Hvor åpen burde man være med familie og venner?

[lavender]

stjernestøv skrev (2 timer siden):

Vil helst at mine foreldre skal tro at jeg har det greit og ikke bekymre seg noe, de har alltid visst at jeg sliter med angst. 

Det tenker jeg også, og jeg har mange ganget løyet om hvordan jeg har det for at de ikke skal bekymre seg. Men jeg tror jeg nå i fremtiden ønsker å være mer åpen og ærlig. Spørsmålet er bare hvor åpen og ærlig jeg skal være. Synes det er en vanskelig balansegang.

[Glitter]

lavender skrev (7 minutter siden):

Ja, det var en av argumentene til hun kontakten min som jeg snakket med også. At når de ikke vet så går de på en måte rundt i en konstant usikkerhet. Hva er din erfaring med det?

Min erfaring er at foreldrene mine bekymrer seg mye mer når de ikke vet enn når de vet. Selv om situasjonen uansett ikke blir ideell. 

[stjernestøv]

lavender skrev (11 minutter siden):

Det tenker jeg også, og jeg har mange ganget løyet om hvordan jeg har det for at de ikke skal bekymre seg. Men jeg tror jeg nå i fremtiden ønsker å være mer åpen og ærlig. Spørsmålet er bare hvor åpen og ærlig jeg skal være. Synes det er en vanskelig balansegang.

Ja du kan jo være mer åpen om du vil det men tror de blir bekymret hvis du sier du har selvmordstanker. Foreldrene mine har hatt så mange bekymringer, syns de kan få fred nå. 

[AnonymBruker]

lavender skrev (54 minutter siden):

Det skjønner jeg. Når jeg forsøker å sette meg i mine foreldres sted så hadde jeg ville visst også. Jeg bare synes det er så vanskelig å skulle være så åpen og ærlig, samtidig som jeg har sagt tidligere er redd de skal bekymre seg og at det skulle bli en ennå større byrde for dem å vite.

Det er litt av det å være forelder,mener jeg. Det er klart man ikke trenger å snakke om ALT, og at man ikke bare snakker om slikt hele tiden. Jeg som mor ville tålt det, og tåler det. Jeg synes du skal gjøre det som føles best for deg selv, men kanskje du kan dele litt iallfall og så ser du hvordan det går. 

Anonymkode: 4eb00...b14

[AnonymBruker]

Er jo en del av mitt liv, så kan ikke akkurat holde ring skjult. 

Alt vet kun jeg, det meste min mann, mye mine voksne barn, litt mindre for øvrig familie.

Men kan godt si at når jeg var innlagt lærte jeg....  osv til alle.

Anonymkode: f4875...c2f

[lavender]

Glitter skrev (15 timer siden):

Min erfaring er at foreldrene mine bekymrer seg mye mer når de ikke vet enn når de vet. Selv om situasjonen uansett ikke blir ideell. 

Ok, jeg skjønner. Jeg vet ikke helt hvordan mine foreldre ville reagert egentlig, men jeg kan jo kanskje forsøke spørre dem rett ut, om de foretrekker å vite eller ikke?

[lavender]

stjernestøv skrev (15 timer siden):

Ja du kan jo være mer åpen om du vil det men tror de blir bekymret hvis du sier du har selvmordstanker. Foreldrene mine har hatt så mange bekymringer, syns de kan få fred nå. 

Ja, tenker jeg skal gå for å forsøke å være litt mer åpen. Men jeg kommer ikke til å si at de når jeg har selvmordstanker med mindre de spør og da tenker jeg svare omtrentlig slik som @Vendi svarer tidligere i tråden. Jeg tror i alle fall det ville være til det beste.

[lavender]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er litt av det å være forelder,mener jeg. Det er klart man ikke trenger å snakke om ALT, og at man ikke bare snakker om slikt hele tiden. Jeg som mor ville tålt det, og tåler det. Jeg synes du skal gjøre det som føles best for deg selv, men kanskje du kan dele litt iallfall og så ser du hvordan det går. 

Anonymkode: 4eb00...b14

Ja, jeg tenker jeg skal være litt mer åpen og dele litt mer, også ser jeg hvordan det går.

[Glitter]

lavender skrev (1 time siden):

Ok, jeg skjønner. Jeg vet ikke helt hvordan mine foreldre ville reagert egentlig, men jeg kan jo kanskje forsøke spørre dem rett ut, om de foretrekker å vite eller ikke?

Å spørre dem hva de foretrekker er en fin måte å gjøre det på synes jeg.

[lavender]

Glitter skrev (1 time siden):

Å spørre dem hva de foretrekker er en fin måte å gjøre det på synes jeg.

Så bra, da forsøker jeg det 🙂

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst i perioder, og familien min og foreldre vet dette. Er ikke noe å skamme seg over det. De støtter så mye de kan om jeg har en dårlig periode. 
Men jeg snakker ikke om dette til hvem som helst. Jeg er i full jobb, har familie med barn og mann. Utad blir jeg sett på som en ressurssterk person som sitter i ulike verv og div. 
Hadde jeg hatt et funksjonstap er det lettere å snakke om der. 
Jeg bor på et mindre sted, og her elsker alle å snakke om andres plager og problemer. 
så nei, jeg ønsker ikke være samtaleemne rundt vinglasset på fester 

Anonymkode: 1d313...843

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg sliter med angst i perioder, og familien min og foreldre vet dette. Er ikke noe å skamme seg over det. De støtter så mye de kan om jeg har en dårlig periode. 
Men jeg snakker ikke om dette til hvem som helst. Jeg er i full jobb, har familie med barn og mann. Utad blir jeg sett på som en ressurssterk person som sitter i ulike verv og div. 
Hadde jeg hatt et funksjonstap er det lettere å snakke om der. 
Jeg bor på et mindre sted, og her elsker alle å snakke om andres plager og problemer. 
så nei, jeg ønsker ikke være samtaleemne rundt vinglasset på fester 

Anonymkode: 1d313...843

Min kamerat gikk rundt å sa at jeg satt bare hjemme og gikk aldri ut, min mann fikk høre det igjen. Da lurer jo folk på hvorfor.