Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg "snakker" til meg selv inne i meg. Har samtaler om praktiske ting feks gjøremål. Små ting som hva jeg må kle meg i for dagen. Da har jeg en stemme innvendig som er som en vanlig stemme. Snakker litt til meg selv som om jeg er et barn. Feks slik er det: "nå må du ta på deg den genseren fordi det er kaldt". Altså som om det er en voksendel i meg som snakker til, og liksom tar seg av en barnedel. Som trøster, og veileder "barnet". Er dette vanlig eller unormalt?

Jeg har en del traumer fra tidligere i livet. Jeg har også vokst opp med foreldre som ikke klarte å ta seg av meg. Hadde aldri en mor som var der for meg. Hun var veldig ustabil, ga og tok, forandret seg fra øyeblikk til øyeblikk. Veldig kritisk til meg, kjeftet mye. 

Så jeg forstod allerede på barneskolen at jeg måtte "oppdra" meg selv. Det gjorde jeg ved i imitere andres oppførsel, for å forstå hva som var akseptabelt. Men jeg ble mobbet av guttene i klassen og de truet meg hele tiden. Prøvde si fra om det men læreren avviste meg. Til og med da jeg kom til lærerrommet med full panikk fordi jeg ikke følte jeg fikk puste avviste frøken meg. 

Forholdet til moren min et fremdeles vanskelig. Hun kjefter og kritiserer ennå, er veldig uberegnelig, manipulerer. Hun ringer og ringer meg nesten hver dag. Hun planter skam i meg hele tiden fordi jeg ikke gjør noe bra nok. Jeg blir ikke "kvitt henne".

Prøvde terapi da jeg var 20, men det utviklet seg og jeg ble utsatt for overgrep, i nesten 14 år. 

Jeg har gjennom årene fått mange diagnoser, vært i psykiatrien, opplevd flere vonde ting der og enda mer påført skam pga at jeg fikk diagnosen eupf. Da behandlet de meg dårlig, virket som de hadde forestillinger om hvem og hvordan jeg var jeg ikke kjente meg igjen i. Psykteamet i kommunen var ikke helt enig i den diagnosen. De mente jeg hadde naturlige reaksjoner på alt jeg har vært gjennom. 

Er uten behandling i dag. Fortrenger hver dag for å komme gjennom dagene, overforbruker medisiner osv. Det virker veldig vanskelig for meg å få hjelp. Men jeg trenger virkelig en psykolog, noen å snakke med, noen med erfaring 

Spørsmålet et hvordan få det til. Det virker så umulig. 

Så i mellomtiden prater jeg altså med barnet i meg, prøver å ta vare på henne. Men sannheten er jo at jeg ofte sliter med intenst selvhat, selvbebreidelse. Jeg er helt ute av stans til å føle glede, med mindre jeg overforbruker medisin. 

Noen som kjenner seg igjen? Hvordan takler du hverdagen? Får du hjelp? Klarer du å ha et såkalt normalt liv? Har du indre dialoger som hjelper deg?

 

Anonymkode: eb5d9...a6b

[AnonymBruker]

Det å snakke til seg selv er det nok ingen som ikke gjør.

Indre samtaler på godt og vondt. Om alt fra å ta på seg en genser fordi det er kaldt, eller se seg i speilet å si fader så elendig du ser ut. 

Rakke ned på seg selv er vel først og fremst et tegn på dårlig selvbilde.

Anonymkode: 5edb9...300

[Kashmir-]

Å snakke med seg selv er vanlig, og det er jo bare fint at du viser omsorg for deg selv. Jeg syns også det er fint å oppdra seg selv og være litt selvkritisk. Det tror jeg mange glemmer. Eller "glemmer". 

Overdrivelser er sjelden av det gode, så alt med måte- også når vi snakker med oss selv. 

[AnonymBruker]

Har du gått til psykolog i mange år totalt tidligere da? Det kan isåfall være grunnen til at du ikke får hjelp lenger. 

Men du trenger jo ikke absolutt gå til psykolog heller. Du kan søke deg til lavterskel i kommunen der du får en å snakke med. Ellers så må du bestille time privat hos psykolog om det er viktig for deg. 

Anonymkode: b6f56...90e

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det å snakke til seg selv er det nok ingen som ikke gjør.

Indre samtaler på godt og vondt. Om alt fra å ta på seg en genser fordi det er kaldt, eller se seg i speilet å si fader så elendig du ser ut. 

Rakke ned på seg selv er vel først og fremst et tegn på dårlig selvbilde.

Anonymkode: 5edb9...300

Å snakke til seg selv heter indre dialog. Noen har det, andre ikke - uten at det er unormalt med noen av delene. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Å snakke til seg selv heter indre dialog. Noen har det, andre ikke - uten at det er unormalt med noen av delene. 

Alle snakker med seg selv. En dialog er toveis. En samtale kan man ha med seg selv. Man tenker da alle og en, hmm, skal jeg gå i butikken nå osv. Det vil jeg kalle en indre samtale. En dialog hvor man svarer seg selv er nok mer situasjonsbetinnget og krever nok litt mer enn det en samtaler mwd seg selv gjør.

I mitt hode blir altså det å spørre seg selv om det ene eller andre en samtale, mens en dialog er også når man svarer seg selv.

Anonymkode: 5edb9...300

[Stormwind]

Det er ditt voksne-jeg som prater til ditt barne- jeg. Mange, kanskje alle har dette i større eller mindre grad. 

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alle snakker med seg selv. En dialog er toveis. En samtale kan man ha med seg selv. Man tenker da alle og en, hmm, skal jeg gå i butikken nå osv. Det vil jeg kalle en indre samtale. En dialog hvor man svarer seg selv er nok mer situasjonsbetinnget og krever nok litt mer enn det en samtaler mwd seg selv gjør.

I mitt hode blir altså det å spørre seg selv om det ene eller andre en samtale, mens en dialog er også når man svarer seg selv.

Anonymkode: 5edb9...300

Dialog er en underkategori av samtale. Utvidet meningsutveksling. Innen psykologi kalles det indre dialog, og ikke indre samtale. 

[AnonymBruker]

Jeg anser indre dialog som bevisst tenking. Og kan bruke det for å mobilisere meg selv, dra meg selv ut av uhensiktsmessige mønstre tanker eller sånn. En slags selvbevissthet??

Føler dog at jeg har mista den evnen litt nå iforb med depresjon.. håper den kommer tilbake! 

Anonymkode: ff58b...fe4