Hvor åpen er du med arbeidsgiver?

[lavender]

Arbeidsgiver vet at jeg sliter psykisk, men ikke noe utover det. Dvs hun vet ikke mine diagnoser eller mer spesifikt hva jeg sliter med. Mamma er veldig for åpenhet og synes det er dårlig at jeg ikke er mer åpen. Så det fikk meg til å tenke... 

Hvor åpen er du med din arbeidsgiver om dine psykiske problemer? Og hva er fordelene/ulempene tenker du?

[Emoji]

Jeg forteller det hun trenger å vite for at jeg skal kunne stå i jobben.

[Kashmir-]

Jeg syns det er viktig å være åpen. Hvem du vil være åpen med må du jo vurdere, men jeg tror mange her ikke akkurat undervurderer folk, men er skeptiske til å fortelle på grunn av stigma og fordommer. Jeg skjønner det ikke helt, for jeg tenker at mange har diagnoser, og når jeg vet om en del mennesker, så sier det seg selv at de er åpne. Jeg har helt seriøst aldri hørt noe nedsettende om psysiks psyke. Eller, jo. Fra en. Er det flere så kan jeg virkelig ikke huske det. Og det tror jeg jo at jeg ville gjort. 

Det er lite snakk om diagnoser også. Det blir nevnt og tatt opp noen ganger, men det er sjelden. Det er annet jeg opplever at folk snakker om. Det er jo heller ikke sånn at jeg kjenner bare tolerante synpatiske og mer intelligente mennesker heller. Langt fra. Jeg kan ikke tenke meg at alle jeg vet om og kjenner er særlig annerledes enn resten av samfunnet. 

Så..jeg tror all skepsisen kommer fra nettet. Det er det jeg ihvertfall har konkludert med etter en tråd om temaet her som fikk meg til å lure. 

Det er mye dritt på nettet. Alt for mye. Og også på dette forumet kan det komme idiotisk oppgulp om andres diagnoser. Heldigvis ikke fra mange. Jeg tror ikke brukere her generelt er mer sympatiske eller "greie" enn andre, men jeg tror at de fleste her er respektfulle og oppegående. Om ikke alltid mot enkelte, men i miljøet her. At man tar grenser på alvor og saker på alvor. Og det er mennesker som er gode på å formulere seg, gode på å gjøre seg forstått. Det er viktige spørsmål og viktige svar. Jeg har lært helt latterlig mye her det året (?) jeg hittil har vært her. Om meg selv på godt og vondt også. Og jeg ser ganske mye i retroperspektiv om meg og mitt liv. Jeg har jo kjent flere med alvorlige diagnoser, så har erfart en del. Men jeg tror ikke at jeg har skjønt så mye. Eller. Rettere sagt ikke fått muligheten til det siden det sjelden har vært samtaleemne, og så har jeg alltid latt folk være som de er uten spørsmål. Jeg hadde jo selv OCD til voksen alder uten å forstå at det var en diagnose, så jeg har vært noe "merkelig" i mitt eget hode, og okay liksom. Da kan jo også andre være det. Som min tidligere besrevenn sa : du skjønner ikke hvor psykotisk jeg er du!  Og jeg stusset husker jeg, og sa ikke mer. Men det utsagnet gjorde jo litt inntrykk.

Så åpenheten her har vært gull verdt. Og også vanskelig noen ganger. Ting kommer jo opp, og jeg har også skjønt broren min som døde, mye mye bedre! 

Unnskyld veldig for lang kommentar, men jeg har tenkt at åpenhet ER sykt (!) viktig! 

Jeg er utrolig lettet over at jeg ikke er vant til fordommer, men trist fordi noen forum er fulle av dritt om forskjellige grupper mennesker. Jeg sier ikke at der er drittmennesker. Jeg sier at det skrives mye dritt. Det er en forskjell. 

Alt i alt er jeg enig med moren din. Men. Akkurat arbeidsgiver kan være en risiko pga fravær fra jobb osv. Åoenhet ja! For all del. Men en må også tenke på om det alltid er nyttig uansett hvor. 

[Trinity80]

Jeg er 100% åpen - ofte ned til minste detalj om de er nysgjerrige, og det har bare gitt meg støtte og forståelse.

[AnonymBruker]

Som Emoji forteller jeg det jeg må for st vårt samarbeid skal være bra og jeg skal kunne fungere i jobb samt forklare sykemeldinger. Sier ikke en cm mer og blir irritert av meninger over her om at det er dårlig å ikke være vidåpen om diagnoser eller at åpenhet alltid er et gode. Mine psykiatere har alle anbefalt å ikke være for åpen på jobb pga stigma og for å ha best mulig livskvalitet på jobb

Anonymkode: 96354...5cd

[UtakknemligDiva]

Så lenge jeg ikke får klage på oppførselen min ser jeg ikke hvorfor jeg skal fortelle om diagnosene. 
Dessuten føler jeg det automatisk kan bli en hvilepute, og jeg risikerer kanskje særbehandling eller at de stiller lavere krav til meg. Mange vet ikke hva mine diagnoser EGENTLIG dreier seg om. Det skjer noe med måten du ser på en person når du får vite om diagnosene deres. Det er 3 på jobben jeg ikke ante hadde adhd. Etter jeg fikk vite at de hadde det, har jeg lagt alt de gjør «galt» på diagnosen. Jeg ser ikke ned på dem av det, og liker de på en måte kanskje bedre, fordi vi faktisk forstår hverandre. Det kan forklare hvorfor de er som de er noen ganger. Men likevel så kan synet på de forandre seg litt. 
Jeg vet ikke hvordan det er med de som ikke har hatt sånne type utfordringer. 
Jeg tenker at skal jeg klare å fungere normalt må jeg stå i det miljøet de er i også. 
Jeg lærer ikke å forandre meg om jeg skal bli tatt hensyn til.

[AnonymBruker]

Jeg er "åpen nok". Hun vet om diagnose,  men ikke detaljert. Vært mye innlagt så hun vet om funksjonsnivå. 

Anonymkode: e40dc...d00

[AnonymBruker]

Min viste alt. Jobbet jo i mange år uten så store svigninger at jeg var borte mer enn noen dager. 

Spør noen, så svarer jeg.

Anonymkode: 522fd...b0c

[lavender]

Takk for svar alle sammen 🙂 Jeg har tenkt litt på om jeg kanskje skulle åpne litt mer opp. Men jeg tror jeg må tenke litt mer på det og kanskje diskutere det med behandler hadde vært lurt.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd flere ganger at kolleger har lirt av seg når de tror de er i godt lag. At psyke bare må ta seg sammen osv. Men de er kanskje få, og det er de man husker. Hva folk sier til deg og om deg er ikke alltid det samme. Jeg har ikke gått inn på diagnoser, bare symptomer til sjefen. Aldri noe til kolleger. Ser ikke poenget. 

Anonymkode: ca78e...c3d

[Fionys]

Jeg fortalte bare det som var absolutt nødvendig. Det er sikkert gode grunn for at det er regler for slik i arbeidsmiljøloven.

[AnonymBruker]

Er enten på jobb eller ikke på jobb. Forteller ikke hvorfor jeg er sykemeldt men alle skjønner sikkert det. Hvordan folk vil være mot meg når jeg kommer tilbake og hva de sier bak min rygg kjennes utrolig leit og vanskelig. Har ingen planer om å bekrefte mistanken ovenfor ledere eller andre. Med noen kollegaer har jeg vært innom tema psykisk helse, men forteller ikke åssen det står til. 

Anonymkode: 039bc...432