«Nei til åpenhet om psykiske lidelser»

[Sokk]

https://www.nrk.no/ytring/nei-til-apenhet-om-psykiske-lidelser_-1.16585304

Leste denne på nrk ytring, om et tema jeg selv tenker mye på for tiden. Hvor åpen skal man være? Tanker?

Jeg tror, som kronikkforfatteren, at det fortsatt er såpass mye stigma knyttet til psykiske lidelser, at man ikke har noe å vinne ved åpenhet om egne utfordringer og/eller diagnoser. Trist, men sant. Eller? 
 

[ISW]

Jeg synes dette er et veldig vanskelig tema.

Jeg synes man skal tørre å be om hjelp. Men jeg ser ikke på det nødvendigvis som en god ide å bruke arbeidsgiver, venner, familie, etc. som "psykologer" - for det har de for det første ikke kompetanse til, og for det andre vil det kunne gå ut over den relasjonen man allerede har etablert.

Særlig ved angstlidelser ser jeg på dette som relevant, at man avstår fra å stadig be om bekreftelser, betryggelser eller beroligelse, og i stedet følger det behandlingsopplegg som er gitt fra fastlege eller spesialisthelsevesen. 

Så mener jeg selvfølgelig at man kan informere relevante relasjoner, i form av tilpasning av oppgaver, kanskje forklaring på at man ikke er like sosial eller deltakende, osv. Men jeg synes det er en litt urealistisk forventning at andre relasjoner enn helsevesenet skal være noe annet enn det de er - venner, arbeidsgiver, eller familie - medmennesker. De er ikke behandlere, og skal heller ikke være det etter min mening.

Endret 11. oktober 2023 av ISW

[Kashmir-]

Nå handlet jo dette mer om å være arbeidstager og hvor sannsynlig det er å bli ansatt ved åpenhet pga uforutsigbarhet/ fravær fra jobb.

Jeg vet ikke hva du mener med stigma forøvrig- kan du utdype? 

Ellers er jeg enig med kronikkforfatteren. Jeg ser ingen hensikt med å være åpen når det får både forståelige og naturlige konsekvenser. Man må jo selvsagt vurdere om effekten av åpenheten er til det gode, eller om det er til det verre.

Nå nevner også kronikkforfatteren influensere, så det virker mest myntet på de yngre? ( som skal ut i jobb, ha en karriere osv )

Endret 11. oktober 2023 av Kashmir

[Kashmir-]

ISW skrev (15 minutter siden):

Jeg synes dette er et veldig vanskelig tema.

Jeg synes man skal tørre å be om hjelp. Men jeg ser ikke på det nødvendigvis som en god ide å bruke arbeidsgiver, venner, familie, etc. som "psykologer" - for det har de for det første ikke kompetanse til, og for det andre vil det kunne gå ut over den relasjonen man allerede har etablert.

Særlig ved angstlidelser ser jeg på dette som relevant, at man avstår fra å stadig be om bekreftelser, betryggelser eller beroligelse, og i stedet følger det behandlingsopplegg som er gitt fra fastlege eller spesialisthelsevesen. 

Så mener jeg selvfølgelig at man kan informere relevante relasjoner, i form av tilpasning av oppgaver, kanskje forklaring på at man ikke er like sosial eller deltakende, osv. Men jeg synes det er en litt urealistisk forventning at andre relasjoner enn helsevesenet skal være noe annet enn det de er - venner, arbeidsgiver, eller familie - medmennesker. De er ikke behandlere, og skal heller ikke være det etter min mening.

Hvordan definerer du venner og familie? For det handler jo om din definisjon når du skriver at de ikke skal være og heller ikke har kompetanse- til å være "behandlere". Så du må nesten være mer konkret her : hva gjør en behandler kontra en god venn eller et familiemedlem?  Og i ditt ressonement så ser det jo også ut til at du tenker at alle som har psykiske problemer er en belastning hvis de ikke holder kjeft om psykiske plager og problemer ved div aktivitet? Du skriver ikke hvor grenser går, men jeg oppfatter at du fokuserer på problemer? Og ikke åpenheten i seg selv? 

 

[Janvl]

Jeg har hele tiden valgt å holde min psykiske problemer for meg selv på jobben, selv om jeg av flere behandlere har blitt oppfordret til det motsatte. Det er flere grunner.... for første tror jeg ikke at det på noen måte vil hjelpe meg, man vet heller hvordan det vil bli mottatt, jf  det du sier om stigma. Tror heller andre kan forstå eller sette seg inn i hvordan (som i mitt tilfelle): engstelig og unnvikende pf påvirker livet. Med denne pf ønsker man heller ingen oppmerksomhet eller spørsmål. Mulig at jeg tar veldig feil her.....

[Sokk]

Jeg har vært ganske åpen privat og med enkelte på jobb, og jeg merker at jeg angrer litt. Jeg oppfatter at alt jeg sier plutselig kan bli tolket på en annen måte og at folk tror virkeligheten er verre enn den er (at jeg bare har fortalt om toppen av isfjellet/mildere symptomer, mens tilstanden egentlig er mer alvorlig). Men kanskje er dette frykten min som snakker, og at folk er mindre negative enn det jeg tolker og antar. Når det gjelder jobb utgjør psykiske lidelser risiko for fremtidige sykemeldinger osv. Så jeg føler jo at jeg blir sett på som en mindre attraktiv arbeidstaker. 

[aa-k-j]

Jeg er kun åpen med de jeg stoler på. Det er noen problemstillinger jeg ikke nevner lenger til noen heller ikke helsepersonell som f.eks selvmordstanker pga måten jeg har blitt møtt på ang det. 

Endret 11. oktober 2023 av aa-k-j

[stjernestøv]

Folk vet at jeg sliter med angst og nerver, tror få vet hva schizoaffektiv er uansett. Foreldrene mine har nå ikke peiling og ikke svigers heller. 

[Gjest Vendi]

Har bare fortalt til mine aller nærmeste familiemedlemmer hvilken diagnose jeg har, samt noe veldig få nære venner. 

Hvorvidt man kan betro seg til disse når det er noe, avhenger jo av hva de selv har sagt om det. Har de vist interesse, og spør f.eks hvordan det går, føler jeg at jeg trygt kan fortelle. Men med omhu. Og det spørs jo akkurat hva det handler om der og da også. 

Faren min har vist en helt annen interesse for meg og mine vansker etter at mamma døde, og neste uke skal han på pårørendemøte for første gang (på DPS). Det rører meg. Men uansett om nær familie og nære venner er interesserte, er jeg som oftest forsiktig i måten jeg forteller på fordi jeg ikke vil vekke unødvendig bekymring.  Ønsker jo ikke å belaste noen. Jeg pleier å si at "det går bra" når de spør, men kan av og til dele litt mer hvis jeg føler behov for det og jeg ser at de er i stand til å ta imot det. Men det er helsevesenet som først og fremst får vite "alt" om meg, og som jeg tyr til når det er noe. 

Og sånn synes jeg det bør være. 

Endret 11. oktober 2023 av Solstrim

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan har du blitt møtt på selvmordstankene?

Anonymkode: 1dfde...fd3

Er ikke blitt trodd, blitt bagatellisert, nesten mobbet ,blitt tolket til å bli noe annet, opplevde falske anklager (om noe straffbart og alvorlig) ++. Har ikke opplevd noe positivt å snakke om det. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bipolar og alltid vært åpen. Jobber innen helse, om det har noe å si vet jeg ei. Men alltid tenkt det er lurt å være åpen slik folk faktisk kan se at vi ikke er "gale" og kapable til å jobbe og være endel av samfunnet som alle andre.

Anonymkode: 0b340...b33

Det er veldig fint å høre at du har god erfaring med å være åpen. Og ja, det er flott å kunne vise at man med ulike diagnoser ikke er «gal». Det jeg frykter litt er at dersom folk vet om at man har en eller annen diagnose, så får man plutselig et press på seg til å være mindre «gal» enn alle andre, som ikke trenger å vise at de ikke er «gale». Om det gir mening. Jeg vil helst slippe å måtte bevise ting om min egen psykiske robusthet. Det skaper liksom et ekstra press. 

[Drømmeautomat]

Jeg skjønner hun som skrev innlegget godt. Jeg er IKKE åpen om min bipolarlidelse på arbeidsplassen, av flere grunner. De nærmeste veit. 

[emilie321]

Selv har jeg vært åpen om min psykisk lidelse.  Har også vært i media angående dette. De gangene har jeg blitt spurt om å si noe. Mitt spørsmål var da til vedkommende...kan dette være til hjelp for andre og fikk svaret at ja, det kunne det. Så da ble valget enkelt, selv om det ikke var noe jippi akkurat om det å komme i media. 

I mine friskeste perioder så tenker jeg at de som dømmer meg pga psykisk sykdom, de har ikke kunnskap og/eller er drittsekker. Føler mer på det i dårlige perioder. Har møtt både leger og andre helsepersonell som dømmer meg, men de fleste gjør ikke det. De fleste er ålreite. 

[Gjest Vendi]

emilie321 skrev (2 timer siden):

Selv har jeg vært åpen om min psykisk lidelse.  Har også vært i media angående dette. De gangene har jeg blitt spurt om å si noe. Mitt spørsmål var da til vedkommende...kan dette være til hjelp for andre og fikk svaret at ja, det kunne det. Så da ble valget enkelt, selv om det ikke var noe jippi akkurat om det å komme i media. 

I mine friskeste perioder så tenker jeg at de som dømmer meg pga psykisk sykdom, de har ikke kunnskap og/eller er drittsekker. Føler mer på det i dårlige perioder. Har møtt både leger og andre helsepersonell som dømmer meg, men de fleste gjør ikke det. De fleste er ålreite. 

Så tøft av deg at du turde å være synlig i mediene! Det hadde aldri jeg turt, selv om det kunne føre til hjelp for andre. Jeg tenker at jeg heller kan være til hjelp på andre måter. 

Når du sier at du har blitt dømt av leger og annet helsepersonell, hvordan vet du det? Har de sagt det direkte til deg, eller er det bare noe du har følt?

Mener ingenting galt med dette innlegget, jeg bare lurer. 

[Janvl]

Man føler jo at det ligger litt stigma i å skille seg ut. På jobben er det alltid press på å være sosial...være med julebord... spise lunsj i kantina osv. Ordet sosial høres alle steder og sosiale mennesker roses opp i skyene. Da er det ikke lett å være annerledes og være en person som andre ser på som usosial. Hvordan kan da unngå å mislike seg selv?

[emilie321]

Solstrim skrev (1 time siden):

Så tøft av deg at du turde å være synlig i mediene! Det hadde aldri jeg turt, selv om det kunne føre til hjelp for andre. Jeg tenker at jeg heller kan være til hjelp på andre måter. 

Når du sier at du har blitt dømt av leger og annet helsepersonell, hvordan vet du det? Har de sagt det direkte til deg, eller er det bare noe du har følt?

Mener ingenting galt med dette innlegget, jeg bare lurer. 

Takk!

Det har jeg sett på hvordan enkelte har snakket til meg og om meg. Har også en gang blitt nektet behandling pga at jeg var psykisk syk. Hos enkelte er det så tydelig at det ikke er tvil, men heldigvis er det et fåtall.

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har også vært synlig i media. Høres flott ut det, men ikke særlig lurt på lang sikt. Når applausen har lagt seg fordi «man er så modig», så kommer problemene med at man forbindes med psykdom for alltid selv om det er tilbakelagt. Jeg har derfor brukt tid på å slette de spor jeg kan og snakket aldri om det lenger. Har problemer nok med de store hullene jeg har i CV-en min. Og ja, helsepersonell er kanskje verst. 

Anonymkode: c8d13...5e0

Nei, jeg hadde som sagt aldri turt å være i mediene. Eller ønsket det for den saks skyld. Leit at det fikk konsekvenser for deg. 

[Gjest Vendi]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Takk!

Det har jeg sett på hvordan enkelte har snakket til meg og om meg. Har også en gang blitt nektet behandling pga at jeg var psykisk syk. Hos enkelte er det så tydelig at det ikke er tvil, men heldigvis er det et fåtall.

Huff, høres vanskelig og ille ut. Det skulle ikke ha vært sånn, og håper som du sier at det er et fåtall av slike tilfeller. 

[emilie321]

Solstrim skrev (17 minutter siden):

Huff, høres vanskelig og ille ut. Det skulle ikke ha vært sånn, og håper som du sier at det er et fåtall av slike tilfeller. 

Har vært såpass mye på somatisk sykehus de siste årene og da har det vært bare fin behandling. 

[Anonyone]

Jeg har bare vert åpen med noen få av mine nærmeste. Jeg hadde det vanskelig og hadde vel lyst på sympati og forståelse. Da opplevde jeg at en av de begynte å behandle meg annerledes og respektløst. Himla med øynene og sånn hvis jeg sa noe hun var uenig i. Eller bare gikk vekk midt i en samtale. Da var jo jeg psyk, og mine synspunkter trengte man ikke ta på alvor liksom. Og det jeg delte ble brukt imot meg når det passet. Og gud vet hva hun sier om meg til andre folk. Men så er jo ikke hun god og jeg har kutta kontakten med henne. Den opplevelsen har gjort meg mindre villig til å være åpen. Jeg har lyst på forståelse for utfordringene mine og å slippe å ha hemmeligheter. Men jeg kan egentlig ikke se at jeg er tjent med å være åpen. Og når katta først er ute av sekken er det ikke så lett å få den inn igjen.