MÅ man få en diagnose når man er på dps?

[kupton]

Hva med denne?

https://www.psynett.no/psykisk-helse/tilpasningsforstyrrelse/

[AnonymBruker]

kupton skrev (9 minutter siden):

Hva med denne?

https://www.psynett.no/psykisk-helse/tilpasningsforstyrrelse/

Har faktisk fått den «diagnosen» av en midlertidig psykolog jeg var litt hos i påvente av dps! Så kanskje det faktisk er det…fortsatt..’selv om jeg 
Føler jeg har blitt verre, og har nå fått det ganske kraftig med angst og depressive symptomer og sliter med å komme meg ut av det nettopp pga tilstanden i seg selv.. på en måte.

Kjenner meg lite igjen i andre spesifikke lidelser/diagnoser, men mange symptomer fra her og der og det er samtidig invalidiserende og ekstremt på et vis.. 

hvordan behandles slik diagnose da? 

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

kupton skrev (14 minutter siden):

Hva med denne?

https://www.psynett.no/psykisk-helse/tilpasningsforstyrrelse/

Går over når situasjonen normaliseres.. det er problemet her.. tilstanden og situasjonen i seg selv er det jeg har reagert på, og hindrer sånn sett i at noe normaliseres.. en slags catch.. sirkel..

Anonymkode: fe234...0c2

[kupton]

Jeg synes du skal overlate til behandler å finne ut hva som feiler deg (diagnose) og deretter velge behandling som hjelper.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt problemet med å ha en diagnose. Synes du folk med diagnose er verre mennesker enn andre?

Å ha en diagnose vil gjøre det lettere å få rett behandling. Alle diagnoser kommer i forskjellige grader, så er ikke slik ar du blir sett på som noe annet enn deg selv, selv med en diagnose.

Nå kan det godt hende jeg er naiv, men jeg dømmer ikke folk utifra en  diagnose, da regner jeg med andre ikke gjør det heller.

Anonymkode: 11df0...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår ikke helt problemet med å ha en diagnose. Synes du folk med diagnose er verre mennesker enn andre?

Å ha en diagnose vil gjøre det lettere å få rett behandling. Alle diagnoser kommer i forskjellige grader, så er ikke slik ar du blir sett på som noe annet enn deg selv, selv med en diagnose.

Nå kan det godt hende jeg er naiv, men jeg dømmer ikke folk utifra en  diagnose, da regner jeg med andre ikke gjør det heller.

Anonymkode: 11df0...651

Nei på ingen måte, men jeg er redd for å få en diagnose som ikke er riktig fordi de ser Noen symptomer som er der NÅ i denne spesifikke situasjonen og at de da gir meg en diagnose jeg egentlig ikke har

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

Hvilken diagnose er du redd for å få? Jeg hadde også en del psykoselignende symptomer og jeg fikk diagnosen tilpasningsforstyrrelse. Senere tror jeg diagnosen har blitt endret til depressiv episode for det var det som da var aktuelt.

Du kan fint ha «bare» angst og/eller depresjon. Det er ingen som plutselig «gir» deg en alvorlig psykisk lidelse fordi du går i behandling på DPS. Men de må jo nesten ta en vurdering av hva utfordringene dine består i for å gi rett behandling. 

Anonymkode: 87908...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvilken diagnose er du redd for å få? Jeg hadde også en del psykoselignende symptomer og jeg fikk diagnosen tilpasningsforstyrrelse. Senere tror jeg diagnosen har blitt endret til depressiv episode for det var det som da var aktuelt.

Du kan fint ha «bare» angst og/eller depresjon. Det er ingen som plutselig «gir» deg en alvorlig psykisk lidelse fordi du går i behandling på DPS. Men de må jo nesten ta en vurdering av hva utfordringene dine består i for å gi rett behandling. 

Anonymkode: 87908...ef7

Vet ikke😜 

Ble du bra av tilpasningsforstyrrelsen? Hva slags symptomer og behandling hjalp deg?

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

kupton skrev (1 time siden):

Jeg synes du skal overlate til behandler å finne ut hva som feiler deg (diagnose) og deretter velge behandling som hjelper.

Såklart. Men nå kom du med et forslag da, så naturlig og svare på den og spørre videre fra det😊 regner med du foreslo det fordi du tenkte det kunne passe

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror du må snu litt på det. Du har så vidt jeg vet rett på diagnose. Dvs dokumentasjon på hva du behandles for. Om de lander på at du ikke har en spesifikk lidelse så har de sikkert en mening om du er i behandling for mild, moderat, alvorlig depresjon utbrenthet ubalanse grunnet ytre faktorer osv. I epikrisen må de vel kunne sammenfatte det til en diagnose for der og da. 

Har gjort en del erfaringer rundt dette fordi jeg har vært forferdet og uenig i ting og diagnoser, definering i journal. Har vært gjennom sak hos statsforvalter osv. Mye kunne vært unngått om jeg noen gang hadde fått forklaring på journal eller en redegjørelse for hva man i det hele tatt er innlagt for. 

Fikk forresten ikke oppfylt retten til diagnose da korona brøt ut. Var innlagt til utredning som ikke var ferdig. Var der i et par måneder og ble ganske plutselig sendt hjem etter et par uker ut i koronatiden. Har gått rundt med ubehandlet bp2 (som har blitt diagnostisert nå 3,5 år senere) og hatt mange episoder i denne tiden som har ført til alt fra nok en suizidforsøk til (jeg mistenker også) neglisjering av noen emosjonelle behov hos barna i tillegg til belastningen det er å ha en depresjon. Tar selv ansvar for ukene der jeg var ganske så aktiv i datinglivet, for første gang og eneste gang prøvde et ekte narkotisk stoff og til og med endte opp med å bli dopa av en fyr ute på en hytte. Min feil, ja. 

Men med diagnose, som er nøkkel til behandling, hadde kanskje ikke det skjedd. 

Noen diagnoser som f.eks personlighetsforstyrrelser kan miste sin gyldighet over tid om man mener at du ikke lenger oppfyller kriteriene. Spiller ikke noen rolle om noen få år åssen du var i attenpilogbue...

Hvilken diagnose hadde du kunnet kjent deg igjen i? Selv om vi ikke selv bestemmer diagnose så vet man jo at noen ting er mer aktuelt enn andre...

Anonymkode: bc495...be3

Nei det er problemet, kjenner meg ikke fullt igjen i noen diagnose. Heller ikke ren angstlidelse eller depresjon. Samtisig som jeg har mange symptomer som passer med begge deler og masse annet, og med ingenting, men dette er noe jeg har bare «nå», og aldri har kjent på før denne (langvarige) episoden. 
men kan hende tilpasningsforstyrrelse er riktig. Pluss at jeg sikkert har symptomer på utløsende hendelse (stress belastning utbrent) i tillegg som kludrer til det hele 

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vet ikke😜 

Ble du bra av tilpasningsforstyrrelsen? Hva slags symptomer og behandling hjalp deg?

Anonymkode: fe234...0c2

Haha nei ikke ennå 😝 Så da blir vel den endelige diagnosen noe annet (noe må jo begrunne ressursene de bruker på meg).

Jeg hadde voldsom angst og paranoia, depressivt tankeinnhold, men urolig adferd. Etterhvert veldig raske humørsvingninger. Senere har jeg hatt både oppstemte perioder og mer klassiske depresjonssymptomer. Sliter i tillegg med dårlig impulskontroll, manglende tillit til andre, vansker med motivasjon og å gjøre ting, anhedoni, sliter kognitivt, et voldsomt tankekjør, litt urealistiske tanker, vansker med følelsesregulering. Føler også at jeg har «mistet» meg selv, vet ikke hvem jeg er lenger, stoler ikke på egne valg og egen dømmekraft. Jeg tror dette har bygget seg opp over lang tid og til slutt var det noe som var dråpen som fikk begeret mitt til å renne over. Så derfor gikk det ikke bare over av seg selv. 

Jeg går i terapi hos psykolog. Tar medisin for søvn og tankekjør. Kvetiapin, er veldig fornøyd med den. Prøvde AD uten suksess. Føler ikke selv at jeg passer helt inn i noen diagnosebeskrivelse, men jeg klarer mer og mer å tenke at det faktisk ikke er min oppgave å finne ut av. Det får ekspertene ta seg av. 

Håper du får god hjelp på DPS 😊

Anonymkode: 87908...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Haha nei ikke ennå 😝 Så da blir vel den endelige diagnosen noe annet (noe må jo begrunne ressursene de bruker på meg).

Jeg hadde voldsom angst og paranoia, depressivt tankeinnhold, men urolig adferd. Etterhvert veldig raske humørsvingninger. Senere har jeg hatt både oppstemte perioder og mer klassiske depresjonssymptomer. Sliter i tillegg med dårlig impulskontroll, manglende tillit til andre, vansker med motivasjon og å gjøre ting, anhedoni, sliter kognitivt, et voldsomt tankekjør, litt urealistiske tanker, vansker med følelsesregulering. Føler også at jeg har «mistet» meg selv, vet ikke hvem jeg er lenger, stoler ikke på egne valg og egen dømmekraft. Jeg tror dette har bygget seg opp over lang tid og til slutt var det noe som var dråpen som fikk begeret mitt til å renne over. Så derfor gikk det ikke bare over av seg selv. 

Jeg går i terapi hos psykolog. Tar medisin for søvn og tankekjør. Kvetiapin, er veldig fornøyd med den. Prøvde AD uten suksess. Føler ikke selv at jeg passer helt inn i noen diagnosebeskrivelse, men jeg klarer mer og mer å tenke at det faktisk ikke er min oppgave å finne ut av. Det får ekspertene ta seg av. 

Håper du får god hjelp på DPS 😊

Anonymkode: 87908...ef7

Oi høres mye likt ut som meg!😭 Mista litt håpet nå da.. men får du noe hjelp som funker synes du?

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Oi høres mye likt ut som meg!😭 Mista litt håpet nå da.. men får du noe hjelp som funker synes du?

Anonymkode: fe234...0c2

Ja, jeg får god oppfølging. Det er ikke sånn at jeg føler meg bedre etter at jeg har vært hos psykologen, snarere tvert imot. Men jeg har et håp om at dette er min sjanse til å ta tak i ting som jeg egentlig har strevd med lenge, og at jeg kanskje kan endre min kurs i livet. Jeg føler nemlig at livet mitt er en eneste stor negativ spiral og at alt kommer til å gå til helvete i fremtiden om ikke jeg får til å bryte forbannelsen på et vis.

Kjenner andre som også opplevde at totalbelastningen ble for stor og opplevde en psykisk knekk - og som kom seg ut av det med noen samtaler og noen små grep i livet. Så det kan jo gå såpass raskt også 😊

Anonymkode: 87908...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg får god oppfølging. Det er ikke sånn at jeg føler meg bedre etter at jeg har vært hos psykologen, snarere tvert imot. Men jeg har et håp om at dette er min sjanse til å ta tak i ting som jeg egentlig har strevd med lenge, og at jeg kanskje kan endre min kurs i livet. Jeg føler nemlig at livet mitt er en eneste stor negativ spiral og at alt kommer til å gå til helvete i fremtiden om ikke jeg får til å bryte forbannelsen på et vis.

Kjenner andre som også opplevde at totalbelastningen ble for stor og opplevde en psykisk knekk - og som kom seg ut av det med noen samtaler og noen små grep i livet. Så det kan jo gå såpass raskt også 😊

Anonymkode: 87908...ef7

Huff, hvor lenge har du hatt det sånn og hvor lenge har du gått i behanling?

men er du slik du beskriver i den posten nå? Eller har du kommet deg forbi det verste? 

Jeg trenger først og fremst hjelp til å komme meg ut av denne tilstanden (slik du beskriver), og føler ikke det hjelper med samtaleterapi for akkurat det

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Huff, hvor lenge har du hatt det sånn og hvor lenge har du gått i behanling?

men er du slik du beskriver i den posten nå? Eller har du kommet deg forbi det verste? 

Jeg trenger først og fremst hjelp til å komme meg ut av denne tilstanden (slik du beskriver), og føler ikke det hjelper med samtaleterapi for akkurat det

Anonymkode: fe234...0c2

Det har bygget seg opp over tid og eksploderte vel rundt årsskiftet. Har blitt bedre også litt verre igjen. Det svinger. Men ting er mye bedre nå enn det var på det verste.

Opplevde stor symptomlette under en innleggelse, ble høy på livet og overmodig, men så gikk det nedover igjen bl.a. pga fortsatt store belastninger og mye stress. Gikk rett tilbake i gamle mønstre som den idioten jeg er. 

Du kan jo spørre om du kan få prøve noen medisiner, ellers så finnes det mange ulike former for samtaleterapi. Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble avspist med et sånn kognitiv adferdsterapi selvhjelpskurs på nett, men at jeg får møte et menneske i stedet. 

Hvis du har fungert bra og hatt det bra før, så er det vel ingen grunn til at du ikke skal komme deg tilbake dit 😊

Anonymkode: 87908...ef7

[Trinity80]

Ref. DPS og diagnose. Jeg får nå vurdert somatisk sykdom i behandlingen, altså at ikke noe psykisk feiler meg. Vi har kartlagt angst/ depresjon og nå vinkler de det sånn at dette kan ha en somatisk årsak. Skal ta MR snart, så faktisk ikke alltid man får en psykisk diagnose på DPS.

Du burde heller være glad for å bli kartlagt med tanke på diagnose, du kommer jo ingen vei om du ikke vet hva årsaken til dine plager er? Diagnose er rett og slett kluster av symptomer som du hører under. Skal du kunne si at du er forkjølet så må du ha symptomene rennende nese, sår hals etc.

Isteden for å kjøre deg selv sliten med disse tankene, vær heller mer samarbeidsvillig for å finne årsak og dertil behandling til dine symptomer. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (34 minutter siden):

Ref. DPS og diagnose. Jeg får nå vurdert somatisk sykdom i behandlingen, altså at ikke noe psykisk feiler meg. Vi har kartlagt angst/ depresjon og nå vinkler de det sånn at dette kan ha en somatisk årsak. Skal ta MR snart, så faktisk ikke alltid man får en psykisk diagnose på DPS.

Du burde heller være glad for å bli kartlagt med tanke på diagnose, du kommer jo ingen vei om du ikke vet hva årsaken til dine plager er? Diagnose er rett og slett kluster av symptomer som du hører under. Skal du kunne si at du er forkjølet så må du ha symptomene rennende nese, sår hals etc.

Isteden for å kjøre deg selv sliten med disse tankene, vær heller mer samarbeidsvillig for å finne årsak og dertil behandling til dine symptomer. 

Såpass ja, kan sånt ha somatisk årsak også? Jeg har blitt undersøkt en del, men ikke mr/ er det hodet de undersøker på deg da? Hva leter de etter da som de mistenker det kan være?

Anonymkode: fe234...0c2

[AnonymBruker]

kupton skrev (8 timer siden):

Diagnoser som blir skrevet ved avslutning av behandlingen bl.a. i epikrisen er "aksjonsdiagnoser". Dvs at diagnosen forteller hva du ble behandlet for i det konkrete behandlingsforløpet.

I 2009 ble jeg opr for isjias. Det står isjias i papirene fordi det var det jeg ble behandlet for den gang. Diagnosen sier ingenting om hva som var før og hva som er etter. Diagnosen skal heller ikke fjernes fordi jeg ikke har isjias i dag.

Dessverre er det svært få som vet/forstår at det er slik.

Er det slik at om jeg skulle dø,  så kan familien lese i journalen min? Livredd for dette. 

Anonymkode: 5aaee...a9b

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg forstår ikke helt problemet med å ha en diagnose. Synes du folk med diagnose er verre mennesker enn andre?

Å ha en diagnose vil gjøre det lettere å få rett behandling. Alle diagnoser kommer i forskjellige grader, så er ikke slik ar du blir sett på som noe annet enn deg selv, selv med en diagnose.

Nå kan det godt hende jeg er naiv, men jeg dømmer ikke folk utifra en  diagnose, da regner jeg med andre ikke gjør det heller.

Anonymkode: 11df0...651

Det ble opprettet en tråd her inne for ikke lenge siden pga en artilkkel av ei som ikke anbefalte filk å stå åpent fram om diagnoser ifb jobb. Jeg tenkte det er naturlig mtp sykefravær. 

Men mange i tråden holdt diagnosen skjult pga stigma og fordommer fra andre. Så om de opplever/ har efart at ingen ser på noen som "dårlige mennesker" , så er det en del frykt for å være åpen om det likevel. 

[Trinity80]

Kashmir skrev (25 minutter siden):

Det ble opprettet en tråd her inne for ikke lenge siden pga en artilkkel av ei som ikke anbefalte filk å stå åpent fram om diagnoser ifb jobb. Jeg tenkte det er naturlig mtp sykefravær. 

Men mange i tråden holdt diagnosen skjult pga stigma og fordommer fra andre. Så om de opplever/ har efart at ingen ser på noen som "dårlige mennesker" , så er det en del frykt for å være åpen om det likevel. 

Jeg står åpent om alt her inne, vi er jo bak et nick. Ellers i livet er jeg også veldig åpen, det har gjort livet mitt mye, mye enklere. Slipper maskering (psykiater mente jeg gjorde mye av det før) og at mennesker generelt tar mer hensyn til meg slik at jeg kan være meg selv med min tilstand. Både på jobb og privat. Får veldig mye støtte også.

Mennesker er veldig ulike der, det spenner fra paranoia til unnvikende personlighet og alt over og under. Alle må få gjøre det de selv synes er bra for dem, men det er ikke alltid vi vet vårt eget beste. Det var min lærdom for en stund siden.

For meg har åpenhet fungert helt gull! Merker jeg får mer hjelp i helsevesenet også og at jeg virkelig blir hørt, nettopp fordi jeg har vært åpen om alle mine fasetter på godt og vondt.