De som er dårligst på å søke omsorg og trøst

[AnonymBruker]

Også de som skrives ut eller bare blir ensomme ulver, selv med tunge diagnoser?

Anonymkode: 7e371...f46

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på en som jeg har møtt fra og til siden jeg var barn. Værdens snilleste menneske, men sliter med angst og tidligere selvskading. Hun er så åpen om angsten og depresjonen som er sterk hos henne med alle. Men hun er også en som virkelig ser andre og deler ut klemmer og trøst. Et lite unikum i byen jeg bodde i før, av noen sett på litt på skrå. 
 

Men hun evner å gi og få omtanke og å vise den. Jeg klarer ikke vise den, men jeg har den. Det er så godt å møte henne vært jubelår å få en skikkelig varm klem.

 

Skulle ønske jeg var mer som henne på den måten. Selv har jeg tung diagnose men snakker ikke om noe med noen.

Anonymkode: 7e371...f46

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Også de som skrives ut eller bare blir ensomme ulver, selv med tunge diagnoser?

Anonymkode: 7e371...f46

Er vel mer snakk om å innse, og å klare å uttrykke egen opplevelse av symptomstrykk. For eksempel vil jo ikke én med tunge plager og kanskje tung lidelse bli hjulpet om vedkommende selvisolerer og er ufin mot de rundt seg. Nettverket kan hjelpe, men bare til en begrenset grad.

Vil heller bruke uttrykk mye brukt i denne sammenheng: om man er ressurssvak blir man ikke hjulpet slik man burde. 

[AnonymBruker]

For ordens skyld har jeg søkt hjelp og fått det før, men den har i alle tilfeller kommet alt for sent, slik at den har ødelagt for mye.

 

Litt todelt innlegg dette her da TS og post 2 handler om noen som får mange gode venner men som ikke har rennt ned dørene i psykiatrien.

Så tenkte også generelt.

Det er heller ikke en eupf hat tråd så de som har sånne tanker kan holde det for seg selv.

Anonymkode: 7e371...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Også de som skrives ut eller bare blir ensomme ulver, selv med tunge diagnoser?

Anonymkode: 7e371...f46

Poenget med en innleggelse er ikke "trøst og omsorg". Er det virkelig noen som tror det? Men når du skriver at de blir ensomme ulver så er jeg enig for de som ikke søker omsorg og trøst innad i familie eller venner eller ikke har venner i det hele tatt vil selvsagt bare bli enda mer ensomme. 

Er også enig med en annen som skrev her at om man er ressurssvak så får man mye mindre hjelp. Dvs dersom man ikke har foreldre eller andre pårørende som presser på eller hjelper en å få hjelp så står man veldig svakt iforhold til de som har dette. Det samme gjelder dersom man har vanskelig for å snakke for seg, dårlig ordforråd osv. 

Anonymkode: 7efee...192

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Poenget med en innleggelse er ikke "trøst og omsorg". Er det virkelig noen som tror det? Men når du skriver at de blir ensomme ulver så er jeg enig for de som ikke søker omsorg og trøst innad i familie eller venner eller ikke har venner i det hele tatt vil selvsagt bare bli enda mer ensomme. 

Er også enig med en annen som skrev her at om man er ressurssvak så får man mye mindre hjelp. Dvs dersom man ikke har foreldre eller andre pårørende som presser på eller hjelper en å få hjelp så står man veldig svakt iforhold til de som har dette. Det samme gjelder dersom man har vanskelig for å snakke for seg, dårlig ordforråd osv. 

Anonymkode: 7efee...192

Vanligvis så kaller man de ressurssterke for ‘de som roper høyest’ innen helsevesenet. Men har sett at det er de ressurssvake som bestandig sier dette.

Har man mennesker og tilstanden rundt seg på en ‘ryddig’ måte får man ikke falt ut av hverken system eller samfunn. For eksempel: om man ikke ser venner eller familie oftere enn hvert halvår, rekker man å falle om 40 ganger innen den tid før noen reagerer.

Da jeg var dårlig så var det en kommentar fra min søster som jeg ser jevnlig som fikk meg til å røre på meg. Hun sa bare enkelt: ‘Søss, du må ta bedre vare på deg selv’. Skjønte fort hva hun mente.

Den tiden var jeg sengeliggende og tvang meg selv opp og i dusjen bare for å ha gjort noe den dagen. Spiste ikke engang. Da jeg endelig sa hvordan tilstanden var, hadde jeg familie og venner innom flere ganger i uken til ting ble bedre.