Hvor mye bedre kan man forvente å bli av asperger?

[AnonymBruker]

Jeg regner med det er veldig individuelt, men hvor mye bedre kan man forvente å bli av asperger? Noen som har egenerfaring eller på annen måte kunnskap om dette?

Anonymkode: a4477...cd3

[AnonymBruker]

Vel, jeg regner i hvert fall aldri med å bli «bedre» av det, håper bare jeg kan bli bedre kjent med meg selv, lære mine behov og begrensninger og på den måten bli bedre på områdene hvor jeg sliter psykisk. Så jeg tror nok aldri at jeg blir noe bedre av asperger/autisme, men at andre ting kan bedre seg så jeg generelt klarer meg bedre.

Anonymkode: faa99...543

[AnonymBruker]

Signerer den ovenfor.

Anonymkode: d2d88...b67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vel, jeg regner i hvert fall aldri med å bli «bedre» av det, håper bare jeg kan bli bedre kjent med meg selv, lære mine behov og begrensninger og på den måten bli bedre på områdene hvor jeg sliter psykisk. Så jeg tror nok aldri at jeg blir noe bedre av asperger/autisme, men at andre ting kan bedre seg så jeg generelt klarer meg bedre.

Anonymkode: faa99...543

Skjønner. Har du nettopp fått diagnosen du også? Hvilken behandling får man, er det bare psykoedukasjon?

Anonymkode: a4477...cd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Signerer den ovenfor.

Anonymkode: d2d88...b67

Har du hatt diagnosen lenge? Har du blitt noe bedre?

Anonymkode: a4477...cd3

[UtakknemligDiva]

Finnes ingen kur mot asd. Jeg kjenner så vidt et par andre som har det, også i sterkere grad enn meg, de måtte bare møte hverdagen og øve seg selv.

Selv har jeg blitt bedre. Trekkene har forsvunnet med alderen. 

Det som er vanskelig for meg å skille er hva som skyldes Asperger og ikke. Har  noen folk rundt meg som dessverre er litt for opptatt av diagnosen min og legger skylden på den så fort det er noe jeg gjør «feil». Da blir jeg svært irritert. Hvorfor får den ikke æren når noe er spesielt bra?

 

[AnonymBruker]

9 minutes ago, AnonymBruker said:

Skjønner. Har du nettopp fått diagnosen du også? Hvilken behandling får man, er det bare psykoedukasjon?

Anonymkode: a4477...cd3

Ja, jeg er fortsatt under utredning, men har skjønt at jeg mest sannsynlig får den. Er 28 nå.

Anonymkode: faa99...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg er fortsatt under utredning, men har skjønt at jeg mest sannsynlig får den. Er 28 nå.

Anonymkode: faa99...543

Åja. Kan jeg spørre hva du sliter mest med?

Anonymkode: a4477...cd3

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (4 minutter siden):

Finnes ingen kur mot asd. Jeg kjenner så vidt et par andre som har det, også i sterkere grad enn meg, de måtte bare møte hverdagen og øve seg selv.

Selv har jeg blitt bedre. Trekkene har forsvunnet med alderen. 

Det som er vanskelig for meg å skille er hva som skyldes Asperger og ikke. Har  noen folk rundt meg som dessverre er litt for opptatt av diagnosen min og legger skylden på den så fort det er noe jeg gjør «feil». Da blir jeg svært irritert. Hvorfor får den ikke æren når noe er spesielt bra?

 

Så bra du har blitt bedre. Har du gjort noe for det eller har det bare blitt bedre av seg selv=

Ja, rart det der.

Anonymkode: a4477...cd3

[AnonymBruker]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Åja. Kan jeg spørre hva du sliter mest med?

Anonymkode: a4477...cd3

Jeg har OCD og bipolar fra før. Ellers sliter jeg med å kommunisere og sosialisere med folk, blir overveldet av for mye inntrykk, sliter med å differensiere ulike kroppslige følelser og emosjoner, har generelt vansker med å fungere alene, har bodd i bemannet bolig i flere år.

Anonymkode: faa99...543

[Kashmir-]

Bestekompisen min har jo Asperger, og han har endret seg på noen måter etter at han fikk dame. Den anspente holdningen hans er borte, han er mye bedre på å høre på henne enn på andre, og han viser mer omsorg.

Der er vel forskjellene. De har vært sammen i ti år da, så det tok litt tid. De har det veldig bra sammen, og det tror jeg faktisk er fordi de er veldig ulike.

Jeg savner også at flere kan trekke fram det bra  med diagnosen. Det er alltid mye negativt både fra de med og uten diagnosen. 

 

[AnonymBruker]

8 minutes ago, Kashmir said:

Jeg savner også at flere kan trekke fram det bra  med diagnosen. Det er alltid mye negativt både fra de med og uten diagnosen. 

 

Vel, jeg forstår til dels hva du kanskje mener, men nå er det ikke slik at alle opplever masse bra med den diagnosen? De må jo også få bli validert for at de ikke synes det er så kjekt? Okei, jeg har omtrent fotografisk hukommelse, men jo takk, du kan godt ta det om jeg kan få lov å klare å bo alene.

Anonymkode: faa99...543

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel, jeg forstår til dels hva du kanskje mener, men nå er det ikke slik at alle opplever masse bra med den diagnosen? De må jo også få bli validert for at de ikke synes det er så kjekt? Okei, jeg har omtrent fotografisk hukommelse, men jo takk, du kan godt ta det om jeg kan få lov å klare å bo alene.

Anonymkode: faa99...543

Nei, jeg forstår det. Og ja, man skal selvfølgelig få snakke om det som er vanskelig og tøft. 

Jeg syns bare at det alt for ofte blir kun negativt, og at da forklares det med diagnosen. Men hvis man presterer noe, gjør noe bra og fint, så klarer man det liksom PÅ TROSS av diagnosen. Akkurar det syns jeg blir feil.. 

Jeg opplever kompisen min som veldig trygg fks, fordi han er så forutsigbar. Ingen sprell og avvik fra rutiner osv. Ekstrent pliktoppfyllende. Og humoren hans som jeg digger. 

Men ikke misforstå meg. Jeg vil ikke gi folk munnkurv heller 🙂

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 time siden):

Bestekompisen min har jo Asperger, og han har endret seg på noen måter etter at han fikk dame. Den anspente holdningen hans er borte, han er mye bedre på å høre på henne enn på andre, og han viser mer omsorg.

Der er vel forskjellene. De har vært sammen i ti år da, så det tok litt tid. De har det veldig bra sammen, og det tror jeg faktisk er fordi de er veldig ulike.

Jeg savner også at flere kan trekke fram det bra  med diagnosen. Det er alltid mye negativt både fra de med og uten diagnosen. 

 

Det er da virkelig INGEN ting bra med den diagnosen. Virkelig ikke.

Anonymkode: 807e8...a8f

[kupton]

Selve sykdommen kan ikke endres mer en bittelitt. Men hvordan en fungerer bedre sammen med andre kan læres slik at funksjonsnivået blir klart bedre.

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så bra du har blitt bedre. Har du gjort noe for det eller har det bare blitt bedre av seg selv=

Ja, rart det der.

Anonymkode: a4477...cd3

 Begge deler. Jeg vet jo ikke om jeg har klart å stå på fordi jeg har blitt bedre eller om jeg er bedre fordi jeg jobbet mot målene. 
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært om jeg hadde valgt å bo hjemme hos mamma og ikke ha jobb…. 

[UtakknemligDiva]

kupton skrev (24 minutter siden):

Selve sykdommen kan ikke endres mer en bittelitt. Men hvordan en fungerer bedre sammen med andre kan læres slik at funksjonsnivået blir klart bedre.

Men jeg føler ikke jeg har noen sykdom. Jeg er flink til å finne smutthull blandt annet, fordi jeg tenker i andre «koder» de aller fleste andre ikke gjør. Dette ser jeg også på jobben. 
Hva jeg ser vil jeg ikke skrive offentlig på nett, fordi da vil flere bli obs, og mulighetene redusert. 
 

I tillegg, når det kommer til kommunikasjonsvansker, så føler jeg aspergersen får skylden, eller den med Asperger, dersom motparten vet om diagnosen. Hvordan vet vi egentlig at det ikke er motparten som har vansker med å forstå? Hvis person A gir en beskjed til person B (som har Asperger), og B ikke skjønner eller misforstår, så får person B skylden. Da må B ta seg sammen og høre etter, konsentrere seg bedre og sette seg inn i.
Dersom person B gir en beskjed og person A ikke forstår, så får person B skylden, fordi han uttrykte seg uklart. Hvorfor er det ikke person A som må ta seg sammen her? 

[UtakknemligDiva]

Kashmir skrev (2 timer siden):

 

Jeg savner også at flere kan trekke fram det bra  med diagnosen. Det er alltid mye negativt både fra de med og uten diagnosen. 

 

Men HVA skyldes diagnosen? Jeg liker ikke å legge vekt på en diagnose for alt. Dette er en grunn til at jeg ikke forteller folk om diagnosen, fordi jeg har erfart at et par som vet om den blir nærmest obsessed. Det har faktisk skjedd at jeg har spurt denne personen «har du Asperger eller, siden du er så opptatt av diagnosen min?» For det er jo kjent at folk med as kan bli obsessed..

Sier jeg noe som kan virke frekt, er det aspergersen. 
Men jeg vet om venners venner som er kjent for å være frekke (fordi venner har snakket om «når hun og hun er på samme fest vet vi at det blir krangling, fordi Xxxx er veldig flink til å være frekk»), og det blir ikke prat om noen diagnoser der, det bare aksepteres at de er frekke. 
 

Endret 26. oktober 2023 av UtakknemligDiva

[AnonymBruker]

14 minutes ago, UtakknemligDiva said:

Men jeg føler ikke jeg har noen sykdom. Jeg er flink til å finne smutthull blandt annet, fordi jeg tenker i andre «koder» de aller fleste andre ikke gjør. Dette ser jeg også på jobben. 
Hva jeg ser vil jeg ikke skrive offentlig på nett, fordi da vil flere bli obs, og mulighetene redusert. 

Jeg føler heller ikke jeg har noen "sykdom", men det er ikke fordi jeg ikke synes jeg har store vansker med dette eller absolutt skulle gitt det fra meg. Jeg synes bare definisjonen sykdom er helt feil. Jeg har epilepsi, det er en sykdom, av og til blir jeg forkjølet eller får en infeksjon, det er også en sykdom. De tingene kan jeg ta medisiner for og bli frisk fra, autisme/asperger er en utviklingsforstyrrelse. 

Anonymkode: faa99...543

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler heller ikke jeg har noen "sykdom", men det er ikke fordi jeg ikke synes jeg har store vansker med dette eller absolutt skulle gitt det fra meg. Jeg synes bare definisjonen sykdom er helt feil. Jeg har epilepsi, det er en sykdom, av og til blir jeg forkjølet eller får en infeksjon, det er også en sykdom. De tingene kan jeg ta medisiner for og bli frisk fra, autisme/asperger er en utviklingsforstyrrelse. 

Anonymkode: faa99...543

Jeg føler ikke jeg har noen utviklingsforstyrrelse. Er adhd også en utviklingsforstyrrelse? De har noen fellestrekk. Saken er at jeg har fått vite om så mange som har adhd, bl.a på jobb, som jeg har blitt veldig overrasket over har det. De er ikke typiske for sånn man fort tenker når man hører adhd. Har de da egt adhd, eller er det terskelen for å få diagnosen som er blitt lavere? 
 

Jeg kan kanskje si jeg ikke har utviklet meg like fort på enkelte områder som mine jevnaldrende. Men det er så mange måter å se dette på. Jeg har ikke blitt mor, jeg har ikke bil/mann/hund/hus og alt sånt a4, jeg var senere enn jentene i klassen med å utvikle følelsen av forelskelse, få mensen, interesse for motsatt kjønn og utseende. Jeg fantes ikke interessert i typiske jenteting. Det var alltid mamma som måtte finne klær til meg. Når jeg ble litt eldre likte jeg nye klær, men følte ikke for å vise kropp.

La oss ta et eksmpel da; hun som var bestevenninnen min(til tross for at hun var min motsetning) har ikke asd. Hun ble forelsket tidlig, hun følte på sjalusi, brydde seg om utseendet allerede på barneskolen, og veldig interessert i gutter. Hun var veldig pågående og kontaktsøkende. Kledde seg også veldig drøyt, altså, kledde seg så hun fikk masse oppmerksomhet (gutter likte det, jenter kalte henne hore). Hun er i dag mor og har hund. Likevel, veldig umoden som hun alltid har vært. Hun ble ufør, er nå i jobb hun fikk via aap (nå fast ansatt). 
Hadde dette her vært meg, hadde folk ropt ut om Asperger med en gang. Men siden det er henne, hva har skylden her? 
 

Et annet eksmepl: ei jeg var litt venninne med på grunnskolen, alltid voksen for alderen. Tidlig utviklet, alltid hatt kjæreste, alltid flink med omsorg. Er mor til flere barn. Jeg vil si siden hun har fulgt oppskriften på de «viktige» områdene (barn) og aldri har skillet seg ut (aldri forandret på hårfarge, aldri kledd seg på noen måte som tiltrakk seg oppmerksomhet) får hun ingen diagnose. Hun er vel utviklet tidlig/normalt, MEN hun er ikke utviklet i det hele tatt på områdene jeg utviklet meg på. Hun reiser aldri. Hun lever i den trygge verden nær hjemmet. Hun var også plaget med hjemmelengsel i barndommen, og klarte ikke fullføre høyere utdannelse pga det. 
Jeg med min diagnose skulle vel slitt med hjemlengsel. Vi liker jo det vanlige trygge, sies det. 
Jeg har aldri hatt problemer med å sove hjemmefra. Jeg vil heller ikke leve det vanlige trygge livet. 
Jeg liker å prøve noe nytt, i hvertfal flere varianter av det jeg allerede prøver. 
 

Om jeg hadde hatt hjemmelengsel… hvor lang tid tror dere det hadde tatt før en som vet om diagnosen min la skylden på den? 
Skyldes det Asperger at jeg har behov for å reise? 
 

Jeg forstår ikke helt hvor utviklingsforstyrrelsen kommer inn. 
Noen som vet?

Betyr det at jeg er barnsligere enn de på min alder? Vi har forskjellige måter å være barnslige på. 
Er jeg barnslig fordi jeg ikke ønsker barn? 

Og hvem bestemte hva man skal være i en viss alder? 
En ting jeg har lagt merke til er at barn født sendt på året oftere har diagnoser enn de først i. Jeg (oktober), venninna mi (nov), en gutt i klassen med store atferdsvansker og adhd (des) og enda en med samme greia også sist på året. 
Utenom klassen er det flere særlig november og desemberbarn som har hatt store problemer i livene sine, med egen oppførsel. Kan det skyldes at det blir for stort sprik mellom månedene? Des er tross alt nesten 1 år bak januar, og barn utvikler seg fort, så årene merkes også fort. 
Nå ble dette langt og sikkert litt avsporing, menmen..

Endret 26. oktober 2023 av UtakknemligDiva