Ønsker å melde meg ut men har ikke sjangs

[AnonymBruker]

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg bare sluttet på jobb, lagt meg ned og låst døren. Får ikke sjans til å gjøre dette fordi jeg lever et helt vanlig a4 liv. Livet er et rotterace for folk flest. Forskjellen på meg og noen andre, selv om det sikkert ikke er unikt for meg, er at jeg på et eller annet vis kommer meg på jobb og står i det, men er der ofte uten å ha sovet noe særlig, sulten er jeg kun et visst tidspunkt på kvelden, og jeg tror jeg bare til dels lykkes med akseptabel personlig hygiene. Går sikkert rundt og stinker veldig kaffeånde og ser ut som et lik fordi det eneste drivstoffet mitt er adrenalin.

Brukergruppen på jobb påvirker meg veldig, og hadde de visst hvor mye, så hadde enkelte gått inn for å gjøre det verre. Føler at alt henger i en veldig tynn tråd, men at det liksom går sånn hanglende gjennom på et vis. Vil helst bare legge meg ned og ta en veldig lang pause, men da ryker vel jobben, eller det lille jeg måtte ha igjen av respekt der, barnevernet kommer vel og henter barna og jeg kan like godt gi opp.

I samtale på dps snakker man om å gjøre noe som reduserer stress i hverdagen, men alt avhenger jo at alt går på skinner. Ryker noe, så ryker alt. Det fører til at jeg sjangler veldig mellom å kjøre på og bare komme meg gjennom, av og til kjenner jeg på snev av mestring og motivasjon. På den andre siden så er jeg så redd for å skuffe andre, skape problemer hvis jeg ikke holder ut, at jeg tenker det hadde vært lettere å bare melde seg ut permanent enn å måtte takle egne og andres følelser rundt det at man har ødelagt noe. Jeg skjønner jo at det er jeg selv som må endre livet og at ingen kommer og redder meg på en måte, men jeg har virkelig ikke svaret på hva det er jeg skal gjøre annerledes og begriper bare ikke hva det er som skal føre til mindre stress når egentlig alt er et enormt stress og det meste må til for å få det til å gå rundt. 

Er det dette som er virkeligheten for de fleste, for jeg får inntrykk av at hvis jeg sier noe til noen som hinter minimalt i denne retningen, så er de også like stressa og ødelagte. Det er sånn det skal være liksom? Synes ikke det er mye å trakte etter, men trakter ikke etter alternativer heller. Man er stuck når man har forpliktelser, mer å miste, mer å passe på, mer å være redd for. 

Tenker ikke at noen har noen løsning eller quick-fix. Bare skriver til en skjerm jeg ikke kan skjønne at det finnes ekte mennesker bak. 

 

Anonymkode: 15b3d...bc6

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg bare sluttet på jobb, lagt meg ned og låst døren. Får ikke sjans til å gjøre dette fordi jeg lever et helt vanlig a4 liv. Livet er et rotterace for folk flest. Forskjellen på meg og noen andre, selv om det sikkert ikke er unikt for meg, er at jeg på et eller annet vis kommer meg på jobb og står i det, men er der ofte uten å ha sovet noe særlig, sulten er jeg kun et visst tidspunkt på kvelden, og jeg tror jeg bare til dels lykkes med akseptabel personlig hygiene. Går sikkert rundt og stinker veldig kaffeånde og ser ut som et lik fordi det eneste drivstoffet mitt er adrenalin.

Brukergruppen på jobb påvirker meg veldig, og hadde de visst hvor mye, så hadde enkelte gått inn for å gjøre det verre. Føler at alt henger i en veldig tynn tråd, men at det liksom går sånn hanglende gjennom på et vis. Vil helst bare legge meg ned og ta en veldig lang pause, men da ryker vel jobben, eller det lille jeg måtte ha igjen av respekt der, barnevernet kommer vel og henter barna og jeg kan like godt gi opp.

I samtale på dps snakker man om å gjøre noe som reduserer stress i hverdagen, men alt avhenger jo at alt går på skinner. Ryker noe, så ryker alt. Det fører til at jeg sjangler veldig mellom å kjøre på og bare komme meg gjennom, av og til kjenner jeg på snev av mestring og motivasjon. På den andre siden så er jeg så redd for å skuffe andre, skape problemer hvis jeg ikke holder ut, at jeg tenker det hadde vært lettere å bare melde seg ut permanent enn å måtte takle egne og andres følelser rundt det at man har ødelagt noe. Jeg skjønner jo at det er jeg selv som må endre livet og at ingen kommer og redder meg på en måte, men jeg har virkelig ikke svaret på hva det er jeg skal gjøre annerledes og begriper bare ikke hva det er som skal føre til mindre stress når egentlig alt er et enormt stress og det meste må til for å få det til å gå rundt. 

Er det dette som er virkeligheten for de fleste, for jeg får inntrykk av at hvis jeg sier noe til noen som hinter minimalt i denne retningen, så er de også like stressa og ødelagte. Det er sånn det skal være liksom? Synes ikke det er mye å trakte etter, men trakter ikke etter alternativer heller. Man er stuck når man har forpliktelser, mer å miste, mer å passe på, mer å være redd for. 

Tenker ikke at noen har noen løsning eller quick-fix. Bare skriver til en skjerm jeg ikke kan skjønne at det finnes ekte mennesker bak. 

 

Anonymkode: 15b3d...bc6

Høres veldig slitsomt ut! Er det bare nå en periode du har det sånn, eller er det sånn hele tida, uansett? Hvis det "bare" er sånn akkurat nå for tida, så kanskje en sykmelding kunne ha hjulpet for å kunne hente deg inn litt igjen? 

[Kashmir-]

Jeg skjønner ikke hvorfor det ser ut til at noen av dere tror at det er en oppskrift dere må følge for å leve et liv. For du er jo ikke alene. Og det må være ille nok å tenke at man MÅ, men det som er enda verre er jo at du lever sånn for at andre forventer og krever det! 

Har hørt siden jeg var 16 at jeg bør gjøre noe annet enn det jeg valgte, og fra jeg var 21 har jeg hørt at jeg må bli voksen. Jeg har ikke brydd meg i det hele tatt, og nei, jeg ble heller ikke avvist og endte opp ensom og trist 🙃 og jeg tror nok ikke så mange ville levd som jeg har gjort, men jeg angrer svært lite. Det irriterer meg at jeg misbrukte alkohol noen år, men det har nok kommet noe godt ut av det. Jeg avsluttet også siste studiet halvveis i løpet. Det angrer jeg og det har ikke kommet noe godt ut av det. Ellers har jeg vært over alle hauger og i alle lugubre strøk og blitt kjent med de mest lugubre menneskene. Og jeg angrer ingenting. Nå har jeg levd ganske rolig et par år, og har mer tid til gamle venner. Jeg er sjeleglad jeg ikke har hatt samme jobb, bodd i samme hus med samme mann i 15 og 20 år. Det er liksom null eventyrlyst og null nysgjerighet å spore hos noen av de jeg kjenner som lever sånn. 

På en annen side har de hatt en annen trygghet enn meg da, som forutsigbarhet jo er. Jeg ser det bra ved det. 

Du har et valg. Og sikkert flere. Du kan jo starte med å finne annen jobb? 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor det ser ut til at noen av dere tror at det er en oppskrift dere må følge for å leve et liv. For du er jo ikke alene. Og det må være ille nok å tenke at man MÅ, men det som er enda verre er jo at du lever sånn for at andre forventer og krever det! 

Har hørt siden jeg var 16 at jeg bør gjøre noe annet enn det jeg valgte, og fra jeg var 21 har jeg hørt at jeg må bli voksen. Jeg har ikke brydd meg i det hele tatt, og nei, jeg ble heller ikke avvist og endte opp ensom og trist 🙃 og jeg tror nok ikke så mange ville levd som jeg har gjort, men jeg angrer svært lite. Det irriterer meg at jeg misbrukte alkohol noen år, men det har nok kommet noe godt ut av det. Jeg avsluttet også siste studiet halvveis i løpet. Det angrer jeg og det har ikke kommet noe godt ut av det. Ellers har jeg vært over alle hauger og i alle lugubre strøk og blitt kjent med de mest lugubre menneskene. Og jeg angrer ingenting. Nå har jeg levd ganske rolig et par år, og har mer tid til gamle venner. Jeg er sjeleglad jeg ikke har hatt samme jobb, bodd i samme hus med samme mann i 15 og 20 år. Det er liksom null eventyrlyst og null nysgjerighet å spore hos noen av de jeg kjenner som lever sånn. 

På en annen side har de hatt en annen trygghet enn meg da, som forutsigbarhet jo er. Jeg ser det bra ved det. 

Du har et valg. Og sikkert flere. Du kan jo starte med å finne annen jobb? 

Du tenker det handler om å følge drømmen osv. versus leve opp til forventninger. Det skjønner jeg godt. Det er fint å høre at du er tilfreds med din vei. Takk for at du delte din historie - du skiver ofte ting som virker klokt i mine øyne. 

Jeg ønsker ikke en annen jobb, flere venner, mer penger reising eller lignende. Jeg vil egentlig ingenting, som ikke er et alternativ når en har forpliktelser. Det er ikke det at jeg er redd for hva folk flest vil tenk om meg om jeg levde slik eller sånn, men jeg er redd for følelsene til barna mine. Er glad i dem og skammer meg for å ikke være glad på ekte og kunne dele den gleden de har. Også er jeg redd for at de kunne bli redde om det rakner for meg og jeg ikke holder det gående. Satt på spissen vurderer jeg ofte hvordan de skulle klare seg uten meg i det hele tatt , og da kan jeg begynne å grine på stedet. For det går virkelig ikke. Føler at det er mange ting og mennesker som er en trussel mot deres lykke og sikkerhet og det er en stor del av stresset jeg har. 

Solstrim skrev (11 minutter siden):

Høres veldig slitsomt ut! Er det bare nå en periode du har det sånn, eller er det sånn hele tida, uansett? Hvis det "bare" er sånn akkurat nå for tida, så kanskje en sykmelding kunne ha hjulpet for å kunne hente deg inn litt igjen? 

Det vet jeg ikke lenger. Sykemelding gjør bare at jeg gir mer etter for å stenge ned. Det har vært prøvd før. Hvis det ikke gikk dårlig før, så stopper det meste opp hvis jeg blir hjemme. Da blir det skummelt å hente på skolen eller gå på butikken også. Ellers synes jeg innspillet gir mening som et generelt råd til andre i en slik situasjon. 

Anonymkode: 15b3d...bc6

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du tenker det handler om å følge drømmen osv. versus leve opp til forventninger. Det skjønner jeg godt. Det er fint å høre at du er tilfreds med din vei. Takk for at du delte din historie - du skiver ofte ting som virker klokt i mine øyne. 

Jeg ønsker ikke en annen jobb, flere venner, mer penger reising eller lignende. Jeg vil egentlig ingenting, som ikke er et alternativ når en har forpliktelser. Det er ikke det at jeg er redd for hva folk flest vil tenk om meg om jeg levde slik eller sånn, men jeg er redd for følelsene til barna mine. Er glad i dem og skammer meg for å ikke være glad på ekte og kunne dele den gleden de har. Også er jeg redd for at de kunne bli redde om det rakner for meg og jeg ikke holder det gående. Satt på spissen vurderer jeg ofte hvordan de skulle klare seg uten meg i det hele tatt , og da kan jeg begynne å grine på stedet. For det går virkelig ikke. Føler at det er mange ting og mennesker som er en trussel mot deres lykke og sikkerhet og det er en stor del av stresset jeg har. 

Det vet jeg ikke lenger. Sykemelding gjør bare at jeg gir mer etter for å stenge ned. Det har vært prøvd før. Hvis det ikke gikk dårlig før, så stopper det meste opp hvis jeg blir hjemme. Da blir det skummelt å hente på skolen eller gå på butikken også. Ellers synes jeg innspillet gir mening som et generelt råd til andre i en slik situasjon. 

Anonymkode: 15b3d...bc6

Men føler du deg deprimert? Det du skriver virker litt depressivt ut i mine ører. Ville ha tatt en tur til fastlegen og lagt fram hvordan du har det. Kanskje du trenger noe antidepressiva. 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du tenker det handler om å følge drømmen osv. versus leve opp til forventninger. Det skjønner jeg godt. Det er fint å høre at du er tilfreds med din vei. Takk for at du delte din historie - du skiver ofte ting som virker klokt i mine øyne. 

Jeg ønsker ikke en annen jobb, flere venner, mer penger reising eller lignende. Jeg vil egentlig ingenting, som ikke er et alternativ når en har forpliktelser. Det er ikke det at jeg er redd for hva folk flest vil tenk om meg om jeg levde slik eller sånn, men jeg er redd for følelsene til barna mine. Er glad i dem og skammer meg for å ikke være glad på ekte og kunne dele den gleden de har. Også er jeg redd for at de kunne bli redde om det rakner for meg og jeg ikke holder det gående. Satt på spissen vurderer jeg ofte hvordan de skulle klare seg uten meg i det hele tatt , og da kan jeg begynne å grine på stedet. For det går virkelig ikke. Føler at det er mange ting og mennesker som er en trussel mot deres lykke og sikkerhet og det er en stor del av stresset jeg har. 

Det vet jeg ikke lenger. Sykemelding gjør bare at jeg gir mer etter for å stenge ned. Det har vært prøvd før. Hvis det ikke gikk dårlig før, så stopper det meste opp hvis jeg blir hjemme. Da blir det skummelt å hente på skolen eller gå på butikken også. Ellers synes jeg innspillet gir mening som et generelt råd til andre i en slik situasjon. 

Anonymkode: 15b3d...bc6

Okay. Det der så jo ikke bra ut, og utdypt så ble det jo noe annet enn hva jeg tenkte.