Depresjon

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Der er ikke jeg enig. Hvile, altså slappe av er en av de tingene jeg tror gjør at man kommer fortere over en depresjon. Jeg gjøeminsåfall det. Etter mine behandlere sa at det å hvile faktisk er bra under en depresjon og jeg sluttet å true meg til alt, ja da ble jeg fortere frisk. 

Det betyr ikke ligge døgnet rundt under dyna. 

Anonymkode: be10f...964

Jeg har prøvd å presse meg for å komme ut også men blir verre. Har jo lyst men det går ikke/ og det er det som opprettholder depresjonen og. Men det kommer vel sikkert an på Hva som utløste depresjonen. For min del var det langvarig stress og belastning.. og da trenger jo kroppen og hodet hvile og ble deprimert av å ikke fungere.. og så gjør depresjon en tydeligvis enda mer ufungerende og så har man det gående..bland inn angst i miksen også så er det komplett🙃

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Emoji]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har prøvd å presse meg for å komme ut også men blir verre. Har jo lyst men det går ikke/ og det er det som opprettholder depresjonen og. Men det kommer vel sikkert an på Hva som utløste depresjonen. For min del var det langvarig stress og belastning.. og da trenger jo kroppen og hodet hvile og ble deprimert av å ikke fungere.. og så gjør depresjon en tydeligvis enda mer ufungerende og så har man det gående..bland inn angst i miksen også så er det komplett🙃

Anonymkode: 0eaf6...44e

Hos meg var det også langvarig stress og belastninger som utløste en alvorlig depresjon. Jeg hadde bla levd med/under vold og vært underkuet og mishandlet i 30 år uten å snakke med noen om det og bære en maske der jeg skjulte alt og var blid og smilende utad. Jeg slet i tillegg med sosial angst og unnvikende pf.

Jeg følte meg fysisk og psykisk utmattet, men jeg fulgte en psykiaters råd om aktivitet, og det er jeg glad og takknemlig for idag.

Jeg begynte å jobbe i 10 % og økte gradvis. Cluet var å ha noe fast og forpliktende å gå til og komme seg ut. 

Endret 19. oktober 2023 av Emoji

[AnonymBruker]

Emoji skrev (1 time siden):

Hos meg var det også langvarig stress og belastninger som utløste en alvorlig depresjon. Jeg hadde bla levd med/under vold og vært underkuet og mishandlet i 30 år uten å snakke med noen om det og bære en maske der jeg skjulte alt og var blid og smilende utad. Jeg slet i tillegg med sosial angst og unnvikende pf.

Jeg følte meg fysisk og psykisk utmattet, men jeg fulgte en psykiaters råd om aktivitet, og det er jeg glad og takknemlig for idag.

Jeg begynte å jobbe i 10 % og økte gradvis. Cluet var å ha noe fast og forpliktende å gå til og komme seg ut. 

Jobber du i full stilling nå?

Anonymkode: e9796...6bd

[AnonymBruker]

Emoji skrev (2 timer siden):

Hos meg var det også langvarig stress og belastninger som utløste en alvorlig depresjon. Jeg hadde bla levd med/under vold og vært underkuet og mishandlet i 30 år uten å snakke med noen om det og bære en maske der jeg skjulte alt og var blid og smilende utad. Jeg slet i tillegg med sosial angst og unnvikende pf.

Jeg følte meg fysisk og psykisk utmattet, men jeg fulgte en psykiaters råd om aktivitet, og det er jeg glad og takknemlig for idag.

Jeg begynte å jobbe i 10 % og økte gradvis. Cluet var å ha noe fast og forpliktende å gå til og komme seg ut. 

Hadde du noen lignende symtpomer som beskrevet i HI?

Jeg synes det er så ekkelt med å være frakoblet meg selv og identiteten min og andre osv. og disse synsforstyrrelsene og fysiske plagene..

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Emoji]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hadde du noen lignende symtpomer som beskrevet i HI?

Jeg synes det er så ekkelt med å være frakoblet meg selv og identiteten min og andre osv. og disse synsforstyrrelsene og fysiske plagene..

Anonymkode: 0eaf6...44e

Jepp. 

[Emoji]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobber du i full stilling nå?

Anonymkode: e9796...6bd

Ja.

[AnonymBruker]

Emoji skrev (33 minutter siden):

Ja.

Hadde du synsproblemer, symptomer i hodet og uvirkelighetsfølelse? Jeg syns det er det verste- å ikke være i kontakt med meg selv, kroppen min, tankene følelsene eller personligheten. 
 

Kan jeg spørre om du ble medisinert også?

Jeg synes det er så rart at det er dette som er depresjon. 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har prøvd å presse meg for å komme ut også men blir verre. Har jo lyst men det går ikke/ og det er det som opprettholder depresjonen og. Men det kommer vel sikkert an på Hva som utløste depresjonen. For min del var det langvarig stress og belastning.. og da trenger jo kroppen og hodet hvile og ble deprimert av å ikke fungere.. og så gjør depresjon en tydeligvis enda mer ufungerende og så har man det gående..bland inn angst i miksen også så er det komplett🙃

Anonymkode: 0eaf6...44e

Det finnes faktisk en fremgangsmåte som man bruker når man havner der. Jeg opplevde nøyaktig det du beskriver, men havnet på et så ille sted at jeg ble helt immobilisert. Klarte absolutt ingenting, og mitt eget speilbilde var fremmed for meg. Verden virket fremmed og fjern. Tanken på å dusje/ spise var uaktuell  

Da ble løsningen å sakte komme seg i aktivitet som var lystbetont, ha noe fast daglig som jeg måtte utføre (arbeid selv i mindre prosent) og sakte men sikkert finne tilbake til gode rutiner igjen som ga kroppen overskuddet tilbake. Ble også medisinert samtidig.

Ila 4 måneder var jeg tilbake i full jobb, og selv om ikke alt er 100% enda så er jeg ute av det verste. Både angsten og depresjonen er godt under kontroll, og nå hviler jeg heller for å ikke bli utslitt av aktiviteter. Det finnes en løsning, og noen ganger må man faktisk tvinge seg selv litt selv om det er beinhardt. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (Akkurat nå):

Det finnes faktisk en fremgangsmåte som man bruker når man havner der. Jeg opplevde nøyaktig det du beskriver, men havnet på et så ille sted at jeg ble helt immobilisert. Klarte absolutt ingenting, og mitt eget speilbilde var fremmed for meg. Verden virket fremmed og fjern. Tanken på å dusje/ spise var uaktuell  

Da ble løsningen å sakte komme seg i aktivitet som var lystbetont, ha noe fast daglig som jeg måtte utføre (arbeid selv i mindre prosent) og sakte men sikkert finne tilbake til gode rutiner igjen som ga kroppen overskuddet tilbake. Ble også medisinert samtidig.

Ila 4 måneder var jeg tilbake i full jobb, og selv om ikke alt er 100% enda så er jeg ute av det verste. Både angsten og depresjonen er godt under kontroll, og nå hviler jeg heller for å ikke bli utslitt av aktiviteter. Det finnes en løsning, og noen ganger må man faktisk tvinge seg selv litt selv om det er beinhardt. 

Oi.. men det er jo ikke noe som er lystbetont. Hvordan klarte du det når du sier du ikke klarte noe og alt var fremmed?

Jeg husker jo ikke hvem jeg var- eller hva jeg likte- personligheten og identiteten er borte- og prøver jeg å gjøre noe forsterkes bare dette. Føler meg helt dement når jeg beveger meg i en i utg punktet kjent by..

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Oi.. men det er jo ikke noe som er lystbetont. Hvordan klarte du det når du sier du ikke klarte noe og alt var fremmed?

Jeg husker jo ikke hvem jeg var- eller hva jeg likte- personligheten og identiteten er borte- og prøver jeg å gjøre noe forsterkes bare dette. Føler meg helt dement når jeg beveger meg i en i utg punktet kjent by..

Anonymkode: 0eaf6...44e

Er du i behandling i dag? Spør, fordi det ikke er alltid man klarer dette på egenhånd. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (11 minutter siden):

Er du i behandling i dag? Spør, fordi det ikke er alltid man klarer dette på egenhånd. 

Delvis, på vei til å starte. For ja, klarer ikke på egenhånd. Mye nettopp fordi jeg ikke er meg. Det oppleves som at «jeg» er borte, kan ikke si at «jeg» har det vanskelig, har bare blitt denne tilstanden på en måte. Akkurat som at det i seg selv er traumstiserende og dermed vanskelig å bryte ut av når det ikke er noe «distanse» Til en selv og at en sliter. Sliter pga tilstanden og symptomene. 
 

Har ikke noe igjen av min identitet og personlighet å spille på for å komme ut. Men må kanskje bearbeide hele denne opplevelsen på en måte for å oppnå det og komme seg tilbake til den man er/var

 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Delvis, på vei til å starte. For ja, klarer ikke på egenhånd. Mye nettopp fordi jeg ikke er meg. Det oppleves som at «jeg» er borte, kan ikke si at «jeg» har det vanskelig, har bare blitt denne tilstanden på en måte. Akkurat som at det i seg selv er traumstiserende og dermed vanskelig å bryte ut av når det ikke er noe «distanse» Til en selv og at en sliter. Sliter pga tilstanden og symptomene. 
 

Har ikke noe igjen av min identitet og personlighet å spille på for å komme ut. Men må kanskje bearbeide hele denne opplevelsen på en måte for å oppnå det og komme seg tilbake til den man er/var

 

Anonymkode: 0eaf6...44e

Det høres veldig fornuftig ut, både slik du beskriver det og at du har startet behandling. Med tid, innsats og en plan havner man i vater igjen. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, det er flere av oss som opplever slike ting og som kommer oss ut av det - med hjelp☺️

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (33 minutter siden):

Det høres veldig fornuftig ut, både slik du beskriver det og at du har startet behandling. Med tid, innsats og en plan havner man i vater igjen. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, det er flere av oss som opplever slike ting og som kommer oss ut av det - med hjelp☺️

Skremmende å oppleve. Men det er jo iallefall fint å få «bekrefta» at det faktisk kan være depresjon. 

Jeg merker jo at jeg er skeptisk til at noe skal hjelpe- samtaleterapi fordi jeg ikke er meg selv med den distansen jeg behøver for å ha perspektiv på dette og meg for å jobbe med det (det er ikke en liten del som er problemet, men hele meg og tilstanden), medisiner fordi hvordan kan det fjerne symptomene som at jeg ikke er meg, de gir vel bare bedre humør det er jo ikke hovedproblemet, trenger jo å være meg selv for å klare å få noe ut av aktivisering , og det faktum at jeg faktisk er utslitt og ikke har mental kapasitet til å være med selv.. og hvile er også er problem pga dette er så ubehagelig og skremmende og blir rastløs og får angst og søvnproblemer av det.

men man må jo forsøke og håpe på en vidundermedisin eller noe 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (På 19.10.2023 den 9.47):

Det finnes faktisk en fremgangsmåte som man bruker når man havner der. Jeg opplevde nøyaktig det du beskriver, men havnet på et så ille sted at jeg ble helt immobilisert. Klarte absolutt ingenting, og mitt eget speilbilde var fremmed for meg. Verden virket fremmed og fjern. Tanken på å dusje/ spise var uaktuell  

Da ble løsningen å sakte komme seg i aktivitet som var lystbetont, ha noe fast daglig som jeg måtte utføre (arbeid selv i mindre prosent) og sakte men sikkert finne tilbake til gode rutiner igjen som ga kroppen overskuddet tilbake. Ble også medisinert samtidig.

Ila 4 måneder var jeg tilbake i full jobb, og selv om ikke alt er 100% enda så er jeg ute av det verste. Både angsten og depresjonen er godt under kontroll, og nå hviler jeg heller for å ikke bli utslitt av aktiviteter. Det finnes en løsning, og noen ganger må man faktisk tvinge seg selv litt selv om det er beinhardt. 

Men en ting er å tvinge seg selv om man «bare er sliten», men hodet klarer ikke. Og disse symptomene (som jeg lurer på om nesten er psykotiske symptomer?)- altså det å ikke kjenne igjen egne følelser tanker reaksjoner, interesser osv, at man bare er helt frakoblet alt kommer sterkere da. Og alt dette og å kjenne at man ikke klarer eller seg selv og at alt er fremmed er jo det som SKAPER/opprettholder depressive tanker og angst.. så litt høna/egget..🤷‍♀️ 
Men må jo sette min lit til at behandling kan hjelpe nå- holder det med feks antidepressiva da? Eller må man ha anti psykotika i tillegg pga det uvirkelighetsgreiene? Det er jo kanskje ikke psykose? 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men en ting er å tvinge seg selv om man «bare er sliten», men hodet klarer ikke. Og disse symptomene (som jeg lurer på om nesten er psykotiske symptomer?)- altså det å ikke kjenne igjen egne følelser tanker reaksjoner, interesser osv, at man bare er helt frakoblet alt kommer sterkere da. Og alt dette og å kjenne at man ikke klarer eller seg selv og at alt er fremmed er jo det som SKAPER/opprettholder depressive tanker og angst.. så litt høna/egget..🤷‍♀️ 
Men må jo sette min lit til at behandling kan hjelpe nå- holder det med feks antidepressiva da? Eller må man ha anti psykotika i tillegg pga det uvirkelighetsgreiene? Det er jo kanskje ikke psykose? 

Anonymkode: 0eaf6...44e

Det er ofte sånn alvorlig depresjon fremtrer. Da må man faktisk ha hjelp, for man blir helt sittende fast. Kroppen fungerer ikke - noe som også heter motorisk treghet (retardasjon). Kroppen svikter og man får ikke beveget seg. Dette opplevde jeg selv. Uansett hvor mye man jobber med hodet og tankene så jobber kroppen i mot.

Snakk med dette om din behandler. Var i alle fall grunnen til at jeg til slutt ble medisinert. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (7 minutter siden):

Det er ofte sånn alvorlig depresjon fremtrer. Da må man faktisk ha hjelp, for man blir helt sittende fast. Kroppen fungerer ikke - noe som også heter motorisk treghet (retardasjon). Kroppen svikter og man får ikke beveget seg. Dette opplevde jeg selv. Uansett hvor mye man jobber med hodet og tankene så jobber kroppen i mot.

Snakk med dette om din behandler. Var i alle fall grunnen til at jeg til slutt ble medisinert. 

Mer hodet enn kroppen. Kroppen fungerer, og har lyst, men får denne sterke fremmedfølelsen og blir utslitt i hodet og øynene og alt det jeg har nevnt her når jeg prøver.  Og da blir man jo deprimert. Men du har kanskje rett. 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Mer hodet enn kroppen. Kroppen fungerer, og har lyst, men får denne sterke fremmedfølelsen og blir utslitt i hodet og øynene og alt det jeg har nevnt her når jeg prøver.  Og da blir man jo deprimert. Men du har kanskje rett. 

Anonymkode: 0eaf6...44e

Det betyr ikke at det er det samme for deg. Du må gjennom samtaler finne ut hva som hjelper deg ved å finne utgangspunktet i dine plager. Krysser fingrene!

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Det betyr ikke at det er det samme for deg. Du må gjennom samtaler finne ut hva som hjelper deg ved å finne utgangspunktet i dine plager. Krysser fingrene!

Det er jo depresjon som er greia da, ifølge de jeg har snakka med. Men kanskje vanskelig som du sier, å skjønne hva som forårsaker hva. Og det er vel ikke usannsynlig at situasjonen er selvforsterkende på et vis heller 

Anonymkode: 0eaf6...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2023 den 9.14):

Jeg føler meg helt vissen og nummen FYSISK i hodet/hjernen. Er ikke meg selv i det hele tatt, ting jeg liker/likte, personlighet og reaksjoners/respons på ting er fraværende. Tankene og følelsene og alt er liksom «borte». Treig kognitiv. Hodet og kroppen er fysisk vissent

Kan virkelig alt dette skyldes depresjon/langvarig angst av symptomene (som er det jeg behandles for)?

 

Anonymkode: 0eaf6...44e

Uff, føler det helt likt. 

Anonymkode: 7ca24...f6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Uff, føler det helt likt. 

Anonymkode: 7ca24...f6c

Har du fått noe diagnose eller behandling?

Anonymkode: 0eaf6...44e