Identitet og selvoppfatning

[AnonymBruker]

Hei, jeg har i lengre tid slitt med angst/stress og depresjon, vært sykmeldt lenge og det har satt seg veldig i meg med alt det innebærer sv symptomer, som også skremmer meg. 
Opplever nå oppi dette at jeg har mistet meg selv, hvem jeg er/var og føler meg nesten separert fra gamle meg og min historie. Nå eksisterer jeg bare i denne tilstanden. Uten interessene tankene meningene og følelsene mine osv. Flere som har følt på det og hvordan komme tilbake til seg selv?

Anonymkode: c74f7...a6a

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan...

Anonymkode: 45f0c...794

[AnonymBruker]

Foruten den siste gangen har jeg alltid blitt meg selv igjen. Men denne gangen, da jeg var over førti virker det som jeg aldri blir den jeg var ingen. Har fått tanker og meninger tilbake, men er null futt og de tingene jeg elsket å holde på med føler jeg avsky for nå.

Før kom jeg tilbake når depresjon forsvant.

Må rett og slett finne en ny meg inni her. Og regner med jeg får det til etterhvert.

 

Anonymkode: b8bc1...c02

[Kashmir-]

Ja absolutt. Jeg kjente ikke meg selv særlig igjen under depresjonen, for jeg har stor livsglede og veldig mye vekker min interesse- uten at jeg må engasjere meg dypt i alt mulig. Og jeg avskyr kjedsomhet og å være tiltaksløs. Alt dette ble jo helt borte i større eller mindre grad. Heldigvis var det nok livslysten som likevel fikk meg videre. Men det var mørkt, folk irriterte meg omtrent hele tiden, jeg gjorde det jeg måtte uten å hverken iver eller lyst. Interessen for ting var helt fraværende, og mye sint. Jeg syns virkelig synd på de rundt meg på den tiden, for de kunne si det mest uskyldige og jeg tok det som angrep osv osv. Og enda verre var det når de også uttrykte at de ikke kjente meg igjen, for da ble jeg redd i tillegg.

Heldigvis begynte jeg på antideppresive ganske fort, var også innlagt, så det er jeg utrolig takknemlig for i ettertid- at legen min handlet raskt. Og at jeg hadde så stor tillit til ham.

Men det var en uhyggelig tilstand å være i, og veldig krevende. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Foruten den siste gangen har jeg alltid blitt meg selv igjen. Men denne gangen, da jeg var over førti virker det som jeg aldri blir den jeg var ingen. Har fått tanker og meninger tilbake, men er null futt og de tingene jeg elsket å holde på med føler jeg avsky for nå.

Før kom jeg tilbake når depresjon forsvant.

Må rett og slett finne en ny meg inni her. Og regner med jeg får det til etterhvert.

 

Anonymkode: b8bc1...c02

Jeg kjenner liksom bare på alle de tingene, kjenner ikke på det som angst eller depresjon sånn sett- men har skjønt at jeg må infinne meg med at det er det som ligger under. En slags aktivering er det nok da hvertfall. For hodet er åpenbart opptatt med å overleve ellernoe, så det ikke er kapasitet til å være seg selv? Veldig ekkelt hvertfall Og så kjenner jeg bare på disse symptomene eller hva man kan kalle det. Så skjønner ikke helt hvordan jeg skal bli kvitt den evt angsten eller depresjonen som ligger under etter sigene.. men da får jeg jo hvertfall bekreftet her at slike opplevelser kan skyldes angst og eller depresjon da..

Anonymkode: c74f7...a6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg kjenner liksom bare på alle de tingene, kjenner ikke på det som angst eller depresjon sånn sett- men har skjønt at jeg må infinne meg med at det er det som ligger under. En slags aktivering er det nok da hvertfall. For hodet er åpenbart opptatt med å overleve ellernoe, så det ikke er kapasitet til å være seg selv? Veldig ekkelt hvertfall Og så kjenner jeg bare på disse symptomene eller hva man kan kalle det. Så skjønner ikke helt hvordan jeg skal bli kvitt den evt angsten eller depresjonen som ligger under etter sigene.. men da får jeg jo hvertfall bekreftet her at slike opplevelser kan skyldes angst og eller depresjon da..

Anonymkode: c74f7...a6a

Tror nok det er slik det fungerer jeg også, hjernen går i overlevelsesmodus, og da orker den ikke så mye mer. Og når alt er på plass igjen fortsetter man som før og er slik man var.

Ville nok satset på angst og eller depresjon ja. Høres veldig slik ut. Men nå er jeg ikke lege, så best å spørre den slik en også tenker jeg.

Anonymkode: b8bc1...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Tror nok det er slik det fungerer jeg også, hjernen går i overlevelsesmodus, og da orker den ikke så mye mer. Og når alt er på plass igjen fortsetter man som før og er slik man var.

Ville nok satset på angst og eller depresjon ja. Høres veldig slik ut. Men nå er jeg ikke lege, så best å spørre den slik en også tenker jeg.

Anonymkode: b8bc1...c02

Lege mener det. Men er rart. At det kan sette seg slik fast. 
Sliter med konsentrasjon og fokus og, vansker med å tenke klart logisk holde på en samtale/aktivitet osv. personligheten er borte liksom

Anonymkode: c74f7...a6a

[Trinity80]

Jeg var jo så ille at jeg trodde jeg var i en psykose under en alvorlig depresjonsperiode. Kjente ikke igjen mitt eget speilbilde om omverdenen var fremmed. Ingenting med kroppen eller hodet fungerte  

Det var absolutt ingen psykose, kun alvorlig depresjon og angst/ panikk som påfølge av denne. Var veldig redd. 

Fikk riktig behandling som var medisinering med antidepressiva, og det meste er så å si tilbake igjen. Jeg får kanskje slike episoder igjen, men nå får jeg hjelp og har kunnskap er mer rustet. Da blir jeg ikke så skremt lenger ☺️

Det finnes håp!

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Jeg var jo så ille at jeg trodde jeg var i en psykose under en alvorlig depresjonsperiode. Kjente ikke igjen mitt eget speilbilde om omverdenen var fremmed. Ingenting med kroppen eller hodet fungerte  

Det var absolutt ingen psykose, kun alvorlig depresjon og angst/ panikk som påfølge av denne. Var veldig redd. 

Fikk riktig behandling som var medisinering med antidepressiva, og det meste er så å si tilbake igjen. Jeg får kanskje slike episoder igjen, men nå får jeg hjelp og har kunnskap er mer rustet. Da blir jeg ikke så skremt lenger ☺️

Det finnes håp!

Godt å høre du ble bedre/bra😊 

Jeg kan forstå det om man får slike opplevelser kortvarig som del av angstanfall eller lignende, men hos meg er det bare blitt slik føles det som- uten at jeg føler på angstanfall eller sånt. Og så er det disse tingene her jeg henger meg opp i og kjenner på så veldig.. og så gjør det meg engstelig og desperat osv..🙃 rart at det har bare blitt en sånn tilstand som varer og er nærmest «kronisk». 

Håper jeg er i bedring på en eller annen måte

 

Anonymkode: c74f7...a6a

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Godt å høre du ble bedre/bra😊 

Jeg kan forstå det om man får slike opplevelser kortvarig som del av angstanfall eller lignende, men hos meg er det bare blitt slik føles det som- uten at jeg føler på angstanfall eller sånt. Og så er det disse tingene her jeg henger meg opp i og kjenner på så veldig.. og så gjør det meg engstelig og desperat osv..🙃 rart at det har bare blitt en sånn tilstand som varer og er nærmest «kronisk». 

Håper jeg er i bedring på en eller annen måte

 

Anonymkode: c74f7...a6a

Får du behandling og medisinering?

Hvis ikke test det, slik tilstand er det vanskelig å komme seg ut av på egen maskin. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (13 minutter siden):

Får du behandling og medisinering?

Hvis ikke test det, slik tilstand er det vanskelig å komme seg ut av på egen maskin. 

Ja,er «litt» roligere og noe bedre på noe innimellom, Men jeg syns det tar tid, og spesielt dette her sitter fast. Personlighet og identitet og følelser og engasjement og fungerende hode og «tilstedeværelse» og ro. Og det er så grusomt å kjenne på at det opprettholder det hele på et vis. Men får håpe det går seg gradvis til

Anonymkode: c74f7...a6a