Er jeg unomal?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig når det kommer til det å snakke med andre. Jeg blir så stresset at jeg ikke greier å ha en lengre, normal samtale. Jeg greier ikke å følge med, så jeg er som regel kort og kan kanskje virke avvisende og travel. Jeg har prøvd uttallige ganger og øvd masse.

Det skal sies at jeg har unnvikende pf, og det medfører så klart mye stress i sosiale situasjoner. Men det er mer komplisert enn det, og nå begynner jeg å lure på om jeg er unormal siden det er så vanskelig å kommunisere på en måte som andre kan? 

Anonymkode: cf9e4...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg sliter veldig når det kommer til det å snakke med andre. Jeg blir så stresset at jeg ikke greier å ha en lengre, normal samtale. Jeg greier ikke å følge med, så jeg er som regel kort og kan kanskje virke avvisende og travel. Jeg har prøvd uttallige ganger og øvd masse.

Det skal sies at jeg har unnvikende pf, og det medfører så klart mye stress i sosiale situasjoner. Men det er mer komplisert enn det, og nå begynner jeg å lure på om jeg er unormal siden det er så vanskelig å kommunisere på en måte som andre kan? 

Anonymkode: cf9e4...531

Jeg har ikke unnvikende PF så vidt jeg vet. Men jeg er også dårlig med sosiale situasjoner. Jeg har isolert meg selv og bare mista treninga med å være sosial tror jeg.

Anonymkode: e60c9...2fe

[AnonymBruker]

Generell sosial angst? Det er vondt det. Men henger ikke det veldig sammen med unnvikende pf? 

Anonymkode: c5503...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Generell sosial angst? Det er vondt det. Men henger ikke det veldig sammen med unnvikende pf? 

Anonymkode: c5503...dce

Så dette er noe som kommer av sosial angst? 

Anonymkode: cf9e4...531

[AnonymBruker]

Det forventes av meg at jeg skal klare å ha en normal samtale med folk. Når jeg ikke klarer det føler jeg meg unormal.

Å snakke med folk er så vanskelig for meg at jeg velger å rømme fra samtalen så fort jeg kan og før folk avslører meg. Er det normalt å ha det/være sånn?

Anonymkode: cf9e4...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det forventes av meg at jeg skal klare å ha en normal samtale med folk. Når jeg ikke klarer det føler jeg meg unormal.

Å snakke med folk er så vanskelig for meg at jeg velger å rømme fra samtalen så fort jeg kan og før folk avslører meg. Er det normalt å ha det/være sånn?

Anonymkode: cf9e4...531

Slik hadde jeg det, forferdelig slitsom og vondt. Den skammen som følger med alle de situasjonene man havner i.  Jeg var livredd for at andre skulle se tegn på at jeg var nervøs. Var helt paranoid på det. Jeg kom heldigvis over dette, eller jeg kan få litt i dårlige perioder men det er ikke så sterkt som før. Jeg forsto etterhvert at det sitter i hodet mitt, og at andre ikke ser gjennom meg. Og så når jeg forsto at folk egentlig er mest opptatt av seg selv og tenker fint lite på meg. Det hjalp. Men de fleste føler nok litt på slikt i noen sammenhenger. Om du ikke har sett en person på veldig lenge, eller en du egentlig ikke kjenner så godt, men snubler borti så blir man gjerne litt usikker og føler seg klønete eller sier noe  random fordi man ikke helt vet hva man skal si. Det er mange som sliter med dette. Tenker ikke du er unormsl, men det er ikke godt å ha det slik uansett. 

Anonymkode: db07f...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Slik hadde jeg det, forferdelig slitsom og vondt. Den skammen som følger med alle de situasjonene man havner i.  Jeg var livredd for at andre skulle se tegn på at jeg var nervøs. Var helt paranoid på det. Jeg kom heldigvis over dette, eller jeg kan få litt i dårlige perioder men det er ikke så sterkt som før. Jeg forsto etterhvert at det sitter i hodet mitt, og at andre ikke ser gjennom meg. Og så når jeg forsto at folk egentlig er mest opptatt av seg selv og tenker fint lite på meg. Det hjalp. Men de fleste føler nok litt på slikt i noen sammenhenger. Om du ikke har sett en person på veldig lenge, eller en du egentlig ikke kjenner så godt, men snubler borti så blir man gjerne litt usikker og føler seg klønete eller sier noe  random fordi man ikke helt vet hva man skal si. Det er mange som sliter med dette. Tenker ikke du er unormsl, men det er ikke godt å ha det slik uansett. 

Anonymkode: db07f...37e

Tusen takk. Du forstår. 

Anonymkode: cf9e4...531

[AnonymBruker]

Mange av oss har lært hvordan vi klarer å lure andre tror jeg.

Som ung var jeg veldig lik deg, men med alderen, og at man MÅ når man er på jobb, så har jeg blitt bedre med årene. Absolutt ikke komfortabel med å snakke med andre jeg ikke kjenner godt. Men får det det til på et vis.

Anonymkode: b5316...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Mange av oss har lært hvordan vi klarer å lure andre tror jeg.

Som ung var jeg veldig lik deg, men med alderen, og at man MÅ når man er på jobb, så har jeg blitt bedre med årene. Absolutt ikke komfortabel med å snakke med andre jeg ikke kjenner godt. Men får det det til på et vis.

Anonymkode: b5316...f4c

Samme her. Men jeg er ikke ung. Jeg er godt voksen og har det fortsatt sånn. Pga langvarig vold og mishandling av meg og mine barn havnet jeg liksom i skyggen. Jeg jobbet på kveld for å unngå å snakke med folk og jeg gjemte meg og latet som jeg ikke så folk for å unngå å snakke med dem. Jeg har i terapi og på egen hånd bygget meg opp og lært meg masse som jeg burde lært som barn. Jeg måtte lære meg å fungere. Så jeg snakker med folk der det kreves av meg, og det er veldig slitsomt og stressende. Jeg blir så stresset at hjernen kobler ut. Men jeg har gjennom en jobb jeg hadde lært meg smalltalk, noe jeg ofte bruker i hverdagen. Men jeg slipper ikke folk inn på meg, jeg har prøvd manfe ganger og jeg har øvd på det mange ganger, men det stopper opp. Jeg får det ikke til. Jeg mangler veiledning på hvordan jeg skal gjøre det. Jeg var villig til å ta det gradvis som i en eksponeringsterapi, men det går ikke an å gjørr noe med det. Det er ingen som kan hjelpe meg med det og lære meg det. Men jeg bruker mye tid på å observere andre og hvordan de kommuniserer for å lære meg det og skal fortsette med det. Kanskje jeg klarer å fungere slik jeg normalt skal gjøre  en gang i fremtiden. Men jeg fungerer på et vis, og det er noe jeg har øvd inn og klarer fordi jeg må for å kunne jobbe og fungere i jobb. Men jeg fungerer dårlig på fritiden og isolerer meg mye på fritiden fordi jeg ikke er i stand til å takle det uten betydelig stress. Jeg er avhengig av å ha med meg mannen min når jeg skal være sosial fordi han takler det langt bedre enn meg og greier å kommunisere på en normal måte. Jeg unngår situasjoner hvor jeg ikke kan ha med noen. 

Anonymkode: cf9e4...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Samme her. Men jeg er ikke ung. Jeg er godt voksen og har det fortsatt sånn. Pga langvarig vold og mishandling av meg og mine barn havnet jeg liksom i skyggen. Jeg jobbet på kveld for å unngå å snakke med folk og jeg gjemte meg og latet som jeg ikke så folk for å unngå å snakke med dem. Jeg har i terapi og på egen hånd bygget meg opp og lært meg masse som jeg burde lært som barn. Jeg måtte lære meg å fungere. Så jeg snakker med folk der det kreves av meg, og det er veldig slitsomt og stressende. Jeg blir så stresset at hjernen kobler ut. Men jeg har gjennom en jobb jeg hadde lært meg smalltalk, noe jeg ofte bruker i hverdagen. Men jeg slipper ikke folk inn på meg, jeg har prøvd manfe ganger og jeg har øvd på det mange ganger, men det stopper opp. Jeg får det ikke til. Jeg mangler veiledning på hvordan jeg skal gjøre det. Jeg var villig til å ta det gradvis som i en eksponeringsterapi, men det går ikke an å gjørr noe med det. Det er ingen som kan hjelpe meg med det og lære meg det. Men jeg bruker mye tid på å observere andre og hvordan de kommuniserer for å lære meg det og skal fortsette med det. Kanskje jeg klarer å fungere slik jeg normalt skal gjøre  en gang i fremtiden. Men jeg fungerer på et vis, og det er noe jeg har øvd inn og klarer fordi jeg må for å kunne jobbe og fungere i jobb. Men jeg fungerer dårlig på fritiden og isolerer meg mye på fritiden fordi jeg ikke er i stand til å takle det uten betydelig stress. Jeg er avhengig av å ha med meg mannen min når jeg skal være sosial fordi han takler det langt bedre enn meg og greier å kommunisere på en normal måte. Jeg unngår situasjoner hvor jeg ikke kan ha med noen. 

Anonymkode: cf9e4...531

Høres ut som autisme? Asperger?

Anonymkode: 9dd59...00e

[Everybody]

Er det bare fremmede du har dette problemet med? Eller uansett hvem du snakker med, også nære familie?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 time siden):

Er det bare fremmede du har dette problemet med? Eller uansett hvem du snakker med, også nære familie?

De eneste jeg ikke har det sånn sammen med er min mann og mine barn. De er de eneste jeg føler meg trygg på. 

Jeg sliper ingen nært inn på meg (selv ikke mann og barn kommer veldig nært inn på meg, jeg har en slags sperrelinje også overfor dem - men det er en litt annen sak).

Anonymkode: cf9e4...531

[Everybody]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

De eneste jeg ikke har det sånn sammen med er min mann og mine barn. De er de eneste jeg føler meg trygg på. 

Jeg sliper ingen nært inn på meg (selv ikke mann og barn kommer veldig nært inn på meg, jeg har en slags sperrelinje også overfor dem - men det er en litt annen sak).

Anonymkode: cf9e4...531

Men på forumet her har du ikke problemer med det? Her er det jo fremmede?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (11 minutter siden):

Men på forumet her har du ikke problemer med det? Her er det jo fremmede?

Ikke ts her men må avgi kommentar

Her er det ingen fysisk tilstedeværelse. Ingen direkte blikkkontakt. Heller ingen ekte sosiale sanksjoner for det man sier. Det er en vesentlig forskjell. Kan nesten ikke sammenlignes. 

Jeg ser ikke på dere som ekte mennesker. Ikke at jeg ikke bryr meg om situasjoner folk skriver men det blir på en måte abstrakt. 

Anonymkode: c5503...dce

[Everybody]

Kan være selektiv mutisme, unnvikende pf, sosial angst. Har du prøvd medisiner mot dette? Noen AD kan hjelpe på sosial angst.