Vanskeligheter med å forstå og akseptere min egen eupf-diagnose.

[AnonymBruker]

Jeg har bp1, men har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg sliter fortsatt med å akseptere. Kanskje fordi jeg ikke forstår helt hva det er, eller at jeg skulle ønske at jeg leste om det og følte at «dette er meg, dette er akkurat slik jeg har det og nå føler jeg meg sett», på en måte. (Jeg hører i hvert fall om mange som har denne opplevelsen). I tillegg kjenner ikke familie og venner meg igjen i det, men det kan jo hende de ser en annen side av ting og de har jo heller ikke «superpeiling» på området.

Når jeg leser om denne lidelsen og snakker med andre som har den så kjenner jeg meg ikke igjen og jeg klarer ikke å relatere. Dette gjør at jeg føler meg som en imposter, på et vis, og jeg har liksom ikke helt noe å komme med siden jeg ikke føler jeg tenker eller føler på den måten.

De tingene jeg kjenner meg igjen i er at jeg har svingninger i humøret med voldsomme oppturer og nedturer (og veldig forandringer i aktivitetsnivået, men jeg vet ikke om dette er kun sammenhengende med eupf, jeg bare regner med at det henger med på humørsvingningene). Jeg blir selvdestruktiv når jeg er nede og jeg kan gjøre mye rart når jeg er oppe. Jeg begynte også å ha syns- og hørselshallusinasjoner før fylte 12 så jeg har hørt at dette er vanligere med tanke på eupf enn f.eks psykoselidelser. Jeg har gjennomgått en noe traumatiserende barndom. Jeg har flere selvmordsforsøk. Jeg sliter ofte når ting blir veldig stressende. Jeg har prøvd rusmidler utover alkohol som har vært veldig spontant. Strever med selvbilde, føler ikke at jeg er god nok. Jeg har prøvd mye medisiner for å forsøke å få bukt med det noen mener er manier og depresjoner, men det har ikke fungert optimalt så da tenker noen at det kanskje ikke er bp.

Det jeg ikke kjenner meg igjen i er problemer med mellommenneskelige relasjoner. Jeg føler ikke på noe ekstremt sinne og har aldri blitt overstadig sint på noen. Jeg har ikke svart-hvitt tenkning og jeg elsker og opphøyer ikke noen i det ene øyeblikket for så å «hate» dem. Jeg har ikke noen unormal redsel for å bli forlatt eller at jeg går og tenker på at folk hater meg eller slikt. Jeg har aldri selvskadet eller truet med selvmord, forsøkene har vært et ordentlig ønske og ikke noe jeg har fortalt om på forhånd. Noen ganger er det stemmer som har fortalt meg at jeg skal utrette dette. Sist gang jeg forsøkte endte det opp med koma i flere dager og lang tid på sykehus. Det var tilfeldig at jeg ble funnet tidsnok. Jeg tror ikke jeg er manipulerende, men dette er kanskje vanskelig å vite helt selv? Jeg har ofte veldig mye konsekvenstenkning med unntak av de tre gangene jeg ruset meg. Jeg har ikke kronisk tomhetsfølelse, til vanlig er jeg en ganske glad og positiv person og går i lange tider uten å føle på store humørforandringer. Humørsvingningene mine er også over litt lengre perioder, men det svinger raskt fra høyt oppe til langt nede når det først snur. Endrer ikke mål og indre verdier i det store.

Også er det andre ting jeg har lest om at andre med denne pf-en opplever som jeg tror ikke er et direkte kriterie for diagnosen, men tar det med for å forhøre meg. Slik som f.eks at jeg aldri har hatt en «favorittperson» eller at jeg bare ikke sliter på alle de punktene i så stor grad som de beskriver.

Men jeg vet det finnes veldig mange kombinasjoner av disse symptomene så man kan være så veldig ulike. Og jeg har lest noe om at man nå kategoriserer pf-er fra mild til alvorlig hvor mild er at du sliter på noen områder i noen situasjoner mens alvorlig er at du sliter veldig hele tiden. Det er bare det at jeg er har vært mye innlagt pga depresjoner og oppturer og har store problemer med å greie hverdagen i form av å kunne arbeide og studere så det burde jo tilsi at jeg sliter en del? Men rett på meg om det er en feil forståelse av det.

Jeg ønsker å lære fra folk som enten har eller kan noe om dette som kanskje kan gjøre ting litt klarere for meg? Veldig åpen for å høre ulike sider. Korriger meg gjerne på ting jeg har skrevet.

Jeg har forresten prøvd å si til behandler at jeg ønsker eupf-rettet hjelp, men jeg får en forståelse av at de ikke tenker det er nødvendig og at vi skal fortsette i det sporet vi er på. Går på spesspol med behandler som er spesialisert på psykoselidelser og bp1. Dette forvirrer meg veldig også. 

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

Høres mer ut som eupf enn bp1 det du beskriver. Kommer an på hyppigheten av opp og nedturer og hvor lenge de vare og om du har stabile perioder mellom sykdomsperiodene? 
 

Usikker mht start på sykdom, i usa behandler de bipolare småbarn mens her mener vi det er noe annet om symptomene debuterer før 14 år. Jeg har selv tidlig debut av bipolar lidelse og en behandler som ikke får dette til å passe inn.

 

Ville som deg pekt på at om hovedbehandler mener du har eupf bør de behandle de for det og om ikke bør de fjerne diagnosen

Anonymkode: 64c31...93f

[AnonymBruker]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Høres mer ut som eupf enn bp1 det du beskriver. Kommer an på hyppigheten av opp og nedturer og hvor lenge de vare og om du har stabile perioder mellom sykdomsperiodene? 
 

Usikker mht start på sykdom, i usa behandler de bipolare småbarn mens her mener vi det er noe annet om symptomene debuterer før 14 år. Jeg har selv tidlig debut av bipolar lidelse og en behandler som ikke får dette til å passe inn.

 

Ville som deg pekt på at om hovedbehandler mener du har eupf bør de behandle de for det og om ikke bør de fjerne diagnosen

Anonymkode: 64c31...93f

Okei. Vil veldig gjerne høre mer om hva du tenker rundt at det er eupf. Ikke fordi jeg tviler på det du sier altså, men bare slik at jeg kan forstå og se det selv.

Jeg har perioder mellom på flere måneder hvor jeg ikke er dårlig. Men jeg sliter likevel alltid i form av å klare hverdagen. Ikke pga humør eller noe, men fordi jeg ikke helt får til alt. Har veldig «executive dysfunction» (vet ikke om noe godt norsk ord). Sliter med søvn.

Glemte forresten også å si at jeg sliter mye med angst, og det er jo vanlig ved eupf.

Ja, må nok pushe litt mer på den behandlingen.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Okei. Vil veldig gjerne høre mer om hva du tenker rundt at det er eupf. Ikke fordi jeg tviler på det du sier altså, men bare slik at jeg kan forstå og se det selv.

Jeg har perioder mellom på flere måneder hvor jeg ikke er dårlig. Men jeg sliter likevel alltid i form av å klare hverdagen. Ikke pga humør eller noe, men fordi jeg ikke helt får til alt. Har veldig «executive dysfunction» (vet ikke om noe godt norsk ord). Sliter med søvn.

Glemte forresten også å si at jeg sliter mye med angst, og det er jo vanlig ved eupf.

Ja, må nok pushe litt mer på den behandlingen.

Anonymkode: f4fe9...c44

Hvis du bare svinger i perioder og har lange strekk uten symptom på labilitet, virker deg som BP. Leste det første innlegget ditt som at du svinger hele tiden og da er det rimelig å tenke eupf. 
 

Hvis du ikke har jevnlige raske svingninger, sinneproblemer, relasjonsvansker og har lange symptomfrie perioder, da har du ikke eupf. De må forklare deg bedre hvorfor de mener du har diagnosen, du er veldig forvirret stakkars og det hjelper ikke på funderingen og sykdommen. At medisinene ikke hjelper nok mot BP symptomer er mulig tegn på feil diagnose, men de må forklare deg. 
 

Tror BP2 også kan være forbundet med mye angst. Det er ikke pf symptom alene. 

Anonymkode: 64c31...93f

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hvis du bare svinger i perioder og har lange strekk uten symptom på labilitet, virker deg som BP. Leste det første innlegget ditt som at du svinger hele tiden og da er det rimelig å tenke eupf. 
 

Hvis du ikke har jevnlige raske svingninger, sinneproblemer, relasjonsvansker og har lange symptomfrie perioder, da har du ikke eupf. De må forklare deg bedre hvorfor de mener du har diagnosen, du er veldig forvirret stakkars og det hjelper ikke på funderingen og sykdommen. At medisinene ikke hjelper nok mot BP symptomer er mulig tegn på feil diagnose, men de må forklare deg. 
 

Tror BP2 også kan være forbundet med mye angst. Det er ikke pf symptom alene. 

Anonymkode: 64c31...93f

Åja, beklager, ser at jeg kanskje forklarte meg dårlig der. Har ofte perioder på flere uker når jeg er oppe, og uker når jeg er nede, men når jeg er oppe snur det veldig raskt fra at jeg er oppe lenge til at jeg på to dager er helt nede i kjelleren og de mener det er underlig. Jeg har også fått høre at jeg  de ser trekk på eupf når jeg er veldig dårlig, selv om det ikke er så tydelig ellers. Ikke at jeg svinger opp og ned, men andre ting, tror jeg, har ikke helt fått klarhet i det. Men jeg har vært innlagt i opp til et halvt år før med hva som tidligere i hvert fall da ble beskrevet som mani med psykose og depresjon med psykose. Jeg synes jo det føles veldig rart om det ikke har vært psykose siden jeg ikke føler jeg har hatt noe kontroll over de periodene, jeg har vært ute av stand til å ta vare på meg selv, men jeg ser det at det at medisinene ikke fungerer 100% kan ha noe å si. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er at medisiner ikke fungerer da. Jeg har dårlig virkning av medisiner på andre ting og.

Anonymkode: f4fe9...c44

[Kashmir-]

De voldsomme humørsvingningene og flere selvmordsforsøk er vel ganske tydelige tegn på eupf?  Hvis du går på medisiner for bp så skal jo de hjelpe uten så voldsomme symptomer. Må forresten si at jeg kjenner  to personer som har det, og de er som andre liksom. Kanskje de er litt mer intense, men.det er det. De jobber og lever helt ordinære liv.  Men de må ta medisinene selvfølgelig. 

Ved eupf så blir vel symptomene mer synlige og merkbare. Man må jo ikke treffe alle punkt ved diagnosen, men jeg ser veldig ofte at de som har eupf ikke kjenner seg igjen i diagnosen da 🙂

Når det gjelder manipulering, så jo man vet ofte at man gjør det, men det virker som om det er like vanlig med dårlig selvinnsikt der. Og så handler det mye om å være helt ærlig mot seg selv. Det kan alle ha veldig store problemer med 🙂 livet ut virker det som. Og alle manipulerer nå og da, eller vi har  det i oss. Det er nok graden av det som utmerker seg. 

Det er jo godt du ikke har angst for å bli forlatt eller relasjonsproblemer ihverrtfall!

[AnonymBruker]

Og det går ofte veldig kort tid, dager, ofte maks en uke før jeg er helt oppe. Samme om jeg går ned.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og det går ofte veldig kort tid, dager, ofte maks en uke før jeg er helt oppe. Samme om jeg går ned.

Anonymkode: f4fe9...c44

Sånn er det for meg og. Det kan komme veldig fort og bli lenge. Jeg syns det er urettferdig å mistenke pf basert på symptom i sykdomsperiode. Det skal de ikke gjøre. Jeg er ikke lege og har BP selv, jeg tror du har BP med mye psykose og det gjør funksjonen din dårlig i og utenfor sykdom

Anonymkode: 64c31...93f

[AnonymBruker]

1 minute ago, Kashmir said:

De voldsomme humørsvingningene og flere selvmordsforsøk er vel ganske tydelige tegn på eupf?  Hvis du går på medisiner for bp så skal jo de hjelpe uten så voldsomme symptomer. Må forresten si at jeg kjenner  to personer som har det, og de er som andre liksom. Kanskje de er litt mer intense, men.det er det. De jobber og lever helt ordinære liv.  Men de må ta medisinene selvfølgelig. 

Ved eupf så blir vel symptomene mer synlige og merkbare. Man må jo ikke treffe alle punkt ved diagnosen, men jeg ser veldig ofte at de som har eupf ikke kjenner seg igjen i diagnosen da 🙂

Når det gjelder manipulering, så jo man vet ofte at man gjør det, men det virker som om det er like vanlig med dårlig selvinnsikt der. Og så handler det mye om å være helt ærlig mot seg selv. Det kan alle ha veldig store problemer med 🙂 livet ut virker det som. Og alle manipulerer nå og da, eller vi har  det i oss. Det er nok graden av det som utmerker seg. 

Det er jo godt du ikke har angst for å bli forlatt eller relasjonsproblemer ihverrtfall!

Går fortsatt på to stemningsstabliserende og ap i perioder hvor ting blir ille. Skal ta sovetablett med en gang jeg går dager uten søvn for å forhindre ordentlig forverring. Det bedrer situasjonen veldig, men fortsatt ikke 100% så det sier jo noe. Du har sikkert rett med det med selvmordsforsøkene også, men det står i journalen at de var gjort i psykose, på nær det siste. Men jeg har lest at folk med eupf kan ha psykosesymptomer så det ville vel ikke vært så underlig det heller.

Ja, glad jeg ikke sliter med det!

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

De voldsomme humørsvingningene og flere selvmordsforsøk er vel ganske tydelige tegn på eupf?  Hvis du går på medisiner for bp så skal jo de hjelpe uten så voldsomme symptomer. Må forresten si at jeg kjenner  to personer som har det, og de er som andre liksom. Kanskje de er litt mer intense, men.det er det. De jobber og lever helt ordinære liv.  Men de må ta medisinene selvfølgelig. 

Ved eupf så blir vel symptomene mer synlige og merkbare. Man må jo ikke treffe alle punkt ved diagnosen, men jeg ser veldig ofte at de som har eupf ikke kjenner seg igjen i diagnosen da 🙂

Når det gjelder manipulering, så jo man vet ofte at man gjør det, men det virker som om det er like vanlig med dårlig selvinnsikt der. Og så handler det mye om å være helt ærlig mot seg selv. Det kan alle ha veldig store problemer med 🙂 livet ut virker det som. Og alle manipulerer nå og da, eller vi har  det i oss. Det er nok graden av det som utmerker seg. 

Det er jo godt du ikke har angst for å bli forlatt eller relasjonsproblemer ihverrtfall!

Humørsvingninger på mange uker enten oppe eller nede og lange perioder uten er definitivt BP og ikke eupf. Eupf svinger opp og ned hele tiden svingningene er gjerne ytre påvirket av noe som har skjedd eller noe relasjoner. 

Anonymkode: 64c31...93f

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Humørsvingninger på mange uker enten oppe eller nede og lange perioder uten er definitivt BP og ikke eupf. Eupf svinger opp og ned hele tiden svingningene er gjerne ytre påvirket av noe som har skjedd eller noe relasjoner. 

Anonymkode: 64c31...93f

Jeg kan ofte få svingninger som er påvirket av mye stress. Slik som når jeg tidligere har hatt eksamensperioder eller slikt. Har hatt mange upåvirket også da, som jeg ikke klarer å forklare selv.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

13 minutes ago, AnonymBruker said:

Sånn er det for meg og. Det kan komme veldig fort og bli lenge. Jeg syns det er urettferdig å mistenke pf basert på symptom i sykdomsperiode. Det skal de ikke gjøre. Jeg er ikke lege og har BP selv, jeg tror du har BP med mye psykose og det gjør funksjonen din dårlig i og utenfor sykdom

Anonymkode: 64c31...93f

Ja, kanskje, de sier jeg har eupf som kommer til uttrykk i disse «krisene» eller hva jeg skal si. (er redd for å bruke uttrykk som mani/depresjon/psykose siden alt er så usikkert). Jeg blir ofte veldig vanskelig når jeg er i disse oppturene og nedturene. Jeg nekter ofte medisiner fordi jeg enten føler meg veldig frisk eller er fryktelig overbevist om at det er farlig/giftig. Til slutt blir det tvang. Når jeg er nede får jeg også næringsvegring. Behandler sier også at når jeg har blitt sett på som alvorlig deprimert så har jeg fortsatt klart å gi ham et smil når vi møtes eller han sier noe morsomt. Jeg har ofte veldig problemer med å prate når jeg er langt nede, og jeg hater å møte blikket til folk i de periodene, men en gang var det en behandler som ble sint og sa jeg skulle snakke høyere og se henne i øynene, jeg ble redd og «skjerpet» meg. Så jeg får liksom tatt meg sammen i de periodene hvor jeg er ganske langt nede. Ikke når det er helt ille da for da ligger jeg bare. Jeg går mye når jeg er høyt oppe, fordi jeg blir så urolig og rastløs, spesielt når jeg blir stengt inne på en avdeling. En behandler sa det var rart at jeg ikke klarte å sitte stille i det hele tatt. Kanskje hun tenkte det var mer angst.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

Kjenner du deg igjen i bipolar-diagnosen din da?

Anonymkode: a8532...bf1

[AnonymBruker]

Tja. Jo, gjorde i hvert fall det. Den var ganske klar og inneforstått blant alle i psykiatrien rundt meg når jeg fikk den. Den sto helt alene i mange år uten spm. I tillegg har min far og flere andre familiemedlemmer bipolar og onkelen min har schizofreni. Følte det var ganske forklarende både genetisk og med tanke på sykdomsbildet. Jeg er ganske lik pappa i forhold til sykdommen, og jeg kjenner meg veldig igjen i andre som har den. Jeg har gått på bipolarkurs på dps og de sier jeg har mye god kunnskap og erfaring som jeg har delt med andre.

Men jeg blir jo usikker når andre rundt er usikre og alle sier forskjellig, og jeg ser at ting kan tolkes den ene eller andre veien. Jeg føler ikke at jeg har så mye jeg skulle sagt. Jeg ønsker også bare å kunne akseptere det og at det er det som virkelig er problemet og at jeg får riktig behandling og forhåpentligvis blir helt bra.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

Problemet er jo også at pga usikkerheten så vet jeg ikke hva jeg skal tro eller hva jeg trenger. Om man er bipolar trenger man jo medisiner og kanskje en innleggelse i periode hvis ting går galt, og man er ikke alltid tilregnelig i de periodene. Mens med eupf har jeg blitt fortalt at man ikke kan medisineres, man bør aller helst ikke legges inn og man er fult ansvarlig for sine handlinger. Jeg begynner å tro at jeg kanskje er psykopat siden jeg ikke innser at jeg har personlighetsforstyrrelse og at jeg har overbevist meg selv og andre om at jeg feiler noe jeg ikke feiler, noe som kanskje er irrasjonelt, men jeg klarer ikke å få bort følelsen og tankene. Nevnte redselen for psykologen og han mener jeg ikke er psykopat, han har arbeidet med psykopater, men ville ikke en «god» psykopat klare å skjule det? Jeg har mange gode venner og godt forhold til familie og jeg får fort gode relasjoner og får høre at jeg er lett å like, men jeg er overbevist om at jeg lurer alle, at jeg er en bedrager. Ond og fortjener alt vondt. Jeg er sikkert så gal at jeg tror jeg er gal, men er ikke gal. Kanskje det er alt dette som er manipulering? Jeg prøver alt jeg kan å være et godt menneske, men kanskje det gjør at jeg egentlig ikke er et godt menneske. Jeg tenker ikke at andre med eupf eller bp er dårlige mennesker eller er psykopater, kjenner fine mennesker med de diagnosene, men når det kommer til meg selv så føler jeg det slik. Jeg kunne bare ønske hodet mitt var friskt hele tiden.

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Problemet er jo også at pga usikkerheten så vet jeg ikke hva jeg skal tro eller hva jeg trenger. Om man er bipolar trenger man jo medisiner og kanskje en innleggelse i periode hvis ting går galt, og man er ikke alltid tilregnelig i de periodene. Mens med eupf har jeg blitt fortalt at man ikke kan medisineres, man bør aller helst ikke legges inn og man er fult ansvarlig for sine handlinger. Jeg begynner å tro at jeg kanskje er psykopat siden jeg ikke innser at jeg har personlighetsforstyrrelse og at jeg har overbevist meg selv og andre om at jeg feiler noe jeg ikke feiler, noe som kanskje er irrasjonelt, men jeg klarer ikke å få bort følelsen og tankene. Nevnte redselen for psykologen og han mener jeg ikke er psykopat, han har arbeidet med psykopater, men ville ikke en «god» psykopat klare å skjule det? Jeg har mange gode venner og godt forhold til familie og jeg får fort gode relasjoner og får høre at jeg er lett å like, men jeg er overbevist om at jeg lurer alle, at jeg er en bedrager. Ond og fortjener alt vondt. Jeg er sikkert så gal at jeg tror jeg er gal, men er ikke gal. Kanskje det er alt dette som er manipulering? Jeg prøver alt jeg kan å være et godt menneske, men kanskje det gjør at jeg egentlig ikke er et godt menneske. Jeg tenker ikke at andre med eupf eller bp er dårlige mennesker eller er psykopater, kjenner fine mennesker med de diagnosene, men når det kommer til meg selv så føler jeg det slik. Jeg kunne bare ønske hodet mitt var friskt hele tiden.

Anonymkode: f4fe9...c44

Men er det egentlig så viktig hva slags diagnose du har? Det viktigste er jo at du har en behandling som funker og at du har det bra. Hva slags behandling får du nå? Funker medisinene? Fungerer du ok imellom periodene? 

Anonymkode: 6554d...aa3

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Men er det egentlig så viktig hva slags diagnose du har? Det viktigste er jo at du har en behandling som funker og at du har det bra. Hva slags behandling får du nå? Funker medisinene? Fungerer du ok imellom periodene? 

Anonymkode: 6554d...aa3

Jeg får vanlig samtaleterapi og medisiner. Jeg synes det fungerer, er mye bedre enn for noen år siden, jeg klarer bare ikke helt å slippe tanken på at hvis jeg har eupf så ville terapi rettet mot dette kanskje fungert bedre?

Jeg fungerer ok mellom periodene på mange måter. Har alltid blitt kalt «høytfungerende» og «resussterk».

Anonymkode: f4fe9...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg får vanlig samtaleterapi og medisiner. Jeg synes det fungerer, er mye bedre enn for noen år siden, jeg klarer bare ikke helt å slippe tanken på at hvis jeg har eupf så ville terapi rettet mot dette kanskje fungert bedre?

Jeg fungerer ok mellom periodene på mange måter. Har alltid blitt kalt «høytfungerende» og «resussterk».

Anonymkode: f4fe9...c44

Her motsier du deg selv. Lengre oppe beskriver du egen sykdom som at den er så inngripende at du ikke kan fungere i jobb eller studier mellom episoder. Da er du ikke høytfungerende bipolar. 
 

Og til anonym over: det er veldig viktig å vite om man har BP eller eupf, behandlingen er veldig ulik. Trenger ikke vær enten eller heller, kanskje du har begge diagnosene 

Anonymkode: 64c31...93f

[AnonymBruker]

29 minutes ago, AnonymBruker said:

Her motsier du deg selv. Lengre oppe beskriver du egen sykdom som at den er så inngripende at du ikke kan fungere i jobb eller studier mellom episoder. Da er du ikke høytfungerende bipolar. 
 

Og til anonym over: det er veldig viktig å vite om man har BP eller eupf, behandlingen er veldig ulik. Trenger ikke vær enten eller heller, kanskje du har begge diagnosene 

Anonymkode: 64c31...93f

Det er kanskje sant, mener at jeg fungerer ikke i arbeid akkurat nå, prøver å studere på deltid, men dette er ikke pga affektiv svingninger, men jeg har også epilepsi og både medisinering pga det og bp har gjort at jeg fungerer dårligere enn hva jeg gjorde før. Også at anfallene ikke er helt bra for hjernen min. Har slitt mye med å være ganske neddopet og mye bivirkninger og dermed vansker da med å klare å være tilstede i for eksempel en jobb. 

Ja, man kan vel ha begge deler, det er en tanke. Skjønner hjernen er kompliser da. Hehe.

Anonymkode: f4fe9...c44

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Problemet er jo også at pga usikkerheten så vet jeg ikke hva jeg skal tro eller hva jeg trenger. Om man er bipolar trenger man jo medisiner og kanskje en innleggelse i periode hvis ting går galt, og man er ikke alltid tilregnelig i de periodene. Mens med eupf har jeg blitt fortalt at man ikke kan medisineres, man bør aller helst ikke legges inn og man er fult ansvarlig for sine handlinger. Jeg begynner å tro at jeg kanskje er psykopat siden jeg ikke innser at jeg har personlighetsforstyrrelse og at jeg har overbevist meg selv og andre om at jeg feiler noe jeg ikke feiler, noe som kanskje er irrasjonelt, men jeg klarer ikke å få bort følelsen og tankene. Nevnte redselen for psykologen og han mener jeg ikke er psykopat, han har arbeidet med psykopater, men ville ikke en «god» psykopat klare å skjule det? Jeg har mange gode venner og godt forhold til familie og jeg får fort gode relasjoner og får høre at jeg er lett å like, men jeg er overbevist om at jeg lurer alle, at jeg er en bedrager. Ond og fortjener alt vondt. Jeg er sikkert så gal at jeg tror jeg er gal, men er ikke gal. Kanskje det er alt dette som er manipulering? Jeg prøver alt jeg kan å være et godt menneske, men kanskje det gjør at jeg egentlig ikke er et godt menneske. Jeg tenker ikke at andre med eupf eller bp er dårlige mennesker eller er psykopater, kjenner fine mennesker med de diagnosene, men når det kommer til meg selv så føler jeg det slik. Jeg kunne bare ønske hodet mitt var friskt hele tiden.

Anonymkode: f4fe9...c44

Det som er poiblemet med eupf sånn sett, er vel det nærmest totale fraværet av selvkritikk- og innsikt mange ganger ( ikke alltid ) ?  Jeg vil si at du ikke er der. Du åpner opp for at det er noe "mer galt" med deg enn du viser og er klar over, så du er villig til å gjøre innrømmelser. Det er jo veldig positivt med tanke på psykopati/ narsissisme. Jeg tror virlelig ikke at du har noe særlig likhet med de diagnosene ut fra hva du skriver her, selv om du har eupf. Det er kanskje en ide å tenke at lik diagnose ikke betyr like problemer på alle felt, eller like personligheter og samme oppførsel?  

Jeg skjønner at du vil behandles for eupf, men forklarte psykologen din hvorfor hn mente det ikke var nødvendig?