Er det du eller behandler som styrer hva dere skal snakke om?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (14 timer siden):

Jeg har fullt ansvar for selv å ta opp tema for samtalene selv. I starten av hver time får jeg følgende spørsmål: Hva vil du ta opp/snakke om i dag?

 

Noe jeg så på som fullstendig meningsløse samtaler, og som jeg ikke kan se at har noen behandlingsmessig hensikt, er i alle de årene jeg har fått et annet spørsmål da jeg gikk til DPS: Hvordan har det gått med deg siden siste samtale? Og når dette tar mye av terapitimen. Dette er så å si et ikke-tema i terapitimene jeg har med min terapeut.

 

Vi kan snakke om hvordan håndtere nåtid med de vanskene jeg opplever, men å snakke om at det spesifikt var vanskelig i helgen pga. slik og i går skjedde så, ser jeg på som lite hensiktsmessig i terapien. Da vet jeg at terapeuten min tenker at en like gjerne kan snakke med en venn fremfor en profesjonell.

Hva skjer om du ikke klarer å ta opp noe? Blir du sendt hjem? 

Jeg merker at min psykolog virker litt lik din. Jeg får alltid det spørsmålet jeg også, i starten av timen. Det er ofte jeg ikke klarer å si det jeg har planlagt eller vil, da jobber vi oss rundt det, eller han lirker og pirker til noe løsner. Jeg mistenker at det for han blir veldig kjedelige samtaler dog, men for meg er det meningsfylt å jobbe med å bare klare å ta plass i terapien, selv om det kan være relativt "ufarlige" tema. Det kan også være skamfulle, vanskelige tema altså, jeg opplever ikke at han vil koseprate. 

Men jeg har ikke noen venn jeg kan snakke med, og en av de tingene jeg gjerne ønsker med terapien er å klare å ta opp slike ting med andre, som hva som var vanskelig i helga, og hva som har skjedd med meg i det siste, og hvordan det/noe har gått. Jeg har aldri snakket om slike ting med andre, og vet ikke hvordan det ville blitt møtt. Når noen har spurt hvordan det går eller har villet komme nærmere meg, om det er foreldre eller tidligere venner, eller kollegaer, har jeg alltid vært avvisende. Jeg vet ikke om det er rett av meg, ut i fra det du skriver, og det gjør meg blir fryktelig usikker på om jeg gjør terapi feil, men det virker i hvert fall tvert i mot som om psykologen oppmuntrer til at jeg snakker om disse tingene med han. For meg er dette utfordrene og ofte klarer jeg det ikke, andre ganger blir det stotrende og jeg bruker lang tid på å få sagt det. Men det blir sakte men sikkert enklere, og det virker som sagt på kroppsspråket og stemmen og svarene hans at han bryter ut som et slags levende menneske når jeg klarer å få til en slik samtale med han, og det gjør så godt. 

Så jeg håper i grunn at terapien min ikke er helt meningsløs, selv om det har vært eller ville vært meningsløst for deg. 

Anonymkode: fbd77...426

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva skjer om du ikke klarer å ta opp noe? Blir du sendt hjem? 

Jeg merker at min psykolog virker litt lik din. Jeg får alltid det spørsmålet jeg også, i starten av timen. Det er ofte jeg ikke klarer å si det jeg har planlagt eller vil, da jobber vi oss rundt det, eller han lirker og pirker til noe løsner. Jeg mistenker at det for han blir veldig kjedelige samtaler dog, men for meg er det meningsfylt å jobbe med å bare klare å ta plass i terapien, selv om det kan være relativt "ufarlige" tema. Det kan også være skamfulle, vanskelige tema altså, jeg opplever ikke at han vil koseprate. 

Men jeg har ikke noen venn jeg kan snakke med, og en av de tingene jeg gjerne ønsker med terapien er å klare å ta opp slike ting med andre, som hva som var vanskelig i helga, og hva som har skjedd med meg i det siste, og hvordan det/noe har gått. Jeg har aldri snakket om slike ting med andre, og vet ikke hvordan det ville blitt møtt. Når noen har spurt hvordan det går eller har villet komme nærmere meg, om det er foreldre eller tidligere venner, eller kollegaer, har jeg alltid vært avvisende. Jeg vet ikke om det er rett av meg, ut i fra det du skriver, og det gjør meg blir fryktelig usikker på om jeg gjør terapi feil, men det virker i hvert fall tvert i mot som om psykologen oppmuntrer til at jeg snakker om disse tingene med han. For meg er dette utfordrene og ofte klarer jeg det ikke, andre ganger blir det stotrende og jeg bruker lang tid på å få sagt det. Men det blir sakte men sikkert enklere, og det virker som sagt på kroppsspråket og stemmen og svarene hans at han bryter ut som et slags levende menneske når jeg klarer å få til en slik samtale med han, og det gjør så godt. 

Så jeg håper i grunn at terapien min ikke er helt meningsløs, selv om det har vært eller ville vært meningsløst for deg. 

Anonymkode: fbd77...426

Nei, for all del. Vi er alle ulike, vi er på ulike steder i livet og har ulike behov. Selv om jeg sier at noe oppleves som meningsløst for min terapi, er ikke det gjeldende for andre. Jeg tenker at om du opplever å ha nytte av behandlingen, er du på riktig vei. Det heter induvidualterapi. Det er bra du spør.

 

Men - har du formidlet til behandleren din det jeg har uthevet i fet skrift i sitatet? Jeg tror det kan være positivt for deg, slik at dere begge vet hensikten med terapien. Du går ikke i terapi for å skulle gjøre terapeuten engasjert, men for selv å få hjelp.

 

Slik er det med andre arbeidsplasser også - noen oppgaver kan vi like bedre enn andre, men de må likevel gjøres fordi de er viktige for mottakeren (i dette tilfellet pasienten).

[Eva Sofie]

psykedeliker skrev (10 timer siden):

Er det du som har avgjort at det er et ikke-tema eller er det behandleren?

Det har blitt slik i møte med min nåværende terapeut, men jeg har ikke ønsket noe annet. Som jeg også skrev, har jeg gått mange år på DPS hvor jeg fikk spørsmålet "hvordan har det gått siden sist?" (jeg kaller det her og nå-terapi). Jeg opplevde det som lite hensiktsmessig. På den tiden mente helsevesenet at vi måtte igjennom det for å bli tilstrekkelig stabilisert for å gå videre inn i traumeterapi. Derfor trives jeg bedre med denne tilnærmingen. Men som jeg skrev over, har vi alle ulike behov.

 

Hendelser i hverdagen min her og nå, fra uke til uke, håndterer jeg fint, men noen få ganger kan vi bruke 5-10 minutter på det. Vi tar utgangspunkt i hendelser i nåtid for å endre på adferd og tanker som påvirker hverdagen min. For meg er det ikke viktig å gå tilbake i fortiden. Det er å leve i nåtiden som er viktig.

[psykedeliker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Det har blitt slik

Hva mener du? Er det sagt eksplisitt at det er et ikke-tema? Isåfall av hvem?

[Eva Sofie]

psykedeliker skrev (20 timer siden):

Hva mener du? Er det sagt eksplisitt at det er et ikke-tema? Isåfall av hvem?

Ikke som jeg kan huske. Kun en samstemt enighet mellom meg og terapeuten.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 13.12.2023 den 9.01):

Nei, for all del. Vi er alle ulike, vi er på ulike steder i livet og har ulike behov. Selv om jeg sier at noe oppleves som meningsløst for min terapi, er ikke det gjeldende for andre. Jeg tenker at om du opplever å ha nytte av behandlingen, er du på riktig vei. Det heter induvidualterapi. Det er bra du spør.

Men - har du formidlet til behandleren din det jeg har uthevet i fet skrift i sitatet? Jeg tror det kan være positivt for deg, slik at dere begge vet hensikten med terapien. Du går ikke i terapi for å skulle gjøre terapeuten engasjert, men for selv å få hjelp.

Slik er det med andre arbeidsplasser også - noen oppgaver kan vi like bedre enn andre, men de må likevel gjøres fordi de er viktige for mottakeren (i dette tilfellet pasienten).

Ja, vi har snakket om dette du har uthevet, det er ett av målene mine at jeg skal bli flinkere til å føre samtaler med andre generelt, og å bygge relasjoner med signifikante andre spesielt. 

At jeg tror han synes det er kjedelig er mine tolkninger, jeg har ikke spurt direkte om kjedsomhet (har ikke turt enda), men jeg har spurt han flere ganger om han vil vi skal avslutte terapien fordi han av diverse grunner ikke ønsker å jobbe mer med meg, som f.eks. at han etterhvert har fått vite mer om meg, har funnet ut hvor stille og vanskelig jeg er, og at han kanskje misliker meg. Han har avkreftet at han ønsker å avslutte det, og sier at han ikke har hatt de tankene om meg som jeg tror han har.

Jeg har aldri før turt å spørre om bekreftelser fra behandlere (eller noen andre i livet) når jeg har bekymret meg, og det har jeg også fortalt han. Og til det har han sagt at han synes det er viktig at jeg spør, og til og med at det at er viktig å bli likt og vite hva andre tenker om en. Jeg ble veldig forundret over dette, da jeg i tidligere behandlinger og spesielt via DOL mange ganger, har fått høre at det ikke er så viktig hva behandlere og folk generelt tenker om en. At behandlere er på jobb, og skal gjøre jobben sin uansett osv. Jeg har presset meg selv gjennom så mye med det i bakhodet, at den jeg snakker med egentlig ikke vil være der og misliker meg, så det gjorde så godt at han sa at han synes det er viktig. 

At jeg tror han synes jeg er kjedelig når jeg ikke klarer å si noe er en ting, men at han virker å bli engasjert når jeg faktisk klarer å by på meg selv kjennes oppmuntrende. Jeg tror jeg etterhvert klarer å føle mer på at det jeg faktisk ønsker å si, og som er viktig for meg, er noe som faktisk har verdi å snakke om. Vi har snakket en del om det også, at jeg ikke synes mine greier, men som jeg har hatt lyst til å si, ikke virker viktige når jeg først skal si dem, og at det da stopper opp i meg. Jeg håper dette gir litt mening. Nå er det jo bare mine opplevelser og tolkninger av det vi driver med i min terapi jeg kommer med. Hvor mye av det jeg opplever som er intensjonelt fra behandlers side vet jeg jo strengt tatt ikke, men jeg tror det fungerer uansett. 

Det jeg tror vi har litt lett for å glemme her på DOL og som litt var tanken bak å skrive dette, er at det er så mange ulike problemer. Jeg tror at spesielt for de som strever i behandlingen sin og ser hvor flink du er i behandling din, og får så mye skryt fra Kupton spesielt, tror at det er sånn det må og skal være for å bli bedre, og føler seg mislykket fordi de ikke får til det samme. Men så trengs det kanskje bare en annen form for til tilærming til egne problemer og behandling. Dette er ikke kritikk av deg altså, jeg hadde bare lyst til å prøve å bidra til å sprekke oppfatningen litt. Så ser jeg jo at jeg kanskje går i samme "fella" selv ved å dra frem det jeg synes fungere for meg. Men både du, Kupton og alle andre her vet at det ikke er lett å gå i terapi, og at ingen av oss er perfekte og får til det vi prøver på og strever med med en gang. Håper at dette ble noenlunde forståelig

 

 

 

Anonymkode: fbd77...426