Deling

[AnonymBruker]

«Da jeg ble alene trodde jeg ikke at jeg ville klare meg.I hele mitt liv har jeg prøvd å leve opp til forventningene rundt meg. 

Fra jeg var liten lærte jeg fort hvordan jeg fikk bekreftelse - det var ved å gjøre rett. 

Min verdi lå i bekreftelsene fra andre, og jeg var redd for ikke å være god nok, for å ikke bli likt. Jeg ble redd for kjeft, sinte stemmer og irettesettelser. 

Hele min eksistens handlet om at andre måtte være fornøyd med meg. Det førte med seg mye frykt. 

Jeg lyttet ikke til meg selv, og dermed fant jeg aldri meg selv. 

Det er ikke andre som skal gjøre meg lykkelig. Det skal egenomsorgen ta ansvar for.Det er heller ikke andre sitt ansvar at jeg blir såret eller ulykkelig, men det er jeg selv som skal forstå noe nytt. 

Som regel er det mitt indre barn som blir redd igjen. Da må jeg bli bevisst og erkjenne frykten, trøste barnet og si: «Dette er bare frykt, vi trenger ikke det lengre».  

Jeg må ikke lengre legge ansvaret over på den som pirket borti mine sår. De er nok heller min gave til å bli bevisst. Så må jeg utvikle meg, være våken og ikke bli værende i den vonde offerrollen.»

Anonymkode: 613c6...e20