Mestringsfølelse når man kjenner på sult

[AnonymBruker]

Flere som kjenner på dette?

Anonymkode: 1dbe9...638

[Glitter]

Jo periodevis så gjør jeg nok det. Ikke av sulten i seg selv, men av å spise mindre. 

[AnonymBruker]

Får ikke lykke av selve sultfølelsen nei men kan kjenne på mestring og noen få sekunder av noe som kan sammenlignes med lykke når jeg ser at vekta har gått ned. Selv under depresjon. 

Anonymkode: 4e62d...95e

[UtakknemligDiva]

Ja. Jeg hadde dette ekstremt i 2014. Jeg tok ikke med meg kortet noe sted når jeg dro på jobb. Jeg spiste det jeg fikk tak i på jobb (jobbet i restaurant og det var lett å spise litt hele tiden). Noen ganger kunne det være ikke noe annet enn en banan jeg fikk tak i, fordi det var det eneste vi hadde lov til å ta gratis egentlig.

Hjemme spiste jeg det som den andre som bodde der satte igjen for uka. Han var der bare 2 dager i uka og sa jeg kunne ta det han satte igjen (ikke mat han hadde spist direkte fra altså). 
 

Jeg tenkte på de som måtte mestre livet til tross for mangel på mat og følte meg litt som en taper som hadde tilgang på mat hele tiden i Norge.

Jeg havnet nede på 52 kg med mine 182 cm.

Jeg var jo ofte uvel, men så på det som dårlig selvdisiplin å spise/gi etter for sult. Jeg hadde også en forestilling om at det var bedre for miljøet at jeg ikke spiste, og måtte ta ansvar for andres overspising. 
 

Endret 5. november 2023 av UtakknemligDiva

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (3 timer siden):

Ja. Jeg hadde dette ekstremt i 2014. Jeg tok ikke med meg kortet noe sted når jeg dro på jobb. Jeg spiste det jeg fikk tak i på jobb (jobbet i restaurant og det var lett å spise litt hele tiden). Noen ganger kunne det være ikke noe annet enn en banan jeg fikk tak i, fordi det var det eneste vi hadde lov til å ta gratis egentlig.

Hjemme spiste jeg det som den andre som bodde der satte igjen for uka. Han var der bare 2 dager i uka og sa jeg kunne ta det han satte igjen (ikke mat han hadde spist direkte fra altså). 
 

Jeg tenkte på de som måtte mestre livet til tross for mangel på mat og følte meg litt som en taper som hadde tilgang på mat hele tiden i Norge.

Jeg havnet nede på 52 kg med mine 182 cm.

Jeg var jo ofte uvel, men så på det som dårlig selvdisiplin å spise/gi etter for sult. Jeg hadde også en forestilling om at det var bedre for miljøet at jeg ikke spiste, og måtte ta ansvar for andres overspising. 
 

Oi. Det var litt av noen tanker bak. Er det med miljøet oppriktig eller var det noe du egentlig ikke trodde på selv heller men kan brukes som en unnskylding for en vane alle ville ha snakket det ut av? Sånn helt ærlig talt.  

For tiden kjenner jeg meg rolig når jeg klarer å ikke spise, og jeg innrømmer at det ikke er noen annen unnskyldning enn det. Det er som om den tilstanden myker opp depresjonen og motsatt kommer skyldfølelsene tilbake og fortvilelsen hver gang jeg sprekker. Da har jeg rett og slett en skikkelig dårlig kveld hvor alt av følelsesmessig fremskritt kjennes tapt. Har ikke problemet med mat for øvrig men det er en tilfeldig strategi for å gjenvinne kontroll. Jeg kunne sikkert byttet det ut med noe annet, om noen nå skulle foreslå spiseforstyrrelse. Andre grunner til dette valget er at det er usynlig for andre og dessuten til og med kan føre til mer aksept ute i samfunnet. Man får jo ros og ikke kritikk for å ha gått ned noen kg. I alle fall kvinner på mitt sted i livet. 

Anonymkode: 4e62d...95e

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Oi. Det var litt av noen tanker bak. Er det med miljøet oppriktig eller var det noe du egentlig ikke trodde på selv heller men kan brukes som en unnskylding for en vane alle ville ha snakket det ut av? Sånn helt ærlig talt.  

 

Anonymkode: 4e62d...95e

Jeg skjønte ikke helt nå. Noe jeg ikke trodde på, og unnskyldning for hva? At det var en unnakyldning for å sulte seg mener du? Det var ikke. Jeg har heller aldri vært redd for å bli overvektig. Jeg har alltid vært klar over at jeg er tynn. 
Det med miljøet var oppriktig + så på det som selvkontroll. Og har også sett på det som trening for å takle krisesituasjoner.

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønte ikke helt nå. Noe jeg ikke trodde på, og unnskyldning for hva? At det var en unnakyldning for å sulte seg mener du? Det var ikke. Jeg har heller aldri vært redd for å bli overvektig. Jeg har alltid vært klar over at jeg er tynn. 
Det med miljøet var oppriktig + så på det som selvkontroll. Og har også sett på det som trening for å takle krisesituasjoner.

Ja, ok. For man kan fort føle at man må rettferdiggjøre med en eller annen høyere moralsk mening. Ble bare nysgjerrig

 Det med selvkontroll og mestringsstrategi er mer relaterbart synes jeg. Heftig at det var sånn selv om du var tynn. 

Anonymkode: 4e62d...95e

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, ok. For man kan fort føle at man må rettferdiggjøre med en eller annen høyere moralsk mening. Ble bare nysgjerrig

 Det med selvkontroll og mestringsstrategi er mer relaterbart synes jeg. Heftig at det var sånn selv om du var tynn. 

Anonymkode: 4e62d...95e

Jeg syntes mange rundt meg var så store. Og jeg måtte kompensere for det, pga miljøet. 
Dette var da jeg jobbet i restaurant, og det trigget det nok, men vi vet ikke alltid hva som bor i oss før vi er i et miljø. 
Jeg ønsket kanskje at det skulle være mindre å gjøre. Mange spiste ikke opp, og dette resulterte i at vi måtte bære tunge søppelsekker med mat og restavfall. 
Selv om vi hadde traller, så måtte vi bære det til trallene. 
Jeg begynte å tenke på hvor mye bedre alt hadde vært om folk hadde mer selvkontroll, og da måtte jeg starte med meg selv. 
 

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (13 minutter siden):

Jeg syntes mange rundt meg var så store. Og jeg måtte kompensere for det, pga miljøet. 
Dette var da jeg jobbet i restaurant, og det trigget det nok, men vi vet ikke alltid hva som bor i oss før vi er i et miljø. 
Jeg ønsket kanskje at det skulle være mindre å gjøre. Mange spiste ikke opp, og dette resulterte i at vi måtte bære tunge søppelsekker med mat og restavfall. 
Selv om vi hadde traller, så måtte vi bære det til trallene. 
Jeg begynte å tenke på hvor mye bedre alt hadde vært om folk hadde mer selvkontroll, og da måtte jeg starte med meg selv. 
 

Da forstår man hvor det kommer av. For de fleste av oss er matsvinnet det snakkes om noe man bare hører men ikke realiserer, med mindre man som deg jobber innen restaurant eller dagligvarebransjen kanskje.

Anonymkode: 4e62d...95e

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2023 den 0.25):

Flere som kjenner på dette?

Anonymkode: 1dbe9...638

Nå vet ikke jeg om dette gjelder for noen her inne bare for å stadfeste det, men hos personer som sliter med problematikk knyttet til matinntak så påståes det at de "forbruker"  mye av noradrenalin i kroppen, som er et stresshormon. 

Når en person med spiseproblematikk lar være å spise, så mener man at kroppen til denne personen produserer mindre av noradrenalin. Dette fører da til at når vedkommende slutter å spise og produksjonen av dette stoffet går ned, så får denne personen en følelse av ro. 

Dette blir da en måte for denne personen og regulere seg selv på. Den er vel ikke å anbefale.