Bekymret for sønn 16)

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 16,5 år. Siden han var rundt 8 år gammel ble han mer og mer rigid. Veldig sensitiv for stemmer, om vi sier noe på en bestemt måte, mener han at vi kjefter. Han mener igrunnen at vi kjefter for alt, når vi egentlig bare gir helt normale beskjeder. Han kan (opptil et par ganger i uka) få "anfall" der han bli helt irrasjonell og anklager oss for alt her i livet. Jeg blir forvirret og litt redd når når jeg hører på han. Det er som han har en helt annen virkelighetsforståelse. Han går helt i vranglås,(2-3timer) og ingenting av det vi prøver å hjelpe han med /være støttende med, når inn. Det er hakk i plata, og da type" jeg har bare uflaks i livet, håret mitt er tynt, Manchester United gjør det det dårlig, barbermaskinen er dårlig, dere bare kjefter, rommet mitt er rotete, det nytter ikke uansett hva dere sier, dere har aldri hatt det sånn osv osv. Alt fra bagateller til ja, alt, er verdensproblemer. Jeg kan si at vi kan rydde litt sammen, eller prøve å være oppmuntrende på alle måter, men han vil bare ikke høre. Han blir heller sint på oss. Hvis jeg sier noe, er det galt,om jeg bare lytter, bryr jeg meg ikke. Han har blitt utredet for autisme (Asperger), men de fant "ikke nok" til å gi grunnlag for dette. Jeg mener også han er deprimert, men bup/lege vil ikke gi han medisiner. Han selv ønsker heller ikke samtaler. Jeg er helt utslitt av å være i denne situasjonen og det går veldig innpå meg når jeg vet at han strever. 

Noen med råd/erfaringer?

Anonymkode: de6e2...6fa

[AnonymBruker]

Beklager ts her, dette skulle gjerne vært postet i en annen kategori. 

Anonymkode: de6e2...6fa

[Trine]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en sønn på 16,5 år. Siden han var rundt 8 år gammel ble han mer og mer rigid. Veldig sensitiv for stemmer, om vi sier noe på en bestemt måte, mener han at vi kjefter. Han mener igrunnen at vi kjefter for alt, når vi egentlig bare gir helt normale beskjeder. Han kan (opptil et par ganger i uka) få "anfall" der han bli helt irrasjonell og anklager oss for alt her i livet. Jeg blir forvirret og litt redd når når jeg hører på han. Det er som han har en helt annen virkelighetsforståelse. Han går helt i vranglås,(2-3timer) og ingenting av det vi prøver å hjelpe han med /være støttende med, når inn. Det er hakk i plata, og da type" jeg har bare uflaks i livet, håret mitt er tynt, Manchester United gjør det det dårlig, barbermaskinen er dårlig, dere bare kjefter, rommet mitt er rotete, det nytter ikke uansett hva dere sier, dere har aldri hatt det sånn osv osv. Alt fra bagateller til ja, alt, er verdensproblemer. Jeg kan si at vi kan rydde litt sammen, eller prøve å være oppmuntrende på alle måter, men han vil bare ikke høre. Han blir heller sint på oss. Hvis jeg sier noe, er det galt,om jeg bare lytter, bryr jeg meg ikke. Han har blitt utredet for autisme (Asperger), men de fant "ikke nok" til å gi grunnlag for dette. Jeg mener også han er deprimert, men bup/lege vil ikke gi han medisiner. Han selv ønsker heller ikke samtaler. Jeg er helt utslitt av å være i denne situasjonen og det går veldig innpå meg når jeg vet at han strever. 

Noen med råd/erfaringer?

Anonymkode: de6e2...6fa

Har du prøvd å snakke med han på en god dag? Spørre om han har noen tanker om hvorfor han får disse utbruddene og om det er noe som kan tilrettelegges slik at han slipper å få dem? Når han er i vranglås, vil det ikke komme fram noe konstruktivt uansett. Da er det bedre å bare uttrykke forståelse og vente til det går over. Men på en god dag, kan du få til en god samtale og lage en plan for hvordan dere kan forebygge og hva dere skal gjøre når situasjonen oppstår. Prøv å legg det fram på en måte så han skjønner at det er for å hjelpe han, ikke fordi du syns det er slitsom/vanskelig. Hvis han har trekk av asperger, kan det være lurt å stille veldig konkrete spørsmål som det er lett å svare på. å spørre f.eks "hvorfor blir du så sint?" kan det være helt umulig å svare på. Masse ja/nei spørsmål kan gi deg flere svar enn veldig store spørsmål.

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd på gode dager, men da har han ikke tid eller lyst til å snakke om slikt. Men det er veldige gode råd du kommer med, og jeg får en følelse av at du skjønner litt hva det går i.  Jeg skal absolutt prøve å med ja/nei spørsmål☺️takker så mye for svar☺️

Anonymkode: de6e2...6fa

[AnonymBruker]

Trine skrev (6 minutter siden):

Har du prøvd å snakke med han på en god dag? Spørre om han har noen tanker om hvorfor han får disse utbruddene og om det er noe som kan tilrettelegges slik at han slipper å få dem? Når han er i vranglås, vil det ikke komme fram noe konstruktivt uansett. Da er det bedre å bare uttrykke forståelse og vente til det går over. Men på en god dag, kan du få til en god samtale og lage en plan for hvordan dere kan forebygge og hva dere skal gjøre når situasjonen oppstår. Prøv å legg det fram på en måte så han skjønner at det er for å hjelpe han, ikke fordi du syns det er slitsom/vanskelig. Hvis han har trekk av asperger, kan det være lurt å stille veldig konkrete spørsmål som det er lett å svare på. å spørre f.eks "hvorfor blir du så sint?" kan det være helt umulig å svare på. Masse ja/nei spørsmål kan gi deg flere svar enn veldig store spørsmål.

Jeg har prøvd på gode dager, men da har han ikke tid eller lyst til å snakke om slikt. Men det er veldige gode råd du kommer med, og jeg får en følelse av at du skjønner litt hva det går i.  Jeg skal absolutt prøve å med ja/nei spørsmål☺️takker så mye for svar☺️

Anonymkode: de6e2...6fa

Anonymkode: de6e2...6fa

[ISW]

Helt normalt for en Manchester United-supporter om dagen

Spøk til alvor: Jeg føler kanskje ikke at dette nødvendigvis trenger å være så unormalt når man er 16? Kanskje dette er "livet" - kanskje litt kjærlighetssorg, kanskje litt mye skole, kanskje foreldrene oppleves "dumme" - kombinert med pubertet og hormoner i litt ubalanse? Asperger er jo utelukket.

Det skal en del til før psykiatrien gir antidepressiva til en 16-åring. Men er det tatt MADRS test for å få en objektiv depresjonsdiagnose? Eventuelt tenker jeg litt på en "skjult" tvangslidelse med rigide tankemønstre?

Endret 5. oktober 2023 av ISW

[Kashmir-]

Han får "anfall" OPPTIL et par ganger i uka hvor han klager på dere og ting som irriterer ham? 

Vel. Jeg fikk en periode "anfall" oftere enn det. Jeg trodde det var helt normal ungdomsoppførsel? Eller ihvertfall ikke noe uvanlig.

Har du helt seriøst tenkt over om det er måten dere kan si ting på?  Folk som sier "jeg sa bare.." ignorerer andres reaksjon. De tar ikke til seg tilbakemeldinger, ( av ulike grunner ) så jeg vet ikke om dere har lyttet til ham og tatt det han sier til etterretning? 

Hvorfor blir du redd når han får utblåsning? Jeg stusser også ved at du sier at han har en "helt annen virkelighetsforståelse". 16- åringer har jo gjerne det. 

Det er selvfølgelig fullt mulig at det er "noe" i veien med ham. Jeg klarer bare ikke se det ut fra det du skriver... 

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Helt normalt for en Manchester United-supporter om dagen

Spøk til alvor: Jeg føler kanskje ikke at dette nødvendigvis trenger å være så unormalt når man er 16? Kanskje dette er "livet" - kanskje litt kjærlighetssorg, kanskje litt mye skole, kanskje foreldrene oppleves "dumme" - kombinert med pubertet og hormoner i litt ubalanse? Asperger er jo utelukket.

Det skal en del til før psykiatrien gir antidepressiva til en 16-åring. Men er det tatt MADRS test for å få en objektiv depresjonsdiagnose? Eventuelt tenker jeg litt på en "skjult" tvangslidelse med rigide tankemønstre?

Hei og takk for svar. Nei det er det vel kanskje ikke😄

Han har mye tvangstanker rundt sitt utseende, hvordan ting skal ligge på rommet, maten, og at han skal kaste noe i veggen slik det blir ødelagt. Spesielt hvis det er noe nytt. Det kan selvsagt være en kombinasjon av flere ting som du nevner her(og det er jo ønskelig at det også er, selv om det også er tøft)men det at han er så ekstrem rigid gjør ting veldig vanskelig. Han har ikke tatt denne testen, regner med at bup ville informert om det i så fall. 

Anonymkode: de6e2...6fa

[AnonymBruker]

kupton skrev (På 30.9.2023 den 9.48):

Da er man i slutten av livets september.

Men jeg kan fortelle deg noe positivt. Jeg ser på døden som "den evige hvile". Som en middagshvil som bare har en begynnelse, men ingen slutt. Siden middagshvilen for meg kun er forbundet med positive følelser, er jeg absolutt ikke det minste redd for å dø 🙂

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en sønn på 16,5 år. Siden han var rundt 8 år gammel ble han mer og mer rigid. Veldig sensitiv for stemmer, om vi sier noe på en bestemt måte, mener han at vi kjefter. Han mener igrunnen at vi kjefter for alt, når vi egentlig bare gir helt normale beskjeder. Han kan (opptil et par ganger i uka) få "anfall" der han bli helt irrasjonell og anklager oss for alt her i livet. Jeg blir forvirret og litt redd når når jeg hører på han. Det er som han har en helt annen virkelighetsforståelse. Han går helt i vranglås,(2-3timer) og ingenting av det vi prøver å hjelpe han med /være støttende med, når inn. Det er hakk i plata, og da type" jeg har bare uflaks i livet, håret mitt er tynt, Manchester United gjør det det dårlig, barbermaskinen er dårlig, dere bare kjefter, rommet mitt er rotete, det nytter ikke uansett hva dere sier, dere har aldri hatt det sånn osv osv. Alt fra bagateller til ja, alt, er verdensproblemer. Jeg kan si at vi kan rydde litt sammen, eller prøve å være oppmuntrende på alle måter, men han vil bare ikke høre. Han blir heller sint på oss. Hvis jeg sier noe, er det galt,om jeg bare lytter, bryr jeg meg ikke. Han har blitt utredet for autisme (Asperger), men de fant "ikke nok" til å gi grunnlag for dette. Jeg mener også han er deprimert, men bup/lege vil ikke gi han medisiner. Han selv ønsker heller ikke samtaler. Jeg er helt utslitt av å være i denne situasjonen og det går veldig innpå meg når jeg vet at han strever. 

Noen med råd/erfaringer?

Anonymkode: de6e2...6fa

 

ISW skrev (1 time siden):

Helt normalt for en Manchester United-supporter om dagen

Spøk til alvor: Jeg føler kanskje ikke at dette nødvendigvis trenger å være så unormalt når man er 16? Kanskje dette er "livet" - kanskje litt kjærlighetssorg, kanskje litt mye skole, kanskje foreldrene oppleves "dumme" - kombinert med pubertet og hormoner i litt ubalanse? Asperger er jo utelukket.

Det skal en del til før psykiatrien gir antidepressiva til en 16-åring. Men er det tatt MADRS test for å få en objektiv depresjonsdiagnose? Eventuelt tenker jeg litt på en "skjult" tvangslidelse med rigide tankemønstre?

 

Kashmir skrev (33 minutter siden):

Han får "anfall" OPPTIL et par ganger i uka hvor han klager på dere og ting som irriterer ham? 

Vel. Jeg fikk en periode "anfall" oftere enn det. Jeg trodde det var helt normal ungdomsoppførsel? Eller ihvertfall ikke noe uvanlig.

Har du helt seriøst tenkt over om det er måten dere kan si ting på?  Folk som sier "jeg sa bare.." ignorerer andres reaksjon. De tar ikke til seg tilbakemeldinger, ( av ulike grunner ) så jeg vet ikke om dere har lyttet til ham og tatt det han sier til etterretning? 

Hvorfor blir du redd når han får utblåsning? Jeg stusser også ved at du sier at han har en "helt annen virkelighetsforståelse". 16- åringer har jo gjerne det. 

Det er selvfølgelig fullt mulig at det er "noe" i veien med ham. Jeg klarer bare ikke se det ut fra det du skriver... 

Det er jo beroligende at andre synes det kan være normal oppførsel for en 16-åring. Og jeg tar det til meg det du sier. Jeg føler jeg er en ganske åpen person og mottakelig for andres synspunkter sånn generelt, meen ja. Jeg blir litt redd fordi jeg ser hvor mørkt han beskriver alt og bekymret for at det ikke skal gå bra med han. Bup sa han hadde mye som minner om Asperger og de sa først at det var dette de mistenke. Men det er jo mye som kan ligne på hverandre. 

Takker så mye for ditt svar!

Anonymkode: de6e2...6fa

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

 

 

Det er jo beroligende at andre synes det kan være normal oppførsel for en 16-åring. Og jeg tar det til meg det du sier. Jeg føler jeg er en ganske åpen person og mottakelig for andres synspunkter sånn generelt, meen ja. Jeg blir litt redd fordi jeg ser hvor mørkt han beskriver alt og bekymret for at det ikke skal gå bra med han. Bup sa han hadde mye som minner om Asperger og de sa først at det var dette de mistenke. Men det er jo mye som kan ligne på hverandre. 

Takker så mye for ditt svar!

Anonymkode: de6e2...6fa

Jeg må bare poengtere at jeg vet mer om hva som er bortimot "normalt" enn hva som er "psykt"

Jeg kjente meg ihvertfall igjen i den oppførselen, og husker jo godt vemners krangler med foreldre også 🙂

Endret 5. oktober 2023 av Kashmir

[Trine]

Ingen som fikk med seg at dette startet da han var rundt 8 år gammel? Tviler på at puberteten startet så tidlig. 

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har prøvd på gode dager, men da har han ikke tid eller lyst til å snakke om slikt. Men det er veldige gode råd du kommer med, og jeg får en følelse av at du skjønner litt hva det går i.  Jeg skal absolutt prøve å med ja/nei spørsmål☺️takker så mye for svar☺️

Anonymkode: de6e2...6fa

Anonymkode: de6e2...6fa

Kan dere ikke avtale en tid da, så det ikke kommer så overraskende på han? Kanskje prøve å ikke pakke inn ting så mye (hvis du gjør det)? Bare si ting som de er? Det kan det være lettere å forholde seg til. På en måte ikke gi han et valg om å droppe samtalen, men la han være med og bestemme tidspunkt og kanskje tilby å servere favorittmiddagen til samtalen, eller potetgull og cola, eller hva enn det måtte være som han liker godt. Si noe sånt som at det er lett å se at det er noe han strever med og at det ikke er noe poeng i at han skal streve mer enn nødvendig, så dere er nødt til å finne ut av dette på en eller annen måte. Har han blitt utredet hos nevropsykolog? Jeg mistenker at BUP kan finne på å utrede for ting de egentlig ikke har så mye greie på. Jeg har asperger og kjenner meg igjen i det å være rigid, sensitiv til toneleie, feiltolke både stemme og ansiktsuttrykk, raserianfall (om enn ikke like ofte som sønnen din, men det er fordi jeg rettet det oftere innover enn utover). Jeg sier ikke at sønnen din har asperger (eller at han ikke har det), men har man en rigid hjerne, er ikke et rotete rom en bagatell, uansett om man har asperger eller ikke. Det spiller egentlig ikke noen rolle hva slags diagnose man har eller om man har noen diagnose. Hjernen fungerer som den fungerer uansett, og jo bedre man klarer å tilpasse livet etter hjernen, jo bedre får man det. Jeg mener at man må starte der, så kan man heller begynne å jobbe med å "tøye" hjernen litt, så den kan bli mer fleksibel. Men det går ikke hvis alt føles som kaos. 

[AnonymBruker]

Trine skrev (23 timer siden):

Ingen som fikk med seg at dette startet da han var rundt 8 år gammel? Tviler på at puberteten startet så tidlig. 

 

Kan dere ikke avtale en tid da, så det ikke kommer så overraskende på han? Kanskje prøve å ikke pakke inn ting så mye (hvis du gjør det)? Bare si ting som de er? Det kan det være lettere å forholde seg til. På en måte ikke gi han et valg om å droppe samtalen, men la han være med og bestemme tidspunkt og kanskje tilby å servere favorittmiddagen til samtalen, eller potetgull og cola, eller hva enn det måtte være som han liker godt. Si noe sånt som at det er lett å se at det er noe han strever med og at det ikke er noe poeng i at han skal streve mer enn nødvendig, så dere er nødt til å finne ut av dette på en eller annen måte. Har han blitt utredet hos nevropsykolog? Jeg mistenker at BUP kan finne på å utrede for ting de egentlig ikke har så mye greie på. Jeg har asperger og kjenner meg igjen i det å være rigid, sensitiv til toneleie, feiltolke både stemme og ansiktsuttrykk, raserianfall (om enn ikke like ofte som sønnen din, men det er fordi jeg rettet det oftere innover enn utover). Jeg sier ikke at sønnen din har asperger (eller at han ikke har det), men har man en rigid hjerne, er ikke et rotete rom en bagatell, uansett om man har asperger eller ikke. Det spiller egentlig ikke noen rolle hva slags diagnose man har eller om man har noen diagnose. Hjernen fungerer som den fungerer uansett, og jo bedre man klarer å tilpasse livet etter hjernen, jo bedre får man det. Jeg mener at man må starte der, så kan man heller begynne å jobbe med å "tøye" hjernen litt, så den kan bli mer fleksibel. Men det går ikke hvis alt føles som kaos. 

Takk igjen for kloke og nyttige ord. Vi prøvde å stille ja/nei spørsmål, og ser at han responderte bedre på det. Jeg er noe usikker på hva dette er, og om bup kan ha feilvurdert. De konkluderte iallfall med at det på nåværende tidspunkt ikke hadde nok grunnlag for å diagnostisere han med en utviklingsforstyrrelse, men samtidig står det at det er mangelfulle opplysninger på enkelte koder/akse. Jeg vil uansett ta hensyn til hans behov om det er slik eller slikt. Jeg ønsker jo at han skal ha en best mulig hverdag og et godt liv. 😊

Anonymkode: de6e2...6fa

[Trine]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk igjen for kloke og nyttige ord. Vi prøvde å stille ja/nei spørsmål, og ser at han responderte bedre på det. Jeg er noe usikker på hva dette er, og om bup kan ha feilvurdert. De konkluderte iallfall med at det på nåværende tidspunkt ikke hadde nok grunnlag for å diagnostisere han med en utviklingsforstyrrelse, men samtidig står det at det er mangelfulle opplysninger på enkelte koder/akse. Jeg vil uansett ta hensyn til hans behov om det er slik eller slikt. Jeg ønsker jo at han skal ha en best mulig hverdag og et godt liv. 😊

Anonymkode: de6e2...6fa

Så bra at han responderte bedre på det 😊 Hvis det er mangelfulle opplysninger ville jeg ihvertfall fått han utredet på nytt. Jeg hadde nok bedt om en henvisning til nevropsykolog. Det er de som virkelig kan utviklingsforstyrrelser.

[AnonymBruker]

Trine skrev (2 timer siden):

Så bra at han responderte bedre på det 😊 Hvis det er mangelfulle opplysninger ville jeg ihvertfall fått han utredet på nytt. Jeg hadde nok bedt om en henvisning til nevropsykolog. Det er de som virkelig kan utviklingsforstyrrelser

Takk, det skal jeg vi gjøre😊👍

Anonymkode: de6e2...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2023 den 13.02):

Jeg har en sønn på 16,5 år. Siden han var rundt 8 år gammel ble han mer og mer rigid. Veldig sensitiv for stemmer, om vi sier noe på en bestemt måte, mener han at vi kjefter. Han mener igrunnen at vi kjefter for alt, når vi egentlig bare gir helt normale beskjeder. Han kan (opptil et par ganger i uka) få "anfall" der han bli helt irrasjonell og anklager oss for alt her i livet. Jeg blir forvirret og litt redd når når jeg hører på han. Det er som han har en helt annen virkelighetsforståelse. Han går helt i vranglås,(2-3timer) og ingenting av det vi prøver å hjelpe han med /være støttende med, når inn. Det er hakk i plata, og da type" jeg har bare uflaks i livet, håret mitt er tynt, Manchester United gjør det det dårlig, barbermaskinen er dårlig, dere bare kjefter, rommet mitt er rotete, det nytter ikke uansett hva dere sier, dere har aldri hatt det sånn osv osv. Alt fra bagateller til ja, alt, er verdensproblemer. Jeg kan si at vi kan rydde litt sammen, eller prøve å være oppmuntrende på alle måter, men han vil bare ikke høre. Han blir heller sint på oss. Hvis jeg sier noe, er det galt,om jeg bare lytter, bryr jeg meg ikke. Han har blitt utredet for autisme (Asperger), men de fant "ikke nok" til å gi grunnlag for dette. Jeg mener også han er deprimert, men bup/lege vil ikke gi han medisiner. Han selv ønsker heller ikke samtaler. Jeg er helt utslitt av å være i denne situasjonen og det går veldig innpå meg når jeg vet at han strever. 

Noen med råd/erfaringer?

Anonymkode: de6e2...6fa

Hei, jeg har ikke lest hele tråden så det er mulig jeg gjentar tanker som er presentert.

Jeg føler SÅ med deg og kjenner igjen mye av det du beskriver. Jeg er nærstående til en ung person som reagerer slik du beskriver at din sønn gjør. Vi går på eggeskall og blir beskyldt for alt mulig. Den unge personen vår er enormt krenkbar og bryter sammen eller får raserianfall som varer i timer. Det kan nesten ikke beskrives hvor lite som skal til før drama eskalerer eller at hun klapper fullstendig sammen. Reaksjonene er så urimelige og inadekvate og enhver form for dialog, hjelp eller tilnærming møtes ofte av raseri eller dyp fortvilelse. Vi når ikke inn. Det er blitt kjempet i mange år i forhold til BUP/Barnehabiliteringen og PPT. Runde på runde. Så i en alder av ca. 15 ble det landet på Asberger (men med høy funksjon). Hun er utypisk på så mange måter, deriblant med en betydelig «sosial intelligens» i mange situasjoner. Nå står hun på Zoloft og mye ble veldig mye bedre etter dette. Ja virkelig et «før og etter». 

Jeg håper inderlig at dere kommer i kontakt med noen som er villig til å se mer på situasjonen, for slik du beskriver deres hverdag er det en altfor stor belastning i lengden.

Min erfaring er altså at det ble et mer levelig familieliv og ungdommen fikk det langt, langt bedre etter innføring av Zoloft.

Jeg ønsker dere alt godt😃

Anonymkode: b43ab...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei, jeg har ikke lest hele tråden så det er mulig jeg gjentar tanker som er presentert.

Jeg føler SÅ med deg og kjenner igjen mye av det du beskriver. Jeg er nærstående til en ung person som reagerer slik du beskriver at din sønn gjør. Vi går på eggeskall og blir beskyldt for alt mulig. Den unge personen vår er enormt krenkbar og bryter sammen eller får raserianfall som varer i timer. Det kan nesten ikke beskrives hvor lite som skal til før drama eskalerer eller at hun klapper fullstendig sammen. Reaksjonene er så urimelige og inadekvate og enhver form for dialog, hjelp eller tilnærming møtes ofte av raseri eller dyp fortvilelse. Vi når ikke inn. Det er blitt kjempet i mange år i forhold til BUP/Barnehabiliteringen og PPT. Runde på runde. Så i en alder av ca. 15 ble det landet på Asberger (men med høy funksjon). Hun er utypisk på så mange måter, deriblant med en betydelig «sosial intelligens» i mange situasjoner. Nå står hun på Zoloft og mye ble veldig mye bedre etter dette. Ja virkelig et «før og etter». 

Jeg håper inderlig at dere kommer i kontakt med noen som er villig til å se mer på situasjonen, for slik du beskriver deres hverdag er det en altfor stor belastning i lengden.

Min erfaring er altså at det ble et mer levelig familieliv og ungdommen fikk det langt, langt bedre etter innføring av Zoloft.

Jeg ønsker dere alt godt😃

Anonymkode: b43ab...19e

Takk for at du delte din opplevelse og kjennskap til dette. Det er er godt å høre fra andre som kjenner seg igjen i situasjonen. Så fantastisk at hun hadde så god effekt av Zoloft! Jeg ønsket også at min skulle få prøve dette men bup var ikke enig. I anamnesen står det at han har "moderat påvirket funksjon på de fleste sosiale områder" og mangelfulle opplysninger på akse 2,3 og 4. Jeg forstår ikke dette helt og vi fikk ikke en grundig avsluttning hos dem. Jeg kunne sagt mer om diverse, men prøver å ikke dele for mye her. Sønnen vår har venner (selv om han ofte er for sliten eller utilpass til å være med dem. Syns også han klarer seg ok sosialt med de han er trygg på(syns ikke han er særlig sær) men særdeles sensitiv for vårt blikk og stemme. Føler nesten jeg må hviske for å ikke trigge han. 

Lykke til videre i deres situasjon, ønsker dere også alt godt😊

Anonymkode: de6e2...6fa