Heller høytfungerende ustabil enn ødelagt i terapi og utprøving

[AnonymBruker]

Er vant med masse variasjon i energi, humør, livsmestring generelt. Er til tider oppegående sosialt, i andre tider full av sosial angst, helst isolert og helt amøbe i kontakt med andre. Selvbildet varierer også mye. Fra å tenke at jevnt over er mye bedre enn andre på mange områder (i hvert fall et år siden sist)  til å tenke at jeg ødelegger livene til de rundt meg (fordi jeg avviser i lange perioder, får sinnesutbrudd, ikke klarer å overholde avtaler, ikke alltid er tilstede emosjonelt osv. Lista er lang!) 

Allikevel klarer jeg meg for det meste med korttidssykemeldinger fra jobb, gj.sntl. kanskje 2-3 uker i året. Kun to år som skiller seg negativt ut med mer enn det. 

Jeg aner ikke hva som er normaltilstand lenger og føler at jeg stort sett lever i lange blandingsepisoder eller depresjon. Føler selv at det fører til et slitsomt liv der jeg innimellom mister motet. 

Tar noen ganger kontakt med helsevesen når det går dårlig, slik som den gangen her, men føler ikke at det hjelper. Det er bare mer som skal passe inn i et tidsskjema og samtalene gjør ikke noe inntrykk. Skulle nå prøve med medisin, første gang på mange år, og nå er jeg gått fra å ha en pessimistisk livsinnstilling med en del depresjonsfølelse (var siden i vinter), men fortsatt klart å jobbe og utføre andre nødvendigheter, til sykemelding, veldig redd ute, så er mest inne og i seng. Måtte ut en tur i dag pga snart barneuke, men kjenner jo at det er ganske krise og at jeg må hvile og bearbeide det i flere timer etterpå. Er ikke motivert for å gå videre i dette livet i det hele tatt, men jeg må det da. Også prøver jeg å tenke at jeg har tenkt annerledes, nå for snart et år tilbake. 

Hva tror dere er å foretrekke? Medisinbruk fører til en del bivirkninger og tukling med et system som allerede er i ubalanse. Skjønner at noen er så syke at medisiner åpenbart er best, men selv lurer jeg på å kutte ut all kontakt, helst få journal slettet, selv om det sikkert ikke går, og late som om ingenting er skjedd. 

 

Anonymkode: 38e99...c6f

[AnonymBruker]

Levde slik du vil i litt for mange år. Angrer bittert. Hjernen er kun en tåke. Medisiner har dårlig effekt nå. Vært innlagt for første gang og blitt ufør. 

Anbefaler oppfølging og medisiner.

Var så og si aldri borte fra jobb, i helsevesen er energi praktisk, brukte opp uhorvelige mye penger på tull.Den gjelden gjør jo at jeg i dag ikke kan ha frihet til å gjøre det jeg ønsker. Som ufør kunne jeg sluppet vinterdepresesjoner ved å bo i varmen hele vinteren. 

Ville aldri anbefalt noen i å gjøre som meg. Rett og slett ikke verdt det.

 

 

Anonymkode: e8871...1ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Levde slik du vil i litt for mange år. Angrer bittert. Hjernen er kun en tåke. Medisiner har dårlig effekt nå. Vært innlagt for første gang og blitt ufør. 

Anbefaler oppfølging og medisiner.

Var så og si aldri borte fra jobb, i helsevesen er energi praktisk, brukte opp uhorvelige mye penger på tull.Den gjelden gjør jo at jeg i dag ikke kan ha frihet til å gjøre det jeg ønsker. Som ufør kunne jeg sluppet vinterdepresesjoner ved å bo i varmen hele vinteren. 

Ville aldri anbefalt noen i å gjøre som meg. Rett og slett ikke verdt det.

 

 

Anonymkode: e8871...1ac

Det er det fulle tidsskjemaet som holder meg gående, så kjenner jo kanskje noe igjen der. DPS psykolog advarer mot akkurat det du beskriver. Har du aldri før vært i behandling eller brukt medisiner. Visst om diagnose? Leit at det ble sånn for deg, men er ikke noe garanti for at det hadde vært mye bedre i det andre scenarioet. Det er ikke noe klart svar på det. 

Føler selv jeg har prøvd å gjøre noe med ting som er vanskelige og sagt tydelig i fra mange ganger. Det tok mange år å få diagnose og tror utfordringene mine har blitt undervurdert fordi jeg aldri har hatt noe system i samtaleterapi, bare ditt og datt om de siste par uker, og utredninger. I det øyeblikket jeg bekrefter at jeg for tiden fortsatt er i jobb, så virker behandler være ferdig med samtalen. Jeg fungerer til det samfunnet trenger meg: check. Alle fornøyde. Høres sikkert litt bittert ut, men er ikke det i det hele tatt. Forventer faktisk ikke at noen av dem skal kunne forstå eller utrette noen ting som helst. De er tross alt bare mennesker som til dels faker profesjonalitet, akkurat som jeg i min jobb. Og alle virker jo ganske ødelagte når du snakker med folk generelt. De gangene jeg åpner meg for noen og sier noe om angst, depresjon eller lignende, så får jeg inntrykk av at absolutt alle har det akkurat helt likt. Er det noe å trakte etter liksom? Forstår ikke at alle hauser opp livet som noe uendelig verdifullt som må bevares for en hver pris. Alle klarer såvidt holde hodet over vannet. 

Der ble litt avsporing. Men er ganske motløs når det gjelder å tenke at ting skal endre seg. Ser for meg at de neste 20 årene frem til jeg antageligvis dør av en eller annen kreftform, om jeg ikke har prestert å ta kvelden i et eller annet impulsivt tilfelle før, som helt likt. Er livredd for dem jeg er glad I, at noe skal skje dem, pendler mellom depresjon og en tilnærmet uutholdelig blandingsstilstand, ser ikke frem til en dritt annet enn å komme gjennom neste dag, for så å angste for at neste dag er rett rundt hjørnet. 

Jeg skjønner ikke at folk gidder å dra på ferie, ut på byen, gjøre masse greier I den bittelille fritida de har. Jeg orker ikke ta del eller gå med på noe slikt, så da blir jeg mislikt og unngått av omverdenen i tillegg- fordi jeg ikke virker bry meg om annet enn meg og mine. Og det gjør jeg ikke heller. Det har jeg null kapasitet til. 

Men det går rundt da. Bortsett fra akkurat nå. 

Beklager avsporing igjen. 

Anonymkode: 38e99...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er det fulle tidsskjemaet som holder meg gående, så kjenner jo kanskje noe igjen der. DPS psykolog advarer mot akkurat det du beskriver. Har du aldri før vært i behandling eller brukt medisiner. Visst om diagnose? Leit at det ble sånn for deg, men er ikke noe garanti for at det hadde vært mye bedre i det andre scenarioet. Det er ikke noe klart svar på det. 

Føler selv jeg har prøvd å gjøre noe med ting som er vanskelige og sagt tydelig i fra mange ganger. Det tok mange år å få diagnose og tror utfordringene mine har blitt undervurdert fordi jeg aldri har hatt noe system i samtaleterapi, bare ditt og datt om de siste par uker, og utredninger. I det øyeblikket jeg bekrefter at jeg for tiden fortsatt er i jobb, så virker behandler være ferdig med samtalen. Jeg fungerer til det samfunnet trenger meg: check. Alle fornøyde. Høres sikkert litt bittert ut, men er ikke det i det hele tatt. Forventer faktisk ikke at noen av dem skal kunne forstå eller utrette noen ting som helst. De er tross alt bare mennesker som til dels faker profesjonalitet, akkurat som jeg i min jobb. Og alle virker jo ganske ødelagte når du snakker med folk generelt. De gangene jeg åpner meg for noen og sier noe om angst, depresjon eller lignende, så får jeg inntrykk av at absolutt alle har det akkurat helt likt. Er det noe å trakte etter liksom? Forstår ikke at alle hauser opp livet som noe uendelig verdifullt som må bevares for en hver pris. Alle klarer såvidt holde hodet over vannet. 

Der ble litt avsporing. Men er ganske motløs når det gjelder å tenke at ting skal endre seg. Ser for meg at de neste 20 årene frem til jeg antageligvis dør av en eller annen kreftform, om jeg ikke har prestert å ta kvelden i et eller annet impulsivt tilfelle før, som helt likt. Er livredd for dem jeg er glad I, at noe skal skje dem, pendler mellom depresjon og en tilnærmet uutholdelig blandingsstilstand, ser ikke frem til en dritt annet enn å komme gjennom neste dag, for så å angste for at neste dag er rett rundt hjørnet. 

Jeg skjønner ikke at folk gidder å dra på ferie, ut på byen, gjøre masse greier I den bittelille fritida de har. Jeg orker ikke ta del eller gå med på noe slikt, så da blir jeg mislikt og unngått av omverdenen i tillegg- fordi jeg ikke virker bry meg om annet enn meg og mine. Og det gjør jeg ikke heller. Det har jeg null kapasitet til. 

Men det går rundt da. Bortsett fra akkurat nå. 

Beklager avsporing igjen. 

Anonymkode: 38e99...c6f

Viste om diagnosen, men hadde barn alene, måtte forsørge de alene. De var mye viktigere enn meg, selv om jeg orøvde å avslutte livet ett par ganger, når se flyttet ut kollapset jeg helt. 

Men det skal sies at jeg var ofte hypoman, få skikkelige depresjoner. Kun de gangene jeg ga helt opp og prøvde å forsvinne de var dype. Så jeg fløy jo rundt på en rosa boble og ødela økonomien gang etter gang. Så er kanskje derfor det gikk som det gikk, brukte opp energien jeg hadde når jeg passerte 40.

Me  til tross for så ser jeg tilbake på et innholdsrikt liv, de dypeste daler husker jeg ikke noe av.

Nei livet er ikke vedrdifult føler jeg, man er en av en mengde, men de fleste har noen rundt seg som har det bedre fordi man selv finnes. Selv når det står dårlig til.

Jeg kan jo si at det blir bedre med rett hjelp og for min del ufør, men desverre er det ikke sikkert det gjelder for andre enn meg. Bare hvor vi bor betyr jo mye om hvilken hjelp man kan forvente.

 

 

 

Anonymkode: e8871...1ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er vant med masse variasjon i energi, humør, livsmestring generelt. Er til tider oppegående sosialt, i andre tider full av sosial angst, helst isolert og helt amøbe i kontakt med andre. Selvbildet varierer også mye. Fra å tenke at jevnt over er mye bedre enn andre på mange områder (i hvert fall et år siden sist)  til å tenke at jeg ødelegger livene til de rundt meg (fordi jeg avviser i lange perioder, får sinnesutbrudd, ikke klarer å overholde avtaler, ikke alltid er tilstede emosjonelt osv. Lista er lang!) 

Allikevel klarer jeg meg for det meste med korttidssykemeldinger fra jobb, gj.sntl. kanskje 2-3 uker i året. Kun to år som skiller seg negativt ut med mer enn det. 

Jeg aner ikke hva som er normaltilstand lenger og føler at jeg stort sett lever i lange blandingsepisoder eller depresjon. Føler selv at det fører til et slitsomt liv der jeg innimellom mister motet. 

Tar noen ganger kontakt med helsevesen når det går dårlig, slik som den gangen her, men føler ikke at det hjelper. Det er bare mer som skal passe inn i et tidsskjema og samtalene gjør ikke noe inntrykk. Skulle nå prøve med medisin, første gang på mange år, og nå er jeg gått fra å ha en pessimistisk livsinnstilling med en del depresjonsfølelse (var siden i vinter), men fortsatt klart å jobbe og utføre andre nødvendigheter, til sykemelding, veldig redd ute, så er mest inne og i seng. Måtte ut en tur i dag pga snart barneuke, men kjenner jo at det er ganske krise og at jeg må hvile og bearbeide det i flere timer etterpå. Er ikke motivert for å gå videre i dette livet i det hele tatt, men jeg må det da. Også prøver jeg å tenke at jeg har tenkt annerledes, nå for snart et år tilbake. 

Hva tror dere er å foretrekke? Medisinbruk fører til en del bivirkninger og tukling med et system som allerede er i ubalanse. Skjønner at noen er så syke at medisiner åpenbart er best, men selv lurer jeg på å kutte ut all kontakt, helst få journal slettet, selv om det sikkert ikke går, og late som om ingenting er skjedd. 

 

Anonymkode: 38e99...c6f

du bør få skikkelig hjelp til stabilisering for dette høres alt annet enn greit ut. Jeg hadde ikke vært i tvil om medisiner, men også hjelp til å forstå hvordan jeg kan forebygge 

Anonymkode: 28cdd...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Viste om diagnosen, men hadde barn alene, måtte forsørge de alene. De var mye viktigere enn meg, selv om jeg orøvde å avslutte livet ett par ganger, når se flyttet ut kollapset jeg helt. 

Men det skal sies at jeg var ofte hypoman, få skikkelige depresjoner. Kun de gangene jeg ga helt opp og prøvde å forsvinne de var dype. Så jeg fløy jo rundt på en rosa boble og ødela økonomien gang etter gang. Så er kanskje derfor det gikk som det gikk, brukte opp energien jeg hadde når jeg passerte 40.

Me  til tross for så ser jeg tilbake på et innholdsrikt liv, de dypeste daler husker jeg ikke noe av.

Nei livet er ikke vedrdifult føler jeg, man er en av en mengde, men de fleste har noen rundt seg som har det bedre fordi man selv finnes. Selv når det står dårlig til.

Jeg kan jo si at det blir bedre med rett hjelp og for min del ufør, men desverre er det ikke sikkert det gjelder for andre enn meg. Bare hvor vi bor betyr jo mye om hvilken hjelp man kan forvente.

 

 

 

Anonymkode: e8871...1ac

Mye parallelt. Har også to forsøk. Det er nok barna i all hovedsak her også som gjør at jeg ikke finner en planlagt rasjonell løsning og bare får det gjort. Egentlig er det jo lett. Derfor mener jeg det ikke er vits i å sperre folk inne hvis de har bestemt seg uansett. Hvis de er klare i hodet da vel og merke.  Man kan ikke da passe på noen 24/7 som uansett gjør det når de en gang kommer ut. 

De forsøkene jeg hadde var impulsivhandlinger i øyeblikk jeg mistet kontroll. Kunne ha "lykkes" begge ganger, men fikk litt sånn aha opplevelse når jeg merket at "nå svartner det faktisk... Nå dør jeg på ordentlig!" Tilkalte hjelp og var innlagt 1 av 2 ganger. Den mest alvorlige gangen kunne jeg bare si at "nei, nå hadde jeg ingen slike tanker" også reiste jeg hjem etter noen dager på intensiv og somatisk. Det var faktisk ganske fjernt, og jeg hadde null følelser for de rundt meg, familiemedlemmer som kom på besøk og drev og hylte og skrek meg i ørene. Kun irritasjon og frustrasjon hos meg. Ut fra slik jeg husker det selv, burde gang 1 ikke ført til innleggelse, men gang 2 kunne jeg eventuelt ha gjort noe igjen. Ikke fordi jeg er en av de som har bestemt seg, men fordi jeg ikke hadde kontakt med følelsene og hadde null snøring på hva jeg drev med. Føler altså at helsevesenet vurderer stikk motsatt av slik jeg ville sett det, men hva vet vel jeg. Forventer ikke at de vet bedre heller når jeg ikke klarer ha styring på meg selv engang. 

Men hvordan er disse tankene nå? Barna dine trenger deg i live fortsatt for å ha det bra og ikke bli traumatiserte. Så det å få barn er en forpliktelse som varer opptil 80+ år etter at de kom til verden. Det er ganske klaustrofobisk å tenke på. 

Du sier medisiner virker dårlig. Er der mest depresjon eller hypomanier nå da? Høres mer ut som mani når du gang på gang kjører økonomien i grøfta. 

Jeg tar mange avgjørelser mår jeg er rastløs også. Forrige uke lå jeg i senga mesteparten av døgnet. Vil si det er gjenkjennelig som depresjon for meg nå, men ble/blir urolig og heller rastløs og engstelig på kveld. Men da sa jeg f.eks opp en av jobbene jeg har, ga bort noen tusen kroner, flyttet på noen fond. Tanken er å spare penger til ungene på best mulig måte, så de skal i teorien kunne klare seg selv økonomisk en gang, med eller uten meg. Men da får jeg glimt av motivasjon og ting må skje med en gang. 

Jeg har ikke noe imot deg eller andre folk som er uføre, men for meg hadde det lille jeg har av identitet nesten vært borte. Har noe gjennom barna også, men definerer hvem jeg er på den eneste ellers relativt stabile faktoren i livet: hva jeg jobber med. Andre kan sikkert definere seg gjennom andre ting. 

 

Anonymkode: 38e99...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mye parallelt. Har også to forsøk. Det er nok barna i all hovedsak her også som gjør at jeg ikke finner en planlagt rasjonell løsning og bare får det gjort. Egentlig er det jo lett. Derfor mener jeg det ikke er vits i å sperre folk inne hvis de har bestemt seg uansett. Hvis de er klare i hodet da vel og merke.  Man kan ikke da passe på noen 24/7 som uansett gjør det når de en gang kommer ut. 

De forsøkene jeg hadde var impulsivhandlinger i øyeblikk jeg mistet kontroll. Kunne ha "lykkes" begge ganger, men fikk litt sånn aha opplevelse når jeg merket at "nå svartner det faktisk... Nå dør jeg på ordentlig!" Tilkalte hjelp og var innlagt 1 av 2 ganger. Den mest alvorlige gangen kunne jeg bare si at "nei, nå hadde jeg ingen slike tanker" også reiste jeg hjem etter noen dager på intensiv og somatisk. Det var faktisk ganske fjernt, og jeg hadde null følelser for de rundt meg, familiemedlemmer som kom på besøk og drev og hylte og skrek meg i ørene. Kun irritasjon og frustrasjon hos meg. Ut fra slik jeg husker det selv, burde gang 1 ikke ført til innleggelse, men gang 2 kunne jeg eventuelt ha gjort noe igjen. Ikke fordi jeg er en av de som har bestemt seg, men fordi jeg ikke hadde kontakt med følelsene og hadde null snøring på hva jeg drev med. Føler altså at helsevesenet vurderer stikk motsatt av slik jeg ville sett det, men hva vet vel jeg. Forventer ikke at de vet bedre heller når jeg ikke klarer ha styring på meg selv engang. 

Men hvordan er disse tankene nå? Barna dine trenger deg i live fortsatt for å ha det bra og ikke bli traumatiserte. Så det å få barn er en forpliktelse som varer opptil 80+ år etter at de kom til verden. Det er ganske klaustrofobisk å tenke på. 

Du sier medisiner virker dårlig. Er der mest depresjon eller hypomanier nå da? Høres mer ut som mani når du gang på gang kjører økonomien i grøfta. 

Jeg tar mange avgjørelser mår jeg er rastløs også. Forrige uke lå jeg i senga mesteparten av døgnet. Vil si det er gjenkjennelig som depresjon for meg nå, men ble/blir urolig og heller rastløs og engstelig på kveld. Men da sa jeg f.eks opp en av jobbene jeg har, ga bort noen tusen kroner, flyttet på noen fond. Tanken er å spare penger til ungene på best mulig måte, så de skal i teorien kunne klare seg selv økonomisk en gang, med eller uten meg. Men da får jeg glimt av motivasjon og ting må skje med en gang. 

Jeg har ikke noe imot deg eller andre folk som er uføre, men for meg hadde det lille jeg har av identitet nesten vært borte. Har noe gjennom barna også, men definerer hvem jeg er på den eneste ellers relativt stabile faktoren i livet: hva jeg jobber med. Andre kan sikkert definere seg gjennom andre ting. 

 

Anonymkode: 38e99...c6f

Ang jobb først. Jobben  ar mitt liv. Så det var en prosess og godta mitt liv var viktigere enn å jobbe. For er det det står på, leve eller jobbe.

Jeg blir høy og jeg blir lav, ofte. Men blir ikke så høy eller så lav jeg ble før, men konstant sliten, ikke hatt en periode med vanlig de siste årene, men håper jo at med uføre så skal det bli bedre på sikt. Hadde jeg fortsatt i jobb hadde det blitt store oppturer og nedturer, som det var de siste årene. At jeg overlevde forstår jeg faktisk ikke. Men nå har jeg faktisk følt meg normal siden fredag. Det er det mange år siden jeg kjente sist, så håpet lever.

 

Forskjellen etter barna flyttet ut er at nå har jeg lyst å leve for meg selv. Bygge et godt liv med mannen, ikke la barna og eller jobb være grunnen for å leve, men leve fordi man vil. 

Og ser kommer nok også det med å godta uføre inn, jeg vil leve. Helt absurd tanke, men er slik det har blitt, livet mitt betyr noe for meg selv.

Tror nok mann og barn setter stor pris på å vite de ikke er grunnen til at jeg lever lengre. For å bære på ansvaret for andres liv, det skal ingen. Men det er jo ikke før man selv får lyst til å leve man kan slippe det. For man MÅ leve når man er viktig for andre.

Ja juge seg ut av selvmordsforsøk er lett. Jeg ble sendt videre, fikk diagnosen første gang, men godtok ikke og sluttet å møte opp. De lot meg da være. Forstår veldig godt de må fokusere på de som vil ha hjelp. 

Tenker at medisiner og orøve å bli stabil er ekstremt viktig når man har mistet seg selv. For er kun i stabile perioder man har sjanse til å finne den man er. Føler jeg er bipolar når jeg er ustabil og ikke at jeg er ett menneske med bipolaritet.

Kjenner meg godt igjen i hva du skriver. Foruten det økonomiske så klart. Og mitt forbruk kommer nok av at jeg er ekstremt impulsiv og ser ikke konsekvenser før jeg sitter med gode minner om reiser og ny bil. Men fikset det i gode perioder og slik gikk årene. Så barna har alltid hatt eget hjem som er eid, og når mannen kom inn i livet har jeg betalt regninger og han alt annet. Betaler nemlig alltid de, så at jeg sløser bort resten er greit. Satt en naturlig stopp for store forbruk når jeg ikke eier alt selv.

 

Anonymkode: e8871...1ac