Noen tanker om hvordan man får respekt, og hvorfor det er viktig å få.

[Kashmir-]

Dette er bare tanker og ingen sannhet, bare så det er sagt. Andre kan ha andre tanker og meninger om dette, og hvis noen finner det interessant å dele så er det jo fint. 

For det første tenker jeg at folk er altfor opptatt av å bli likt, og at de vil unngå å bli mislikt. Det er vel kanskje naturlig å ville bli likt da det oppleves mest behagelig? Jeg vet at de gangene jeg ville bli likt, så kostet det jo en viss investering: oppføre seg snilt og pent, si positive og hyggelige ting osv. Være på tilbudssiden ( alt for mye ) Ikke ta plass. Ikke skille seg særlig ut ved å være "bedre" på noe område. Tilpasse seg betyr ofte å ikke være for synlig hvis du vil bli likt. Det er min erfaring. Men det handler jo også helt klart om hvem du vil bli likt av. Personlig har jeg funnet ut hvilke type mennesker som liker meg, og hvilke type som ofte får problemer med meg. 

Jeg sluttet å være opptatt av å bli likt, for det jeg fant ut er at det betyr ingenting hvis du ikke samtidig blir respektert. Det er så lett å like andre fordi de er greie og snille, men da er også lista lav for å utnytte de egenskapene. Jeg tror vi lett liker de som gjør oss godt, fremfor å like personen i seg selv. Og folk liker jo best "ja-mennesker" og de som ikke avviser og de som ikke sier nei?  Hvis noen går "mot deg" og er uenig eller avviser der og da, så er det lett å tro at personen "ikke liker" deg, at hen er vanskelig osv.

Det kan altså føre med seg problemer å bli likt. Veldig mamge også- hvis du ikke samtidig blir respektert. Respekt er viktigere enn å bli likt ( i mitt syn altså ) fordi da vil ikke andre utsette deg for slike ubehageligheter som å spille offer, være sur, klandre og utnytte eller se ned på.

Og hvordan man får respekt er nettopp å lære og si nei. Lære å forstå at det ikke er "synd på" noen mer enn andre. Å få respekt krever jo også at du gir respekt, og jeg syns ikke at det er respektfullt å syns synd på andre. Nå ser jeg selvfølgelig bort fra når kriser og katastrofer skjer! Jeg mener mer å syns synd på en person fordi "hen er som hen er" og mene at vedkommende ikke kan greie vanlige voksenting som andre voksne. Og nå snakker jeg heller ikke om mennesker som faktisk ikke klarer ting på grunn av sykdom eller psykdom. Det er jo reelt at de ikke klarer, men det er feil å syns synd på dem. De har kan tross alt kompensere veldig bra på andre måter, og det ser du lett også hvis du ser med respekt på dem.

Så hvordan få respekt? 

- vis at du har evner og meninger om ting.

-Lær å ikke be om unnskyldning for å unngå ubehageligheter hvis du ikke har gjort noe feil.

-Ikke vær enig og gi støtte hvis du føler at det er feil.

-Ikke lån penger. Ikke lån bort heller! 

-Ikke be om hjelp i tide og utide ( respekt betyr å se på hverandre som likeverdige. Hvis du "alltid" trenger hjelp, så blir du trengende ovenfor en som må hjelpe deg = ubalanse i relasjonen )

- Ikke snakk nedsettende om andre. Ikke snakk mye om andre i det hele tatt.

- Sett stopper for folk som vil plage deg. Beste måten er å ignorere. 

Og så vil jeg jo si at selv om respekt er viktigst å få, så går det jo fint an å bli likt samtidig. Det må liksom ikke være enten/ eller. 

Dette ble et langt innlegg, og jeg fikk bare lyst til å lufte dette.

Jeg tror jeg har et godt poeng eller to her, men det er jo alltid interessant hvis noen har mer å bidra med, er uenige i noe osv, så da kan de som vil skrive noe om det. Eventuelt. 

 

 

 

[ISW]

Respekt er som sex.

Du kan ikke be om det eller kreve det, du må gjøre deg fortjent til det gjennom hvem du er og dine handlinger. Kun sånn får man ekte/reell respekt (eller bra sex).

 

[Kashmir-]

ISW skrev (9 minutter siden):

Respekt er som sex.

Du kan ikke be om det eller kreve det, du må gjøre deg fortjent til det gjennom hvem du er og dine handlinger. Kun sånn får man ekte/reell respekt (eller bra sex).

 

Sant nok. Handlinger, ja. 

[ISW]

Kashmir skrev (1 time siden):

Sant nok. Handlinger, ja. 

Det er noen som tror at respekt kan skapes av frykt. Blant annet gjengene vi diskuterte i en annen tråd. Jeg mener at dette ikke er ekte respekt.

[Savannah]

Kashmir skrev (4 timer siden):

Så hvordan få respekt? 

- vis at du har evner og meninger om ting.

-Lær å ikke be om unnskyldning for å unngå ubehageligheter hvis du ikke har gjort noe feil.

-Ikke vær enig og gi støtte hvis du føler at det er feil.

-Ikke lån penger. Ikke lån bort heller! 

-Ikke be om hjelp i tide og utide ( respekt betyr å se på hverandre som likeverdige. Hvis du "alltid" trenger hjelp, så blir du trengende ovenfor en som må hjelpe deg = ubalanse i relasjonen )

- Ikke snakk nedsettende om andre. Ikke snakk mye om andre i det hele tatt.

- Sett stopper for folk som vil plage deg. Beste måten er å ignorere. 

Du har mange gode poeng.  Jeg har opplevd mye respekt og ingen respekt i mitt lange liv.  Ingen respekt da jeg var helt nede (og trengte det mest) fra helsevesenet og nav.  Enorm respekt da jeg var oppegående og drev på internasjonalt.

Jeg og min eksmann fikk lån fra hans bror i en vanskelig situasjon for 30 år siden.  Ellers har jeg ikke lånt penger siden muligens da jeg var tenåring.  Låne bort penger har heller ikke vært aktuelt.  

Jeg kunne ha vært flinkere i gjennom livet med å ignorere folk som plager meg.  Det er ikke nødvendigvis slik at de har villet plage meg, men mye bunner i misunnelse og mindreverdighetskomplekser har jeg sett i ettertid.

Å la være å snakke om andre (hvis det ikke er spesielt positive ting som gjør meg stolt og glad) har jeg lært meg igjennom livet.

[Kashmir-]

Savannah skrev (39 minutter siden):

Du har mange gode poeng.  Jeg har opplevd mye respekt og ingen respekt i mitt lange liv.  Ingen respekt da jeg var helt nede (og trengte det mest) fra helsevesenet og nav.  Enorm respekt da jeg var oppegående og drev på internasjonalt.

Jeg og min eksmann fikk lån fra hans bror i en vanskelig situasjon for 30 år siden.  Ellers har jeg ikke lånt penger siden muligens da jeg var tenåring.  Låne bort penger har heller ikke vært aktuelt.  

Jeg kunne ha vært flinkere i gjennom livet med å ignorere folk som plager meg.  Det er ikke nødvendigvis slik at de har villet plage meg, men mye bunner i misunnelse og mindreverdighetskomplekser har jeg sett i ettertid.

Å la være å snakke om andre (hvis det ikke er spesielt positive ting som gjør meg stolt og glad) har jeg lært meg igjennom livet.

Jeg tenker at man ikke må være så prinsippfast at man aldri bruker skjønn. Man må bare være den som kvier seg til å både spørre og å låne bort. Det er jo en fin følelse å både hjelpe og å gi bort. En må bare velge og også være kritisk og påpasselig til  hva og hvem. 

Endret 8. august 2023 av Kashmir

[Glitter]

Har opplevd en del respektløshet i løpet av livet. Folk som tenker jeg bare er å kjøre over. Jeg vet ikke helt hva det er jeg. Før var jeg bare snill og lydig, men hadde ikke mer respekt da enn jeg har nå. I hvert fall ikke som jeg merker. Bortsett fra at noen later som at de ikke ser meg når vi møtes da. Liten by osv.. 

De som kjenner personen jeg er bak all støyen opplever jeg at respekterer meg. Da tenker jeg på nære venner og ikke "venner". 

Jeg tenker jo det at når man møter nye mennesker så skal man møte de med respekt som et utgangspunkt. Ikke at de starter på bunn og må gjøre seg fortjent til den. Men man må gjøre seg fortjent til å beholde den. Det er ikke mange i mitt liv jeg ikke respekterer, men det er hovedsakelig voldsmenn og sånn. Som jo ikke er i livet lenger. 

Jeg tror i grunn ikke at respekt er statisk. Folk kan respektere en person i ulik grad i ulike faser av livet. Man utvikler seg jo.

Det går også an å respektere noen delvis. At en respekterer personen l seg selv, men ikke noen av dens handlinger.