Hvor åpen burde man være med familie og venner?

[lavender]

Foreldrene mine og venninnene mine vet veldig lite om mine psykiske sykdommer, det jeg sliter med og går igjennom. Jeg snakket med ene kontakten min i kommunen for noen måneder tilbake da jeg var deprimert og suicidal som mente at det var bedre å være åpen og si rett ut "jeg har selvmordstanker" heller enn å bare hele tiden svare at det går greit, når det i realiteten ikke gjør det. I forhold til venner føler jeg selv det blir litt feil å åpne meg for dem når de aldri åpner seg for meg, at jeg bare gir de mange ekstra belastninger som de helst skulle være foruten. I forhold til foreldrene mine så vil jeg ikke skremme dem eller gjøre de bekymret, eller være en byrde.

Hva tenker du om hvor åpen en burde være? Hvor åpen er du og hvor mye vet dine foreldre og/eller venner?

[Gjest Vendi]

Jeg tenker at venner og familie ikke uoppfordret bør få vite at man f.eks har selvmordstanker, så jeg synes ikke det rådet du fikk var et godt råd. Venner og familie bør jo få innblikk i litt av det en sliter med, for det er litt vanskelig å skjule helt at en er syk, men jeg synes alle bør skånes for dette med selvmordstanker. Jeg tenker at det bare vil skape bekymring hvis en er åpen om det. Hvis de spør konkret er det jo noe annet, men da ville jeg ha lagt det fram på en litt uskyldig måte for å ikke vekke bekymring. Noe ala "Ja, av og til kan jeg få selvmordstanker, men jeg har folk i psykiatrien som kan hjelpe meg ift det". 

[lavender]

Vendi skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at venner og familie ikke uoppfordret bør få vite at man f.eks har selvmordstanker, så jeg synes ikke det rådet du fikk var et godt råd. Venner og familie bør jo få innblikk i litt av det en sliter med, for det er litt vanskelig å skjule helt at en er syk, men jeg synes alle bør skånes for dette med selvmordstanker. Jeg tenker at det bare vil skape bekymring hvis en er åpen om det. Hvis de spør konkret er det jo noe annet, men da ville jeg ha lagt det fram på en litt uskyldig måte for å ikke vekke bekymring. Noe ala "Ja, av og til kan jeg få selvmordstanker, men jeg har folk i psykiatrien som kan hjelpe meg ift det". 

Ja, jeg tenker som deg. Det å være så ærlig om det og uoppfordret si at man har selvmordstanker vil være veldig belastende for familie og venner og egentlig ikke føre med seg noe godt (slik jeg ser det). Jeg tenker at det er helsevesenets ansvar.

[Everybody]

Jeg sender foreldre på samtaler hos psykiatrisk sykepleier og lege sånn at de skal få kunnskap om psykiske sykdommer. Hvis ikke kan det ofte skje at de sier og tror ting som ikke stemmer. Med venner har jeg ikke fortalt så mye, har fortalt litt.

[lavender]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Jeg sender foreldre på samtaler hos psykiatrisk sykepleier og lege sånn at de skal få kunnskap om psykiske sykdommer. Hvis ikke kan det ofte skje at de sier og tror ting som ikke stemmer. Med venner har jeg ikke fortalt så mye, har fortalt litt.

Så lurt 🙂 Er du med på samtalene selv også?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Jeg sender foreldre på samtaler hos psykiatrisk sykepleier og lege sånn at de skal få kunnskap om psykiske sykdommer. Hvis ikke kan det ofte skje at de sier og tror ting som ikke stemmer. Med venner har jeg ikke fortalt så mye, har fortalt litt.

Hva er det foreldrene dine får info om da som er så nyttig for et voksent barn? 

Anonymkode: fc401...a4d

[Everybody]

lavender skrev (1 minutt siden):

Så lurt 🙂 Er du med på samtalene selv også?

Nei jeg er ikke med på samtalene, vil ikke det heller.

[Everybody]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er det foreldrene dine får info om da som er så nyttig for et voksent barn? 

Anonymkode: fc401...a4d

Har hendt at de har sagt og trodd ting om meg som ikke stemmer, da sa jeg at de kan snakke med sykepleier og lege for å få litt mer info. Orker ikke forklare de alt som har med psykdom å gjøre. Selv om jeg er voksen så er det nyttig.

[lavender]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Nei jeg er ikke med på samtalene, vil ikke det heller.

Okej. 

[AnonymBruker]

De kan vel vite om diagnosene så de kan lese seg opp eller spørre og de kan orienteres om du legges inn feks. Utover det syns jeg voksne venner og foreldre til voksne mennesker skal slippe å måtte deale med innholdet i sykdommene så langt det lar seg gjøre 

Anonymkode: e7a41...25f

[Glitter]

Mine foreldre vet det meste. Men det er fordi de ønsker å vite det. 

[lavender]

Glitter skrev (7 timer siden):

Mine foreldre vet det meste. Men det er fordi de ønsker å vite det. 

Åja. Mine foreldre har egentlig ikke gitt noe uttrykk for hva eller hvor mye de ønsker å vite, om de ønsker å vite mest mulig eller. De spør veldig sjeldent hvordan det går med meg f.eks. Egentlig synes jeg det er mest komfortabelt slik, men er villig til å åpne mer opp dersom det fører noe godt med seg. 

[lavender]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

De kan vel vite om diagnosene så de kan lese seg opp eller spørre og de kan orienteres om du legges inn feks. Utover det syns jeg voksne venner og foreldre til voksne mennesker skal slippe å måtte deale med innholdet i sykdommene så langt det lar seg gjøre 

Anonymkode: e7a41...25f

Det er litt det jeg ofte føler på også, at jeg ikke vil bekymre dem eller at de skal få mer å deale med enn det de tåler eller ønsker. Så er redd for å åpne mer opp enn det jeg burde, om det gir mening?

[Glitter]

lavender skrev (2 minutter siden):

Det er litt det jeg ofte føler på også, at jeg ikke vil bekymre dem eller at de skal få mer å deale med enn det de tåler eller ønsker. Så er redd for å åpne mer opp enn det jeg burde, om det gir mening?

Jeg skjønner hva du mener, samtidig kan informasjon føre til mindre bekymring også. 

[AnonymBruker]

lavender skrev (21 timer siden):

Foreldrene mine og venninnene mine vet veldig lite om mine psykiske sykdommer, det jeg sliter med og går igjennom. Jeg snakket med ene kontakten min i kommunen for noen måneder tilbake da jeg var deprimert og suicidal som mente at det var bedre å være åpen og si rett ut "jeg har selvmordstanker" heller enn å bare hele tiden svare at det går greit, når det i realiteten ikke gjør det. I forhold til venner føler jeg selv det blir litt feil å åpne meg for dem når de aldri åpner seg for meg, at jeg bare gir de mange ekstra belastninger som de helst skulle være foruten. I forhold til foreldrene mine så vil jeg ikke skremme dem eller gjøre de bekymret, eller være en byrde.

Hva tenker du om hvor åpen en burde være? Hvor åpen er du og hvor mye vet dine foreldre og/eller venner?

To medlemmer i min familie spør ganske direkte. Jeg forsøker å svare unnvikende men synes det er vanskelig å lyve direkte. Vi har fått en tone der vi av og til snakker helt iskaldt og nøytralt om ganske belastende ting. Min strategi er å snakke som om det ikke gjelder meg selv men er et generelt samtaletema. Denne kommunikasjonen gjør at jeg deler mer enn jeg ønsker, jeg føler at man tråkker over mine personlige grenser uten at jeg klarer stoppe det og vi bagatelliserer alt der og da som er litt vondt fordi jeg allerede som liten var usikker på om mine følelser var legitime eller ok. Det er også opprørende at jeg har vært alene om vanskelige ting som burde ha vært synlige for nære familiemedlemmer i mange mange år før jeg som voksen fikk en alvorlig sykdomsperiode. Etter det har man spør og gravd om alt mulig. I det ene øyeblikket prater vi som om dette var ingenting, men lar jeg være å ta telefonen én gang kan jeg få grining og hyling på øret, masse flere anrop osv. Det kan være etter noen få timer bare. De spør også alltid om detaljer rundt hvor jeg er, om jeg går på jobb, om jeg ligger i sengen osv. Skulle ønske de aldri hadde fått med seg noe. 

 

Anonymkode: 9a144...c08

[AnonymBruker]

lavender skrev (21 timer siden):

Foreldrene mine og venninnene mine vet veldig lite om mine psykiske sykdommer, det jeg sliter med og går igjennom. Jeg snakket med ene kontakten min i kommunen for noen måneder tilbake da jeg var deprimert og suicidal som mente at det var bedre å være åpen og si rett ut "jeg har selvmordstanker" heller enn å bare hele tiden svare at det går greit, når det i realiteten ikke gjør det. I forhold til venner føler jeg selv det blir litt feil å åpne meg for dem når de aldri åpner seg for meg, at jeg bare gir de mange ekstra belastninger som de helst skulle være foruten. I forhold til foreldrene mine så vil jeg ikke skremme dem eller gjøre de bekymret, eller være en byrde.

Hva tenker du om hvor åpen en burde være? Hvor åpen er du og hvor mye vet dine foreldre og/eller venner?

Jeg som mor ville hundre prosent ønsket å vite slik at jeg kunne gitt min støtte. Hadde blitt forferdelig lei meg om barnet mitt gikk rundt å hadde det så vondt og jeg ikke visste noe. 

Anonymkode: 4eb00...b14

[Kashmir-]

Jeg har gradvis skiftet mening om dette. Jeg rømte jo bokstavelig talt da jeg ble deprimert. Flyttet mange mil bort, og ingen hadde informasjon om hvorfor og hva som skjedde. Ingen visste at jeg var innlagt heller.

Det var mest for å ikke belemre andre med mitt, men jeg har nok forstått at jeg selv ikke ville bli belemret med tanken på at andre ble det! 

Og så er det noe med redselen for å ikke bli forstått og akseptert. Når man er sårbar så svir det ekstra å bli avvist eller ignorert, så da er det best å "klare seg selv". 

Etterhvert har jeg oppdaget at flere egentlig ikke kjenner meg godt nok. Det føltes ikke greit, for de kunne formidle viktige ting som gikk veldig inn på meg, og så skjønte de det ikke. Det føles ganske ensomt faktisk. 

Jeg delte mer etterhvert, og selv om jeg ikke er den som heller enda ikke betror meg mest, så sier jeg mye mer om ting. Jeg er ikke ute etter hverken hjelp, trøst eller særlig omsorg, men at jeg skylder folk tillit og at de kan forstå.

Så må en jo balansere dette. Ikke og aldri bruke nære som terapeuter, men heller si noe om at en trenger litt hjelp til å sortere tanker og opplevelser. Det er en grei måte å gjøre det på, og ikke dele absolutt alt. Dårlige dager og vanskelige følelser og hendelser takler en jo også greit selv. Men tillit er veldig viktig- og like mye å gi som å føle det selv. 

Folk takler nok mye mer enn en frykter, og en annen ting er at hviis en er mer åpen selv blir også folk mer trygge på å selv dele. 

[stjernestøv]

Vil helst at mine foreldre skal tro at jeg har det greit og ikke bekymre seg noe, de har alltid visst at jeg sliter med angst. 

[lavender]

Glitter skrev (4 timer siden):

Jeg skjønner hva du mener, samtidig kan informasjon føre til mindre bekymring også. 

Ja, det var en av argumentene til hun kontakten min som jeg snakket med også. At når de ikke vet så går de på en måte rundt i en konstant usikkerhet. Hva er din erfaring med det?

[lavender]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg som mor ville hundre prosent ønsket å vite slik at jeg kunne gitt min støtte. Hadde blitt forferdelig lei meg om barnet mitt gikk rundt å hadde det så vondt og jeg ikke visste noe. 

Anonymkode: 4eb00...b14

Det skjønner jeg. Når jeg forsøker å sette meg i mine foreldres sted så hadde jeg ville visst også. Jeg bare synes det er så vanskelig å skulle være så åpen og ærlig, samtidig som jeg har sagt tidligere er redd de skal bekymre seg og at det skulle bli en ennå større byrde for dem å vite.