Du som har kommet deg ut av spiseforstyrrelse hvor lang tid tok det?

[AnonymBruker]

Hvilken spiseforstyrrelse hadde du og hvor lang tid tok det for deg å komme deg ut av det?

Anonymkode: 31226...7cb

[AnonymBruker]

Har ikke direkte spiseforstyrrelse men matvegring som en slags straff for meg selv. Dvs at det er helt uaktuelt i lang tid, før det en periode blir sånn igjen. Er normalvektig og tenker ikke adressere akkurat den biten hvis jeg skal gjøre noe. Det blir heller å gjøre noe mot depresjon. Det er veldig lett å bare gå videre inn på den skinna når jeg allerede har dårligere apetitt. 

Hva slags spiseforstyrrelse har du og er den hovedsykdon eller et ledd i noe annet?

Anonymkode: 002a1...48f

[skogbrann]

Hadde anoreksi, som var alvorlig (ifølge BMI-kriteriene for gradering av anoreksi) på det verste. Tok vel i overkant av 2 år fra jeg begynte å utvikle en spiseforstyrrelse til jeg ble frisk. Til slutt ble jeg så lei av hele anoreksien at jeg bestemte meg for å bli frisk, og ble frisk. Det var en svært vond prosess, men det var likevel enkelt på et vis. Alt jeg behøvde å gjøre var å spise og gå opp i vekt. Jeg innså at livet er mye mer enn vekt og kalorier, og at det i grunn er helt idiotisk å bry seg så mye om å være tynn/hvordan kroppen min ser ut. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (5 minutter siden):

Hadde anoreksi, som var alvorlig (ifølge BMI-kriteriene for gradering av anoreksi) på det verste. Tok vel i overkant av 2 år fra jeg begynte å utvikle en spiseforstyrrelse til jeg ble frisk. Til slutt ble jeg så lei av hele anoreksien at jeg bestemte meg for å bli frisk, og ble frisk. Det var en svært vond prosess, men det var likevel enkelt på et vis. Alt jeg behøvde å gjøre var å spise og gå opp i vekt. Jeg innså at livet er mye mer enn vekt og kalorier, og at det i grunn er helt idiotisk å bry seg så mye om å være tynn/hvordan kroppen min ser ut. 

Har du sluttet å tenke på antall kalorier i ulike matvarer og regner du over cirka hvor mye som er innafor på en dag? Eller er det bare mindre viktig? Skulle tro man aldri helt ble kvitt den tankegangen når man engang har fått den, at man bare bevisst endrer på hvordan man handler? Er det feil å spørre om du i dag er normalvektig eller er det noe du ikke kontrollerer lenger? Bra jobba. 

Anonymkode: 002a1...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Har ikke direkte spiseforstyrrelse men matvegring som en slags straff for meg selv. Dvs at det er helt uaktuelt i lang tid, før det en periode blir sånn igjen. Er normalvektig og tenker ikke adressere akkurat den biten hvis jeg skal gjøre noe. Det blir heller å gjøre noe mot depresjon. Det er veldig lett å bare gå videre inn på den skinna når jeg allerede har dårligere apetitt. 

Hva slags spiseforstyrrelse har du og er den hovedsykdon eller et ledd i noe annet?

Anonymkode: 002a1...48f

Hva er grunnen til at du ikke tenker behandle det? (Om jeg har skjønt deg rett så er det det du sier?).

Jeg har ikke snakket med behandler om det ennå og har ikke fått noen diagnose, men jeg vil tippe på at jeg faller inn under uspesifisert spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: 31226...7cb

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (16 minutter siden):

Hadde anoreksi, som var alvorlig (ifølge BMI-kriteriene for gradering av anoreksi) på det verste. Tok vel i overkant av 2 år fra jeg begynte å utvikle en spiseforstyrrelse til jeg ble frisk. Til slutt ble jeg så lei av hele anoreksien at jeg bestemte meg for å bli frisk, og ble frisk. Det var en svært vond prosess, men det var likevel enkelt på et vis. Alt jeg behøvde å gjøre var å spise og gå opp i vekt. Jeg innså at livet er mye mer enn vekt og kalorier, og at det i grunn er helt idiotisk å bry seg så mye om å være tynn/hvordan kroppen min ser ut. 

Så flott å lese at du har kommet deg ut av det. Du sier det tok 2 år fra du begynte utvikle spiseforstyrrelse til du ble frisk, men hvor lang tid tok det fra du begynte i behandling for å bli bedre til du ble frisk? 

Anonymkode: 31226...7cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er grunnen til at du ikke tenker behandle det? (Om jeg har skjønt deg rett så er det det du sier?).

Jeg har ikke snakket med behandler om det ennå og har ikke fått noen diagnose, men jeg vil tippe på at jeg faller inn under uspesifisert spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: 31226...7cb

Det er riktig. Det er fordi det er en ting jeg gjør under visse typer depresjoner, ikke alle. Gjør det bare fordi jeg kan det og opplever en viss mestringsfølelse og et slags lettelse ved det - lignende hvordan gjerne yngre folk risper osv. Det er ikke helt innafor i min aldersgruppe og er synlig utad. Dette er liksom en mer akseptabel metode. Når depresjonen er borte spiser jeg helt normalt. Derfor tenker jeg at det er depresjonen jeg må behandle, så vil det andre symptomet også forsvinne helt av seg selv. 

Hvis du har et ønske å snakke med behandler om temaet, så ville jeg selvsagt aldri frarådet noen å gjøre det. Finnes vel ikke grunner for å ikke gjøre det egentlig. Hvis det er et stort tema i hverdagen som påvirker deg negativt. Hvorfor ikke? Kanskje du skal skrive et notat til deg selv med noen punkter du ønsker å snakke om rundt dette neste gang? 

Anonymkode: 002a1...48f

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har du sluttet å tenke på antall kalorier i ulike matvarer og regner du over cirka hvor mye som er innafor på en dag? Eller er det bare mindre viktig? Skulle tro man aldri helt ble kvitt den tankegangen når man engang har fått den, at man bare bevisst endrer på hvordan man handler? Er det feil å spørre om du i dag er normalvektig eller er det noe du ikke kontrollerer lenger? Bra jobba. 

Anonymkode: 002a1...48f

Tenker ikke lenger på kalorier, og regner ikke over ca. hvor mye som er innafor på en dag. Det er ikke lenger viktig for meg. Spiser det jeg vil, når jeg vil. Jeg ble kvitt tankegangen. I begynnelsen endret jeg egentlig bare hvordan jeg handlet, men så endret tankegangen seg også. Jeg ligger litt under normalvekt. Det skyldes dog at jeg gikk ned flere kilo under en alvorlig depresjon, og har ikke fått lagt på meg alt jeg gikk ned enda. Var normalvektig og fornøyd med det frem til jeg ble alvorlig deprimert tidligere i år. 

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (Akkurat nå):

Tenker ikke lenger på kalorier, og regner ikke over ca. hvor mye som er innafor på en dag. Det er ikke lenger viktig for meg. Spiser det jeg vil, når jeg vil. Jeg ble kvitt tankegangen. I begynnelsen endret jeg egentlig bare hvordan jeg handlet, men så endret tankegangen seg også. Jeg ligger litt under normalvekt. Det skyldes dog at jeg gikk ned flere kilo under en alvorlig depresjon, og har ikke fått lagt på meg alt jeg gikk ned enda. Var normalvektig og fornøyd med det frem til jeg ble alvorlig deprimert tidligere i år. 

Det høres veldig bra ut. Gratulerer med det må en si Trodde ikke det var mulig å bli kvitt den tankegangen når en først har den, men at man kunne endre på hvor mye plass den tankegangen fikk. Veldig bra å høre at det går an å komme enda lengere

Anonymkode: 002a1...48f

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Så flott å lese at du har kommet deg ut av det. Du sier det tok 2 år fra du begynte utvikle spiseforstyrrelse til du ble frisk, men hvor lang tid tok det fra du begynte i behandling for å bli bedre til du ble frisk? 

Anonymkode: 31226...7cb

Jeg har andre psykiske lidelser også, så har ikke fått behandling kun rettet mot anoreksien, men det var selvsagt et tema. Tok vel mellom et og et og et halvt år fra jeg fikk diagnosen (og behandlingen begynte å også dreie seg om anoreksien) til jeg ble frisk. 

[Glitter]

Jeg har hatt uspesifisert spiseforstyrrelse hvor jeg har vekslet mellom under og overspising og overtrening. Jeg kom også til et punkt hvor jeg var skikkelig lei. Skjønte at for å bli kvitt overspising måtte jeg slutte å underspise. Det ble bra. Jeg har fortsatt tanker om kropp, vekt og mat, men ikke like mye som før og jeg lar det ikke påvirke adferden min. 

[AnonymBruker]

Tok litt over 2år for meg. Vet ikke om det var pga at jeg var blitt mer voksen (fylte 20år) eller fordi jeg ikke orket mer av den der "stakars meg, gi meg omsorg" 

Anonymkode: e45a4...1f5

[Gjest Cybele]

skogbrann skrev (På 18.10.2023 den 22.01):

Hadde anoreksi, som var alvorlig (ifølge BMI-kriteriene for gradering av anoreksi) på det verste. Tok vel i overkant av 2 år fra jeg begynte å utvikle en spiseforstyrrelse til jeg ble frisk. Til slutt ble jeg så lei av hele anoreksien at jeg bestemte meg for å bli frisk, og ble frisk. Det var en svært vond prosess, men det var likevel enkelt på et vis. Alt jeg behøvde å gjøre var å spise og gå opp i vekt. Jeg innså at livet er mye mer enn vekt og kalorier, og at det i grunn er helt idiotisk å bry seg så mye om å være tynn/hvordan kroppen min ser ut. 

Da har vi veldig lik historie. Anoreksi først og diagnose BP senere.