi alle sammen. .og alle har opplevd vold, overgrep, fattigdom etc. Vi forstår uten å fortelle detaljert. 

Er folk som tar kokain rare? Det er vel alle forskjellige folk? Har inntrykk av at det kanskje er rikere folk som gjør det mest, som feks i Hollywood. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men dette er de positive sidene. Jeg kunne ramset opp de negative, men de kommer ikke I starten for de fleste. Ikke før en alt er avhengig. For noen tar det 4 mnd og for andre 4 år å nå det punktet hvor rusen har makt over deg selv om du vil vekk fra det. For meg tok det 4 mnd så var jeg så alvorlig og livstruende avhengig at jeg ble tvangsinnlagt i rusbehandling. Men da jeg kom hjem slapp eks ut av varetekt og kontaktet meg umiddelbart. Politiet bare dokumenterte det og ikke noe mer. Det ene bruddet på besøksforbudet etter det andre. Da sprakk jeg etter 8 uker uten  rus. Først  et alvorlig  selvmordsforsøk  og deretter rusen. Jeg fylte leiligheten opp med folk så jeg ikke var alene når eksen kom. Ble kjæreste med en ny storselger av narkotika. Vi jobbet i lag. Det var oss mot verden og vi skulle gjøre rusmiljøet bedre med fravær av vold, svindel, stjeling og dreping. Hårete mål. Men det var så mye rus at etter hvert gled jeg inn i psykose og rusen handlet mest om å holde seg frisk. Med mindre en tok store mengder for å få skikkelig effekt. Denne kjæresten er den som har behandlet meg best av alle. Men han behandlet meg ikke riktig likevel. Uansett ble jeg avhengig av han og livet jeg hadde med han. En konstant flukt var det. Et lidenskapelig forhold hvor han heller ikke hadde opplevd å bli behandlet så bra. Men så kom psykosen, utmattelsen,  den brutale virkeligheten. Jeg dro i behandling. 4 år etter behandling er jeg igjen kommet i aktiv og tung rus. Bare 20% klarer det, men denne gangen var jeg ikke ut av dem. Men denne gangen anser jeg det som eneste måte å overleve på. Jeg vil trosse alt jeg har beskrevet over. Jeg vil vinne. Jeg er ikke ute etter å bevise noe. Å være den flinke piken med solskinnshistorien. Jeg vil klare det for meg selv og mine verdier og for å komme mest mulig ut av helsevesenets omsorg. Veldig mange har tenkt det samme som meg uten å klare det, men får jeg sjansen til behandling så skal jeg ikke gi opp. 

Jeg kan sammenligne disse avhengighetene fordi jeg forstår mekanismene bak det. Å ta en sprøyte amfetamin eller å overspise 3000 kcal på 20 min er egentlig ikke verre enn det andre hvis man ser bort ifra det juridiske og at amfetamin er mer giftig (nåja, 65 kg sporadisk på amfetamin og 250 kg pga overspising? Statistikk vil nok si at behandlingskrevende tilstaner og for tidlig døddfall er høyere representert hos alvorlig overvektige. Prosentvis er en annen sak, men både alvorlig overvekt og amfetamin tærer på hjertet. Nå snakker jeg om mekanismene bak det. Ikke hvordan man på kort sikt påvirkes. Hvorfor en overspiser, eller hvorfor en ruser seg. Og hvorfor klarer en ikke å stå imot? Har vi egentlig fri vilje? Hjernen overstyrer oss til stadighet. Ett nivå av bevissthet som jobber i kulissene og som gir beskjed til vår bevissthet om hva vi tenker og hva vi vil ha. For å komme ut av avhengighet må vi lære å overstyre underbevisstheten som bare tenker på hva den mener er riktig å gjøre for så å sende signaler til den bevisste hjernen vår for at vi skal gjøre det, også innbiller vi oss at det var vår idé. Men vi kan overstyre dette. Det bare krever mye. Når vi fra underbevisstheten får signaler om at vi trenger 2 liter is, fire coockies, potetgull og hva enn vi overspiser, så kan vi med mye øving overstyre det. Det gjelder rus også, men akkurat som ved overvekt grunnet spiseforstyrrelse så er det dårlige odds for å klare det. For det som egentlig styrer oss, nemlig underbevisstheten eller lyst og nytelsessenteret, fare; fight, freeze or fight eller den nesten psykotiske tilstanden man er i som sterkt forelsket hvor vedkommende opptat 95% av tankene og er jo bare helt perfekt selv om han fortsatt er med kommende eks, fikk sparken pga seksuell trakassering og har sonet en dom for å ha begått herverk på eiendommen til en tidligere klassekamerat som latet som han såvidt kjente sin mobber igjen og fortalte hvordan han var blitt mangemilionær for så å spørre tilbake, og han måtte si han jobbet i telefonsk kundeservice på 1881 på femte året. Det fikk han til å klikke og det såret hans stolthet så da fikk eiendommen gjennomgå. Selv om reaksjonen er gal, så kanskje følelsene bak den kan være forståelig. Det trigget gamle minner om mobbing og han ble satt ned i posisjon som en taper ovenfor sin tidligere mobber. Og han klikket og utagerte..

Vel, dette var rotete. Men vi kan ikke ødelegge eiendommen til andre bare fordi vi føler oss dårligere enn dem. Det er veldig flaut å gjøre det, da det viser mangel på selvkontroll. På nivå med et barn altså.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Var han rusmisbruker hadde han kanskje heller tydd til flaska, Røyken, sprøyta. Hadde han ikke vært en som reagerte på slike nedsettende kommentarer med å klandre han som kom med de så hadde han kanskje ikke hevnet seg slik. Var han en som tok alt innover seg og følte selvhatet vokse sammen med sinnet så hadde han kanskje tatt det utover seg selv i form av selvskading eller rus. 

Vi er så ulike alle sammen og reagerer ulikt ut ifra hvordan personligheten er formet og hvilke midler vi har tilgjengelig for å lindre smerten. Og noen av oss har uflaks mtp å møte de som vil hekte oss. Overspisingslidelse og rusavhengighet er ikke spesielt forskjellig bak kulissene. Same shit different wrapping. 

Prøv å ha litt respekt for hvor sterkt avhengighet av diverse kan være. Noen får avhengighet av porno, og det kan ødelegge både forholdet til sex og til kjærester. Noen spiller på seg en gjeld på 500 000. Også er det de rusavhengige. Hvorfor de prøvde første gangen er variabelt. Mange 15-åringer blir rekruttert av 20-25-åringer. Jeg møtte feil mann på byen på mitt livs dårligste og han groomet meg, fikk meg til å glemme mitt livs verste smerte og siden jeg trodde livet ikke kunne bli verre så sa jeg til slutt ja til å teste amfetamin. Og da kom jeg hil himmelen. Smerten ble borte. Jeg ble morsom, sosial, omgjengelig. Lite visste jeg at himmel og helvete henger sammen. At jeg tilfeldigvis møtte denne mannen ødela livet mitt. Og det kryr av de i miljøet som går direkte inn for å hekte andre for egen vinning. 

 

Anonymkode: fbde5...8cd

Kjenner til dette med å ruse seg til det bedre. Når jeg var 16 bestod mine våkne timer seg kun av festing. Når jeg drakk fikk jeg mentalt overskudd til å være mer sosial, ble mer pratsom, fikk mer selvtillit og klarte å interessere meg mer for andre. Alt ble verre og verre, jeg droppet ut av videregående dette året. Jeg var så utslitt at jeg ikke klarte å stå opp til slutt. Så var det torsdag og vi skulle feste igjen. Samme fredag og lørdag. Flere av mine venner der hadde også mange utfordringer. Jeg hadde mine disgnoser som gjorde ting vanskelig, andre hadde foreldre som ruset seg+ vold, noen var bare spenningssøkende osv. Men vi fant liksom litt trøst i at vi var flere som droppet ut av skolen fordi vi var mer opptatt av å feste og ruse bort det vonde.

Men jeg kom uansett til et punkt der jeg måtte ta tak. Jo lenger man venter jo verre. Jo mer man bruker jo større doser trengs, som også gjør deg fattigere. 
 

[adhoc]

Jeg ser ikke ned på rusavhengige, men om rusavhengigheten går ut over meg, annen familie, venner eller ikke minst barn, spiller det ingen rolle om jeg både intellektuelt og emosjonelt måtte klare å forstå hvordan noen har det eller hvordan de kan ha havnet der de er. Mine barn skal ikke ha kontakt med folk i aktiv rus som bryter avtaler eller skremmer med uforutsigbar atferd. Her snakker jeg forøvrig om helt konkrete folk i min eks-svigerfamilie, og det finnes åpenbart rusmisbrukere som selv i aktiv rus kommuniserer med barn på en adekvat måte, holder løftene de gir, og ikke manipulerer for å skaffe penger til dop.

Hvordan jeg forholder meg til rusmisbrukere avhenger rett og slett av hvordan de forholder seg til folk (og dyr!) rundt seg, ikke hvorvidt jeg har forståelse for bakgrunnen for rusmisbruket eller ikke.

Jeg har bipolar lidelse, jeg har vokst med en alkoholavhengig forelder, jeg har vært utsatt for grov voldtekt, jeg har forsøkt å ta livet av meg. Det eneste som betyr noe for folk rundt meg, er hvordan jeg behandler dem. At jeg i en alvorlig depressiv fase har forsøkt å begå selvmord - for en (på det tidspunktet) fire- og tiåring spiller det absolutt ingen rolle hva slags diagnoser eller forhistorie jeg har. Det er min forbannede plikt å ta vare på dem. Poenget er ikke om man blir sett ned på eller ikke - poenget er at folk rundt en er i sin fulle rett til å sette nødvendige grenser overfor både seg selv og sårbare i omgangskretsen.

Jeg hadde aldri vært så velfungerende som jeg er i dag, om jeg ikke hadde fått svært direkte og det jeg da oppfattet som svært sårende tilbakemeldinger. Det hjelper ikke med forståelse om det ikke forandrer atferden.

Endret 5. juli 2023 av adhoc

[UtakknemligDiva]

Men ts, du skriver rotete. Beklager om jeg ikke svarte deg helt på det du lurte på. 
Men hva er det stoffet får deg til å føle?

 

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjør du det? I så fall har du kunnskaper om lidelsen? Eller er det bare deilig å føle seg bedre enn noen enten fordi du har tatt så gode valg og endt opp i en bra situasjon, eller fordi du selv har tatt dårlige valg, men tross alt ikke SÅ dårlige. Er du også en av de som ser ned på uføre og overvektige? 

Spiser du masse, overtrener du, gamer du 10 timer i døgnet, må du ha sex eller se på porno hver dag? Snuser eller røyker du? Spilleavhengighet? Eller shopper du når du har det tungt? Selvskader du? Tyr du tim suicidal adferd selv om du ikke vil dø, fordi verden er så vond og du trengte en pause og du trengte å kommunisere til verden hvor vondt ting er, fordi det ikke har utgjort noen forskjell å tørre å være ærlig med psykolog. Nyter du reseptbelagte medikamenter så mye at du tar mer enn du eeeegentlig trenger? For hvem har ikke gjort det? I hvert fall ikke ut av de som er sårbare for avhengighet. Har du en spiseforstyrrelse? Hvilken type er likegyldig i denne sammenheng, men hva angår å miste kontrollen til tross for konsekvenser så er vel overspisingslidelse den mest relevante. Det meste av avhengighet dreier seg tross alt om å stimulere lyst- og nytelsessenteret i hjernen samt utløse endorfiner som gir oss en god følelse. Ved anoreksi er det jo mer å oppleve at en har kontroll over i hvert fall maten når alt annet føles kaotisk og umulig å håndtere. Da jeg var tynn handlet det om å kontrollere matinntaket for å kjenne på mestring og at jeg klarte noe de fleste ikke klarer, og jeg ville være så lite kvinnelig som mulig. Flate pupper, smale lår og liten rupme. Jeg innbilte meg å ha bedre selvkontroll enn de fleste. Alt handlet om selvkontrollen og å ha et synlig bevis på det. Nemlig en både tynn og trent kropp. 

Eller hva me med adrenalin? Liker du paragliding? Er du så heldig at din lidenskapelige og mentalt heelende aktivitet er tur på fjellet med telt? Eller klarer du deg veldig bra bare du har venninnegjengen? Et nettverk? 

Har du OCD? Må du vaske deg ti ganger etter dobesøk hjemme og 20 når du er borte? Hvordan føles det? Hva gjorde at du begynte? Var du frisk slik at det valget du tok om å bli besatt av hygiene det var veloverveid? Slik det omtales at rusavhengighet er et valg? Hvor er nyansene? Noen tar kokain på fest for gøy og blir frelst fordi de hadde sårbarheten i seg. De fleste har hatt en traumatisk oppvekst eller blitt veldig psykisk syk og første gang de prøver rus er den dagen en person sier at dette vil gjøre at du føler deg 1000 ganger bedre. Du er selv så psykisk nedbrutt og ønsker kun å dø. Du er for dårlig til å kunne tenke på potensielle risikoer eller konsekvenser. Hvem bryr seg om konsekvenser på bunnen av havet, dersom noen kommer med en livbøye? Så du gjør ditt livs største feil. Prøver et rusmiddel som tar vekk alle problemer og bytter det ut med lykke, selvsikkerhet, kjærlighet til alle, en sosial tilkobling og kjemi med alle. Ja plutselig er du sammen med en gjeng som er i samme båt. Alle er så åpne, ærlige og inkluderende. Du oppdager for første gang å ikke være ensom i en gruppe. Du blir fort avhengig av dop og livsstilen med å jobbe med kjøp og salg i ukedagene hvor partner er kjæreste, for så å feste i helgene og være stedet folk vil komme til. Du blir sett opp til pga gjestfrihet, service til gjestene, et ryddig hjem og et vennlig sinn og ikke ei som selger seg for dop (selv om det er fullt forståelig er man avhengig nok), men der og da blir du framstilt som bedre enn disse, selv om du i ettertid forstår deres desperasjon, avhengighet og lærdom om at å si nei til sex med dop som betaling kan ende i voldtekt. Eller til og med har du hatt sex med én,  så kommer neste og sier at da skal du ha sex med meg. Du lærer deg å late som at du nyter det og gjør ditt for at han skal bli ferdi. Etterpå føler du deg brukt, men du gjorde ikke motstand så du slapp å bli voldtatt. Men i denne gruppen mennesker er det ingen som legger merke til at du er rar. For rar er vi alle sammen. .og alle har opplevd vold, overgrep, fattigdom etc. Vi forstår uten å fortelle detaljert. 

Men dette er de positive sidene. Jeg kunne ramset opp de negative, men de kommer ikke I starten for de fleste. Ikke før en alt er avhengig. For noen tar det 4 mnd og for andre 4 år å nå det punktet hvor rusen har makt over deg selv om du vil vekk fra det. For meg tok det 4 mnd så var jeg så alvorlig og livstruende avhengig at jeg ble tvangsinnlagt i rusbehandling. Men da jeg kom hjem slapp eks ut av varetekt og kontaktet meg umiddelbart. Politiet bare dokumenterte det og ikke noe mer. Det ene bruddet på besøksforbudet etter det andre. Da sprakk jeg etter 8 uker uten  rus. Først  et alvorlig  selvmordsforsøk  og deretter rusen. Jeg fylte leiligheten opp med folk så jeg ikke var alene når eksen kom. Ble kjæreste med en ny storselger av narkotika. Vi jobbet i lag. Det var oss mot verden og vi skulle gjøre rusmiljøet bedre med fravær av vold, svindel, stjeling og dreping. Hårete mål. Men det var så mye rus at etter hvert gled jeg inn i psykose og rusen handlet mest om å holde seg frisk. Med mindre en tok store mengder for å få skikkelig effekt. Denne kjæresten er den som har behandlet meg best av alle. Men han behandlet meg ikke riktig likevel. Uansett ble jeg avhengig av han og livet jeg hadde med han. En konstant flukt var det. Et lidenskapelig forhold hvor han heller ikke hadde opplevd å bli behandlet så bra. Men så kom psykosen, utmattelsen,  den brutale virkeligheten. Jeg dro i behandling. 4 år etter behandling er jeg igjen kommet i aktiv og tung rus. Bare 20% klarer det, men denne gangen var jeg ikke ut av dem. Men denne gangen anser jeg det som eneste måte å overleve på. Jeg vil trosse alt jeg har beskrevet over. Jeg vil vinne. Jeg er ikke ute etter å bevise noe. Å være den flinke piken med solskinnshistorien. Jeg vil klare det for meg selv og mine verdier og for å komme mest mulig ut av helsevesenets omsorg. Veldig mange har tenkt det samme som meg uten å klare det, men får jeg sjansen til behandling så skal jeg ikke gi opp. 

Jeg kan sammenligne disse avhengighetene fordi jeg forstår mekanismene bak det. Å ta en sprøyte amfetamin eller å overspise 3000 kcal på 20 min er egentlig ikke verre enn det andre hvis man ser bort ifra det juridiske og at amfetamin er mer giftig (nåja, 65 kg sporadisk på amfetamin og 250 kg pga overspising? Statistikk vil nok si at behandlingskrevende tilstaner og for tidlig døddfall er høyere representert hos alvorlig overvektige. Prosentvis er en annen sak, men både alvorlig overvekt og amfetamin tærer på hjertet. Nå snakker jeg om mekanismene bak det. Ikke hvordan man på kort sikt påvirkes. Hvorfor en overspiser, eller hvorfor en ruser seg. Og hvorfor klarer en ikke å stå imot? Har vi egentlig fri vilje? Hjernen overstyrer oss til stadighet. Ett nivå av bevissthet som jobber i kulissene og som gir beskjed til vår bevissthet om hva vi tenker og hva vi vil ha. For å komme ut av avhengighet må vi lære å overstyre underbevisstheten som bare tenker på hva den mener er riktig å gjøre for så å sende signaler til den bevisste hjernen vår for at vi skal gjøre det, også innbiller vi oss at det var vår idé. Men vi kan overstyre dette. Det bare krever mye. Når vi fra underbevisstheten får signaler om at vi trenger 2 liter is, fire coockies, potetgull og hva enn vi overspiser, så kan vi med mye øving overstyre det. Det gjelder rus også, men akkurat som ved overvekt grunnet spiseforstyrrelse så er det dårlige odds for å klare det. For det som egentlig styrer oss, nemlig underbevisstheten eller lyst og nytelsessenteret, fare; fight, freeze or fight eller den nesten psykotiske tilstanden man er i som sterkt forelsket hvor vedkommende opptat 95% av tankene og er jo bare helt perfekt selv om han fortsatt er med kommende eks, fikk sparken pga seksuell trakassering og har sonet en dom for å ha begått herverk på eiendommen til en tidligere klassekamerat som latet som han såvidt kjente sin mobber igjen og fortalte hvordan han var blitt mangemilionær for så å spørre tilbake, og han måtte si han jobbet i telefonsk kundeservice på 1881 på femte året. Det fikk han til å klikke og det såret hans stolthet så da fikk eiendommen gjennomgå. Selv om reaksjonen er gal, så kanskje følelsene bak den kan være forståelig. Det trigget gamle minner om mobbing og han ble satt ned i posisjon som en taper ovenfor sin tidligere mobber. Og han klikket og utagerte..

Var han rusmisbruker hadde han kanskje heller tydd til flaska, Røyken, sprøyta. Hadde han ikke vært en som reagerte på slike nedsettende kommentarer med å klandre han som kom med de så hadde han kanskje ikke hevnet seg slik. Var han en som tok alt innover seg og følte selvhatet vokse sammen med sinnet så hadde han kanskje tatt det utover seg selv i form av selvskading eller rus. 

Vi er så ulike alle sammen og reagerer ulikt ut ifra hvordan personligheten er formet og hvilke midler vi har tilgjengelig for å lindre smerten. Og noen av oss har uflaks mtp å møte de som vil hekte oss. Overspisingslidelse og rusavhengighet er ikke spesielt forskjellig bak kulissene. Same shit different wrapping. 

Prøv å ha litt respekt for hvor sterkt avhengighet av diverse kan være. Noen får avhengighet av porno, og det kan ødelegge både forholdet til sex og til kjærester. Noen spiller på seg en gjeld på 500 000. Også er det de rusavhengige. Hvorfor de prøvde første gangen er variabelt. Mange 15-åringer blir rekruttert av 20-25-åringer. Jeg møtte feil mann på byen på mitt livs dårligste og han groomet meg, fikk meg til å glemme mitt livs verste smerte og siden jeg trodde livet ikke kunne bli verre så sa jeg til slutt ja til å teste amfetamin. Og da kom jeg hil himmelen. Smerten ble borte. Jeg ble morsom, sosial, omgjengelig. Lite visste jeg at himmel og helvete henger sammen. At jeg tilfeldigvis møtte denne mannen ødela livet mitt. Og det kryr av de i miljøet som går direkte inn for å hekte andre for egen vinning. 

Så har alt dette skjedd og man må velge mellom å fortsette eller be om hjelp. Det er ikke lett å få hjelp for dette, men det viktigste er å ikke gi opp. Man kan ikke klandres for at man ble rusavhengig. Det er for hver enkelt en komplisert historie. Men man har ansvar for å ta opp kampen med å bli rusfri. Noen er ikke klar før etter 20 år. Jeg var det etter ett år og så etter syv måneder. 

Jeg skriver som anonym selv om de fleste vil kjenne meg igjen. Det er kun for at AnonymBruker ikke skal få muligheten til å gjøre dette til en persondebatt om hva som feiler meg. Jeg vet utmerket godt mine egne problemer takk. Og for at jeg ønsker en debatt på generelt grunnlag og ikke en personlig debatt om meg. Det er greit nok å si at "dim historie er veldig vanlig, jeg kjenner noen som deg" eller lignende. Men respektfullt ikke å på min historie personlig. Følg gjerne noen av mine eksempel, men ikke avsløre om det er direkte fra Mitt liv eller fiksjon. Det er begge deler i dette innlegget. 

Intensjonen var å skape innsikt i avhengighet og se hva slags meninger og engasjement som er her uten at det handler om meg. Men heller om grupper innenfor avhengighet og hvordan det kan være forskjellig på individnivå. 

Å bli fri fra avhengighet er en ensom oppgave. 

 

Anonymkode: fbde5...8cd

Jeg tror ikke problemet er at folk rundt deg ikke forstår at du har det vanskelig. Problemet er at du nekter å innse at også du må gjøre noe for å komme ut av det. Noe mer enn å klage på at du foreløpig kun har blitt lovet et par ukers avrusing. Noe mer enn å ville forklare andre hvorfor du jo selvfølgelig må gjøre som du gjør. Dag etter dag. 

Jeg ser ikke ned på folk med rusproblemer. Men akkurat nå har jeg ikke så voldsom respekt for din innsats til å redusere problemene dine.

[Anonym330]

Kashmirs kommentar  "angrep er det beste forsvar" var veldig treffende for denne litt merkelige tråden
Men nei. Jeg har aldri sett ned på narkomane, og jeg kan vel nesten ikke huske å ha møtt noen med sånne holdninger heller. De få av oss som ser ned på svakerestilte kan ikke ha det godt med seg selv, tenker jeg.

90tallsbarnet sier noe klokt om hvor tilfeldig det er hvor vi havner i livet.
For eksempel, så var det bare visse årskull i bygda mi som fikk problemer med tung narkotika.
Hadde jeg vokst opp sammen med dem, så kunne jeg også blitt narkoman eller det som verre var.
Så tilfeldig og brutalt er det, dessverre.

 

Endret 5. juli 2023 av Anonym330

[AnonymBruker]

Hva er intensjonen med tråden? Du vil ikke dit forrige tråd om samme tema endte, og likevel starter du en ny. En variant av det frosken forsøkte å bevisstgjøre deg på i forrige runde: ta ansvar for egne Vang, ikke vær impulsstyrt og tenk på hvilke resultat vangene du tar kan få. Samstemmer de med målene dine er det fint, om ikke, revurder. Du ønsker ikke en debatt om deg selv: så ikke lag sånne tråder. Risikoen for at noen skriver noe du vil ende med å kjenne på som vanskelig er overhengende og du beskytter deg selv og dine mål (om et rolig liv og god helse) bedre ved å la være. 
 

Ut over det tviler jeg på at det finnes brukere her så vil svare ja på det retoriske spørsmålet, om vi ser ned på narkomane. Nei, det gjør vi ikke i 2023 i Norge. Vi ser heller ikke ned på deg hverken via brukernavn eller anonym bruker. Men vi ønsker for deg, fordi vi er litt glad i deg tross alt gjennom alle tråder vi har lært deg litt å kjenne, at du tar større ansvar for eget liv så du kan bli 35 år, 45,55 osv med en roligere tilværelse, et fredeligere sinn og mindre dramatikk. Veien dit er ikke at helseapparatet skal gjøre det for deg, de kan bistå deg, men hovedjobben må du gjøre selv. Det var essensen i forrige tråd. Var du barnet mitt ville jeg sagt det på helt samme måte: ta ansvar, se hva du driver med, eller blir du stående i dette hamsterhjulet av smerte, og det ønsker jeg ikke for deg. Du er en kvinne med store ressurser og mye vilje, det har du vist flere ganger. Hvordan du anvender disse kreftene er imidlertid opp til deg, du kan bruke dem destruktivt eller kontruktivt. 
 

En siste: Ja, avhengighet har mange ansikt og ulike grader. Å sammenligne den som har tatt et valg om å jogge daglig og har fått en form for «avhengighet» rundt det med en som bruker amfetamin og er avhengig av det: vel, du kan ikke sammenligne disse, det er ikke sidestilte valg med sidestilte skadeomfang. Porno er også idiotisk og pinlig, men han som runker hver dag i 8 min til et eller annet dritt på skjermen kan heller ikke sammenlignes med han som er narkoman. Har du avhengige trekk i personligheten din, det var klønete formulert men la gå, så kan man ved valg og arbeid med seg selv, forsøke å peile denne avhengigheten inn på sunnere alternativ. Det er smartere for eget liv å være avhengig av å gå en time på yogastudio hver dag kontra å drikke seg halvt i hel. 

Anonymkode: fd8b2...d33

[Grendel]

Jeg ser på det som en sykdom og jeg vet at mange blir friske (rusfri). Ellers vet jeg ikke så mye om det.

Du beskriver en tilværelse hvor man tvinges eller presses til sex, men vender tilbake til samme gjeng på grunn av dopet. Det er tydelig at rusavhengighet er verre enn å være avhengig av mobilen eller adrenalinrushet i paragliding. 

Derfor blir reaksjonen litt som når man ser et barn sykler på motorveien: Det blir kjeft og formaninger. Det er fordi det er umulig å bare se på.

[AnonymBruker]

Ser ikke ned på narkomane. Men føler meg ganske hjelpesløs og litt redd i møte med dem. En i nær familie har vært narkoman i åresvis. Har sett hvordan det har påvirker foreldre , søsken og resten av slekten. Sett hvordan barnet til hun med rusproblemer har blitt forsømt og traumstisert av moren sitt missbruk. Vi er bekymret og har omsorg for henne men står her litt hjelpesløs og fortvilet. Vi forstår jo at det er som en sykdom, vi forstår hvor sterk avhengigheten er, vi forstår hvor tøfft miljøet er, vi forstår at behandlingstilbudet ikke er optimalt. Vi ser ikke ned på narkomane men vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger etter å ha prøvd alt for å hjelpe. 

Anonymkode: fb974...b98

[motiva2]

Nei, jeg ser ikke ned på narkomane, men jeg synes heller ikke at de bare er offer, som ikke kan kritiseres for noe. Man kan ikke sykdomsforklare alle dårlige valg man tar. Jeg forstår at det er en avhengighet som det er veldig vanskelig å komme ut av, men det er litt vanskeligere for meg å forstå at folk som har barn ikke i større grad evner å sette deres behov foran sine egne. Du kan godt sammenligne rusmisbruk og overspising, men det er vel liten tvil om hva som går mest ut over omgivelsene....

 

[FjellOgDalar]

Nei, det har jeg aldri gjort - verken før eller etter jeg selv ble syk og rotet meg inn i et kaos med selvskading og alkoholavhengighet. 

Mekanismene bak er som regel mer kompliserte enn det som synes utad. 

Når det er sagt, så kan det likevel være svært vanskelig å forholde seg til at noen som står en nær kjører seg selv i grøfta. Alle ringvirkningene av alvorlig stoffmisbruk  kan i seg selv bli vel så alvorlige som det rusmisbruk i seg selv kan medføre. 

Selv jeg som har en historikk med alkoholmisbruk, har jeg vært nødt til å skjerme meg når jeg he kommet tett på andres misbruk av tyngre stoffer. Trusler, bråk, psykoser, overdosedødsfall, slåssing, ødelagt helse. I noen år bodde jeg et sted hvor det var slik dag ut og dag inn, og flyttet ut så snart det bød seg en anledning. Ikke for å forsvare meg selv, men jeg satt alene å drakk. Det skapte ikke regelrett bråk, men belastningen på  f.eks pårørende ble jo ikke liten akkurat. De var konstant redde for at jeg skulle dø av misbruket, særlig fordi jeg har andre sykdommer som kan komme ut av kontroll ved  alle former for rus. Venner skygget banen fordi selvdestruktiviteten min ble så altoverskyggende. Jeg skjønner de godt, for jeg har selv vært i en situasjon der en god venn ramla utpå med bla. amf. Dermed har jeg sett begge sider. Jeg vet at avhengighet med alle de ansiktene det kan ha er ekstremt sterke saker. Men jeg vet også at det ikke er umulig å komme ut av det. Jobben må man gjøre selv, og den er på ingen måte smertefri. Hjelpeapparatet kan skaffe en verktøykasse, men den er null verdt om man ikke øver på hvordan innholdet brukes.

Dessverre er det ofte lang ventetid på behandling i det offentlige, men det betyr ikke at man trenger å gi opp i påventede av det. Det er heller ikke til særlig hjelp å ta sorgene på forskudd. To uker avrusning er ikke ensbetydende med at videre behandling er utelukket. Jeg tenker at man under oppholdet kan t opp saken med personalet der.  Ikke gi opp i alle fall, prøv å skynde deg langsomt! Jeg har stor tro på at det å skape seg innhold i hverdagen, slik at rusen får mindre spillerom og fokuset kommer på noe utenfor seg selv. Holde seg unna ALLE som har det minste med rusmiljøet tenker jeg er avgjørende for å lykkes. Veien tilbake dit kan være kortere enn en kanskje tror. 

 

[Fionys]

Nei jeg ser ikke ned på narkomane. Jeg kjenner ingen narkomane og ønsker heller ikke å ha narkomane i min omgangskrets. Som ungdom valgte jeg å styre unna narkotika, var aldri på fest der det var narkotika og knyttet ikke vennskap med de som brukte narkotika. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (13 timer siden):

Dette var sånn prakteksemplar av at beste forsvar er angrep 🙃

Jeg har OCD, men det betyr ikke at jeg ser på meg selv som et offer på noen måte. Da jeg misbrukte alkohol så fikk jeg offermentalitet noen ganger. Særlig når folk påpekte at jeg hadde et problem. Når de ble fortvilt. Da tenkte jeg at de skjønner jo ikke hvor vanskelig det er å la være. Men helt oppriktig skjedde det ikke ofte fordi jeg skjønte hvorfor de sa fra. Jeg skjulte det bare mer.

Så ja... Vi gjør alke feil, og vi alle har feil. Men vi må ikke se på oss selv som offer. Da kommer vi aldri noen vei. Hvorfor? 

Jo fordi andre kan aldri fikse deg. De kan bare hjelpe deg til å innse. Og har omgivelsene ansvar alene er det ikke håp for deg. For du kan heller ikke fikse dem. 

❤

Hva mener du med forsvar er beste angrep? Du tillegger meg en del intensjoner jeg ikke har. Dette var ene og alene for å høre hvordan folk her på DOL ser på rusavhengige, og da trakk jeg også inn flere avhengigheter for å vise at selv om alvorligheten av en avhengighet er ulik så er ofte grunnene bak avhengigheten lik. 

Jeg forstår heller ikke hvorfor du trekker fram dette med offermentalitet. Jeg ser ikke meg selv som et offer, og det har jeg aldri blitt beskrevet som å være i psykiatrien heller. Har alltid tatt ansvar for det jeg gjør. Men jeg kan velge å forklare hvorfor ja, for at den jeg snakker med skal forstå. 

adhoc skrev (12 timer siden):

Jeg ser ikke ned på rusavhengige, men om rusavhengigheten går ut over meg, annen familie, venner eller ikke minst barn, spiller det ingen rolle om jeg både intellektuelt og emosjonelt måtte klare å forstå hvordan noen har det eller hvordan de kan ha havnet der de er. Mine barn skal ikke ha kontakt med folk i aktiv rus som bryter avtaler eller skremmer med uforutsigbar atferd. Her snakker jeg forøvrig om helt konkrete folk i min eks-svigerfamilie, og det finnes åpenbart rusmisbrukere som selv i aktiv rus kommuniserer med barn på en adekvat måte, holder løftene de gir, og ikke manipulerer for å skaffe penger til dop.

Hvordan jeg forholder meg til rusmisbrukere avhenger rett og slett av hvordan de forholder seg til folk (og dyr!) rundt seg, ikke hvorvidt jeg har forståelse for bakgrunnen for rusmisbruket eller ikke.

Jeg har bipolar lidelse, jeg har vokst med en alkoholavhengig forelder, jeg har vært utsatt for grov voldtekt, jeg har forsøkt å ta livet av meg. Det eneste som betyr noe for folk rundt meg, er hvordan jeg behandler dem. At jeg i en alvorlig depressiv fase har forsøkt å begå selvmord - for en (på det tidspunktet) fire- og tiåring spiller det absolutt ingen rolle hva slags diagnoser eller forhistorie jeg har. Det er min forbannede plikt å ta vare på dem. Poenget er ikke om man blir sett ned på eller ikke - poenget er at folk rundt en er i sin fulle rett til å sette nødvendige grenser overfor både seg selv og sårbare i omgangskretsen.

Jeg hadde aldri vært så velfungerende som jeg er i dag, om jeg ikke hadde fått svært direkte og det jeg da oppfattet som svært sårende tilbakemeldinger. Det hjelper ikke med forståelse om det ikke forandrer atferden.

Hvordan man oppfører seg mot andre har mye å si for hvordan man som rusavhengig er. Noen er jo rett ut ufodragelig, men da er det jo ikke rusavhengigheten i seg selv som er problemet, men hvordan den personen har reagert på å ruse seg. 

90tallsbarn skrev (12 timer siden):

Men ts, du skriver rotete. Beklager om jeg ikke svarte deg helt på det du lurte på. 
Men hva er det stoffet får deg til å føle?

 

Vet ikke om jeg skal gå så i detalj på hva det får meg til å føle. Å snakke opp ulovlige rusmidler er ikke lov. Men jeg føler meg mye bedre i hvert fall. 

frosken skrev (12 timer siden):

Jeg tror ikke problemet er at folk rundt deg ikke forstår at du har det vanskelig. Problemet er at du nekter å innse at også du må gjøre noe for å komme ut av det. Noe mer enn å klage på at du foreløpig kun har blitt lovet et par ukers avrusing. Noe mer enn å ville forklare andre hvorfor du jo selvfølgelig må gjøre som du gjør. Dag etter dag. 

Jeg ser ikke ned på folk med rusproblemer. Men akkurat nå har jeg ikke så voldsom respekt for din innsats til å redusere problemene dine.

Nå skulle jo ikke denne tråden handle om spesifikt meg, men jeg gjør en stor innsats. Jeg kjemper for å få hjelp og jeg skjønner ikke hva du mener med at jeg nekter å innse at jeg må gjøre noe for å komme ut av det. Det vet jeg jo at jeg må og det er derfor jeg søker behandling og legger planer for tiden etter behandling. 

Jeg har forsøkt å redusere, men har ikke klarer det. Nå har jeg kommet av amfetamin fra i dag av, men det er veldig hardt å ikke sende melding til dealeren for å skaffe mer. Men siden jeg var eneste som så fordelen med å bare bruke amfetamin framfor drikke så mye øl så hører jeg på det. 

Anonym330 skrev (11 timer siden):

Kashmirs kommentar  "angrep er det beste forsvar" var veldig treffende for denne litt merkelige tråden
Men nei. Jeg har aldri sett ned på narkomane, og jeg kan vel nesten ikke huske å ha møtt noen med sånne holdninger heller. De få av oss som ser ned på svakerestilte kan ikke ha det godt med seg selv, tenker jeg.

90tallsbarnet sier noe klokt om hvor tilfeldig det er hvor vi havner i livet.
For eksempel, så var det bare visse årskull i bygda mi som fikk problemer med tung narkotika.
Hadde jeg vokst opp sammen med dem, så kunne jeg også blitt narkoman eller det som verre var.
Så tilfeldig og brutalt er det, dessverre.

 

Det var ikke spesielt treffende for der var verken et forsvar eller et angrep. Jeg skjønner ikke at man skal tolke så mye hva som ligger bak. 

Jeg lurte oppriktig på hvordan folk her ser på narkomane, og om folk har reflektert over at det er svært mange avhengige rundt omkring. Om folk har blitt avhengig av mat, rus, spill etc. Er egentlig litt tilfeldig, og selv om rus kanskje er den mest alvorlige avhengigheten så er det vel ikkr grunn til å se mer ned på en rusavhengig enn en matavhengig? Og grunnen bak avhengigheten er ofte ganske lik. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva er intensjonen med tråden? Du vil ikke dit forrige tråd om samme tema endte, og likevel starter du en ny. En variant av det frosken forsøkte å bevisstgjøre deg på i forrige runde: ta ansvar for egne Vang, ikke vær impulsstyrt og tenk på hvilke resultat vangene du tar kan få. Samstemmer de med målene dine er det fint, om ikke, revurder. Du ønsker ikke en debatt om deg selv: så ikke lag sånne tråder. Risikoen for at noen skriver noe du vil ende med å kjenne på som vanskelig er overhengende og du beskytter deg selv og dine mål (om et rolig liv og god helse) bedre ved å la være. 
 

Ut over det tviler jeg på at det finnes brukere her så vil svare ja på det retoriske spørsmålet, om vi ser ned på narkomane. Nei, det gjør vi ikke i 2023 i Norge. Vi ser heller ikke ned på deg hverken via brukernavn eller anonym bruker. Men vi ønsker for deg, fordi vi er litt glad i deg tross alt gjennom alle tråder vi har lært deg litt å kjenne, at du tar større ansvar for eget liv så du kan bli 35 år, 45,55 osv med en roligere tilværelse, et fredeligere sinn og mindre dramatikk. Veien dit er ikke at helseapparatet skal gjøre det for deg, de kan bistå deg, men hovedjobben må du gjøre selv. Det var essensen i forrige tråd. Var du barnet mitt ville jeg sagt det på helt samme måte: ta ansvar, se hva du driver med, eller blir du stående i dette hamsterhjulet av smerte, og det ønsker jeg ikke for deg. Du er en kvinne med store ressurser og mye vilje, det har du vist flere ganger. Hvordan du anvender disse kreftene er imidlertid opp til deg, du kan bruke dem destruktivt eller kontruktivt. 
 

En siste: Ja, avhengighet har mange ansikt og ulike grader. Å sammenligne den som har tatt et valg om å jogge daglig og har fått en form for «avhengighet» rundt det med en som bruker amfetamin og er avhengig av det: vel, du kan ikke sammenligne disse, det er ikke sidestilte valg med sidestilte skadeomfang. Porno er også idiotisk og pinlig, men han som runker hver dag i 8 min til et eller annet dritt på skjermen kan heller ikke sammenlignes med han som er narkoman. Har du avhengige trekk i personligheten din, det var klønete formulert men la gå, så kan man ved valg og arbeid med seg selv, forsøke å peile denne avhengigheten inn på sunnere alternativ. Det er smartere for eget liv å være avhengig av å gå en time på yogastudio hver dag kontra å drikke seg halvt i hel. 

Anonymkode: fd8b2...d33

Det var ikke skadeomfanget som var poenget. Det var årsaken bak. Det er ofte like typer smerter og behov for flukt som gjør at noen blir avhengig. 

Jeg kan ikke ta mer ansvar for mitt liv enn jeg gjør. Jeg jobber for å få hjelp og jeg forventer ikke at andre enn meg selv skal hjelpe meg. Har aldri insinuert noe annet. 

Men jeg øbsket altså en generell debatt om hvordan folk her ser på narkomane, avhengighet og det med at hvorfor skal man se mer ned på avhengighet av rusmidler enn avhavhengighet av mat eller spill? I alle tilfeller velger man noe som ikke er bra for en for å flykte unna. At den ene ble avhengig av rus og den andre mat kan være ganske tilfeldig. 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ser ikke ned på narkomane. Men føler meg ganske hjelpesløs og litt redd i møte med dem. En i nær familie har vært narkoman i åresvis. Har sett hvordan det har påvirker foreldre , søsken og resten av slekten. Sett hvordan barnet til hun med rusproblemer har blitt forsømt og traumstisert av moren sitt missbruk. Vi er bekymret og har omsorg for henne men står her litt hjelpesløs og fortvilet. Vi forstår jo at det er som en sykdom, vi forstår hvor sterk avhengigheten er, vi forstår hvor tøfft miljøet er, vi forstår at behandlingstilbudet ikke er optimalt. Vi ser ikke ned på narkomane men vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger etter å ha prøvd alt for å hjelpe. 

Anonymkode: fb974...b98

Der hørtes røft ut..

FjellOgDalar skrev (49 minutter siden):

Nei, det har jeg aldri gjort - verken før eller etter jeg selv ble syk og rotet meg inn i et kaos med selvskading og alkoholavhengighet. 

Mekanismene bak er som regel mer kompliserte enn det som synes utad. 

Når det er sagt, så kan det likevel være svært vanskelig å forholde seg til at noen som står en nær kjører seg selv i grøfta. Alle ringvirkningene av alvorlig stoffmisbruk  kan i seg selv bli vel så alvorlige som det rusmisbruk i seg selv kan medføre. 

Selv jeg som har en historikk med alkoholmisbruk, har jeg vært nødt til å skjerme meg når jeg he kommet tett på andres misbruk av tyngre stoffer. Trusler, bråk, psykoser, overdosedødsfall, slåssing, ødelagt helse. I noen år bodde jeg et sted hvor det var slik dag ut og dag inn, og flyttet ut så snart det bød seg en anledning. Ikke for å forsvare meg selv, men jeg satt alene å drakk. Det skapte ikke regelrett bråk, men belastningen på  f.eks pårørende ble jo ikke liten akkurat. De var konstant redde for at jeg skulle dø av misbruket, særlig fordi jeg har andre sykdommer som kan komme ut av kontroll ved  alle former for rus. Venner skygget banen fordi selvdestruktiviteten min ble så altoverskyggende. Jeg skjønner de godt, for jeg har selv vært i en situasjon der en god venn ramla utpå med bla. amf. Dermed har jeg sett begge sider. Jeg vet at avhengighet med alle de ansiktene det kan ha er ekstremt sterke saker. Men jeg vet også at det ikke er umulig å komme ut av det. Jobben må man gjøre selv, og den er på ingen måte smertefri. Hjelpeapparatet kan skaffe en verktøykasse, men den er null verdt om man ikke øver på hvordan innholdet brukes.

Dessverre er det ofte lang ventetid på behandling i det offentlige, men det betyr ikke at man trenger å gi opp i påventede av det. Det er heller ikke til særlig hjelp å ta sorgene på forskudd. To uker avrusning er ikke ensbetydende med at videre behandling er utelukket. Jeg tenker at man under oppholdet kan t opp saken med personalet der.  Ikke gi opp i alle fall, prøv å skynde deg langsomt! Jeg har stor tro på at det å skape seg innhold i hverdagen, slik at rusen får mindre spillerom og fokuset kommer på noe utenfor seg selv. Holde seg unna ALLE som har det minste med rusmiljøet tenker jeg er avgjørende for å lykkes. Veien tilbake dit kan være kortere enn en kanskje tror. 

 

Ja, jeg skal jobbe hardt jeg, men akkurat nå er jeg i limbo og vet ikke hvordan gå videre. 

Anonymkode: fbde5...8cd

[stjernestøv]

Ser ikke ned på narkomane for det er en sykdom men enkelte stjeler som ravner, har selv blitt stålet av da jeg slapp inn ei for å låne telefonen. Og i huset ved siden av her bodde det narkomane, det var mye bråk og politiet var der ofte. Ungene ble utrygge av det. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (9 minutter siden):

Ser ikke ned på narkomane for det er en sykdom men enkelte stjeler som ravner, har selv blitt stålet av da jeg slapp inn ei for å låne telefonen. Og i huset ved siden av her bodde det narkomane, det var mye bråk og politiet var der ofte. Ungene ble utrygge av det. 

Ja noen er notorisk på stjeling. Jeg har også blitt bestjålet. Men da er det jo handlingene de gjør som man fordømmer og ikke at de endte som rusavhengig. 

Anonymkode: fbde5...8cd

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja noen er notorisk på stjeling. Jeg har også blitt bestjålet. Men da er det jo handlingene de gjør som man fordømmer og ikke at de endte som rusavhengig. 

Anonymkode: fbde5...8cd

Tror ikke det er mange som vil si at de ser ned på rusavhengige. Men derimot er det mange som ønsker å holde avstand til rusavhengige, i alle fall når rusmisbruket blir på det nivået du har beskrevet for deg selv de siste ukene. Mange vil ønske å beskytte seg selv og sine nærmeste. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja noen er notorisk på stjeling. Jeg har også blitt bestjålet. Men da er det jo handlingene de gjør som man fordømmer og ikke at de endte som rusavhengig. 

Anonymkode: fbde5...8cd

Ja det er sant det, fordømmer dem ikke men noen drives til å stjele for å få tak i dop. Det er ikke bra og de stjeler fra hvem som helst og fra der de kan få tak i dop/piller f.eks. 

Men har hatt og har alkoholikere i familien, de har ikke stjålet. Det er vel helst narkomane som gjør det og derfor ville jeg ikke hatt de i huset. 

[Vhanja]

Jeg har ikke så mye kjennskap til narkomane direkte, men har en alkoholiker i nær slekt. Han er sånn sett velfungerende, men jeg kjenner at fortvilelsen har gjort at jeg tar emosjonell avstand fra vedkommende. Jeg kan ikke tillate meg selv å kjenne på hvor glad jeg egentlig er i personen fordi da gjør det for vondt å se hva han gjør mot seg selv. Jeg merker også at jeg ikke kan stole på ham så mye. Det er masse pene ord og fagre løfter, men sjelden det følges opp. 

Så for å beskytte meg selv tar jeg emosjonelt og mentalt avstand.  Jeg har egentlig mentalt gitt opp vedkommende som en forsvarsmekanisme, selv om jeg smiler og sier de rette tingene. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (25 minutter siden):

Tror ikke det er mange som vil si at de ser ned på rusavhengige. Men derimot er det mange som ønsker å holde avstand til rusavhengige, i alle fall når rusmisbruket blir på det nivået du har beskrevet for deg selv de siste ukene. Mange vil ønske å beskytte seg selv og sine nærmeste. 

Hvorfor skulle noen beskyttes fra meg. Jeg holder meg unna både familie og venner når jeg er i rus. Og jeg forteller de færreste om det. Jeg går ikke og raver rundt i tung rus. Det er et ganske rolig rusinntak jeg har hatt sammenlignet med hvordan jeg ruset meg for noen år siden. Ingen rundt meg har tatt avstand fra meg fordi jeg plager dem ikke når jeg ruser meg. I verste fall vet de jeg er i en periode, men ellers holder jeg avstand selv. 

Anonymkode: fbde5...8cd