Grensen for akseptabel relasjon med pasient?

[AnonymBruker]

..hvor går grensen for hva som er akseptabelt ift å omgå en pasient fra et helsepersonells side? Det jeg forteller om nå er ikke om min direkte behandler, men et personal i behandlingsteamet på poliklinikken min. Vi fikk en veldig fin tone og kom godt overens i starten, generelt bare hyggelig. Etterhvert begynte personen å besøke meg på kvelder og i helger de gangene jeg var innlagt. Jeg tenkte ikke så langt egentlig før noen på døgn begynte å reagere litt på dette (dette var jo også deres kollega som de kjente til). Personen har fått ta med meg ut av avdelingen mens jeg har vært i så dyp psykose at jeg ikke husker det engang. De på avdelingen spurte meg ut litt forsiktig, men det hadde jo ikke skjedd noe ubehagelig sånn sett. Personen har også kontaktet meg med privatnummeret sitt etter arbeidstid og kjørte meg en gang hjem i privatbilen sin. Etterhvert har jeg fått vite veldig mye privat om personen, jeg vet om diagnoser og rusproblematikk blant annet. Personen snakket også ganske stygt om min psykiater fordi de hadde noen uenigheter rundt min behandling. Også var det en annen psykiater jeg hadde mye med å gjøre som personen viste interesse for og brukte meg for å komme nær på. Kom litt grove vitser på den fronten. Jeg har fått klemmer (og andre, ikke-seksuelle, fysiske tilnærminger, jeg sliter dog veldig med å bli tatt på) og gaver, aldri bedt om noen av delene. Jeg snakket på et tidspunkt med min egen behandler om det fordi jeg begynte å finne det litt ubehagelig og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Min behandler sa jeg måtte ordne opp i dette på egenhånd, da hen ikke kunne legge seg opp i det, og forøvrig ikke hadde vært tilstede og kunne ikke tolke situasjonen. Jeg la dog ikke ut alle detaljene annet enn at hen hadde besøkt meg på avdelingen flere ganger og at folk hadde reagert. Jeg har blitt utsatt for ting i min barndom som er noe av problematikken min og som jeg jobber med, men fortsatt gjør det vanskelig for meg å gå til en person på alder med mine foreldre (jeg er 27) og si jeg synes det hen gjør nå føles ubehagelig. Spesielt også fordi dette er i en behandlingssituasjon og jeg er redd det skal få negative konsekvenser for meg om jeg tråkker feil. Jeg har også fått beskjed av denne personen om å ikke fortelle andre om det hen har fortalt meg om sitt privatliv da hen er redd for jobb. Er grensen overtrådt? Hvem kan jeg evt henvende meg til ang dette? Hvordan kan jeg si det på en best mulig måte? Personen er veldig snill og jeg ønsker ikke at hen skal få problemer, men jeg ønsker heller ikke å være i den situasjonen. Kanskje er det bare jeg som overtenker situasjonen og at hen ikke har trådt over en grense?

Anonymkode: 9beb9...f0a

[Eva Sofie]

Dette høres overhodet ikke riktig ut - og som du sier, andre personell, har også reagert.

 

Det er ikke du som skal føle på noen skam eller føle behov for å beskytte noen for noe her. Siden terapeuten din skyver ansvaret sitt fra seg, synes jeg du bør løfte dette opp på et høyere nivå. Denne helsepersonellet høres kanskje ikke ut til å være best skikket til å ta seg av psykisk syke mennesker. Helsepersonell har tydelige etiske retningslinjer som profesjon og i lovverket som helsepersonell.

 

Det beste hadde vært om du klarer å si ifra til noen som står over behandleren din, om han jobber der fremdeles.

 

Jeg vet at det er utrolig vanskeligere å gjøre noe med det når en står med beina plantet oppi salaten selv. Mulig du kan få noe støtte og hjelp til å sortere tanker og hva en bør/ikke bør ved ringe Pasientombudet i fylket ditt for å få erfaringsbaserte råd?

 

Uten sammenligning for øvrig, kom jeg selv utfor en assistentpleier som oppførte seg mildt sagt som han ikke burde under en innleggelse. Det typiske er at vi først klandrer oss selv, inntil vi får hjelp til å se at ansvaret til oppførselen fullt og helt ligger hos den andre. Jeg fikk først hjelp til å se det 7-8 år senere.

[AnonymBruker]

Takk, nyttige råd! Jeg har vurdert å snakke med psykiateren min, ikke at hen er direkte over psykologen, men det er i hvert fall en annen person med andre perspektiv. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, jeg vil ikke tråkke feil. Lur idé å ringe Pasientombudet - kan man snakke med dem uten å fortelle hvem personen er?

Anonymkode: 9beb9...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

..hvor går grensen for hva som er akseptabelt ift å omgå en pasient fra et helsepersonells side? Det jeg forteller om nå er ikke om min direkte behandler, men et personal i behandlingsteamet på poliklinikken min. Vi fikk en veldig fin tone og kom godt overens i starten, generelt bare hyggelig. Etterhvert begynte personen å besøke meg på kvelder og i helger de gangene jeg var innlagt. Jeg tenkte ikke så langt egentlig før noen på døgn begynte å reagere litt på dette (dette var jo også deres kollega som de kjente til). Personen har fått ta med meg ut av avdelingen mens jeg har vært i så dyp psykose at jeg ikke husker det engang. De på avdelingen spurte meg ut litt forsiktig, men det hadde jo ikke skjedd noe ubehagelig sånn sett. Personen har også kontaktet meg med privatnummeret sitt etter arbeidstid og kjørte meg en gang hjem i privatbilen sin. Etterhvert har jeg fått vite veldig mye privat om personen, jeg vet om diagnoser og rusproblematikk blant annet. Personen snakket også ganske stygt om min psykiater fordi de hadde noen uenigheter rundt min behandling. Også var det en annen psykiater jeg hadde mye med å gjøre som personen viste interesse for og brukte meg for å komme nær på. Kom litt grove vitser på den fronten. Jeg har fått klemmer (og andre, ikke-seksuelle, fysiske tilnærminger, jeg sliter dog veldig med å bli tatt på) og gaver, aldri bedt om noen av delene. Jeg snakket på et tidspunkt med min egen behandler om det fordi jeg begynte å finne det litt ubehagelig og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Min behandler sa jeg måtte ordne opp i dette på egenhånd, da hen ikke kunne legge seg opp i det, og forøvrig ikke hadde vært tilstede og kunne ikke tolke situasjonen. Jeg la dog ikke ut alle detaljene annet enn at hen hadde besøkt meg på avdelingen flere ganger og at folk hadde reagert. Jeg har blitt utsatt for ting i min barndom som er noe av problematikken min og som jeg jobber med, men fortsatt gjør det vanskelig for meg å gå til en person på alder med mine foreldre (jeg er 27) og si jeg synes det hen gjør nå føles ubehagelig. Spesielt også fordi dette er i en behandlingssituasjon og jeg er redd det skal få negative konsekvenser for meg om jeg tråkker feil. Jeg har også fått beskjed av denne personen om å ikke fortelle andre om det hen har fortalt meg om sitt privatliv da hen er redd for jobb. Er grensen overtrådt? Hvem kan jeg evt henvende meg til ang dette? Hvordan kan jeg si det på en best mulig måte? Personen er veldig snill og jeg ønsker ikke at hen skal få problemer, men jeg ønsker heller ikke å være i den situasjonen. Kanskje er det bare jeg som overtenker situasjonen og at hen ikke har trådt over en grense?

Anonymkode: 9beb9...f0a

Du skal samle det du har av skriftlig bevis og sende klage. Folk som dette finner seg nye ofre ganske raskt.

Dette er selvfølgelig ikke greit og det regner jeg med du også ser.

Anonymkode: 1f797...fb9

[AnonymBruker]

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Du skal samle det du har av skriftlig bevis og sende klage. Folk som dette finner seg nye ofre ganske raskt.

Dette er selvfølgelig ikke greit og det regner jeg med du også ser.

Anonymkode: 1f797...fb9

Problemet er at jeg har ikke så mye skriftlige bevis. De «verste» er vel kun enkelte meldinger som kanskje bare virker litt som at man snakker med en god venn. Alt av privatlivets info er fortalt på tomannshånd, og ellers var det mest telefonsamtaler og ikke meldinger.

Anonymkode: 9beb9...f0a

[Kashmir-]

Jeg syns ikke at det kun er den du forteller mest om som gjør feil her. Hn oppfører seg selvfølgelig helt uakseptabelt, og har null forståelse for rollen sin ovenfor deg.

Men hvorfor gjør ikke kollegaene mer her? Nå KAN det være at de har gjort noe, så se da bort fra mitt spørsmål her.

Men behandleren din? Hn burde jo selvfølgelig få klarhet i hva som skjer, og hva du egentlig opplever og vil fortelle! 

Ta det opp med psykiateren din. Vis det du har skrevet her hvis du har vansker med å si alt.

Du er et sted hvir du skal bli friskere. Ikke for å få flere problemer. 

 

[AnonymBruker]

8 minutes ago, Kashmir said:

Jeg syns ikke at det kun er den du forteller mest om som gjør feil her. Hn oppfører seg selvfølgelig helt uakseptabelt, og har null forståelse for rollen sin ovenfor deg.

Men hvorfor gjør ikke kollegaene mer her? Nå KAN det være at de har gjort noe, så se da bort fra mitt spørsmål her.

Men behandleren din? Hn burde jo selvfølgelig få klarhet i hva som skjer, og hva du egentlig opplever og vil fortelle! 

Ta det opp med psykiateren din. Vis det du har skrevet her hvis du har vansker med å si alt.

Du er et sted hvir du skal bli friskere. Ikke for å få flere problemer. 

 

Takk, skal kontakte psykiater til uka. Hva jeg vet så har det ikke blitt gjort noe med personen, annet enn at jeg tror psykiateren hen hadde «interesse for» ikke hadde mye til overs for hen, så psykiateren kan ha gjort noe med sin egen situasjon. Ellers virker det som om de alle er veldig «lovijale» kollegaer og ønsker ikke gjøre noe for å sette det på spill. Jeg har sett samme problemet i den bemannede boligen jeg bodde i. Der hadde jeg ganske god relasjon til alle, men jeg forsto på de fleste andre som bodde der at det ikke nyttet å si ifra om ting var feil eller om det ble problematisk mellom enkelte. De svarte bare at «her har vi et så godt arbeidsmiljø hvor vi alle har samme etikk og verdier», Ingen kunne visst gjøre noe galt eller si ifra til hverandre.

Anonymkode: 9beb9...f0a

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk, skal kontakte psykiater til uka. Hva jeg vet så har det ikke blitt gjort noe med personen, annet enn at jeg tror psykiateren hen hadde «interesse for» ikke hadde mye til overs for hen, så psykiateren kan ha gjort noe med sin egen situasjon. Ellers virker det som om de alle er veldig «lovijale» kollegaer og ønsker ikke gjøre noe for å sette det på spill. Jeg har sett samme problemet i den bemannede boligen jeg bodde i. Der hadde jeg ganske god relasjon til alle, men jeg forsto på de fleste andre som bodde der at det ikke nyttet å si ifra om ting var feil eller om det ble problematisk mellom enkelte. De svarte bare at «her har vi et så godt arbeidsmiljø hvor vi alle har samme etikk og verdier», Ingen kunne visst gjøre noe galt eller si ifra til hverandre.

Anonymkode: 9beb9...f0a

Jeg skjønner at det tydeligvis kan bli et problem å varsle om og å reagere på kolleger. Det er litt skummelt egentlig, og burde absolutt ikke være sånn. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

..hvor går grensen for hva som er akseptabelt ift å omgå en pasient fra et helsepersonells side? Det jeg forteller om nå er ikke om min direkte behandler, men et personal i behandlingsteamet på poliklinikken min. Vi fikk en veldig fin tone og kom godt overens i starten, generelt bare hyggelig. Etterhvert begynte personen å besøke meg på kvelder og i helger de gangene jeg var innlagt. Jeg tenkte ikke så langt egentlig før noen på døgn begynte å reagere litt på dette (dette var jo også deres kollega som de kjente til). Personen har fått ta med meg ut av avdelingen mens jeg har vært i så dyp psykose at jeg ikke husker det engang. De på avdelingen spurte meg ut litt forsiktig, men det hadde jo ikke skjedd noe ubehagelig sånn sett. Personen har også kontaktet meg med privatnummeret sitt etter arbeidstid og kjørte meg en gang hjem i privatbilen sin. Etterhvert har jeg fått vite veldig mye privat om personen, jeg vet om diagnoser og rusproblematikk blant annet. Personen snakket også ganske stygt om min psykiater fordi de hadde noen uenigheter rundt min behandling. Også var det en annen psykiater jeg hadde mye med å gjøre som personen viste interesse for og brukte meg for å komme nær på. Kom litt grove vitser på den fronten. Jeg har fått klemmer (og andre, ikke-seksuelle, fysiske tilnærminger, jeg sliter dog veldig med å bli tatt på) og gaver, aldri bedt om noen av delene. Jeg snakket på et tidspunkt med min egen behandler om det fordi jeg begynte å finne det litt ubehagelig og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Min behandler sa jeg måtte ordne opp i dette på egenhånd, da hen ikke kunne legge seg opp i det, og forøvrig ikke hadde vært tilstede og kunne ikke tolke situasjonen. Jeg la dog ikke ut alle detaljene annet enn at hen hadde besøkt meg på avdelingen flere ganger og at folk hadde reagert. Jeg har blitt utsatt for ting i min barndom som er noe av problematikken min og som jeg jobber med, men fortsatt gjør det vanskelig for meg å gå til en person på alder med mine foreldre (jeg er 27) og si jeg synes det hen gjør nå føles ubehagelig. Spesielt også fordi dette er i en behandlingssituasjon og jeg er redd det skal få negative konsekvenser for meg om jeg tråkker feil. Jeg har også fått beskjed av denne personen om å ikke fortelle andre om det hen har fortalt meg om sitt privatliv da hen er redd for jobb. Er grensen overtrådt? Hvem kan jeg evt henvende meg til ang dette? Hvordan kan jeg si det på en best mulig måte? Personen er veldig snill og jeg ønsker ikke at hen skal få problemer, men jeg ønsker heller ikke å være i den situasjonen. Kanskje er det bare jeg som overtenker situasjonen og at hen ikke har trådt over en grense?

Anonymkode: 9beb9...f0a

Det enkleste er bare å si til vedkommende at du tenker det er best at dere ikke lenger har kontakt, både av hensyn til deg og til vedkommende selv. 

[AnonymBruker]

2 minutes ago, frosken said:

Det enkleste er bare å si til vedkommende at du tenker det er best at dere ikke lenger har kontakt, både av hensyn til deg og til vedkommende selv. 

Jeg tror ikke jeg kan nekte kontakt med personen uten videre. Det er en del av behandlingen min. Det ville gått utover tilbudet jeg får.

Anonymkode: 9beb9...f0a

[frosken]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror ikke jeg kan nekte kontakt med personen uten videre. Det er en del av behandlingen min. Det ville gått utover tilbudet jeg får.

Anonymkode: 9beb9...f0a

Ok, da misforsto jeg - trodde vedkommende tok privat kontakt med deg også utenom behandling. I så fall er vel hovedproblemet at vedkommende betror deg detaljer om sitt privatliv? 

[AnonymBruker]

1 minute ago, frosken said:

Ok, da misforsto jeg - trodde vedkommende tok privat kontakt med deg også utenom behandling. I så fall er vel hovedproblemet at vedkommende betror deg detaljer om sitt privatliv? 

Ja, den private kontakten er noe annet, den kan jeg jo snakke med personen om, men det er her jeg er engstelig for å trå feil. Jeg er redd for reaksjon og konsekvens og hvor ubehagelig behandlingen videre kommer til å bli når jeg fortsatt er tvunget til å møte personen.

Anonymkode: 9beb9...f0a

[frosken]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja, den private kontakten er noe annet, den kan jeg jo snakke med personen om, men det er her jeg er engstelig for å trå feil. Jeg er redd for reaksjon og konsekvens og hvor ubehagelig behandlingen videre kommer til å bli når jeg fortsatt er tvunget til å møte personen.

Anonymkode: 9beb9...f0a

Hvis vedkommende jobber i et team, så kan du sannsynligvis få en ny kontaktperson. Det skal ikke gå ut over deg at du har fått en behandler med dårlig rolleforståelse. 

Slike vanskelige saker bør helst tas opp med en overordnet, dvs. leder for teamet. Hvis du nå er innlagt, så kan du ta det opp med avdelingsleder. Hvis du synes det er vanskelig å ta kontakt direkte, så kan du snakke med din kontaktperson og be vedkommende om å ta det videre til ledelsen. 

[Fru2020]

Når du synes det er ubehagelig er det feil og du bør si fra til vedkommende eller en annen på teamet ditt.

Men jeg hadde et lignende forhold til de to på teamet mitt som jeg hadde lengst. Jeg var innlagt store deler av tiden i fem år så vi fikk tett kontakt. Jeg vet veldig mye om deres privatliv, kjenner til psykiske sykdommer de har hatt. De ringte meg når jeg ikke var innlagt. Har også kjørt i han ene som private bil. Vi har gitt gaver til hverandre.

Jeg synes det er helt greit. Det var naturlig at det vokste frem en nær relasjon så mye tid som vi tilbrakte sammen. Fokus var hele tiden mest på meg og mine utfordringer, men deres historie ble en naturlig del av samtalene.

Jeg lurte litt på hvordan det skulle bli når jeg ikke trengte innleggelser mer. Tenkte jeg kom til å savne dem. Men det har gått helt fint. Jeg tenker av og til på dem med glede og lurer på hvordan det går med dem.

[frosken]

Mye av det du forteller om i hovedinnlegget, tenker jeg er ok - så lenge det er ok for deg. Det er f.eks. ikke uvanlig at FACT følger opp folk også mens de er innlagt, dvs. at samtalene ikke stopper under innleggelsen. Det som imidlertid helt klart  ikke er greit er følgende: 

"Jeg har også fått beskjed av denne personen om å ikke fortelle andre om det hen har fortalt meg om sitt privatliv da hen er redd for jobb."

[kupton]

Tillegg til @frosken: Det er heller ikke greit når det virker som at det er mer og nærere enn det du synes er greit.

[AnonymBruker]

Personen virker veldig uprofesjonell. En ting er å ha god kjemi og være villig til å gi av seg selv i møte med pasienter, men å fortelle om egne problemer virker veldig malplassert. Om dere har så god kontakt at et vennskap kunne utviklet seg etter endt behandling så er det noe annet. Nå blir det bare feil. Jeg følger opp en person med psykiske lidelser, har psykisk uhelse selv, men hos hen er jeg på jobb når jeg er på jobb. Vi har god kjemi og kan snakke om det meste, men samtalen er aldri aldri vinklet dithen at mine psykiske utfordringer blir tema. Hen er sikkert kapabel, men skal få slippe å bli min rådgiver altså. 

Anonymkode: f00d3...d2f

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Personen virker veldig uprofesjonell. En ting er å ha god kjemi og være villig til å gi av seg selv i møte med pasienter, men å fortelle om egne problemer virker veldig malplassert. Om dere har så god kontakt at et vennskap kunne utviklet seg etter endt behandling så er det noe annet. Nå blir det bare feil. Jeg følger opp en person med psykiske lidelser, har psykisk uhelse selv, men hos hen er jeg på jobb når jeg er på jobb. Vi har god kjemi og kan snakke om det meste, men samtalen er aldri aldri vinklet dithen at mine psykiske utfordringer blir tema. Hen er sikkert kapabel, men skal få slippe å bli min rådgiver altså. 

Anonymkode: f00d3...d2f

Ja, hadde liksom tålt det om det bare hadde vært noe som «jeg har en psykisk lidelse så jeg har litt egenerfaring, og det er kjent for de andre», men nå vet jeg om alt av hans problematikk og relasjoner, og attpåtil fått beskjed om å ikke fortelle det pga jobben hans.

Anonymkode: 9beb9...f0a

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2023 den 10.39):

Takk, nyttige råd! Jeg har vurdert å snakke med psykiateren min, ikke at hen er direkte over psykologen, men det er i hvert fall en annen person med andre perspektiv. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, jeg vil ikke tråkke feil. Lur idé å ringe Pasientombudet - kan man snakke med dem uten å fortelle hvem personen er?

Anonymkode: 9beb9...f0a

Dette må være vanskelig og jeg tenker at det trekker også mye fokuset bort fra hva behandlingen din skal handle om. Min erfaring, når jeg har fått vite for mye om egen behandler, er at jeg automatisk tar hensyn til behandlerens følelser og tanker fremfor å sette egne behov i behandlingen først. Det blir helt feil - og derfor skal vi ikke vite så mye om terapeuten. Med andre ord kan det være at du ikke får det utbyttet det er ment at du skal når du vet så mye om en i teamet ditt. Enda verre er bedt om å holde det hemmelig...

NHIs informasjon om Pasient og Brukerombud

Her er en lenke med informasjon og videre lenker. Du kan være helt anonym ved din kontakt til Pasientombudet, og mange tar kontakt nettopp med spørsmål for å få avklart hva gjør jeg videre og hvem kontakter jeg videre?

Om denne personen er i et team rundt deg, kan du vurdere å ta utskrift av det du har skrevet her, og levere til den som er leder av/over teamet.

Det raskeste og enkleste, er trolig å begrense den private kontakten med den personen, som @frosken er inne på, men samtidig vil det være vanskelig om f.eks. det å sette grenser for seg selv er en del av problematikken som en går i behandling for.

Har du noen venner/familie som kan gi deg støtte i denne saken?

Sender deg en virtuell styrkeklem om du vil ha...