Hvordan behandles dissosiative symptomer i terapi?

[AnonymBruker]

Snakker ikke om en dissosiativ lidelse, men dissosiative symptomer i ulike former man har fått attåt angst og depresjon og vanskelige tider. Jeg tror at det har oppstått som en forsvarsmekanisme fordi ting er så annerledes nå og ingenting er som vanlig/før, og jeg er syk, og det blir for mye for systemet å håndtere, samt at pga sykdommen er jeg ikke istand til å leve mitt normale liv. 

Hvordan Jobber man med å finne tilbake til seg selv og de følelsene, tankene og egenskapene man hadde før man ble syk og «isolert» fra sitt vanlige liv? Hvordan jobber man med å koble seg på igjen? 

Jobber man med å sette ord på og bearbeide det man opplever og på en måte integrere det i seg selv, hvis teorien er at det er systemet som setter inn dissosiative symptomer for å på en måte beskyte en? (Med feilslått resultat da, det er jo bare ekkelt og skaper større lidelse). 

Anonymkode: bc9d9...5d2

[AnonymBruker]

Er det ingen her som har opplevd eller har erfaring og kunnskap med dette? 

Anonymkode: bc9d9...5d2

[bibben]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er det ingen her som har opplevd eller har erfaring og kunnskap med dette? 

Anonymkode: bc9d9...5d2

Når jeg har «forsvunnet» så har jeg blitt bedt om å se psykologen i øynene og å holde blikket der. Videre ber hun meg om å stramme musklene og å føle bena i gulvet. Når det er som verst er dette veldig vanskelig. Jeg klarer ikke å høre hva hun sier pluss at jeg bare forsvinner vekk og nesten «sovner»/«besvimer». 

Den øvrige behandlingen er som vanlig slik den praktiseres av en psykodynamiker.

[AnonymBruker]

bibben skrev (8 minutter siden):

Når jeg har «forsvunnet» så har jeg blitt bedt om å se psykologen i øynene og å holde blikket der. Videre ber hun meg om å stramme musklene og å føle bena i gulvet. Når det er som verst er dette veldig vanskelig. Jeg klarer ikke å høre hva hun sier pluss at jeg bare forsvinner vekk og nesten «sovner»/«besvimer». 

Den øvrige behandlingen er som vanlig slik den praktiseres av en psykodynamiker.

Jeg strever med å koble hodet på jeg, «sovner» ikke liksom, men føler meg konstant inni meg selv, men samtidig er jeg ikke i kontakt med vanlige meg heller på en måte. Kan jo trampe bena i gulvet og se på noe, men «kobler meg ikke på».. Kanskje ikke det er det samme du opplever?

Hva i terapien jobber man med for å bedre slike symptomer? Er det noen følelser man må gjennom og «kvitte» seg med feks?

Anonymkode: bc9d9...5d2

[bibben]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg strever med å koble hodet på jeg, «sovner» ikke liksom, men føler meg konstant inni meg selv, men samtidig er jeg ikke i kontakt med vanlige meg heller på en måte. Kan jo trampe bena i gulvet og se på noe, men «kobler meg ikke på».. Kanskje ikke det er det samme du opplever?

Hva i terapien jobber man med for å bedre slike symptomer? Er det noen følelser man må gjennom og «kvitte» seg med feks?

Anonymkode: bc9d9...5d2

Det du beskriver er ikke så ulikt slik jeg opplever det. Man er liksom inne i en utilgjengelig boble. Jeg mister for min del kontakt med kroppen og kjenner ikke kulde, smerte osv.

Når det gjelder hvordan en terapeut jobber for å «bedre situasjonen» avhenger det av hvilken behandlingstradisjon terapeuten praktiserer. Jeg tror nok ikke at prosjektet for de fleste terapeuter blir å oppfordre pasienten til «å kvitte seg» med følelser, men kanskje heller å klare «å stå i det» og å være tilstede når man snakker om krevende ting.

[AnonymBruker]

bibben skrev (6 minutter siden):

Det du beskriver er ikke så ulikt slik jeg opplever det. Man er liksom inne i en utilgjengelig boble. Jeg mister for min del kontakt med kroppen og kjenner ikke kulde, smerte osv.

Når det gjelder hvordan en terapeut jobber for å «bedre situasjonen» avhenger det av hvilken behandlingstradisjon terapeuten praktiserer. Jeg tror nok ikke at prosjektet for de fleste terapeuter blir å oppfordre pasienten til «å kvitte seg» med følelser, men kanskje heller å klare «å stå i det» og å være tilstede når man snakker om krevende ting.

Med kvitte seg med følelser mente jeg om man må snakke om og føle på følelsene - hvis det er slik at det er noe vanskelig som ligger til grunn for symptonene man har. Det er vel ofte det? At man ubevisst holder det vansklige borte og derfor man får slike symptoner? Eller?

jeg er sånn stort sett hele tiden, og tenkte/mente litt at ved å få opp og ut alle evt vonde ting så kan man «kvitte seg med det»  i form av at det ikke ligger og banker på hele tiden og man skyver vekk (ubevisst) og får slike symptoner? Hvis man får følt på og bearbeida så forsvinner symptonene? 
vet ikke om det er slik, men en teori og jeg lurer på det?

Anonymkode: bc9d9...5d2

[Trinity80]

De som kan dette behandler grunnen til at man har dissosiative symptomene. Da må man jobbe i dybden. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

De som kan dette behandler grunnen til at man har dissosiative symptomene. Da må man jobbe i dybden. 

Ja ikke sant, så du tenker litt det samme som min tanke om at det kan være forsvarsmekanisme eller angstsymptom på at man står i noe som. blir for mye å forholde seg ti? Og at man da må bearbeide, føler på og/eller få opp og integrere disse følelsene i seg selv?

Det behøver vel ikke alltid være at man må veldig dypt, men at slike symptomer man komme når noe blir for overveldende- for mye til at man klarer å prosessere kanskje?

Anonymkode: bc9d9...5d2

[AnonymBruker]

bibben skrev (4 timer siden):

Det du beskriver er ikke så ulikt slik jeg opplever det. Man er liksom inne i en utilgjengelig boble. Jeg mister for min del kontakt med kroppen og kjenner ikke kulde, smerte osv.

Når det gjelder hvordan en terapeut jobber for å «bedre situasjonen» avhenger det av hvilken behandlingstradisjon terapeuten praktiserer. Jeg tror nok ikke at prosjektet for de fleste terapeuter blir å oppfordre pasienten til «å kvitte seg» med følelser, men kanskje heller å klare «å stå i det» og å være tilstede når man snakker om krevende ting.

Slike symptomer kan ifølge psykologen være sterk angst også,  men jeg syns det er litt rart, selv om det på en måte gir mening. Angstnivået er så høyt at det faktisk ikke er «kapasitet» til noe annet ifølge angsten, enn å fokusere på symptomer og dissosiere og koble seg fra. Survival mode..?

Så nettopp en annen tråd om metakognitiv terapi her nå, og inspirert av den, kan man kanskje bli kvitt dissosiative symptomer ved hjelp av metakognitiv terapi, altså øve seg på å ikke gi det oppmerksomhet? Må si jeg sliter med det da det er slik hele tiden.. 

Anonymkode: bc9d9...5d2