Ens egen indre kjerne

[Vhanja]

Tråden om døden minnet meg om en særdeles vond periode av livet. I stedet for å overta tråden så vil jeg heller starte min egen.

Det var en periode med en kraftig kjærlighetssorg. Sorgen ble tifolds større av at jeg jo hadde blitt mobbet gjennom hele grunnskolen og allerede på ungdomsskolen hadde akseptert at jeg aldri kom til å ha et forhold eller engang å ha sex, fordi ingen ville ha meg. 

Så det at det da kom en som ville ha meg var helt fantastisk. Jeg var 20 år gammel og svevde på skyer. Forholdet tok slutt etter kort tid, det var også en svært vond etter-periode hvor jeg var ung og dum og "ventet" for å se om han kom tilbake.  Noe han da ikke gjorde.

Dette bekreftet jo bare for meg at jeg ikke var verdt å ha for noen og at det at jeg trodde at noen likevel kunne like meg viste seg å bare være en illusjon. Jeg ramlet derfor fullstendig i kjelleren. Alt inni meg var et svart vakuum, et svart hull.

Men jeg hadde en erfaring som hjalp meg veldig, og som har hjulpet meg siden når jeg har hatt det tøft, og lurer på om andre har hatt lignende erfaringer.

Jeg husker jeg satt i senga og gråt, alt var bare svart og håpløst. Men så fikk jeg en følelse av en kjerne inni meg. Ikke noen åpenbaring eller noe religiøst, bare et visuelt bilde av et psykologisk konsept. Det var som en plomme hvor den store steinen var byttet ut med en bitteliten, men steinhard, perle som kjerne.

Plommen var lett å knuse, jeg var lett å knuse. Men ingen kunne røre kjernen. Der og da visste jeg at jeg kom til å komme gjennom det, fordi jeg hadde kjernen innerst inne. Alt rundt var lett å skade og såre, men det Meg som var innerst inne, det kunne ingen nå. Det ga meg utrolig mye håp og styrke.

Er det noen som har hatt en lignende erfaring?

 

[AnonymBruker]

Forstår hva du mener, forklarer der nok bare anderledes. At sjelen er uknusbar ( ikke noe alternativt i sjel altså, ser på sjel som den som gjør deg deg og meg meg altså hjernen).

Fått mine sår, men ett arr eller to gjør lite i det store og hele.

Anonymkode: 158cd...558

[Kashmir-]

Jeg har ikke opplevd det selv eller hatt de tankene, men jeg likte det og tenker at det var en litt mektig opplevelse. Og betryggende. 

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forstår hva du mener, forklarer der nok bare anderledes. At sjelen er uknusbar ( ikke noe alternativt i sjel altså, ser på sjel som den som gjør deg deg og meg meg altså hjernen).

Fått mine sår, men ett arr eller to gjør lite i det store og hele.

Anonymkode: 158cd...558

Ja, det blir nok mye av det samme. Det er en kjerne/sjel, et "noe" der inne som ingen kan nå. Selv om det er mye rundt det som kan såres og skades.

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke opplevd det selv eller hatt de tankene, men jeg likte det og tenker at det var en litt mektig opplevelse. Og betryggende. 

Ja, det var treffende ord. Det opplevdes som mektig og betryggende.

En venninne av meg fra den tiden slet mye med depresjon. Selv tidlig i tenårene hadde hun mye depresjon og store psykiske vansker. Jeg forklarte dette og min erfaring til henne. Jeg husker enda hva hun svarte:

"Jeg har ingen slik kjerne."

Jeg husker hvordan det traff meg, og hvordan det faktisk ga meg en ny forståelse av, og respekt for, hennes utfordringer.