Tror dere de noen gang lurer på om jeg lykkes i selvmordsforsøket og er død?

[AnonymBruker]

Jeg var innlagt for over 1 år siden på DPS, når jeg ble skrevet ut derfra ble jeg skrevet ut til tross for selvmordsfare og ene kontaktpersonen min som var med i utsamtalen stoppet meg før jeg dro og begynte å gråte og fortalte hvor redd hun var for meg. Nå har jeg ikke vært innlagt på over 1 år, tror dere de noen gang lurer på om jeg lykkes i selvmordsforsøket og er død?

Anonymkode: a2779...2cb

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke de tenker på det mtp hvor mange pasienter de har. De får inn kanskje 10-20 nye pasienter i uka på døgnpostene og de fleste av disse sier jo de har selvmordstanker så nei jeg tror ikke de tenker på hver og en. Man burde ihvertfall for dems skyld håpe at de ikke fortsatt 1år etter sitter hjemme og uroer seg for den ene pasienten som nevnte at hen kom til å ta livet sitt når hen ble utskrevet. 

Anonymkode: 80e91...df4

[AnonymBruker]

Det kan godt være at flere av dem tenker på deg innimellom slik du tenker på dem.

Anonymkode: a89c8...e40

[AnonymBruker]

Noen pasienter huskes nok bedre enn andre. Men generelt er man nok raskt glemt.

Anonymkode: 163ef...13c

[AnonymBruker]

Ja. Ikke at jeg vil gi deg rett. Men da jeg også kom ut fra et opphold med "kronisk forhøyet selvmordsfare", så så jeg på det nesten som en utfordring. Som om man er en case det ikke er håp for uansett. En barnslig tankegang kanskje, men ved siden av de ekte faktorene (barna) som holder meg i stroppene selv når jeg mister alt annet livsmot , så tenker jeg også på at jeg ikke vil tape ansikt ved å ha flere mislykkede forsøk eller tilfeller jeg ombestemmer meg. Skal jo helst ikke gjøre det, men HVIS jeg bestemmer meg for det en gang til så skal det ikke finnes noen måte å kunne ombestemme seg på slik at man havner inne med "nok et håpløst impulsivt forsøk". 

Jeg leser "kronisk forhøyet selvmordsfare" som "trolig eupf, oppmerksomhetssøkende. Hvis mulig, avvis om søker hjelp." 

Jeg tror ikke jeg ønsker å bli husket av folk jeg har møtt under innleggelse. Er ikke akkurat den versjonen av meg selv jeg da ønsker å bli husker for. Det finnes bare en miljøterapeut fra en av mine få innleggelser som jeg tror det hadde vært fint å møte, antageligvis i noen grad gjensidig, og få pratet med. Jeg brydde meg om denne personen og følte jeg ble litt kjent, selv så ustabil jeg var. Noen mennesker bare har man bra kommunikasjon med. 

Anonymkode: 680cc...e84