Hvordan kjennes den psykiske smerten ut for deg?

[AnonymBruker]

For meg kjennes det ut som om jeg rives i små deler, det verker i brystet og i hodet og jeg er så trist, så trist.

Anonymkode: 2cf9a...24b

[Glitter]

Vet ikke hvordan forklare det. Som om jeg skal eksplodere kanskje. 

[Everybody]

Som om jeg er fanget i et sinn jeg ikke kommer meg ut av.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 time siden):

Som om jeg er fanget i et sinn jeg ikke kommer meg ut av.

Det kan jeg relatere til!

 

Ts

Anonymkode: 2cf9a...24b

[Alisa]

At jeg blir drept innvendig.

[AnonymBruker]

Alisa skrev (3 minutter siden):

At jeg blir drept innvendig.

Huff. Det er tungt. Hvilken diagnose har du? Jeg har bp2.

Anonymkode: 2cf9a...24b

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig tung i brystet og det er akkurat som innsiden av kroppen pulserer eller bruser. Som et slags trykk som bobler seg opp og prøver å presse seg ut av kroppen samtidig som det føles som om  alt inni brystet vrenges.

Anonymkode: c5921...d78

[AnonymBruker]

Noen ganger er problemet det at jeg føler tomhet. Det er null driv og opprettholdelse av meg selv og alt jeg har ansvar for kjennes uoverkommelig ut og som en kval. Vil bare sove, som egentlig betyr at jeg ikke vil delta lenger. Å si at jeg vil være død høres så dramatisk ut, men når jeg er sånn så er sovingen, eller det at jeg legger meg ned, det nærmeste jeg kommer å melde meg helt ut. Det er liksom mest praktisk å ligge helt stille hvis en først skal koble helt fra.

Noen ganger er smerten skjelving og anspenthet. Det kjennes ut som verden er kynisk og hard, at enhver jeg treffer hadde ønsker meg vondt, eller vil gjøre noe mot dem jeg bryr meg om, om jeg ikke passer på. Jeg ser tegn på at folk ønsker konfrontasjon hele tiden. Jeg er på hugget og fort sinna og amper. Kunne følt for å gå fysisk til angrep på noen, men det blir med det verbale og et trolig truende kroppsspråk. Det skal lite til for at jeg eksploderer i sinne og skjeller noen ut. I trafikken og andre steder med mange mennesker i offentlighet skjer det rett som det er. 

Noen ganger kjennes det ut som noen ser på meg hele tiden. Ikke som noe overnaturlig, men mer ved hjelp av teknologi, faktiske kameraer osv. Fordi det finnes en mikroskopisk sjans for at noen har installert et kamera akkurat der jeg oppholder meg, det er jo i teorien mulig!, fører det til at jeg nok er en av tilsynelatende  ganske få mennesker som alltid alltid vasker hender, ikke piller nese når jeg er alene, ikke onanerer eller gjør ting man generelt ikke gjør når man blir sett. Du skjønner tegninga. Det kjennes utrygt å være naken når jeg er alene. 

Andre ganger kjennes det ut som jeg har et sårt stort hull inni meg som er fylt med uforklarlig tristhet. Slikt dukker gjerne opp i perioder med angst, blandet med mye mer empati enn ellers. Særlig på kvelden når jeg har punget ut alt jeg har av medmenneskelighet og vært der for alle jeg møter, samt vært på høygir og snaklet høyt, kanskje nærmest ropt, hele dagen for å kompensere for angsten og redselen for å ikke mestre det jeg må, fra morgen til kveld. Også da er verden ganske truende og mange ting skumle, men det er mange flere enn meg selv og de aller nærmeste jeg må redde. Jeg gråter fordi noen barn er syke av kreft, klarer ikke styre følelsene hvis jeg ser et barn på nyhetene, eller en vemodig gammel mann som kjøper first price brød. Er i kontakt men mange flere mennesker enn jeg pleier klare bry meg om, for antennene er ute konstant og jeg ser akkurat dem som trenger meg eller plages av noe, med en gang! Det kjennes ut som en blanding av lidenskap for å redde alle i hele verden, mestring (fordi jeg ser dem) og et enormt ansvar som nesten drukner meg og er helt uendelig. Samtidig med denne lidenskapen for å redde alles liv, kan jeg kjenne på en sorg på alles vegne for at de lever. Da vet jeg at jeg ikke er heeelt kvitt depresjonen og dødslengsel allikevel, for energien er der til å fungere, til og med på "høyt plan", men jeg synes jo på alle som er i denne grusomme tilværelsen og føler skyld for at jeg satte barn til en så forferdelig verden. Det er en konstant veksel mellom å frykte at katastrofen skal inntreffe og at de blir skadet, såret, drept - hva som helst - og det med å føle skyld over å ha forårsaket all smerte de noensinne vil oppleve fordi jeg fikk dem hit. Er ikke oppe og ikke nede, men ruser liksom motoren hver eneste dag, som alltid ender med å choke. Prøver å få start og tenke at "Hey, nå er jeg i gang igjen!" Men så kommer denne tankegangen alltid tilbake, nesten hver kveld. Og hver morgen kjennes det ut som vi skal ut på slagmarken. 

Når jeg har en hyggelig stund jeg føler at jeg faktisk setter pris på, så blir den positive følelsen raskt erstattet med en plutselig sorg. Jeg får vondt når jeg kjenner ekte glede. Tror det er fordi jeg vet at det ikke er det som er ekte, men at dette kun er sekunder som går forbi. Husker det skjedde allerede som barn. Hvis jeg opplevde fine øyeblikk kunne jeg plutselig få oppleve en veldig sorg som overskygger alt. 

Og ellers går det liksom helt greit. 

Anonymkode: 652e1...029

[AnonymBruker]

Noen ganger (som i dag) kjennes verden kald og brutal ut. Da vandrer tankene lett til fortapelse og forfall, og det er ikke særlig bra.

Andre dager er det som en knute i hodet som verker og gløder og gjør all menneskelig kontakt til tortur. Det er den verste smerten for det preger absolutt alt.

Så er det noen dager hvor overveldelsen er stor og jeg nesten blir paralysert av eget liv og plikter. Alt føles kjempestort og jeg får en sterk trang til å komme unna alt.

Det er forskjellig.

Anonymkode: eda8e...05b

[aa-k-j]

Føler noen står på brystet mitt, tung i hodet og kropp, blir psykisk sliten, mye tankekjør og får mer problemer med søvnen. Har opplevd mye svik mesteparten av livet fra folk man liksom skal stole på og som ska hjelpe. Noen ganger kommer alt på en gang. Har bp2 og K-PTSD.