Høstløv og livets gang..

[Gjest Vendi]

Litt usikker på om dette hører innunder psykiatri, men det er i alle fall noen betraktninger om livet som menneske..

Nå har jo høsten kommet og bladene på trærne har begynt å gulne. Jeg kjørte bil nå i morges og da slo det meg (har tenkt det mange ganger før også) at livet til et menneske kan sammenlignes med livet til naturen rundt oss, som et slags år med alle årstider. Jeg tenker at vinteren kan bety både svangerskap og død. Våren er liksom symbol på fødsel eller gjenfødelse, og dreier seg om det helt nye, unge livet. Så kommer sommeren hvor alt blomstrer og står i flor. Trærne strutter med sine grønne, saftige og sterke blader. Hos mennesket tenker jeg det er sammenlignbart med den beste tida hvor man fremdeles er ung og frisk og på høyden av livet sitt med kanskje karriere og familieliv. Så kommer høsten da, og sommerens prakt svinner hen, og mennesket likeså. Jeg oppfatter meg selv som at jeg nå befinner meg i denne høsten, akkurat som den er nå for tida. Bladene gulner, men det er fremdeles mest av  grønne blader. Etterhvert blir alt gult og oransje og faller av trærne, og mennesket mister sin kraft og er på tampen av livet. Trærne "dør" til slutt, og så gjør vi. Døden er liksom vinteren, men også et svangerskap som bærer med seg håp og visshet om at det snart vil bli liv (igjen). 

Kanskje trist og vemodig, men også sant tror jeg. 

[AnonymBruker]

Det var fint skrevet. Denne vemodigheten har jeg kjent på siden jeg var 20. Da jeg ble ung voksen fikk jeg inntrykk av at jeg ikke hadde noen beskyttelse lenger eller at jeg ikke var verdt å ta vare på. Følte meg eldgammel innen 26, selv om andre var unge på samme alder. Når den høsten starter er jammen forskjellig. 

Et familiemedlem på godt over 80 kan fortelle meg slike ting som at hun ikke er redd for å dø, men synes det er nettopp vemodig, all den tid man ikke får være med på det som skjer etter det tidspunktet. Det er så rart hvor forskjellige vi er der. Det er vel en skam å sitte der å ikke kjenne på det samme. Føler meg som en bortskjemt drittunge som ikke får til å nyte sommeren. 

Anonymkode: 512dd...87e

[cilie]

Fint skrevet @Solstrim

Det er ingenting som gir meg mer sorg og angst enn det du skisserer. Livets magi, men samtidig brutalitet. 

[Gjest Vendi]

cilie skrev (19 minutter siden):

Fint skrevet @Solstrim

Det er ingenting som gir meg mer sorg og angst enn det du skisserer. Livets magi, men samtidig brutalitet. 

Ja, det er litt vemodig og trist at det er sånn. Tror man blir mer bevisst på det etterhvert som man når "middagshøyden" og vel så det. Jeg er 50, i overgangsalderen, og har kanskje bare 20- 30 år igjen. 

Jeg tror det lureste vi kan gjøre er å prøve å gjøre dagen i dag så god som vi kan, og ikke tenke altfor langt fram. Se etter de små gleder i hverdagen, fylle oss med positive tanker, omgås mennesker som gir oss det lille ekstra, osv. Høres veldig klisje ut, men det er mye i det tror jeg. Rett og slett bare prøve å ha et godt liv mens man enda har det og kan det. 

Endret 29. september 2023 av Solstrim

[kupton]

August

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

................................................................................

Fra en som på alle måter er i slutten av september 🙂

[Trinity80]

Høstklær får meg til å føle meg bra, er kos å gå i digg ull, gode jakker og varme klær. Men akkurat i dag skal være fantastisk fin med masse sol☀️

Til dere som kan så kan det være et mål å se solen eller å komme seg en liten tur ut. Skaffe seg litt naturlig serotonin. Til dere som ikke får det til, sender jeg solstråler✨ 

[Kashmir-]

Jeg syns høsten er trøstefull med tanke på alderdom og død- når det kommer til ro og farger. At det å bli gammel og dø kan være fredelig og vakkert hvis du er så heldig å leve til du har levd "sirkelen" 

 

[Trinity80]

Kashmir skrev (7 minutter siden):

Jeg syns høsten er trøstefull med tanke på alderdom og død- når det kommer til ro og farger. At det å bli gammel og dø kan være fredelig og vakkert hvis du er så heldig å leve til du har levd "sirkelen" 

 

Jeg tenker at døden kan bare komme hvis den er fredfull. Om man har opplevd mye sykdom og ugagn i livet før døden inntreffer så går man inn i den angstfylt. Jeg er til tider mer bekymret for tiden før døden enn for døden selv - nå har jeg opplevd å være klinisk død da så har kanskje litt annerledes oppfatning. Det var på sykehuset men fikk full innblikk i hvordan det å dø kan oppleves som.  

[Kashmir-]

Trinity80 skrev (31 minutter siden):

Jeg tenker at døden kan bare komme hvis den er fredfull. Om man har opplevd mye sykdom og ugagn i livet før døden inntreffer så går man inn i den angstfylt. Jeg er til tider mer bekymret for tiden før døden enn for døden selv - nå har jeg opplevd å være klinisk død da så har kanskje litt annerledes oppfatning. Det var på sykehuset men fikk full innblikk i hvordan det å dø kan oppleves som.  

Skjønner. Vi snakket om det i går, og flere sa det samme som deg- at det er tiden før de kan bekymre seg for. De hadde ikke din mer uvanlige opplevelse i bagasjen, så ikke noe innblikk sånn sett. De var mer redde for å bli liggende syke og bli reduserte pluss smerter. 

( nå ble det litt dystert men... )

[Trinity80]

Kashmir skrev (16 minutter siden):

Skjønner. Vi snakket om det i går, og flere sa det samme som deg- at det er tiden før de kan bekymre seg for. De hadde ikke din mer uvanlige opplevelse i bagasjen, så ikke noe innblikk sånn sett. De var mer redde for å bli liggende syke og bli reduserte pluss smerter. 

( nå ble det litt dystert men... )

Fakta og følelser trenger ikke være motstridende eller dystert☺️ For meg så gjelder baseline å ha det så bra som mulig så lenge man kan. Nå skal jeg ut og nyte solen, takknemlig for at jeg kan det. At man har opplevd dystre perioder i livet trenger ikke påvirke én lenger enn det må, men viktig å gi det den tiden det trenger også. 
 

Ønsker deg en så bra dag som du kan få!

[Kashmir-]

Trinity80 skrev (21 minutter siden):

Fakta og følelser trenger ikke være motstridende eller dystert☺️ For meg så gjelder baseline å ha det så bra som mulig så lenge man kan. Nå skal jeg ut og nyte solen, takknemlig for at jeg kan det. At man har opplevd dystre perioder i livet trenger ikke påvirke én lenger enn det må, men viktig å gi det den tiden det trenger også. 
 

Ønsker deg en så bra dag som du kan få!

Takk, og i like måte! 

[Gjest Vendi]

Trinity80 skrev (1 time siden):

nå har jeg opplevd å være klinisk død da så har kanskje litt annerledes oppfatning. Det var på sykehuset men fikk full innblikk i hvordan det å dø kan oppleves som.  

Huff, det hørtes leit og vondt ut. Kan jeg spørre deg hvordan du opplevde det? "Så" du f.eks noe som ga innblikk i hvordan det er etter døden? Hva merket du? Kanskje ingenting? 

Du trenger selvfølgelig ikke å svare, det er bare jeg som er litt nysgjerrig på om man opplever å liksom leve videre etter døden. 

 

Endret 30. september 2023 av Solstrim

[Trinity80]

Solstrim skrev (2 timer siden):

Huff, det hørtes leit og vondt ut. Kan jeg spørre deg hvordan du opplevde det? "Så" du f.eks noe som ga innblikk i hvordan det er etter døden? Hva merket du? Kanskje ingenting? 

Du trenger selvfølgelig ikke å svare, det er bare jeg som er litt nysgjerrig på om man opplever å liksom leve videre etter døden. 

 

Jeg har ikke noe problemer med å svare hvis jeg blir spurt, var en småtraumatisk men fascinerende opplevelse. Bakgrunn: jeg var på Ullevål sykehus etter en operasjon på postoperativ. Der fikk jeg alt for mye morfin.

Så til hendelsen: jeg ligger i sengen med masse utstyr koblet til, slanger og rør og diverse. Kjenner at jeg ikke får pusten ned. Det stopper liksom opp. Kan heller ikke bevege meg, så jeg bare så rett på brystkassa husker jeg, og ser at den ikke går opp og ned sånn som normalt når man puster. Så tenkte jeg ‘jaha’. Merket også at kroppen var så stille, organer og spesielt hjertet lager mye lyder vi ikke er klar over. Jeg opplevde en ekstremt stillhet og ro. Så ble det smertefullt, sikkert kroppen som gikk i fight-modus. Skikkelig vondt i brystkassa og den smerten spredte seg bare. I dette øyeblikket hvor jeg heiv etter pusten og ble panisk ble jeg funnet av sykepleierne. 
 

Lang historie kort: jeg var borte i noen minutter. Legene hadde revet ut alt og hadde løpt med sengen min til akutten som var like ved. Der fikk jeg blant annet adrenalin osv. Det interessante er at jeg satt på veggen og så ned på meg selv og alt som skjedde med meg. Helt til jeg hørte noen snakke, tror de sa ‘vitale tegn’ eller noe. Senere har jeg lest at hørselen er første sansen som kommer tilbake.

Det med å se ned på seg selv kan jeg ikke forklare. Jeg tror på vitenskap, så det nærmeste jeg kommer er at hjernecellene fremdeles tar inntrykk i god stund etter organsvikt. Og at man også kan hallusinere ved oksygenmangel. Vi har ikke et svar på det enda. 
 

Selve opplevelsen var veldig interessant, nå gruer jeg meg på en måte ikke til selve døden. 
 

Dette ble litt langt svar, håper du fikk svar på det du spurte om☺️☺️

[Gjest Vendi]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Jeg har ikke noe problemer med å svare hvis jeg blir spurt, var en småtraumatisk men fascinerende opplevelse. Bakgrunn: jeg var på Ullevål sykehus etter en operasjon på postoperativ. Der fikk jeg alt for mye morfin.

Så til hendelsen: jeg ligger i sengen med masse utstyr koblet til, slanger og rør og diverse. Kjenner at jeg ikke får pusten ned. Det stopper liksom opp. Kan heller ikke bevege meg, så jeg bare så rett på brystkassa husker jeg, og ser at den ikke går opp og ned sånn som normalt når man puster. Så tenkte jeg ‘jaha’. Merket også at kroppen var så stille, organer og spesielt hjertet lager mye lyder vi ikke er klar over. Jeg opplevde en ekstremt stillhet og ro. Så ble det smertefullt, sikkert kroppen som gikk i fight-modus. Skikkelig vondt i brystkassa og den smerten spredte seg bare. I dette øyeblikket hvor jeg heiv etter pusten og ble panisk ble jeg funnet av sykepleierne. 
 

Lang historie kort: jeg var borte i noen minutter. Legene hadde revet ut alt og hadde løpt med sengen min til akutten som var like ved. Der fikk jeg blant annet adrenalin osv. Det interessante er at jeg satt på veggen og så ned på meg selv og alt som skjedde med meg. Helt til jeg hørte noen snakke, tror de sa ‘vitale tegn’ eller noe. Senere har jeg lest at hørselen er første sansen som kommer tilbake.

Det med å se ned på seg selv kan jeg ikke forklare. Jeg tror på vitenskap, så det nærmeste jeg kommer er at hjernecellene fremdeles tar inntrykk i god stund etter organsvikt. Og at man også kan hallusinere ved oksygenmangel. Vi har ikke et svar på det enda. 
 

Selve opplevelsen var veldig interessant, nå gruer jeg meg på en måte ikke til selve døden. 
 

Dette ble litt langt svar, håper du fikk svar på det du spurte om☺️☺️

Takk for at du fortalte historien din om dette. Det er interessant at flere forteller noe lignende i sine nær-døden-opplevelser. Har f. eks på YouTube (uten at akkurat dét er noen sikker pålitelig kilde) hørt flere fortelle at de svevde ut av kroppen sin og så ned på seg selv da de var "døde" (full hjertestans) og kunne se og høre helsepersonell jobbe med dem. Noen forteller også om at de etterhvert kom videre og fløt gjennom en portal/tunnel. Hva som ligger bak den portalen vet vel ingen, selv om noen beretter både om himmel og helvete. 

Synes sånne ting er interessant, men samtidig veldig skummelt..

[Kashmir-]

Kanskje den portalen eller tunnelen flere opplever, er flashback til da de ble født? 

[Trinity80]

Solstrim skrev (51 minutter siden):

Takk for at du fortalte historien din om dette. Det er interessant at flere forteller noe lignende i sine nær-døden-opplevelser. Har f. eks på YouTube (uten at akkurat dét er noen sikker pålitelig kilde) hørt flere fortelle at de svevde ut av kroppen sin og så ned på seg selv da de var "døde" (full hjertestans) og kunne se og høre helsepersonell jobbe med dem. Noen forteller også om at de etterhvert kom videre og fløt gjennom en portal/tunnel. Hva som ligger bak den portalen vet vel ingen, selv om noen beretter både om himmel og helvete. 

Synes sånne ting er interessant, men samtidig veldig skummelt..

Ikke noe problem. Ja, det kan så klart være skummelt også men når jeg nå har gått gjennom det så er det ikke så skummelt lenger. Er som å sove faktisk. Samme følelse. 

[Trinity80]

Kashmir skrev (46 minutter siden):

Kanskje den portalen eller tunnelen flere opplever, er flashback til da de ble født? 

Har ikke svar på det, hvem vet. Jeg opplevde ikke noe portal eller tunell. Så da ble jeg kanskje ikke født da 😆

[Kashmir-]

Trinity80 skrev (19 minutter siden):

Har ikke svar på det, hvem vet. Jeg opplevde ikke noe portal eller tunell. Så da ble jeg kanskje ikke født da 😆

Ikke alle opplever det 🙂 så mulig dere er de romvesene som går rundt oss 🙃 de blir jo klekket.

Men ikke vet jeg. Det er flere forskjellige opplevelser, men den med å komme ut av en tunnel og se mye lys er kanskje den mest kjente.

[Trinity80]

Kashmir skrev (19 minutter siden):

Ikke alle opplever det 🙂 så mulig dere er de romvesene som går rundt oss 🙃 de blir jo klekket.

Men ikke vet jeg. Det er flere forskjellige opplevelser, men den med å komme ut av en tunnel og se mye lys er kanskje den mest kjente.

Yes, da sier vi at jeg er et romvesen. Er ganske kul tanke😎 Ja, også hørt det samme, at mange har den opplevelsen. Kanskje det er derfra ‘lys i enden av tunnelen’ kommer fra😋 At det betyr at man overlever. 

[Gjest Vendi]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Yes, da sier vi at jeg er et romvesen. Er ganske kul tanke😎

Du får slå deg i lag med han sjaman Dureken. Han er visstnok en øgle fra rommet 😅😆

Endret 30. september 2023 av Solstrim