Du som går i terapi på DPS?

[Fionys]

Jeg tror jeg gikk i ca. 6 år.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (11 timer siden):

Jeg fikk en henvisning av min fastlege etter en MADRS-test. Fikk innkalling av DPSen etter to dager. Hadde fått time innen tre uker. 

Fikk antipsykotika samt beroligende som akutt-medikamenter (disse må jeg ærlig talt si at jeg ikke tok så mye av), fikk antidepressiva som skulle ta noen uker på å fungere. Depresjonen er veldig under kontroll nå, men har noen merkelige episoder vi skal utrede som ikke er depresjon. Har aldri vært innlagt på DPS, men burde tydeligvis ha vært det under noen episoder jeg hadde i sommer fikk jeg høre. Ligner litt på panikkanfall, men som nevnt fremdeles under utredning. 

På DPSen sier de at den tette oppfølgingen er også for å trygge meg, er jo redd for tilbakefall osv. Føler jeg får veldig god hjelp!

Hadde du psykose siden du fikk antipsykotika? Hva slags rare episoder hadde du og hvordan/hva utreder de for?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[AnonymBruker]

Er dere på «voksenpsykiatrisk poliklinikk» eller på dps helse og arbeid?

Jeg har fått time på voksenpsykiatrisk poliklinikk nå. Har fått tildelt en psykolog. Men de skal også følge opp medisinering- får man en «egen» lege der som gjør det? Og kan de evt gi meg annen behandler enn psykolog dersom nødvendig? Og utreder de alltid etter sn diagnose?

jeg var innlagt en liten stund og legene på posten der mener jeg har depresjon og angst. Men de gjorde jo ikke noen utredning utover min forklaring. 
har begynt på antidepressiva. 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hadde du psykose siden du fikk antipsykotika? Hva slags rare episoder hadde du og hvordan/hva utreder de for?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Var nok ikke reelle psykoser, men de tror at det ble utløst på grunn av uker med ekstremt dårlig søvn i forbindelse med alvorlig depresjon.

Klarte ikke gjøre noe annet enn å ligge i sengen, spiste ikke etc. Angsten følte jeg var altoppslukende, med negativ tankekjør 24/7. Kjente ikke igjen meg selv eller omverdenen, alt virket så merkelig. Var helt frakoblet, både fysisk og psykisk. Kroppen ville ikke mer. 

Disse episodene skal jeg bli utredet for, litt fordi jeg har en tante som er schizofren. De mente tydelig at dette ikke var schizofrene-episoder, og at jeg ikke trengte å være redd for det. Men blir grundig utredet for å finne årsak for å finne riktig behandling. Litt for å gjøre meg trygg også.

Antipsykotika skulle jeg ta i små doser for søvn. Da virker de ikke som antipsykotika, men roer ned hjerneaktiviteten. Men det var ikke noe for meg, så da tar jeg innsovningstabletter isteden. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (7 minutter siden):

Var nok ikke reelle psykoser, men de tror at det ble utløst på grunn av uker med ekstremt dårlig søvn i forbindelse med alvorlig depresjon.

Klarte ikke gjøre noe annet enn å ligge i sengen, spiste ikke etc. Angsten følte jeg var altoppslukende, med negativ tankekjør 24/7. Kjente ikke igjen meg selv eller omverdenen, alt virket så merkelig. Var helt frakoblet, både fysisk og psykisk. Kroppen ville ikke mer. 

Disse episodene skal jeg bli utredet for, litt fordi jeg har en tante som er schizofren. De mente tydelig at dette ikke var schizofrene-episoder, og at jeg ikke trengte å være redd for det. Men blir grundig utredet for å finne årsak for å finne riktig behandling. Litt for å gjøre meg trygg også.

Antipsykotika skulle jeg ta i små doser for søvn. Da virker de ikke som antipsykotika, men roer ned hjerneaktiviteten. Men det var ikke noe for meg, så da tar jeg innsovningstabletter isteden. 

Takk for svar. Skummelt, jeg har hatt noe ganske lignende! Og har det delvis fortsatt, har roa meg mye ned men føler meg ikke som meg selv. Vært innlagt en liten periode og de er veldig klare på at jeg ikke er psykotisk eller noe slikt og kaller det depresjon og angst. Satt meg på antidepressiva som jeg tror hjelper litt, men får fortatt opplevelser av å ikke være meg på en eller annen måte men de sier dette er typiske angst og depresjon symptomer. Jeg syns det er vanskelig å skjønne. 
Har du blitt kvitt disse episodene som du kaller det? Hvordan utreder de? Mener de det kan være noe annen lidelse da? 
Virker det som de har vært bort lignende mtp angst og eller depresjon?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. Skummelt, jeg har hatt noe ganske lignende! Og har det delvis fortsatt, har roa meg mye ned men føler meg ikke som meg selv. Vært innlagt en liten periode og de er veldig klare på at jeg ikke er psykotisk eller noe slikt og kaller det depresjon og angst. Satt meg på antidepressiva som jeg tror hjelper litt, men får fortatt opplevelser av å ikke være meg på en eller annen måte men de sier dette er typiske angst og depresjon symptomer. Jeg syns det er vanskelig å skjønne. 
Har du blitt kvitt disse episodene som du kaller det? Hvordan utreder de? Mener de det kan være noe annen lidelse da? 
Virker det som de har vært bort lignende mtp angst og eller depresjon?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Jeg tenker at for oss så oppleves dette veldig skremmende og skummelt. Fikk forklaring på at ved alvorlig depresjon og angst så er man så ofte fanget i sitt eget hodet at verden utenfor kan til tider virke fremmed. Er ikke noe farlig, og at det med riktig behandling og medikamenter kommer til å bli mye bedre. Dette har de erfaring med. Det viktigste er at man blir riktig screenet for å få riktig behandling. Depresjon vs bipolar osv. for eksempel krever litt ulik medisinering. 

Utredningen for meg var først tester hos fastlege, og så hos DPS med psykiater og hennes team.

Jeg har disse episodene fremdeles, men det går lenger og lenger for hver gang mellom de. Og varigheten er også mye kortere. Så jeg ser jo at det går veldig fremover! Har derfor tillit til min DPS. 

Grunnen til oppfølging er jo også justering på medikamenter, dose, andre tester som bør tas osv. Jeg har troen på at den hjelpen jeg får nå har mye å si for min fremtid, med egeninnsats så tror jeg at det går riktig veien. 

Men det var virkelig skremmende i starten da det var på sitt verste.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at for oss så oppleves dette veldig skremmende og skummelt. Fikk forklaring på at ved alvorlig depresjon og angst så er man så ofte fanget i sitt eget hodet at verden utenfor kan til tider virke fremmed. Er ikke noe farlig, og at det med riktig behandling og medikamenter kommer til å bli mye bedre. Dette har de erfaring med. Det viktigste er at man blir riktig screenet for å få riktig behandling. Depresjon vs bipolar osv. for eksempel krever litt ulik medisinering. 

Utredningen for meg var først tester hos fastlege, og så hos DPS med psykiater og hennes team.

Jeg har disse episodene fremdeles, men det går lenger og lenger for hver gang mellom de. Og varigheten er også mye kortere. Så jeg ser jo at det går veldig fremover! Har derfor tillit til min DPS. 

Grunnen til oppfølging er jo også justering på medikamenter, dose, andre tester som bør tas osv. Jeg har troen på at den hjelpen jeg får nå har mye å si for min fremtid, med egeninnsats så tror jeg at det går riktig veien. 

Men det var virkelig skremmende i starten da det var på sitt verste.

Ja det gir jo mening. Slik det er nå for meg så er denne opplevelsen så sterk at jeg føler jeg får angst og depressive tanker av opplevelsen mer enn at opplevelsen kommer av angst/depresjon. På en måte. Og da syns jeg det er vanskelig å godta at det er pga angst/depresjon. Og jeg syns også det er vanskelig å jobbe med angst og depresjon når jeg ikke er meg selv med mine følelser tanker og personlighet. Akkurat som at hele meg er borte/forandret. Føler heller ikke jeg er i mitt eget hodet, men er jo ikke koblet på noe annet heller, så er antagelig det, bare at jeg ikke vet hva jeg evt tenker på annet enn hva som skjer med meg. 
 

Hva gjorde at du ble bedre? Medisin? 
 

jeg har bare fått time hos psykolog på dps, men håper likevel jeg får en slags utredning, opplever ikke at bare å snakke om det hjelper- fordi grunnen til at jeg sliter er jo tilstanden i seg selv.

 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja det gir jo mening. Slik det er nå for meg så er denne opplevelsen så sterk at jeg føler jeg får angst og depressive tanker av opplevelsen mer enn at opplevelsen kommer av angst/depresjon. På en måte. Og da syns jeg det er vanskelig å godta at det er pga angst/depresjon. Og jeg syns også det er vanskelig å jobbe med angst og depresjon når jeg ikke er meg selv med mine følelser tanker og personlighet. Akkurat som at hele meg er borte/forandret. Føler heller ikke jeg er i mitt eget hodet, men er jo ikke koblet på noe annet heller, så er antagelig det, bare at jeg ikke vet hva jeg evt tenker på annet enn hva som skjer med meg. 
 

Hva gjorde at du ble bedre? Medisin? 
 

jeg har bare fått time hos psykolog på dps, men håper likevel jeg får en slags utredning, opplever ikke at bare å snakke om det hjelper- fordi grunnen til at jeg sliter er jo tilstanden i seg selv.

 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Det som kan hende, er at når det fysiske og psykiske (kroppen) er paralysert på denne måten så hjelper kun samtaleterapi veldig lite. Da må man gjerne medisineres til man er på bena. Jeg fikk da AD samt beroligende som jeg kunne ta de første ukene fordi det gjerne blir litt verre før det blir bedre. Hadde beroligende i bakhånd for å ikke angste enda mer, hvis du skjønner. Men siden jeg fikk så god forklaring på det hele så stod jeg i det heller enn å ta beroligende. Kanskje tanken på at jeg hadde de ga en effekt også, slik at jeg kunne mobilisere mer energi. Min arbeidsgiver var også veldig tålmodig med meg, og er det fremdeles - så slapp å være sykmeldt så lenge.

Nå har jeg gått på medisiner siden medio august og ser jo en klar forbedring. Har siden da hatt to episoder. Den ene mye kortere enn den første. Når man har kommet seg ut av den ‘paralysen’ så kan man jo gjøre aktiviteter som gjør en friskere. Så går det fremover, og noen ganger bakover. Det er derfor det er fint å ha den DPS timen en gang i uken. Man har da et holdepunkt hvis man har dårlig dager igjen. Jeg snakker bevisst ikke med psykolog, men med psykiater. Hadde mine grunner, som ble godt mottatt på DPSen. Blant annet har jeg prøvd samtaleterapi av ulike former i mange år med psykolog uten bedring, og at jeg trenger mer kompetanse. Psykiatere kan faktisk hjernens anatomi, og jobber ikke så mye med fluffy ideer. Mye mer konkrete og pragmatiske. Det passer meg bedre!

Psykologtimer passer kanskje bedre for mildere former av de tilstandene vi snakker om er min erfaring. 

Ps. På DPS blir man gjerne utredet av en person, men diskutert i team. Vær veldig tydelig om dine plager og bekymringer, gjerne notere de på forhånd så du husker alt. Gi også et tidsperspektiv på dine plager, og konkret hvorfor du trenger hjelp fra de. Det å kunne stå i jobb eller at man har barn hjelper veldig.

Om du har prøvd behandling før, noter også det. Bare det at man har forsøkt yoga, trening, gåturer, kostholdsendring etc. Alt er til hjelp for dem å vite, og du får raskere kommet videre i utredningsforløpet. 

Håper og tror det ordner seg for deg også!

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Det som kan hende, er at når det fysiske og psykiske (kroppen) er paralysert på denne måten så hjelper kun samtaleterapi veldig lite. Da må man gjerne medisineres til man er på bena. Jeg fikk da AD samt beroligende som jeg kunne ta de første ukene fordi det gjerne blir litt verre før det blir bedre. Hadde beroligende i bakhånd for å ikke angste enda mer, hvis du skjønner. Men siden jeg fikk så god forklaring på det hele så stod jeg i det heller enn å ta beroligende. Kanskje tanken på at jeg hadde de ga en effekt også, slik at jeg kunne mobilisere mer energi. Min arbeidsgiver var også veldig tålmodig med meg, og er det fremdeles - så slapp å være sykmeldt så lenge.

Nå har jeg gått på medisiner siden medio august og ser jo en klar forbedring. Har siden da hatt to episoder. Den ene mye kortere enn den første. Når man har kommet seg ut av den ‘paralysen’ så kan man jo gjøre aktiviteter som gjør en friskere. Så går det fremover, og noen ganger bakover. Det er derfor det er fint å ha den DPS timen en gang i uken. Man har da et holdepunkt hvis man har dårlig dager igjen. Jeg snakker bevisst ikke med psykolog, men med psykiater. Hadde mine grunner, som ble godt mottatt på DPSen. Blant annet har jeg prøvd samtaleterapi av ulike former i mange år med psykolog uten bedring, og at jeg trenger mer kompetanse. Psykiatere kan faktisk hjernens anatomi, og jobber ikke så mye med fluffy ideer. Mye mer konkrete og pragmatiske. Det passer meg bedre!

Psykologtimer passer kanskje bedre for mildere former av de tilstandene vi snakker om er min erfaring. 

Ps. På DPS blir man gjerne utredet av en person, men diskutert i team. Vær veldig tydelig om dine plager og bekymringer, gjerne notere de på forhånd så du husker alt. Gi også et tidsperspektiv på dine plager, og konkret hvorfor du trenger hjelp fra de. Det å kunne stå i jobb eller at man har barn hjelper veldig.

Om du har prøvd behandling før, noter også det. Bare det at man har forsøkt yoga, trening, gåturer, kostholdsendring etc. Alt er til hjelp for dem å vite, og du får raskere kommet videre i utredningsforløpet. 

Håper og tror det ordner seg for deg også!

Jeg har ikke vært sånn her før da, har trodd jeg har hatt noe som kanskje kunne vært litt angst eller depresjonslignende, men nei- tydeligvis ikke. Det er bare den ekstremt intense følelsen/opplevelsen av å ikke være meg selv- identitet og personlighet og følelser og alt, gardina går helt ned, og den opplevelsen er så fysisk. Har ikke noe kapasitet heller eller klarer å tenke klart eller forholde meg til noe eller noen. 
var innlagt littegrann pga jeg klarte ikke mer og de starta anti depressiva- tatt den et par uker. Er kanskje litt bedre, men den følelsen av ikke meg er så sterk at den hindrer meg i å fungere. Og jeg klarer ikke som deg å forstå at dette er angst/depresjon.  
Har fått psykolog på dps sim jeg skal starte hos, men skeptisk. Da psykologer kommer med de «tipsene» jeg allerede har prøvd og derfor trenger jeg hjelp til noe annet. Fåe håpe medisinen hjelper. Hjalp den deg til å bli deg selv sånn at du kan jobbe med andre ting?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Det som kan hende, er at når det fysiske og psykiske (kroppen) er paralysert på denne måten så hjelper kun samtaleterapi veldig lite. Da må man gjerne medisineres til man er på bena. Jeg fikk da AD samt beroligende som jeg kunne ta de første ukene fordi det gjerne blir litt verre før det blir bedre. Hadde beroligende i bakhånd for å ikke angste enda mer, hvis du skjønner. Men siden jeg fikk så god forklaring på det hele så stod jeg i det heller enn å ta beroligende. Kanskje tanken på at jeg hadde de ga en effekt også, slik at jeg kunne mobilisere mer energi. Min arbeidsgiver var også veldig tålmodig med meg, og er det fremdeles - så slapp å være sykmeldt så lenge.

Nå har jeg gått på medisiner siden medio august og ser jo en klar forbedring. Har siden da hatt to episoder. Den ene mye kortere enn den første. Når man har kommet seg ut av den ‘paralysen’ så kan man jo gjøre aktiviteter som gjør en friskere. Så går det fremover, og noen ganger bakover. Det er derfor det er fint å ha den DPS timen en gang i uken. Man har da et holdepunkt hvis man har dårlig dager igjen. Jeg snakker bevisst ikke med psykolog, men med psykiater. Hadde mine grunner, som ble godt mottatt på DPSen. Blant annet har jeg prøvd samtaleterapi av ulike former i mange år med psykolog uten bedring, og at jeg trenger mer kompetanse. Psykiatere kan faktisk hjernens anatomi, og jobber ikke så mye med fluffy ideer. Mye mer konkrete og pragmatiske. Det passer meg bedre!

Psykologtimer passer kanskje bedre for mildere former av de tilstandene vi snakker om er min erfaring. 

Ps. På DPS blir man gjerne utredet av en person, men diskutert i team. Vær veldig tydelig om dine plager og bekymringer, gjerne notere de på forhånd så du husker alt. Gi også et tidsperspektiv på dine plager, og konkret hvorfor du trenger hjelp fra de. Det å kunne stå i jobb eller at man har barn hjelper veldig.

Om du har prøvd behandling før, noter også det. Bare det at man har forsøkt yoga, trening, gåturer, kostholdsendring etc. Alt er til hjelp for dem å vite, og du får raskere kommet videre i utredningsforløpet. 

Håper og tror det ordner seg for deg også!

Og hva slags behandling får du av psykiater da, som ikke er samtaleterapi?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Det som kan hende, er at når det fysiske og psykiske (kroppen) er paralysert på denne måten så hjelper kun samtaleterapi veldig lite. Da må man gjerne medisineres til man er på bena. Jeg fikk da AD samt beroligende som jeg kunne ta de første ukene fordi det gjerne blir litt verre før det blir bedre. Hadde beroligende i bakhånd for å ikke angste enda mer, hvis du skjønner. Men siden jeg fikk så god forklaring på det hele så stod jeg i det heller enn å ta beroligende. Kanskje tanken på at jeg hadde de ga en effekt også, slik at jeg kunne mobilisere mer energi. Min arbeidsgiver var også veldig tålmodig med meg, og er det fremdeles - så slapp å være sykmeldt så lenge.

Nå har jeg gått på medisiner siden medio august og ser jo en klar forbedring. Har siden da hatt to episoder. Den ene mye kortere enn den første. Når man har kommet seg ut av den ‘paralysen’ så kan man jo gjøre aktiviteter som gjør en friskere. Så går det fremover, og noen ganger bakover. Det er derfor det er fint å ha den DPS timen en gang i uken. Man har da et holdepunkt hvis man har dårlig dager igjen. Jeg snakker bevisst ikke med psykolog, men med psykiater. Hadde mine grunner, som ble godt mottatt på DPSen. Blant annet har jeg prøvd samtaleterapi av ulike former i mange år med psykolog uten bedring, og at jeg trenger mer kompetanse. Psykiatere kan faktisk hjernens anatomi, og jobber ikke så mye med fluffy ideer. Mye mer konkrete og pragmatiske. Det passer meg bedre!

Psykologtimer passer kanskje bedre for mildere former av de tilstandene vi snakker om er min erfaring. 

Ps. På DPS blir man gjerne utredet av en person, men diskutert i team. Vær veldig tydelig om dine plager og bekymringer, gjerne notere de på forhånd så du husker alt. Gi også et tidsperspektiv på dine plager, og konkret hvorfor du trenger hjelp fra de. Det å kunne stå i jobb eller at man har barn hjelper veldig.

Om du har prøvd behandling før, noter også det. Bare det at man har forsøkt yoga, trening, gåturer, kostholdsendring etc. Alt er til hjelp for dem å vite, og du får raskere kommet videre i utredningsforløpet. 

Håper og tror det ordner seg for deg også!

Og hva er det de kan utrede meg for? Depresjon og angst liksom? (Legene på sykehuset sa det var det men de utreda jo ikke). 
beklager, kom på flere spørsmål😜

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke vært sånn her før da, har trodd jeg har hatt noe som kanskje kunne vært litt angst eller depresjonslignende, men nei- tydeligvis ikke. Det er bare den ekstremt intense følelsen/opplevelsen av å ikke være meg selv- identitet og personlighet og følelser og alt, gardina går helt ned, og den opplevelsen er så fysisk. Har ikke noe kapasitet heller eller klarer å tenke klart eller forholde meg til noe eller noen. 
var innlagt littegrann pga jeg klarte ikke mer og de starta anti depressiva- tatt den et par uker. Er kanskje litt bedre, men den følelsen av ikke meg er så sterk at den hindrer meg i å fungere. Og jeg klarer ikke som deg å forstå at dette er angst/depresjon.  
Har fått psykolog på dps sim jeg skal starte hos, men skeptisk. Da psykologer kommer med de «tipsene» jeg allerede har prøvd og derfor trenger jeg hjelp til noe annet. Fåe håpe medisinen hjelper. Hjalp den deg til å bli deg selv sånn at du kan jobbe med andre ting?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Men da må du jo si at det er lite aktuelt for deg å teste ting som ikke har fungert før, fordi du er lite funksjonell nå. 

Ja, hjalp veldig godt som jeg skrev tidligere. Nå har jeg mer overskudd til å ta mer tak. 

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og hva slags behandling får du av psykiater da, som ikke er samtaleterapi?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Du kan nok google forskjellen på psykiater og psykolog, så finner du svaret fort der☺️

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

Du kan nok google forskjellen på psykiater og psykolog, så finner du svaret fort der☺️

Vet forskjell men ikke hvordan man får behandling av en psykiater vs en psykolog. 
og jeg har jo vært tydelig på at samtale ikke fungerer nå, men skjønner ikke hva annet de kan gjøre? Annet enn medisin da selvsagt, som nå prøves.. men de på sykehuset mente poliklinikk var riktig sted.. for frisk for sykehuset..

hvis jeg skal prøve å forklare mer hvordan det kjennes så er det at jeg ikke føler meg «til stede», har ikke noen frakobla oppmerksomhet på en måte, hodet er fullt eller låst uten at det er tanker om noe spesielt på et vis. føler meg Ikke i kontakt med meg selv eller omverden men Låst et eller annet sted i mellom. Og da funker ikke Sanser Følelser Tanker osv som vanlig og jeg føler meg dermed ikke som meg selv.

Skjønner at det kanskje er en slags Angstilstand, men den er så kronisk Uten at jeg føler direkte angst. Men blir jo engstelig panisk desperat og deprimert av å være slik..
men har begynt å klare å konsentrere meg litt om tv og spill og sånn da.. en start kanskje. Men savner å være avslappa og åpen med et fungerende hode.. 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vet forskjell men ikke hvordan man får behandling av en psykiater vs en psykolog. 
og jeg har jo vært tydelig på at samtale ikke fungerer nå, men skjønner ikke hva annet de kan gjøre? Annet enn medisin da selvsagt, som nå prøves.. men de på sykehuset mente poliklinikk var riktig sted.. for frisk for sykehuset..

hvis jeg skal prøve å forklare mer hvordan det kjennes så er det at jeg ikke føler meg «til stede», har ikke noen frakobla oppmerksomhet på en måte, hodet er fullt eller låst uten at det er tanker om noe spesielt på et vis. føler meg Ikke i kontakt med meg selv eller omverden men Låst et eller annet sted i mellom. Og da funker ikke Sanser Følelser Tanker osv som vanlig og jeg føler meg dermed ikke som meg selv.

Skjønner at det kanskje er en slags Angstilstand, men den er så kronisk Uten at jeg føler direkte angst. Men blir jo engstelig panisk desperat og deprimert av å være slik..
men har begynt å klare å konsentrere meg litt om tv og spill og sånn da.. en start kanskje. Men savner å være avslappa og åpen med et fungerende hode.. 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

En psykiater har mye mer kompetanse på medikamenter, samt mye mer erfaring innen moderate og alvorlige tilstander vil jeg si. Disse symptomene må du ta med din behandler.

Største forskjellen jeg merket når det gjelder psykolog vs psykiater, er at en psykolog kan godt surre med samtaleterapi i mange år. En psykiater er mer konkret kort fortalt. Jeg har ikke mer tid å kaste bort, derfor velger jeg bort psykolog.

Nå er vi på medisinering, dosejustering og symptom kontra diagnose. Ikke bare snakk om følelser og fortid med andre ord. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

En psykiater har mye mer kompetanse på medikamenter, samt mye mer erfaring innen moderate og alvorlige tilstander vil jeg si. Disse symptomene må du ta med din behandler.

Største forskjellen jeg merket når det gjelder psykolog vs psykiater, er at en psykolog kan godt surre med samtaleterapi i mange år. En psykiater er mer konkret kort fortalt. Jeg har ikke mer tid å kaste bort, derfor velger jeg bort psykolog.

Nå er vi på medisinering, dosejustering og symptom kontra diagnose. Ikke bare snakk om følelser og fortid med andre ord. 

Høres digg ut. Dette handler ikke om følelser og fortid for meg tror jeg, hvertfall ikke det jeg konkret sliter med nå. Men jeg kan jo ikke «velge» psykiater, får det man får tildelt. Og har fått tildelt en psykolog. Men de skal jo følge ppp medisinering så må jo få kontakt med en lege eller psykiater også..

du kjenner deg ikke igjen i de symptomene? Og vet om det er logisk at kan skyldes angst/depresjon?

Ble du bedre av medisinering eller måtte det behandling på dps til før du ble kvitt de verste symptomene du beskrev lenger opp her?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Høres digg ut. Dette handler ikke om følelser og fortid for meg tror jeg, hvertfall ikke det jeg konkret sliter med nå. Men jeg kan jo ikke «velge» psykiater, får det man får tildelt. Og har fått tildelt en psykolog. Men de skal jo følge ppp medisinering så må jo få kontakt med en lege eller psykiater også..

du kjenner deg ikke igjen i de symptomene? Og vet om det er logisk at kan skyldes angst/depresjon?

Ble du bedre av medisinering eller måtte det behandling på dps til før du ble kvitt de verste symptomene du beskrev lenger opp her?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Jo kjenner meg veldig godt igjen. De symptomene har jeg bare hatt to små episoder av siden medisinoppstart. Det var ille før dette. Men du må ikke henge deg opp i andres tilstand, bare vit at andre har hatt samme opplevelsen og at det er hjelp å få. Kan ta tid, men det løser seg!

Psykolog på DPS drøfter alltid medisinering i team med andre. Noen tilfeller i forløpet må du kanskje snakke med en lege eller psykiater også.

Og de symptomene var depresjonsrelatert, resten er til utredning nå. 

Endret 29. oktober 2023 av Trinity80

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (10 minutter siden):

Jo kjenner meg veldig godt igjen. De symptomene har jeg bare hatt to små episoder av siden medisinoppstart. Det var ille før dette. Men du må ikke henge deg opp i andres tilstand, bare vit at andre har hatt samme opplevelsen og at det er hjelp å få. Kan ta tid, men det løser seg!

Psykolog på DPS drøfter alltid medisinering i team med andre. Noen tilfeller i forløpet må du kanskje snakke med en lege eller psykiater også.

Og de symptomene var depresjonsrelatert, resten er til utredning nå. 

Takk😊nei vet, men søker litt bekreftelse på om andre har opplevd lignende, for jeg finner ikke så mye info om at det er vanlig.  Da får jeg krysse fingra for at anti depreossivaen hjelper, er noe bedre syns jeg, men blir utålmodig, har tatt i  to uker.. men bedringen kommer kanskje gradvis..?
Hvilke symptomer er det du utredes for da? Vil du dele det? Men det kunne vel også være depresjon eller angst relatert hvis jeg forstod deg rett? 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Jo kjenner meg veldig godt igjen. De symptomene har jeg bare hatt to små episoder av siden medisinoppstart. Det var ille før dette. Men du må ikke henge deg opp i andres tilstand, bare vit at andre har hatt samme opplevelsen og at det er hjelp å få. Kan ta tid, men det løser seg!

Psykolog på DPS drøfter alltid medisinering i team med andre. Noen tilfeller i forløpet må du kanskje snakke med en lege eller psykiater også.

Og de symptomene var depresjonsrelatert, resten er til utredning nå. 

Trodde foresten antidepressiva skulle hjelpe på humøret, men er mer disse symptomene nevnt her jeg trenger å bli kvitt- hvorfor hjelper det på slikt?

Anonymkode: 6ab9a...3b9

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk😊nei vet, men søker litt bekreftelse på om andre har opplevd lignende, for jeg finner ikke så mye info om at det er vanlig.  Da får jeg krysse fingra for at anti depreossivaen hjelper, er noe bedre syns jeg, men blir utålmodig, har tatt i  to uker.. men bedringen kommer kanskje gradvis..?
Hvilke symptomer er det du utredes for da? Vil du dele det? Men det kunne vel også være depresjon eller angst relatert hvis jeg forstod deg rett? 

Anonymkode: 6ab9a...3b9

Har delt alt dette her i forum før. Antidepressiva tar noen uker å fungere, opptil 8 uker.