Å være livssliten allerede

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette høres rart ut, men jeg prøver. 
 

Jeg er i starten av 40 årene. Utsatt for overgrep over flere år som liten. Kptsd og dissosiative lidelser. Har gått i behandling siden jeg var 18 (med et opphold på et par år i slutten av 20-årene. 
 

Høyt vedvarende lidelsestrykk, står det blant annet i journal. Jeg er enig. 
 

Jeg er så sliten av å føle at hver dag består av å holde ut  Sliter også enormt med søvn som er vanskelig å medisinere pga dopet under overgrep så kroppen går i krise ved medisiner som sløver og uten at jeg har styring på det så gjør kroppen alt mulig for å ikke sovne, som jeg ikke klarer styre. Så jeg sover lite også. 
 

Det føles som om jeg er 90 år og livssliten om man kan si det sånn? Der eldre kan si sånn «det er helt greit å dø nå for er sliten». Det føles jeg har samme følelse, bare altfor tidlig. 
 

Jeg føler jeg virkelig har - og jobber - hardt. Jeg ønsker SÅ å få det bedre. Men traumene har satt seg i kroppen og jeg føler jeg ikke får overtaket. 
 

Det tyngste er å ikke føle mening med livet  Jeg kan ha små korte øyeblikk av en form for glede men sjelden og aldri vedvarende. 
 

Jeg vil så gjerne få til livet. Men jeg synes livet er tungt å være i:( Jeg ville gjort alt for et liv i arbeid, for tidspress, tørre brødskiver i matpakken, barn som griser ned ketchup under middagen, osv. 

Jeg griner masse. Som om det først nå går opp for meg hvor skadet jeg er. Hvilket liv jeg går glipp av og har gått glipp av. Og denne følelsen av å ikke få til livet. 
 

å være 40 og føle seg livssliten 😔

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annerledes. Behandlerteamet sier jeg jobber bra. At det går fremover. Men lidelsestrykket er så stort  

Vet ikke hva jeg vil med innlegget heller. Kanskje om noen har hatt det lignende men likevel klart å få til et liv med mening etter så lang tid? 
 

Finnes det håp om et liv? Et sånn helt ok liv? Trenger ikke sus og dus. Men mindre uro. Klare å avlede med å se tv eller strikke feks. Å klare kose seg ved opplevelser som jeg tenker i utgangspunktet er kjekke. (Jeg ser andre koser seg)Klare å koble ut det vonde. Klare sove mer. Føle mening. Ikke grine mange ganger for dagen 😔

Anonymkode: 8ab45...414

[AnonymBruker]

Lignende fortid.

Så har hstt ssmme følelse, men det var før 30, prøvde og avslutte livet som 29 åring. 

Men inni meg har det alltid ligget en "det årnær sæ". Den blomstret etter 29.

Så jeg er nok en av de som kom seg ut. Men måten jeg kom meg ut er jo ikke grei.

All min medfølelse, leve uten glede er veldig vondt.

 

Anonymkode: a536f...cfa

[AnonymBruker]

Hei TS 

Leser at du er sliten og synes livet er vanskelig. Du har hatt mange vonde opplevelser i ditt liv. Synes også jeg ser et håp om endring fordi du skriver noe om ønsker om et annet liv, med jobb, barn og vanlige hverdagsbekymringer/-gleder folk har. Du skriver jo selv at du egnelig vil ha livet ditt tilbake men er sliten/ikke lykkelig (?) slik det er nå. 

Hvis man er psykisk eller fysisk syk i en viss alvorlighetsgrad må man innstille seg på at livet muligens ikke blir det man hadde tenkt. Det har jeg lært av en ung dame jeg jobber med som har det sånn. Synes det er sterkt sagt og en moden erkjennelse. Samtidig kan du sikkert en gang klare å komme nærmere det livet du ønsker deg, om enn det ikke blir helt slik lenger grunnet helt naturlige omstendigheter. 

Man kan være del av en familie uten å ha barn, man kan til og med spille en betydningsfull rolle i et barns liv selv om det ikke er ditt. Du kan finne meningsfylte aktiviteter å gjøre, selv om det ikke er lønnet arbeid. Når du er frisk nok til det vil det gjøre deg enda friskere. 

Blablabla tenker du nå. Ja, litt kanskje. Men i teorien er det sant da. 

Anonymkode: aed23...0f4

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 
 

Ja jeg ønsker meg så veldig et annet liv. Er forsonet med at det uansett ikke blir familie og sikkert ikke kjæreste heller. Men å ha noe som hadde føltes meningsfullt, det ønsker jeg veldig. 
 

Men så er det som om at jeg har kjempet så lenge og kommet til et punkt at jeg på en måte innser (eller redd for) at det ikke kommer til å skje. Mulighetene er så innskrenket. Angsten gjør at den minste ting som involverer ut av leiligheten, betyr full kollaps etterpå. Og jeg finner ikke de lommene der angsten er borte. 
 

Jeg vet at jeg sikkert er trygg nå. I alle fall tryggere enn når jeg var liten. Men kroppen henger ikke med og uansett hva jeg gjør av tiltak så henger den igjen i fortid. Og det gjør meg oppriktig lei meg og motløs. Når den ikke har klart det etter alle disse årene med intens jobbing, hvorfor skal det liksom nå snu? 
 

Jeg føler at jeg er 90 år i kropp og sjel og klar for eller tenker døden er helt ok. Men at et bittelite ønske om et bedre liv er der kanskje fortsatt? Men jeg har lett så lenge og jobbet så hardt for å skape mening i dagene men angsten overstyrer alt. Kroppen overstyrer alt:( 

Anonymkode: 8ab45...414

[AnonymBruker]

Du kan fortsatt få deg kjæreste 🌷 og bli bedre enn du er nå. Du kan også bli del av et fellesskap, om det ligner en tradisjonell familie eller ei. Om du absolutt vil ha barn så kan man det etter 40 også, men kanskje litt urealistisk med varierende helse og om man ikke er helt 100% overbevist om at man vil det.

Livsstilen er opprettholdende for situasjonen din. Hvis du har vært bedre enn det du er nå så tenkt tilbake på det. Hvis du aldri har vært bedre så har du hele resten av livet på å endre det. Jeg kan ingenting om traumer. Finnes det ikke folk som har bearbeidet det nok til å få et bedre liv? 

Anonymkode: aed23...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du kan fortsatt få deg kjæreste 🌷 og bli bedre enn du er nå. Du kan også bli del av et fellesskap, om det ligner en tradisjonell familie eller ei. Om du absolutt vil ha barn så kan man det etter 40 også, men kanskje litt urealistisk med varierende helse og om man ikke er helt 100% overbevist om at man vil det.

Livsstilen er opprettholdende for situasjonen din. Hvis du har vært bedre enn det du er nå så tenkt tilbake på det. Hvis du aldri har vært bedre så har du hele resten av livet på å endre det. Jeg kan ingenting om traumer. Finnes det ikke folk som har bearbeidet det nok til å få et bedre liv? 

Anonymkode: aed23...0f4

Har ett godt liv til tross for seksuelt missbruk som  barn, neglisjert som barn og mobbet, psykisk mishandling i forhold osv.

Fortid er fortid, fremtid lever jeg for.

Anonymkode: a536f...cfa

[AnonymBruker]

Jeg er også livsstilen....vil veldig gjerne bli bedre!!

Anonymkode: d4bad...49b

[Eva Sofie]

Jeg kan skrive litt mer senere, men vil si til deg at du kan få det bedre. Det er ikke enkelt, og det er tungt, men det er mulig. Det du beskriver kan minne mye om hvordan jeg hadde det før, og delvis kan få det i korte glimt fremdeles, men om du får riktig hjelp og oppfølgning, og orker/tør å stå i smertene som fortiden har påført deg og påfører deg i dag, kan du få et bedre liv.

 

Jeg kan skrive mer senere når jeg har mer tid enn nå.