Gjorde jeg det rette?

[AnonymBruker]

Søstra mi har gjennomført en heidundrende slankereise. I løpet av to år har hun tatt av nærmere 60 kg. Det som skjedde underveis var at hun begynte å få spiseforstyrrede tanker. Nå klarer hun knapt å få i seg et eple og noen få biter av en brødskive uten å få dårlig samvittighet. Jeg ringte inn bekymringsmelding til fastlegen hennes i dag hvor hun ble satt raskt opp til time. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle fortelle henne det sånn at hun ikke skulle lure på hvorfor hun hadde fått time. Jeg skrev først en melding på Messenger om det, men den har hun ikke svart på. Så ringte jeg henne, men hun tok ikke telefonen. Regner med at det er fordi hun er veldig sur og sint på meg. 

Men jeg føler at jeg gjorde det eneste riktige. Likevel trenger jeg støtte på dette, og lurer på om jeg kan få det her. Men jeg tåler å høre at jeg har gjort feil også, om noen synes jeg har gjort det. Det hører med til historien at jeg har "truet" med å gjøre dette (ringe fastlegen) tidligere, sånn at dette ikke kunne være noen stor overraskelse for henne. 

Anonymkode: 8817d...f25

[Eva Sofie]

Jeg synes det ser ut som at du har omsorg for søsteren din. Da må en i blant stå i at sine nærmeste ikke er helt enig med en, men håpe at det vil løse seg til sist. Det gjør det som regel. Jeg håper at hun om en tid kan takke deg for at du sendte inn en bekymringsmelding.

[Emoji]

Så heldig hun er, som har en søster som deg ❤️

[AnonymBruker]

Eneste feilen var muligens å gi beskjed om dette via melding, i stedet for direkte.  

Anonymkode: 55244...0bb

[Kashmir-]

Du har grunn til å være bekymret.

Det du gjorde feil er å ikke informere henne først om at du ville vsrsle legen. Og det burde du gjort muntlig.

Når noen går bak ryggen din og informerer om det på melding så kan man føle seg dolket i ryggen. 

Vær åpen om slike ting. 

Håper det går bra med henne, for hun er ute og triller. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (30 minutter siden):

Du har grunn til å være bekymret.

Det du gjorde feil er å ikke informere henne først om at du ville vsrsle legen. Og det burde du gjort muntlig.

Når noen går bak ryggen din og informerer om det på melding så kan man føle seg dolket i ryggen. 

Vær åpen om slike ting. 

Håper det går bra med henne, for hun er ute og triller. 

Ja, hun er ute og triller. Vil bare oppklare at jeg har hatt muntlige dialoger med henne om situasjonen flere ganger tidligere, seinest i går. Jeg har advart muntlig om at jeg kom til å kontakte legekontoret hennes tidligere.

Vi fikk etterhvert snakket med hverandre i dag, og det er ingen sure miner fra henne mot meg, bare vanskelige tanker og følelser knyttet til egen situasjon. Vi snakket om at jeg kan følge henne til timen. 

Anonymkode: 8817d...f25

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, hun er ute og triller. Vil bare oppklare at jeg har hatt muntlige dialoger med henne om situasjonen flere ganger tidligere, seinest i går. Jeg har advart muntlig om at jeg kom til å kontakte legekontoret hennes tidligere.

Vi fikk etterhvert snakket med hverandre i dag, og det er ingen sure miner fra henne mot meg, bare vanskelige tanker og følelser knyttet til egen situasjon. Vi snakket om at jeg kan følge henne til timen. 

Anonymkode: 8817d...f25

Da er det jo greit da 🙂

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Da er det jo greit da 🙂

Ja, og jeg er lettet over det. Hun er i en vanskelig situasjon og det ligger langt inne for henne å be om hjelp selv, da hun ikke helt forstår selv hvor alvorlig det er fatt med henne.

Anonymkode: 8817d...f25

[AnonymBruker]

Jeg har hatt familiemedlem som gjorde det samme for meg når jeg ikke innså selv at jeg trengte det. Tenkte legen kom til å bli oppgitt og kaste meg ut hvis jeg bestilte time. Så det var egentlig lettere å gå når det var pga. en bekymringsmelding fra noen andre. Da var det ikke jeg som var "sytete og klagende".

Anonymkode: 2e0a1...107

[AnonymBruker]

Selv om det er omsorg synes jeg ikke dette var riktig. Man kan bare hjelpe dem som vil ha hjelp. Man forstår at du har gjort det ut av bekymring men det er helt naturlig at din søster reagerer på det med sinne allikevel. Selv blir jeg veldig sint og frustrert når familiemedlemmer blander seg inn i min psykiske helse, selv om det er ut av omsorg så kan en voksen person ta vare på seg selv. 

Når det er sagt vil jeg si at jeg forstår du gjorde dette med de beste intensjoner ❤️

Anonymkode: b20e1...44f

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, hun er ute og triller. Vil bare oppklare at jeg har hatt muntlige dialoger med henne om situasjonen flere ganger tidligere, seinest i går. Jeg har advart muntlig om at jeg kom til å kontakte legekontoret hennes tidligere.

Vi fikk etterhvert snakket med hverandre i dag, og det er ingen sure miner fra henne mot meg, bare vanskelige tanker og følelser knyttet til egen situasjon. Vi snakket om at jeg kan følge henne til timen. 

Anonymkode: 8817d...f25

Igjen, jeg synes du er en utrolig flott søster(?).

Du kjenner sikkert til at når spiseforstyrrelsen regjerer i livet til en person, ser en ofte ikke selv hva som er til sitt eget beste. Det er det både psykologiske og etter hvert fysiologiske årsaker til. Da kan det være fint å bli dyttet litt i riktig retning, selv om det gjør vondt der og da og genererer sinne og frustrasjon som rettes mot den som vil en vel - se på det som at det er sykdommen som snakker.

Jeg håper at hun blir godt ivaretatt av helsevesenet, og at du får lov til å støtte henne videre.

Men - husk å ta vare på deg selv også...

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Selv om det er omsorg synes jeg ikke dette var riktig. Man kan bare hjelpe dem som vil ha hjelp. Man forstår at du har gjort det ut av bekymring men det er helt naturlig at din søster reagerer på det med sinne allikevel. Selv blir jeg veldig sint og frustrert når familiemedlemmer blander seg inn i min psykiske helse, selv om det er ut av omsorg så kan en voksen person ta vare på seg selv. 

Når det er sagt vil jeg si at jeg forstår du gjorde dette med de beste intensjoner ❤️

Anonymkode: b20e1...44f

Jeg kan selv kjenne igjen følelsene som du beskriver, hvor andre blander seg inn i sitt eget, et voksent menneskets, liv, men kan ikke i dag si at jeg klandrer noen for deres oppførsel. Jeg hadde selv gjort det samme hadde jeg stått i deres sko. Jeg håper aldri vi kommer dit at vi ikke bryr oss om hverandre fordi vi er voksne og selvstendige mennesker. Hvor går da skillet mellom psykisk og fysisk lidelse? Kun et spørsmål til ettertanke... 🫶