@kupton - paranoid psykose: varighet?

[AnonymBruker]

Jeg er nærmeste pårørende til en voksen person med diagnosen paranoid psykose. Denne tilstanden har pågått siden ca. 2007 og gradvis blitt verre. Psykoterapi (utført av en ergoterapeut) har prellet av som «vann på gåsa». Vedkommende anser ikke seg selv som syk og vil ikke underlegge seg medikamentell behandling.

Jeg leser tidvis om psykiske lidelser som brenner ut av seg selv (borderline/eupf, depresjoner osv.). Hvordan er erfaringen med paranoid psykose? Er det slik at jo lengre tilstanden har vart jo mindre sannsynlig er det at den brenner ut?

Jeg lengter etter normalitet, og er frustrert over at psykdommen står i veien for et normalt liv og en normal relasjon. Helsevesenet har gitt opp vedkommende og ser ikke nytteverdien av en ny runde på DPS. Det hører til historien at vedkommende kun har hatt én eneste samtale med psykiater totalt sett i løpet av alle disse årene til tross for et par års kontakt med DPS.

Det er vanskelig å motivere for behandling så lenge vedkommende mangler sykdomsinnsikt og anerkjenner situasjonen. En tålmodig fastlege snakker med vedkommende om løst og fast et par ganger i måneden, men utfører ingen form for terapi.

Hva er din erfaring med mennesker som her beskrevet? Er alt håp ute, eller kan psykdommen brenne ut med tiden? (Jeg vet at du er allergisk for ordet «kan», så jeg er ikke ute etter annet enn din generelle erfaring). På forhånd takk! Alt godt, b😃

Anonymkode: adbbe...33d

[kupton]

Dersom diagnosen er korrekt, og dette begynte i 2007, er det overveiende sannsynlig at det vil vare livet ut.

Paranoide psykoser er vanligvis motstandsdyktige både mot medisiner og psykoterapi.

At psykoterapi utføres av ergoterapeut er etter min mening utenfor det akseptable. Det styrker heller ikke tilliten til institusjonen at de utfører psykoterapi på denne sykdommen. Men dersom det ikke er psykoterapi, men praktisk veiledning, blir det mer forståelig.

[AnonymBruker]

kupton skrev (Akkurat nå):

Dersom diagnosen er korrekt, og dette begynte i 2007, er det overveiende sannsynlig at det vil vare livet ut.

Paranoide psykoser er vanligvis motstandsdyktige både mot medisiner og psykoterapi.

At psykoterapi utføres av ergoterapeut er etter min mening utenfor det akseptable. Det styrker heller ikke tilliten til institusjonen at de utfører psykoterapi på denne sykdommen. Men dersom det ikke er psykoterapi, men praktisk veiledning, blir det mer forståelig.

Mange takk for svar. Diagnosen er dessverre korrekt og vedkommende oppfyller de fleste av kriteriene i diagnosemanualen. Det begynte i 2007 og situasjonen har stadig blitt mer fastlåst, og vedkommende er totalt utilgjengelig for realitetsorientering skjønt jeg jo nå har erfart, og vet, at det er nytteløst å komme med motforestillinger.

Jeg har klaget til DPS over at pasienten kun har hatt én samtale med psykiater, og det var en slags inntakssamtale-/kartleggingssamtale innen oppstart av behandling på DPS. Det varte i 2 år; samtaler med ergoterapeut. Da jeg «klaget» var argumentet at de jobbet i team og at ergoterapeuten hadde en veileder.

Selv tenker jeg at når det settes en «hard-core» diagnose som paranoid psykose så trengs det finkirurgisk psykoterapi. Det tenker jeg en durkdreven psykiater burde ta seg av.

Vel, du har gitt meg et svar, så takk for det (det bare tyter ut litt frustrasjon her ser jeg...jeg er oppgitt over situasjonen...).

Anonymkode: adbbe...33d

[kupton]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

(det bare tyter ut litt frustrasjon her ser jeg...jeg er oppgitt over situasjonen...).

Det er meget forståelig. Det er langt fra alt som er som det skal i norsk psykiatri.