Hvorfor tenker noen at barn må tåle mer enn voksne?

[Kayia]

Nå har jeg lest hele tråden, men ikke den opprinnelige tråden på et annet forum. Som Ekstra syns jeg det er rart å diskutere en  problemstilling fra et annet forum, og håper dette ikke er en ny trend på dol.

Med det sagt, jeg selv er ikke småbarnsmor lenger, og det er jeg innmari glad for dersom alle små utfordringer skal gjøres store i rettferdighetens navn.

Jeg har imidlertid kollegaer og venner med små barn og får stadige innblikk i barns verden gjennom dem, og mitt inntrykk er ikke at barns behov tas for lite på alvor. Min forståelse (utenfra) er snarere tvert om, at barns behov innimellom blir tematisert, problematisert og møtt for mye av velmenende voksne (ofte mødre og fedre) rundt dem. Rett som det er tenker jeg at de vokne heller bidrar til å forstørre barns småproblemer og utfordringer, ikke hjelpe dem å tåle motgang. Det kan virke på meg som at barn ikke får stort nok rom til å forsøke å løse ting selv, sortere følelser uten at noen skal lære dem hvordan de skal føle, tenke og agere (som en voksen), og jeg syns ofte det høres ut som resultatet er at små ting gjøres unødvendig store. Dette tror jeg blir en hemsko for barna som om noen år skal skal ta vare på seg selv, og jeg er glad jeg selv slapp å være mor i en slik velmenende men likevel voksenstyrt oppdragelsesdiskurs. Mest av alt er jeg glad for at min egen jr slapp å vokse opp under et slikt oppdragelsesregime.

Den konkrete problemstillingen med to 8-åringer understreker dette for meg. Det neste i denne saken kunne potensiellt vært at guttemoren gikk til skolen og tok opp brudd på samtykkeloven på vegne av sin sønn, for jeg gjetter at jenta ikke kunne dokumentere at hun hadde spurt og fått et dokumenterbart ja fra gutten. Voksenforståelse fra den ene parts side kunne jo bli møtt med voksenforståelse og voksenretorikk fra den andre siden også, sant, så hadde man det gående. Fjæra kan jo lett gjøres til høns om man jobber for det.

Kjæresteri mellom 8-åringer er ikke - og skal ikke være - det samme som kjæresteri mellom voksne, og mødre og fedre gjør feil i å behandle det som om det var sammenlignbart etter min mening. Som Laban så klokt sier er en slik slik situasjon en fin anledning til å snakke om følelser fra sitt eget barns ståsted vs antatte følelser fra guttens ståsted, og stoppe inngripen i barneverden der. Barn må få lov til å være lei seg uten at foreldre skal curle bort all smerte, og små livserfaringer i barneverden må få lov til å være nettopp det.

[Babette]

Kayia skrev (4 minutter siden):

Nå har jeg lest hele tråden, men ikke den opprinnelige tråden på et annet forum. Som Ekstra syns jeg det er rart å diskutere en  problemstilling fra et annet forum, og håper dette ikke er en ny trend på dol.

Med det sagt, jeg selv er ikke småbarnsmor lenger, og det er jeg innmari glad for dersom alle små utfordringer skal gjøres store i rettferdighetens navn.

Jeg har imidlertid kollegaer og venner med små barn og får stadige innblikk i barns verden gjennom dem, og mitt inntrykk er ikke at barns behov tas for lite på alvor. Min forståelse (utenfra) er snarere tvert om, at barns behov innimellom blir tematisert, problematisert og møtt for mye av velmenende voksne (ofte mødre og fedre) rundt dem. Rett som det er tenker jeg at de vokne heller bidrar til å forstørre barns småproblemer og utfordringer, ikke hjelpe dem å tåle motgang. Det kan virke på meg som at barn ikke får stort nok rom til å forsøke å løse ting selv, sortere følelser uten at noen skal lære dem hvordan de skal føle, tenke og agere (som en voksen), og jeg syns ofte det høres ut som resultatet er at små ting gjøres unødvendig store. Dette tror jeg blir en hemsko for barna som om noen år skal skal ta vare på seg selv, og jeg er glad jeg selv slapp å være mor i en slik velmenende men likevel voksenstyrt oppdragelsesdiskurs. Mest av alt er jeg glad for at min egen jr slapp å vokse opp under et slikt oppdragelsesregime.

Den konkrete problemstillingen med to 8-åringer understreker dette for meg. Det neste i denne saken kunne potensiellt vært at guttemoren gikk til skolen og tok opp brudd på samtykkeloven på vegne av sin sønn, for jeg gjetter at jenta ikke kunne dokumentere at hun hadde spurt og fått et dokumenterbart ja fra gutten. Voksenforståelse fra den ene parts side kunne jo bli møtt med voksenforståelse og voksenretorikk fra den andre siden også, sant, så hadde man det gående. Fjæra kan jo lett gjøres til høns om man jobber for det.

Kjæresteri mellom 8-åringer er ikke - og skal ikke være - det samme som kjæresteri mellom voksne, og mødre og fedre gjør feil i å behandle det som om det var sammenlignbart etter min mening. Som Laban så klokt sier er en slik slik situasjon en fin anledning til å snakke om følelser fra sitt eget barns ståsted vs antatte følelser fra guttens ståsted, og stoppe inngripen i barneverden der. Barn må få lov til å være lei seg uten at foreldre skal curle bort all smerte, og små livserfaringer i barneverden må få lov til å være nettopp det.

Et svært klokt innlegg som jeg er 100% enig i!

[Savannah]

Kayia skrev (3 minutter siden):

Nå har jeg lest hele tråden, men ikke den opprinnelige tråden på et annet forum. Som Ekstra syns jeg det er rart å diskutere en  problemstilling fra et annet forum, og håper dette ikke er en ny trend på dol.

Med det sagt, jeg selv er ikke småbarnsmor lenger, og det er jeg innmari glad for dersom alle små utfordringer skal gjøres store i rettferdighetens navn.

Jeg har imidlertid kollegaer og venner med små barn og får stadige innblikk i barns verden gjennom dem, og mitt inntrykk er ikke at barns behov tas for lite på alvor. Min forståelse (utenfra) er snarere tvert om, at barns behov innimellom blir tematisert, problematisert og møtt for mye av velmenende voksne (ofte mødre og fedre) rundt dem. Rett som det er tenker jeg at de vokne heller bidrar til å forstørre barns småproblemer og utfordringer, ikke hjelpe dem å tåle motgang. Det kan virke på meg som at barn ikke får stort nok rom til å forsøke å løse ting selv, sortere følelser uten at noen skal lære dem hvordan de skal føle, tenke og agere (som en voksen), og jeg syns ofte det høres ut som resultatet er at små ting gjøres unødvendig store. Dette tror jeg blir en hemsko for barna som om noen år skal skal ta vare på seg selv, og jeg er glad jeg selv slapp å være mor i en slik velmenende men likevel voksenstyrt oppdragelsesdiskurs. Mest av alt er jeg glad for at min egen jr slapp å vokse opp under et slikt oppdragelsesregime.

Den konkrete problemstillingen med to 8-åringer understreker dette for meg. Det neste i denne saken kunne potensiellt vært at guttemoren gikk til skolen og tok opp brudd på samtykkeloven på vegne av sin sønn, for jeg gjetter at jenta ikke kunne dokumentere at hun hadde spurt og fått et dokumenterbart ja fra gutten. Voksenforståelse fra den ene parts side kunne jo bli møtt med voksenforståelse og voksenretorikk fra den andre siden også, sant, så hadde man det gående. Fjæra kan jo lett gjøres til høns om man jobber for det.

Kjæresteri mellom 8-åringer er ikke - og skal ikke være - det samme som kjæresteri mellom voksne, og mødre og fedre gjør feil i å behandle det som om det var sammenlignbart etter min mening. Som Laban så klokt sier er en slik slik situasjon en fin anledning til å snakke om følelser fra sitt eget barns ståsted vs antatte følelser fra guttens ståsted, og stoppe inngripen i barneverden der. Barn må få lov til å være lei seg uten at foreldre skal curle bort all smerte, og små livserfaringer i barneverden må få lov til å være nettopp det.

Dette er bra skrevet og treffer helt.  Jeg har vært borti en sak hvor det skulle trekkes ut hvem skulle ha en eller annen rolle i klassen.  Da kom foreldre til en jente til læreren og ba henne om å jukse.  De ville at hun holdt navnet på jenta utenfor "hatten" og late som hun hadde trukket det, ellers ville jenta bli så lei seg.  Dette er en ekte historie fra mitt liv som pedagog.

 

[Nicklusheletida]

Kashmir skrev (3 timer siden):

Hvorfor er dette eksempelet håpløst? 

Moren til jenta snakket med jenta og ba henne ta det opp med moren til gutten. Det var alt. For jeg tror at hvis vi setter oss inn i hennes situssjon så skjønner vi ydmylelsen og urettferdigjeten?  Å fortelle noen at det du opplever aldri har skjedd, og at det er feil. Det er jo lett å skjønne at hun blir såret.

Hadde saken fks vært at gutten ikke ville være kjæresten hennes, blir saken en helt annen. For å avvise har han lov til å gjøre. Og DET må hun lære å takle.

En 8- åring skal ikke tvinges til å måtte stå frem i en forsamling som x-kjæreste, hvis ikke han selv ønsker det. Sånn er det med den saken. 

Uansett hvordan du fremstiller denne tullesaken, så blir ikke det riktig. Det hjelper ikke at jenta og mor prøver å grine seg til det heller. Det er den 8- årige gutten selv som bestemmer det. Det er ikke en gang sikkert han selv ser seg som en x- kjæreste. 

[Kayia]

Savannah skrev (2 timer siden):

Dette er bra skrevet og treffer helt.  Jeg har vært borti en sak hvor det skulle trekkes ut hvem skulle ha en eller annen rolle i klassen.  Da kom foreldre til en jente til læreren og ba henne om å jukse.  De ville at hun holdt navnet på jenta utenfor "hatten" og late som hun hadde trukket det, ellers ville jenta bli så lei seg.  Dette er en ekte historie fra mitt liv som pedagog.

 

Jeg tviler ikke. Jeg har selv sett 20-åringers foresatte kommet trekkende med advokat til universitetet med krav om å endre podens karakter fordi bla-bla. Og sett 20-åringen selv stå dels flau men også dels hjelpesløs i bakgrunnen. Jeg tror vi er enige om at man må oppdra barna slik at de selv greier å klage på en karrakter eller sette grenser for atferd når de har flyttet hjemmefra. Gjerne etter å ha sparret strategi og argumentasjon sammen med foresatte eller andre, men ikke stå hjelpesløs bak fordi mor og far skal fortsette å curle i front.

[Nicklusheletida]

Kayia skrev (1 time siden):

Jeg tviler ikke. Jeg har selv sett 20-åringers foresatte kommet trekkende med advokat til universitetet med krav om å endre podens karakter fordi bla-bla. Og sett 20-åringen selv stå dels flau men også dels hjelpesløs i bakgrunnen. Jeg tror vi er enige om at man må oppdra barna slik at de selv greier å klage på en karrakter eller sette grenser for atferd når de har flyttet hjemmefra. Gjerne etter å ha sparret strategi og argumentasjon sammen med foresatte eller andre, men ikke stå hjelpesløs bak fordi mor og far skal fortsette å curle i front.

Advokat for å forbedre karakteren ? 😅

[Lillemus]

Nicklusheletida skrev (23 minutter siden):

Advokat for å forbedre karakteren ? 😅

Jeg har en kollega som har jobbet i vgs og han var rystet over en del curling-foreldre... 

[Kashmir-]

Kayia skrev (2 timer siden):

Jeg tviler ikke. Jeg har selv sett 20-åringers foresatte kommet trekkende med advokat til universitetet med krav om å endre podens karakter fordi bla-bla. Og sett 20-åringen selv stå dels flau men også dels hjelpesløs i bakgrunnen. Jeg tror vi er enige om at man må oppdra barna slik at de selv greier å klage på en karrakter eller sette grenser for atferd når de har flyttet hjemmefra. Gjerne etter å ha sparret strategi og argumentasjon sammen med foresatte eller andre, men ikke stå hjelpesløs bak fordi mor og far skal fortsette å curle i front.

Jeg er ikke så sikker på at det er kun foreldrene som er på bærtur i dette tilfellet! Jeg må jo lure på hvilken advokat som tenker at dette er en god ide, og siden han/ hun faktisk syns det, så lurer jeg igjen på hvordan gutten egentlig har blitt behandlet av både universitet og foreldre her. Denne saken hadde jeg virkelig sett at du utdypet.

Men mulig gutten aldri har blitt hørt. Mulig han aldri har måtte ta ansvar for seg selv egne handlinger. Han kunne vært både jenta og gutten i mitt eksempel. Mulig det kan starte der... 🙃

Endret 25. oktober 2023 av Kashmir

[Grendel]

Jeg synes @Kashmir har et poeng i overskriften. Eksempelet blir bare helt absurd for meg, men det er kanskje ferdig diskutert.

Jeg mener man må ta barn på alvor. Samtidig kan man ikke holde barn ansvarlig på samme måte som voksne. Derfor blir det ikke like store saker når noe skjer i sandkassa som på en arbeidsplass.

[Kashmir-]

Grendel skrev (18 minutter siden):

Jeg synes @Kashmir har et poeng i overskriften. Eksempelet blir bare helt absurd for meg, men det er kanskje ferdig diskutert.

Jeg mener man må ta barn på alvor. Samtidig kan man ikke holde barn ansvarlig på samme måte som voksne. Derfor blir det ikke like store saker når noe skjer i sandkassa som på en arbeidsplass.

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange reagerer på eksempelet 🙂

Mulig jeg ser det for meg på en annen måte enn andre her. At gutten har benektet osv ovenfor jenta- noe hun syns er ydmykende. 

Og så kunne noen av oss tålt det godt. Og andre ikke. Jeg ser for meg at jenta betror dette til moren sin, og spør om hun kan nevne det for guttens mor sånn at han ikke gjør det flere ganger. Jeg regner jo med at dette ikke er noe han kun sa til henne under fire øyne, og det regner ingen andre med her heller. Så da er det nok sannsynlig at det har vært en situasjon eller flere.

Så tenker moren til gutten at det var litt kjipt, og så tar hun det opp med ham på en måte man tar opp ting med barn. Får han til å tenke over.

Jeg skjønner ikke problemet.

Nå jobbet jeg jo mye med barn og skuespill/ teater, og dere vet også sikkert hvor mye og hvor "rare" ting småbarn reagerer på. Når de går inn i ulike roller, så får de en helt annen forståelse for hvordan andre opplever ting. Selv om det tar lengre tid for noen enn andre å utvikle empati. Å ha empati og fantasi og forståelse for andres situasjon er utrolig viktig. Alle kan ikke lære det like godt ( det avhenger også av en viss intelligens ofte ) , men det kan vel ikke skade å prøve? 

Syns dette ble litt komisk nå da men. Og JA det fins viktigere ting når det gjelder å lære barn empati. Absolutt. 

Endret 25. oktober 2023 av Kashmir

[frosken]

Jeg er enig med Grendel. Barn skal tas på alvor og de skal ikke måtte tåle å bli behandlet uakseptabelt. Men så fikk heller ikke jeg eksempelet ditt til å fungere i denne diskusjonen. Hva man måtte mene om den konkrete situasjonen, forutsetter så mange ulike ting og det er mange mulige tolkninger. Og der hvor du er mest oppfatt av at gutten trenger å lære noe, så tenker jeg kanskje at jenta også gjør det.  Men om moren du omtaler viser null interesse for andre barns opplevelser også i andre situasjoner, så ville jeg vært svært kritisk til det. Foreldre som overhodet ikke er interessert i andre enn sine egne barn, utgjør sjelden gode rollemodeller, tenker jeg. 

[Grendel]

Kashmir skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor så mange reagerer på eksempelet 🙂

Mulig jeg ser det for meg på en annen måte enn andre her. At gutten har benektet osv ovenfor jenta- noe hun syns er ydmykende. 

Og så kunne noen av oss tålt det godt. Og andre ikke. Jeg ser for meg at jenta betror dette til moren sin, og spør om hun kan nevne det for guttens mor sånn at han ikke gjør det flere ganger. Jeg regner jo med at dette ikke er noe han kun sa til henne under fire øyne, og det regner ingen andre med her heller. Så da er det nok sannsynlig at det har vært en situasjon eller flere.

Så tenker moren til gutten at det var litt kjipt, og så tar hun det opp med ham på en måte man tar opp ting med barn. Får han til å tenke over.

Jeg skjønner ikke problemet.

Nå jobbet jeg jo mye med barn og skuespill/ teater, og dere vet også sikkert hvor mye og hvor "rare" ting småbarn reagerer på. Når de går inn i ulike roller, så får de en helt annen forståelse for hvordan andre opplever ting. Selv om det tar lengre tid for noen enn andre å utvikle empati. Å ha empati og fantasi og forståelse for andres situasjon er utrolig viktig. Alle kan ikke lære det like godt ( det avhenger også av en viss intelligens ofte ) , men det kan vel ikke skade å prøve? 

Syns dette ble litt komisk nå da men. Og JA det fins viktigere ting når det gjelder å lære barn empati. Absolutt. 

Det er akkurat det med fantasi og rollespill jeg tenkte på.

Jeg tenker gutten synes det var greit å leke kjæreste før. Så blir han eldre og ser annerledes på det. Han tenker ikke lenger at han faktisk var sjørøver som 4-åring og hadde kjæreste som 8- åring. Det kanskje bare flaut for ham at jenta fortsatt tviholder på den leken.

Så kommer det voksne inn i bildet og forklarer at han må stå ved det han sa for et år siden. Ett år er en evighet for et barn.

[Kashmir-]

Grendel skrev (58 minutter siden):

Det er akkurat det med fantasi og rollespill jeg tenkte på.

Jeg tenker gutten synes det var greit å leke kjæreste før. Så blir han eldre og ser annerledes på det. Han tenker ikke lenger at han faktisk var sjørøver som 4-åring og hadde kjæreste som 8- åring. Det kanskje bare flaut for ham at jenta fortsatt tviholder på den leken.

Så kommer det voksne inn i bildet og forklarer at han må stå ved det han sa for et år siden. Ett år er en evighet for et barn.

Men hva med jenta? 

Gutten skal ikke presses til noe. Intensjonen er kun å prøve og få han til å se saken fra hennes side. 

[Grendel]

Kashmir skrev (7 timer siden):

Men hva med jenta? 

Gutten skal ikke presses til noe. Intensjonen er kun å prøve og få han til å se saken fra hennes side. 

Jeg ville sagt til henne at det er dumt han ikke ville innrømme det, men at han kanskje synes det er flaut med kjærester.

Ofte slår barn seg til ro når de får en forklaring de forstår. 

 

[Kayia]

Nicklusheletida skrev (18 timer siden):

Advokat for å forbedre karakteren ? 😅

Ja de mente at skylden lå i undervisningsopplegget, som ikke var godt nok tilpasset poden 😇

[Kayia]

Kashmir skrev (17 timer siden):

Jeg er ikke så sikker på at det er kun foreldrene som er på bærtur i dette tilfellet! Jeg må jo lure på hvilken advokat som tenker at dette er en god ide, og siden han/ hun faktisk syns det, så lurer jeg igjen på hvordan gutten egentlig har blitt behandlet av både universitet og foreldre her. Denne saken hadde jeg virkelig sett at du utdypet.

Men mulig gutten aldri har blitt hørt. Mulig han aldri har måtte ta ansvar for seg selv egne handlinger. Han kunne vært både jenta og gutten i mitt eksempel. Mulig det kan starte der... 🙃

En advokat tar jo det oppdraget vedkommende får, basert på dennes vurdering av saken og egen spisskompetanse. Advokaten tar jo ikke rollen som oppdrager i dette tilfellet.

Ut over dette er det ikke mer å si om saken enn at studenten fulgte samme opplegg som alle andre studenter gjorde, og som jevnlig vurderes både i referansemøter med studentene og av fakultetet. Hvordan studenter er oppdratt vet studiesteder lite om, målene for studiestedene er utformet som læringsmål som skal nås gjennom undervisningsopplegg med faglige kriterier.

Ellers tenker jeg nok at studenten helst ville vært jenta i ditt eksempel eller eleven som skulle få særbehandling i loddtrekkingseksempelet som Savannah fortalte om, fordi disse ungene kan stå i fare for å lære at mamma løser alle problemer og ikke går av banen for å be institusjoner ta spesielt hensyn til sitt barns behov, følelser og evner. 

Endret 26. oktober 2023 av Kayia

[Kayia]

Grendel skrev (17 timer siden):

Jeg synes @Kashmir har et poeng i overskriften. Eksempelet blir bare helt absurd for meg, men det er kanskje ferdig diskutert.

Jeg mener man må ta barn på alvor. Samtidig kan man ikke holde barn ansvarlig på samme måte som voksne. Derfor blir det ikke like store saker når noe skjer i sandkassa som på en arbeidsplass.

Jeg tror alle er enige i at man skal ta barn og barns behov på alvor, så diskusjonen handler mer om hva dette innebærer - å få problemene løst for seg (curling) eller å gi ungene rom til å erfare og lære av utfordringer og egne opplevelser. Slik jeg ser det blir man bedre på å grensesette og løse problemer når man får øve seg på dette fra man er liten (med støtte og veiledning av de voksne rundt seg selvfølgelig). 

Endret 26. oktober 2023 av Kayia

[Kashmir-]

Kayia skrev (6 minutter siden):

En advokat tar jo det oppdraget vedkommende får, basert på dennes vurdering av saken og egen spisskompetanse. Advokaten tar jo ikke rollen som oppdrager i dette tilfellet.

Ut over dette er det ikke mer å si om saken enn at studenten fulgte samme opplegg som alle andre studenter gjorde, og som jevnlig vurderes både i referansemøter med studentene og av fakultetet. Hvordan studenter er oppdratt vet studiesteder lite om, målene for studiestedene er utformet som læringsmål som skal nås gjennom undervisningsopplegg med faglige kriterier.

Ellers tenker jeg nok at studenten helst ville vært jenta i ditt eksempel eller eleven som skulle få særbehandling i loddtrekkingseksempelet som Savannah fortalte om, fordi disse ungene kan stå i fare for å lære at mamma løser alle problemer og ikke går av banen for å be institusjoner ta spesielt hensyn til sitt barns behov, følelser og evner. 

Vel, nei. advokat tar ikke hvilket som helst oppdrag altså. De tenker nok veldig godt over sitt rennome. Du vet det er forskjellige advokater som tar ulike saker, men jeg tenkte at hvis denne hadde et respektfullt rennome, så ville det ligget en god grunn bak. 

Ja, du tenker jennta

 Jeg syns det er interessant. Jeg tenker det kunne vært begge- alt ettersom hvordan foreldre og omgivelsene fortsatte å behandle dem. 

[Babette]

Kayia skrev (10 minutter siden):

En advokat tar jo det oppdraget vedkommende får, basert på dennes vurdering av saken og egen spisskompetanse. Advokaten tar jo ikke rollen som oppdrager i dette tilfellet.

Ut over dette er det ikke mer å si om saken enn at studenten fulgte samme opplegg som alle andre studenter gjorde, og som jevnlig vurderes både i referansemøter med studentene og av fakultetet. Hvordan studenter er oppdratt vet studiesteder lite om, målene for studiestedene er utformet som læringsmål som skal nås gjennom undervisningsopplegg med faglige kriterier.

Ellers tenker jeg nok at studenten helst ville vært jenta i ditt eksempel eller eleven som skulle få særbehandling i loddtrekkingseksempelet som Savannah fortalte om, fordi disse ungene kan stå i fare for å lære at mamma løser alle problemer og ikke går av banen for å be institusjoner ta spesielt hensyn til sitt barns behov, følelser og evner. 

I forlengelsen av det du skriver - som jeg er helt enig i - har jeg også sett mange eksempler på at mødre ikke bare løser alle problemer og fjerner alle hindringer i veien for sine barn.  De skryter også uforholdsmessig mye av deres talenter og prestasjoner ("Her har dere mitt talentfulle vidunderbarn").

Dette fører til at en del unge får en brutal krasjlanding med virkeligheten når de ikke når opp i audition eller andre former for opptak i konkurranse med andre.

[ColaZero]

Kashmir skrev (På 25.10.2023 den 13.22):

Så igjen skal jenta som helt reelt er den som ble utsatt for urettferdighet og ydmykelse være den som skal forstå. Jeg syns det er så utrolig rart. 

Hvorfor kan dere ikke fortelle meg hvorfor gutten ikke skal lære av dette?? Det må jo være en grunn til at dere unngår å svare på det? Jeg har jo spurt flere ganger nå 🙂

Du har fått svar fra mange. Vinklet på forskjellige måter, men du vil ikke forstå.