Jeg er psykisk syk og sammen med psykisk syk mann. Hjelp blir så dårlig psykisk av å være med han.

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd, angst, gad, depresjoner, nevrotisk, og han har kompleks ptsd, angst, depresjoner og bopolar. Jeg har ikke vært sammen med han så lenge, men jeg er nå så dårlig psykisk etter å vært med han i helgen. Han har vært dårlig og stille og vi har nesten ikke snakket sammen. Føler meg tom, elendig, lite verdt, deprimert og angst, usikkerhet, tvil forvirret alt mulig. Når han er gått så føler jeg meg helt grusom psykisk. Og må bygge meg opp igjen på noen dager, så når han kommer igjen så blir jeg dårlig igjen og samme om igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det er slik? Vi er ikke slemme eller onde mot hverandre. Vi sliter begge to ja, men jeg blir påvirket av han tror jeg. Føler meg nedstemt og alt. Kjenner lite følelser for han, ingenting som er positivt. Jeg er redd for å gjøre det slutt og, for han har selvmordsforsøk bak seg, han sier at jeg er lyset i livet hans, at jeg gir han grunn å leve igjen. Han vil ikke leve uten meg. Jeg er så redd for alt. hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 1dc55...116

[AnonymBruker]

Du tar en prat med fyren og forteller at du trenger å konse på deg selv. Så lar du ansvaret for hans liv være hans og ikke alle andres. Og så bruker du tid på finn ut av ditt eget liv. 

Anonymkode: e7670...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du tar en prat med fyren og forteller at du trenger å konse på deg selv. Så lar du ansvaret for hans liv være hans og ikke alle andres. Og så bruker du tid på finn ut av ditt eget liv. 

Anonymkode: e7670...d74

Hva skal jeg si da? Om hvordan jeg har det og føler det med han? Jeg vet jo det beste er å være helt ærlig om hvordan jeg har det. Han blir fulgt opp av psykisk helse og psykolog. Vi bruker medisiner begge to for å holde oss noenlunde stabile, men som de fleste vet så kan en bli dårlig selv om. Jeg er veldig følsom og sensitiv, og blir påvirket av energien og sinnstemningen til andre mennesker lett. Jeg leser folk lett også. Det går veldig inn på meg uten at jeg kan hjelpe for det. Jeg er glad i han og bryr meg om han, ønsker han bare godt. Han har vært endel ustabil de siste par månedene og det er ikke godt for oss begge. Men han sier lite og vi gjør så lite sammen når vi er sammen. Føler jeg ikke får næring på en måte. vi er begge mye ensomme og alene, så vi har ikke mange i livene våres. 

Anonymkode: 1dc55...116

[AnonymBruker]

Har du en behandler i psykiatrien du kan ta opp problemstillingen med? Jeg tror jeg ville gjort det hadde jeg vært deg.

Anonymkode: fdfdb...7b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva skal jeg si da? Om hvordan jeg har det og føler det med han? Jeg vet jo det beste er å være helt ærlig om hvordan jeg har det. Han blir fulgt opp av psykisk helse og psykolog. Vi bruker medisiner begge to for å holde oss noenlunde stabile, men som de fleste vet så kan en bli dårlig selv om. Jeg er veldig følsom og sensitiv, og blir påvirket av energien og sinnstemningen til andre mennesker lett. Jeg leser folk lett også. Det går veldig inn på meg uten at jeg kan hjelpe for det. Jeg er glad i han og bryr meg om han, ønsker han bare godt. Han har vært endel ustabil de siste par månedene og det er ikke godt for oss begge. Men han sier lite og vi gjør så lite sammen når vi er sammen. Føler jeg ikke får næring på en måte. vi er begge mye ensomme og alene, så vi har ikke mange i livene våres. 

Anonymkode: 1dc55...116

Du skal si at du er så mentalt dårlig at du ikke har krefter til å være i forhold og derfor gjør det slutt. Du sier at du må prioritere livet ditt. Du kan si at du er fryktelig lei for det, men skal du klare å overleve denne tunge tiden så ser du ikke så mange andre utveier. Si at du håper han tar vare på seg selv, at du er glad i han, men ikke klarer å være i forhold med noen. At du trenger ro og vil forsøke å jobbe deg ut av dette alene. Ikke snakk om hans psykdom eller hans liv, hold dette til å handle om deg og din sykdom.

Anonymkode: e7670...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du skal si at du er så mentalt dårlig at du ikke har krefter til å være i forhold og derfor gjør det slutt. Du sier at du må prioritere livet ditt. Du kan si at du er fryktelig lei for det, men skal du klare å overleve denne tunge tiden så ser du ikke så mange andre utveier. Si at du håper han tar vare på seg selv, at du er glad i han, men ikke klarer å være i forhold med noen. At du trenger ro og vil forsøke å jobbe deg ut av dette alene. Ikke snakk om hans psykdom eller hans liv, hold dette til å handle om deg og din sykdom.

Anonymkode: e7670...d74

Ja jeg tenker det er best som du skriver. Jeg føler at jeg blir påvirket av hans ustabilitet og når han er stille og sånn så blir jeg det og.. 

Anonymkode: 1dc55...116

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 22.01):

Hva skal jeg si da? Om hvordan jeg har det og føler det med han? Jeg vet jo det beste er å være helt ærlig om hvordan jeg har det. Han blir fulgt opp av psykisk helse og psykolog. Vi bruker medisiner begge to for å holde oss noenlunde stabile, men som de fleste vet så kan en bli dårlig selv om. Jeg er veldig følsom og sensitiv, og blir påvirket av energien og sinnstemningen til andre mennesker lett. Jeg leser folk lett også. Det går veldig inn på meg uten at jeg kan hjelpe for det. Jeg er glad i han og bryr meg om han, ønsker han bare godt. Han har vært endel ustabil de siste par månedene og det er ikke godt for oss begge. Men han sier lite og vi gjør så lite sammen når vi er sammen. Føler jeg ikke får næring på en måte. vi er begge mye ensomme og alene, så vi har ikke mange i livene våres. 

Anonymkode: 1dc55...116

 

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 22.01):

Hva skal jeg si da? Om hvordan jeg har det og føler det med han? Jeg vet jo det beste er å være helt ærlig om hvordan jeg har det. Han blir fulgt opp av psykisk helse og psykolog. Vi bruker medisiner begge to for å holde oss noenlunde stabile, men som de fleste vet så kan en bli dårlig selv om. Jeg er veldig følsom og sensitiv, og blir påvirket av energien og sinnstemningen til andre mennesker lett. Jeg leser folk lett også. Det går veldig inn på meg uten at jeg kan hjelpe for det. Jeg er glad i han og bryr meg om han, ønsker han bare godt. Han har vært endel ustabil de siste par månedene og det er ikke godt for oss begge. Men han sier lite og vi gjør så lite sammen når vi er sammen. Føler jeg ikke får næring på en måte. vi er begge mye ensomme og alene, så vi har ikke mange i livene våres. 

Anonymkode: 1dc55...116

Dette hørtes lite greit ut - for dere begge. Jeg tror at en forutsetning for et godt forhold, er at parforholdet gir energi til hverandre. Ikke slik, som du sier, at du er utslitt når han drar hjem. Jeg selv opplevde det litt slitsomt i starten med avstandsforhold, men det handlet nok mer om overgangen fra å ha mindre alenetid til å være sammen store deler av tiden 3-4 dager i strekk. Jeg trenger mye alenetid generelt, som handlet om meg som person og ikke min samboer, og det fant vi en løsning på.

 

Vi snakket om det for noen uker siden, om vårt forhold hadde fungert om han også hadde strevd med psykisk lidelse... Det er vanskelig å vite, men jeg tror ikke det. For at et forhold skal fungere, tenker jeg at det vesentlige er at man gir hverandre tid og oppmerksomhet "på omgang" og når den andre trenger det. Om begge strever slik du beskriver, vet jeg ikke om man har igjen nok krefter til å gi til en annen. Viljen kan være der, men ikke evnen... Da må en ha kommet relativt langt i egen prosess.

 

PTSD kan ramme relasjonen til andre og trygghet til andre mennesker, og jeg tenker at om et parforhold skal bli stabilt, må den andre være trygg å støtte seg mot. Det var avgjørende for meg da det tidligere i livet stormet som verst.

 

Det har vært en selvfølge for meg å skulle støtte min samboer i det jeg kan. Min psykiske lidelse gir meg på ingen måte lettelser i den forpliktelsen.

 

Men om du er redd for at han kan true med suicid om du ønsker å avslutte forholdet, tenker jeg at du skal være tydelig på at hans liv er hans ansvar - ikke ditt. Ta i så fall kontakt med fastlegen. Om du ikke vet hvem det er, kontakt kommunelegen.

[Kayia]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2024 den 21.10):

Jeg har kompleks ptsd, angst, gad, depresjoner, nevrotisk, og han har kompleks ptsd, angst, depresjoner og bopolar. Jeg har ikke vært sammen med han så lenge, men jeg er nå så dårlig psykisk etter å vært med han i helgen. Han har vært dårlig og stille og vi har nesten ikke snakket sammen. Føler meg tom, elendig, lite verdt, deprimert og angst, usikkerhet, tvil forvirret alt mulig. Når han er gått så føler jeg meg helt grusom psykisk. Og må bygge meg opp igjen på noen dager, så når han kommer igjen så blir jeg dårlig igjen og samme om igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det er slik? Vi er ikke slemme eller onde mot hverandre. Vi sliter begge to ja, men jeg blir påvirket av han tror jeg. Føler meg nedstemt og alt. Kjenner lite følelser for han, ingenting som er positivt. Jeg er redd for å gjøre det slutt og, for han har selvmordsforsøk bak seg, han sier at jeg er lyset i livet hans, at jeg gir han grunn å leve igjen. Han vil ikke leve uten meg. Jeg er så redd for alt. hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 1dc55...116

Jeg kom til å tenke på sikkerhetsrutinen på fly når jeg leste innlegget ditt, og tenker at du må ta på din egen maske før du (evt) hjelper en annen. Slik dere har det nå kunne ikke jeg som er psykisk frisk engang hatt det, det hadde jeg ikke orket.

Jeg hadde avsluttet et så lite givende og krevende forhold som dette, og det vil jeg råde deg til å gjøre også. Det er ikke ditt ansvar hvordan han velger å agere etter et brudd, det er hans ansvar, men om jeg var deg ville jeg gitt beskjed til hans venner eller familie slik at noen visste at de kunne være mer tilstede en periode framover.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, og det vil nok føles svikefult eller slemt. Likefullt har du ansvar for å ta gode valg for ditt liv, og han for hans. Jeg syns det hadde stilt seg annerledes om dere hadde vært sammen i 20 år og hadde barn sammen, men et ferskt forhold skal ikke være slik du beskriver.

Endret 17. januar av Kayia

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (9 timer siden):

 

Dette hørtes lite greit ut - for dere begge. Jeg tror at en forutsetning for et godt forhold, er at parforholdet gir energi til hverandre. Ikke slik, som du sier, at du er utslitt når han drar hjem. Jeg selv opplevde det litt slitsomt i starten med avstandsforhold, men det handlet nok mer om overgangen fra å ha mindre alenetid til å være sammen store deler av tiden 3-4 dager i strekk. Jeg trenger mye alenetid generelt, som handlet om meg som person og ikke min samboer, og det fant vi en løsning på.

 

Vi snakket om det for noen uker siden, om vårt forhold hadde fungert om han også hadde strevd med psykisk lidelse... Det er vanskelig å vite, men jeg tror ikke det. For at et forhold skal fungere, tenker jeg at det vesentlige er at man gir hverandre tid og oppmerksomhet "på omgang" og når den andre trenger det. Om begge strever slik du beskriver, vet jeg ikke om man har igjen nok krefter til å gi til en annen. Viljen kan være der, men ikke evnen... Da må en ha kommet relativt langt i egen prosess.

 

PTSD kan ramme relasjonen til andre og trygghet til andre mennesker, og jeg tenker at om et parforhold skal bli stabilt, må den andre være trygg å støtte seg mot. Det var avgjørende for meg da det tidligere i livet stormet som verst.

 

Det har vært en selvfølge for meg å skulle støtte min samboer i det jeg kan. Min psykiske lidelse gir meg på ingen måte lettelser i den forpliktelsen.

 

Men om du er redd for at han kan true med suicid om du ønsker å avslutte forholdet, tenker jeg at du skal være tydelig på at hans liv er hans ansvar - ikke ditt. Ta i så fall kontakt med fastlegen. Om du ikke vet hvem det er, kontakt kommunelegen.

Jeg føler vel at han har nok med seg selv i hverdagen sin, når vi ikke er sammen så bare spiller han spill på nettet og sover mye. Og når vi snakkes på tlf, så har han så lite å si og snakke om. Jeg prøver å snakke om alt mulig, men føles som vi har lite å snakke om egentlig. Har og vært fysisk dårlig og måtte på legevakten da han var hos meg, og han sa etterpå at han ble irritert for at jeg ble dårlig, og sa det var kjedelig å være på legevakten da vi ventet på legen. Følte da at jeg plagde han med å være dårlig, med noe jeg ikke kunne noe for. Vi har snakket om å hjelpe og støtte hverandre når vi trenger det, men føler han gir meg lite støtte og oppmuntring, som om han har lite og ingenting å si. Kan holde rundt meg et øyeblikk og si det går bra osv, men ikke noe mer enn det. Når han er dårlig vil han ikke fortelle hvorfor han er dårlig, av hva som plager han av tanker og følelser. Er og redd for å si for mye for virker som han blir lett irritert. Jeg har vært lenge mye alene før jeg møtte han og redd for å være alene igjen om jeg gjør det slutt med han. Har få mennesker i livet mitt. Men jeg hadde det bedre psykisk før vi ble sammen. 

 

Jeg har ikke så mye følelser for han heller, men er litt avhengig av han på en måte. Selv om det ikke er bra for meg å være i et slikt forhold. Har snakket med legen og sykepleieren om dette med han og dem støtter meg heldigvis. Jeg skjønner ikke hva det er med han, han er så rar at jeg begriper det ikke. Virker som ingenting intresserer han, eneste er vel at han ønsker ofte sex. Nei vet ikke jeg. 

Anonymkode: 1dc55...116

[Kayia]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg føler vel at han har nok med seg selv i hverdagen sin, når vi ikke er sammen så bare spiller han spill på nettet og sover mye. Og når vi snakkes på tlf, så har han så lite å si og snakke om. Jeg prøver å snakke om alt mulig, men føles som vi har lite å snakke om egentlig. Har og vært fysisk dårlig og måtte på legevakten da han var hos meg, og han sa etterpå at han ble irritert for at jeg ble dårlig, og sa det var kjedelig å være på legevakten da vi ventet på legen. Følte da at jeg plagde han med å være dårlig, med noe jeg ikke kunne noe for. Vi har snakket om å hjelpe og støtte hverandre når vi trenger det, men føler han gir meg lite støtte og oppmuntring, som om han har lite og ingenting å si. Kan holde rundt meg et øyeblikk og si det går bra osv, men ikke noe mer enn det. Når han er dårlig vil han ikke fortelle hvorfor han er dårlig, av hva som plager han av tanker og følelser. Er og redd for å si for mye for virker som han blir lett irritert. Jeg har vært lenge mye alene før jeg møtte han og redd for å være alene igjen om jeg gjør det slutt med han. Har få mennesker i livet mitt. Men jeg hadde det bedre psykisk før vi ble sammen. 

 

Jeg har ikke så mye følelser for han heller, men er litt avhengig av han på en måte. Selv om det ikke er bra for meg å være i et slikt forhold. Har snakket med legen og sykepleieren om dette med han og dem støtter meg heldigvis. Jeg skjønner ikke hva det er med han, han er så rar at jeg begriper det ikke. Virker som ingenting intresserer han, eneste er vel at han ønsker ofte sex. Nei vet ikke jeg. 

Anonymkode: 1dc55...116

Dette skjønner jeg lite av. Ikke liker du hans væremåte, ikke syns du at du får det du trenger, ikke føler du at livet er bedre sammen med han og ikke føler du noe for han, men likevel velger du å være sammen med han?? Hvorfor velger du det? 

[Grendel]

Er det så ille hele tiden eller har dere bra perioder også? 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg føler vel at han har nok med seg selv i hverdagen sin, når vi ikke er sammen så bare spiller han spill på nettet og sover mye. Og når vi snakkes på tlf, så har han så lite å si og snakke om. Jeg prøver å snakke om alt mulig, men føles som vi har lite å snakke om egentlig. Har og vært fysisk dårlig og måtte på legevakten da han var hos meg, og han sa etterpå at han ble irritert for at jeg ble dårlig, og sa det var kjedelig å være på legevakten da vi ventet på legen. Følte da at jeg plagde han med å være dårlig, med noe jeg ikke kunne noe for. Vi har snakket om å hjelpe og støtte hverandre når vi trenger det, men føler han gir meg lite støtte og oppmuntring, som om han har lite og ingenting å si. Kan holde rundt meg et øyeblikk og si det går bra osv, men ikke noe mer enn det. Når han er dårlig vil han ikke fortelle hvorfor han er dårlig, av hva som plager han av tanker og følelser. Er og redd for å si for mye for virker som han blir lett irritert. Jeg har vært lenge mye alene før jeg møtte han og redd for å være alene igjen om jeg gjør det slutt med han. Har få mennesker i livet mitt. Men jeg hadde det bedre psykisk før vi ble sammen. 

 

Jeg har ikke så mye følelser for han heller, men er litt avhengig av han på en måte. Selv om det ikke er bra for meg å være i et slikt forhold. Har snakket med legen og sykepleieren om dette med han og dem støtter meg heldigvis. Jeg skjønner ikke hva det er med han, han er så rar at jeg begriper det ikke. Virker som ingenting intresserer han, eneste er vel at han ønsker ofte sex. Nei vet ikke jeg. 

Anonymkode: 1dc55...116

Det du beskriver her, er en person som dessverre bl.a. pga. sine psykiske lidelser ikke klarer å gi omsorg/oppmerksomhet til andre. Det tradisjonelle bildet som @Kayia beskrev, illustrerer det nokså godt. Han strever nok fremdeles med å få på seg egen maske, og det er en forutsetning for at man kan være der for andre.

 

Du ser i sitatet at jeg har uthevet en del av teksten i fet skrift. Det er de gangene du gir eksempler på manglende støtte fra ham. Hvor mye av sitatet som er uthevet i fet skrift, taler vel for seg alene.

 

Selv om du føler en avhengighet og følelse i trygghet i å være to (fremfor ensomhet), vil jeg oppfordre deg til å snakke med dine hjelpere om hvor stor grad du her styres av din egen psykiske lidelse og tidligere livserfaringer vs. et virkelig ønske om å dele livet, f.eks. et fremtidig samboerforhold, med denne mannen. Her blir jeg litt direkte, men noen traumatiserte, blir i et forhold som ikke er bra for de, pga. en underliggende tanke om at man ikke fortjener annet/vil ikke få noen andre etc. Det er symptomer på traumelidelsen som kommer frem.

 

Du ser i tillegg at jeg har uthevet med understreket tekst - jeg håper ikke det ble altfor forvirrende - og det indikerer nettopp temaet i avsnittet over.

 

Spørsmål du kan tenke over selv eller snakke med lege/sykepleier er f.eks.: Hvorfor føler jeg meg avhengig? Hvor mye lar jeg fortiden styre livet mitt fremfor nåtiden? Er det positivt eller negativt? Klarer jeg å sette grenser for meg selv i dette forholdet - hvorfor/hvorfor ikke? Er forholdet positivt eller negativt for meg - se om du kan liste opp 5 ting fra positivt/negativt...

(Jeg forventer ikke svar i denne tråden - det er privat informasjon.)

[AnonymBruker]

Kayia skrev (3 timer siden):

Dette skjønner jeg lite av. Ikke liker du hans væremåte, ikke syns du at du får det du trenger, ikke føler du at livet er bedre sammen med han og ikke føler du noe for han, men likevel velger du å være sammen med han?? Hvorfor velger du det? 

Fordi jeg sliter med å gå fra han, for å ikke føle og være alene. Jeg sliter med avhengighet til relasjoner. Han er jo snill og grei. Vanskelig for andre å forstå når en er så skadet psykisk.

Anonymkode: 1dc55...116

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Det du beskriver her, er en person som dessverre bl.a. pga. sine psykiske lidelser ikke klarer å gi omsorg/oppmerksomhet til andre. Det tradisjonelle bildet som @Kayia beskrev, illustrerer det nokså godt. Han strever nok fremdeles med å få på seg egen maske, og det er en forutsetning for at man kan være der for andre.

 

Du ser i sitatet at jeg har uthevet en del av teksten i fet skrift. Det er de gangene du gir eksempler på manglende støtte fra ham. Hvor mye av sitatet som er uthevet i fet skrift, taler vel for seg alene.

 

Selv om du føler en avhengighet og følelse i trygghet i å være to (fremfor ensomhet), vil jeg oppfordre deg til å snakke med dine hjelpere om hvor stor grad du her styres av din egen psykiske lidelse og tidligere livserfaringer vs. et virkelig ønske om å dele livet, f.eks. et fremtidig samboerforhold, med denne mannen. Her blir jeg litt direkte, men noen traumatiserte, blir i et forhold som ikke er bra for de, pga. en underliggende tanke om at man ikke fortjener annet/vil ikke få noen andre etc. Det er symptomer på traumelidelsen som kommer frem.

 

Du ser i tillegg at jeg har uthevet med understreket tekst - jeg håper ikke det ble altfor forvirrende - og det indikerer nettopp temaet i avsnittet over.

 

Spørsmål du kan tenke over selv eller snakke med lege/sykepleier er f.eks.: Hvorfor føler jeg meg avhengig? Hvor mye lar jeg fortiden styre livet mitt fremfor nåtiden? Er det positivt eller negativt? Klarer jeg å sette grenser for meg selv i dette forholdet - hvorfor/hvorfor ikke? Er forholdet positivt eller negativt for meg - se om du kan liste opp 5 ting fra positivt/negativt...

(Jeg forventer ikke svar i denne tråden - det er privat informasjon.)

Skjønner hva du skriver og mener om dette og er jo enig med deg. Ja må snakke med behandlerene mine om dette. Jeg sliter med avhengighet av han, fordi han er og snill og grei mot meg. Gir meg litt omsorg og godhet og når han er i fin form psykisk. Men i flere uker har han vært dårlig psykisk og det har påvirket meg negativt. Kjenner meg samtidig flat med han og når vi prater på tlf sammen. Han sier selv han er en kjedelig person og har et kjedelig liv, han har få venner og familie og. Har snakket om å komme oss meg ut når vi er sammen, gjøre ting sammen osv. Men jeg føler han ikke klarer å gi meg omsorg og støtte når jeg trenger det. Og det er ikke noe godt. Så ja han evner ikke å gi omsorg og støtte som du skriver. Men han er veldig ute etter bekreftelser fra meg, om jeg elsker han osv. Han spør og om jeg vil forlate han for da bare går han. Jeg syns dette høres så brutalt ut, at jeg blir helt satt ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si til slikt. Jeg forvirrer meg selv med mange tanker og føleser og trenger hjelp å sortere og komme til hva som er best for meg. Selv om jeg vet innerst inne at jeg vil få det bedre uten han, men er redd for å såre han og. Han har vist sin sårbarhet til meg ganske tidlig, og jeg vil ikke knuse han fordi jeg har veldig mye samvittighet i meg. Han har sagt jeg er en av de godeste menneskene han vet om. Føler meg ikke slik med slike tanker og følelser jeg har ang oss. Men er og en ting jeg ikke har sagt her som plager meg mye og gjør vondt. 

Anonymkode: 1dc55...116

[Kayia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi jeg sliter med å gå fra han, for å ikke føle og være alene. Jeg sliter med avhengighet til relasjoner. Han er jo snill og grei. Vanskelig for andre å forstå når en er så skadet psykisk.

Anonymkode: 1dc55...116

Jeg syns innlegget fra @Eva Sofie over her var glitrende godt. Jeg vil også råde deg til å ta opp dette grundig med din egen behandler, og gjøre et valg basert på hva du får ut av forholdet vs hva du ikke får ut av det. Skriv gjerne en liste (hva du ikke får har du jo beskrevet i tråden, men det er kanskje andre ting også). Gjør deretter en vurdering av hva som veier tyngs, gjerne i dialog med behandleren din.

Jeg tror lite på å tro at han vil endre seg nevneverdig, du bør derfor ta ditt valg basert på "what I see is what I get".

Fra mitt ståsted er det forståelig at du er redd for ensomhet, men samtidig vil du ikke møte en annen mann som evner å møte deg bedre på dine behov dersom du fortsetter forholdet med denne mannen. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ja må snakke med behandlerene mine om dette.

Du er flink til å formulere deg skriftlig - kan du ta med noe skriftlig til samtale med behandler for å få forklart best mulig? Det positive når en leverer skriftlig materiale, er at en ikke kan ombestemme seg og velge å utelate en detalj her og endre litt på virkeligheten der gjennom bagatellisering... - i form av å tenke "Det er jo ikke så ille, egentlig...?" er det lett å tenke, å droppe hele temaet.

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

 

Jeg sliter med avhengighet av han, fordi han er og snill og grei mot meg. Gir meg litt omsorg og godhet og når han er i fin form psykisk.

Trolig forventer du altfor lite av å være i forholdet med ham. Å være i et forhold, tenker jeg at innebærer en god del mer enn å være snill, vise godhet og omsorg til den andre. Hva tenker du selv? Hva savner du i forholdet... Jeg ville også tenke at ord som respekt, vise oppmerksomhet, vise interesse, gi trygghet m.fl. Det er trolig mer, men det jeg kommer på nå.

 

For å stille et lignende spørsmål som

@Grendel gjorde: Hvor stor andel tror du er gode perioder vs. negative/energitappende perioder som du får ut av forholdet totalt sett, mtp. både dine og hans dårlige perioder tatt i betraktning?

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Han sier selv han er en kjedelig person og har et kjedelig liv, han har få venner og familie og. (...) Men han er veldig ute etter bekreftelser fra meg, om jeg elsker han osv. Han spør og om jeg vil forlate han for da bare går han. Jeg syns dette høres så brutalt ut, at jeg blir helt satt ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si til slikt.

Nei, vet du... Jeg er sjokkert. Dette er emosjonell utnyttelse av en person han vet er sårbar/lett å utnytte. Og mulig han selv ikke er klar over sin væremåte pga. sine egne livsbelastninger, men det er ingen unnskyldning - kun en forklaring.

 

Hans livsskjebne skal ikke ligge i dine hender. Du skal ikke ha ansvar for hans liv og helse. Han er voksen og bør ta det ansvaret det medfører, inkl. å ta ansvar for eget liv og handling. Om det blir for vanskelig, må han oppsøke profesjonell hjelp. Ikke gi trusler til den han er glad i.

 

Har du familie/venner som kan støtte deg i dette i det daglige? Hjelpeapparatet er en ting, men det er i motgang man kjenner sine venner.

 

Du skrev også:

Har snakket om å komme oss meg ut når vi er sammen, gjøre ting sammen osv.

 

Blir det noe av dette eller blir det til at helgen går med taushet og lite kommunikasjon? Det som kjennetegner PTSD i hverdagen er jo bl.a. mye grubling som ikke fører til noe sted. Noen kan også oppleve lite energi/utmattelse, som gir optimale forhold for grublingen.Det beste er om man kan bryte dette gjennom å aktivisere seg. Kan dere enes om noen gjennomførbare aktiviteter?

 

Mulig det kan bli lettere om dere enes om å legge bort telefonene visse tider av døgnet - ha kvalitetstid med hverandre. Det at telefonen stjeler oppmerksomheten fremfor til samboer, er et av de mest destruktive tingene i et forhold.

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

og. Han har vist sin sårbarhet til meg ganske tidlig, og jeg vil ikke knuse han fordi jeg har veldig mye samvittighet i meg.

Jeg skrev i mitt første innlegg at et forhold burde oppmerksomheten "bølge" frem og tilbake, en gang gir du støtte, en annen gang gir han støtte. Om dette ikke skjer, blir det svært skjevt i et forhold. Det samme skjer i et vennskapsforhold om den ene i svært stor grad støtter seg på den andre. Det jeg lurer på, er om du har hatt mulighet til å vise din støtte - eller blir ikke det tatt imot?

 

Kanskje det kan hjelpe deg å skrive ned tankekaoset du går og bærer på. At det kan gi en liten lettelse på trykket du bærer på? Noen foretrekker å lese det inn på lydopptak eller video fremfor å skrive. Poenget er å få luftet tankene og få de ut av hodet. Det har hjulpet meg selv i mange, mange år.

 

Du vet brukernavnet mitt...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 19.1.2024 den 10.30):

Du er flink til å formulere deg skriftlig - kan du ta med noe skriftlig til samtale med behandler for å få forklart best mulig? Det positive når en leverer skriftlig materiale, er at en ikke kan ombestemme seg og velge å utelate en detalj her og endre litt på virkeligheten der gjennom bagatellisering... - i form av å tenke "Det er jo ikke så ille, egentlig...?" er det lett å tenke, å droppe hele temaet.

Trolig forventer du altfor lite av å være i forholdet med ham. Å være i et forhold, tenker jeg at innebærer en god del mer enn å være snill, vise godhet og omsorg til den andre. Hva tenker du selv? Hva savner du i forholdet... Jeg ville også tenke at ord som respekt, vise oppmerksomhet, vise interesse, gi trygghet m.fl. Det er trolig mer, men det jeg kommer på nå.

 

For å stille et lignende spørsmål som

@Grendel gjorde: Hvor stor andel tror du er gode perioder vs. negative/energitappende perioder som du får ut av forholdet totalt sett, mtp. både dine og hans dårlige perioder tatt i betraktning?

Nei, vet du... Jeg er sjokkert. Dette er emosjonell utnyttelse av en person han vet er sårbar/lett å utnytte. Og mulig han selv ikke er klar over sin væremåte pga. sine egne livsbelastninger, men det er ingen unnskyldning - kun en forklaring.

 

Hans livsskjebne skal ikke ligge i dine hender. Du skal ikke ha ansvar for hans liv og helse. Han er voksen og bør ta det ansvaret det medfører, inkl. å ta ansvar for eget liv og handling. Om det blir for vanskelig, må han oppsøke profesjonell hjelp. Ikke gi trusler til den han er glad i.

 

Har du familie/venner som kan støtte deg i dette i det daglige? Hjelpeapparatet er en ting, men det er i motgang man kjenner sine venner.

 

Du skrev også:

Har snakket om å komme oss meg ut når vi er sammen, gjøre ting sammen osv.

 

Blir det noe av dette eller blir det til at helgen går med taushet og lite kommunikasjon? Det som kjennetegner PTSD i hverdagen er jo bl.a. mye grubling som ikke fører til noe sted. Noen kan også oppleve lite energi/utmattelse, som gir optimale forhold for grublingen.Det beste er om man kan bryte dette gjennom å aktivisere seg. Kan dere enes om noen gjennomførbare aktiviteter?

 

Mulig det kan bli lettere om dere enes om å legge bort telefonene visse tider av døgnet - ha kvalitetstid med hverandre. Det at telefonen stjeler oppmerksomheten fremfor til samboer, er et av de mest destruktive tingene i et forhold.

Jeg skrev i mitt første innlegg at et forhold burde oppmerksomheten "bølge" frem og tilbake, en gang gir du støtte, en annen gang gir han støtte. Om dette ikke skjer, blir det svært skjevt i et forhold. Det samme skjer i et vennskapsforhold om den ene i svært stor grad støtter seg på den andre. Det jeg lurer på, er om du har hatt mulighet til å vise din støtte - eller blir ikke det tatt imot?

 

Kanskje det kan hjelpe deg å skrive ned tankekaoset du går og bærer på. At det kan gi en liten lettelse på trykket du bærer på? Noen foretrekker å lese det inn på lydopptak eller video fremfor å skrive. Poenget er å få luftet tankene og få de ut av hodet. Det har hjulpet meg selv i mange, mange år.

 

Du vet brukernavnet mitt...

Har gått en stund siden jeg skrev denne tråden, og det har vært så tøft. Han ble akutt dårlig og innlagt noen dager på dps, jeg klarte å gi han omsorg og være god mot han, så kom han seg. Men så ble han annerledes mot meg, plutselig er alt så forandret og han har blitt venner med ei jente han traff som var innlagt der. Han sier han trenger venner. Ja det er jo greit men han oppførte seg overlegen mot meg og fremmed. Så sa jeg det er best det er slutt og jeg fikk så vondt og gråt og måtte til legevakten. Klarte ikke fungere og han støttet meg ikke. Jeg følte meg litt avhengig av han på en dårlig måte. Jeg føler jeg vil ikke ha mer med han å gjøre nå. Jeg klarer det ikke.

Anonymkode: 1dc55...116

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har gått en stund siden jeg skrev denne tråden, og det har vært så tøft. Han ble akutt dårlig og innlagt noen dager på dps, jeg klarte å gi han omsorg og være god mot han, så kom han seg. Men så ble han annerledes mot meg, plutselig er alt så forandret og han har blitt venner med ei jente han traff som var innlagt der. Han sier han trenger venner. Ja det er jo greit men han oppførte seg overlegen mot meg og fremmed. Så sa jeg det er best det er slutt og jeg fikk så vondt og gråt og måtte til legevakten. Klarte ikke fungere og han støttet meg ikke. Jeg følte meg litt avhengig av han på en dårlig måte. Jeg føler jeg vil ikke ha mer med han å gjøre nå. Jeg klarer det ikke.

Anonymkode: 1dc55...116

Er du lei deg fordi du «mister» han eller fordi det blir en ny tilværelse? 
 

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (22 minutter siden):

Er du lei deg fordi du «mister» han eller fordi det blir en ny tilværelse? 
 

Blandede følelser må jeg si. Så er både godt og vondt. Men skjønner jo at vi ikke er bra for hverandre når vi begge to sliter mye psykisk. Jeg vet det beste er å være alene, men når det er følelser i bildet så er det jo vondt. Føler meg ensom og har få å være med og snakke med. Jeg vet at jeg må ha noen stabile i livet mitt, for det er best for meg. 

Anonymkode: 1dc55...116

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Blandede følelser må jeg si. Så er både godt og vondt. Men skjønner jo at vi ikke er bra for hverandre når vi begge to sliter mye psykisk. Jeg vet det beste er å være alene, men når det er følelser i bildet så er det jo vondt. Føler meg ensom og har få å være med og snakke med. Jeg vet at jeg må ha noen stabile i livet mitt, for det er best for meg. 

Anonymkode: 1dc55...116

Hvis dere er glad i hverandre ser jeg ikke problemer med å være sammen. Men såklart må begge ville jobbe med sitt. Man lar ikke sånt komme i veien for noen man er veldig glad i. Det er ikke hver dag man møter noe man føler noe spesielt for. Men hvis det er slik at han drar deg ned så bør du jo gjøre noe med det. Det at han sier at «han trenger venner» får det til å virke som han føler seg isolert med deg eller indirekte sier at det ikke er bra mellom dere. 
Men ta mitt svar med en klype salt, for jeg har ikke fulgt dere, jeg leser bare det du skriver her.