Hva gjør man når man hver gang ma nevner man er suicidal blir...

[AnonymBruker]

Kalt for at det er "instrumentelle ytringer"? 

Anonymkode: d0094...7f3

[Roseme]

da hadde jeg bedt om å bytte psykolog..psykologen burde jo ta slikt seriøst

[AnonymBruker]

Roseme skrev (3 minutter siden):

da hadde jeg bedt om å bytte psykolog..psykologen burde jo ta slikt seriøst

Min faste psykolog har aldri sagt noe sånt. Dette gjelder leger på Akutteam og akuttpsykiatrisk. 

Anonymkode: d0094...7f3

[nachnoo]

Da bør du be om en forklaring på hva vedkommende mener med det. 

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min faste psykolog har aldri sagt noe sånt. Dette gjelder leger på Akutteam og akuttpsykiatrisk. 

Anonymkode: d0094...7f3

Da bør du gå i deg selv og vurdere om du omgås litt for lett med ordet suicidal. 
Dette er absolutt ikke noe de sier til alle. 

[Roseme]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min faste psykolog har aldri sagt noe sånt. Dette gjelder leger på Akutteam og akuttpsykiatrisk. 

Anonymkode: d0094...7f3

Da burde du be de på akuttpsykiatrisk og akutteam om å prate med din faste psykolog

[AnonymBruker]

Hva betyr det at det er "instrumentelle ytringer" da? Jeg har aldri hørt begrepet før og vet ikke hva det vil si, så spør derfor...

Anonymkode: a153d...c6d

[Roseme]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Da bør du gå i deg selv og vurdere om du omgås litt for lett med ordet suicidal. 
Dette er absolutt ikke noe de sier til alle. 

Er ikke nødvendigvis det er trådstarter sin feil. Noen personer som jobber i psykiatrien har null empati og burde ikke jobbet der

Endret 24. mars av Roseme

[Roseme]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva betyr det at det er "instrumentelle ytringer" da? Jeg har aldri hørt begrepet før og vet ikke hva det vil si, så spør derfor...

Anonymkode: a153d...c6d

 

[AnonymBruker]

Roseme skrev (1 minutt siden):

 

Åja, takk for link til forklaring. Og for å svare på spørsmålet til TS så tror jeg nok jeg hadde tatt det ganske tungt dersom behandler hadde kalt det å være ærlig om suicidale tanker for instrumentelle ytringer når det absolutt ikke var det. Jeg regner med det er slik for deg? Mitt mål med å være ærlig om suicidale tanker og ønsker med behandler har jo vært å få hjelp og klare unngå å handle, så om behandler da hadde sett på denne åpenheten som en måte å oppnå noe på/manipulere så tror jeg nok at jeg hadde mistet både tillit til behandler og motet til å tørre åpne meg om disse tankene. Men hva føler DU, TS? 

Anonymkode: a153d...c6d

[ISW]

Hva legger du i å være eller si at du er suicidal? 

En del bruker dette begrepet bare de f.eks tenker at det hadde vært fint å slippe livet eller at livet er tungt eller meningsløst. Jeg mener (også som vi praktiserer i det frivillige arbeidet mitt) at det skal være en akutt, nærstående og overhengende fare for liv for at dette begrepet skal legitimeres. 

 

[Sokk]

Du må snakke med behandler/den som kaller dette for instrumentelle ytringer og avklare hva du mener med det og sette noen rammer for hvordan dere kan snakke om det, uten at de tolker deg som manipulerende. 

Akkurat av frykt for å bli behandlet slik du beskriver, så forteller jeg aldri om selvmordstanker og evt planer mens jeg har dem (med mindre jeg blir presset med mange direkte spørsmål og jeg ikke er i stand til å tenke klart/ ikke har hjernekapasitet og bare spyr ut sannheten uten å ville det). 

[ISW]

Sokk skrev (6 minutter siden):

Du må snakke med behandler/den som kaller dette for instrumentelle ytringer og avklare hva du mener med det og sette noen rammer for hvordan dere kan snakke om det, uten at de tolker deg som manipulerende. 

Akkurat av frykt for å bli behandlet slik du beskriver, så forteller jeg aldri om selvmordstanker og evt planer mens jeg har dem (med mindre jeg blir presset med mange direkte spørsmål og jeg ikke er i stand til å tenke klart/ ikke har hjernekapasitet og bare spyr ut sannheten uten å ville det). 

Det er litt dumt å ikke være ærlig.

Det er forskjell på å på forespørsel oppgi at man sliter med mørke tanker, og det å f.eks si at hvis jeg ikke får X, så tar jeg livet av meg. 

[Sokk]

ISW skrev (5 minutter siden):

Det er litt dumt å ikke være ærlig.

Det er forskjell på å på forespørsel oppgi at man sliter med mørke tanker, og det å f.eks si at hvis jeg ikke får X, så tar jeg livet av meg. 

Jeg pleier bare å si at «depresjonen har blitt verre» eller «jeg har det vanskelig nå», men har ikke opplevd at det har blitt tatt på alvor på noe vis. Trist at det med selvmordstanker er så betent tema. Det er mange ting jeg ikke tør å si fordi jeg er redd for å bli stemplet som manipulerende eller å få slengt en pf-diagnose på seg som man ikke blir kvitt og som styrer alle fremtidige vurderinger. 

Bare se på historien til @Glitter hvor de ser ut til å ha oversett psykotisk motiverte selvmordsforsøk fordi de ikke har klart å se forbi eupf-diagnosen. Det er skikkelig alvorlig. 

[ISW]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Jeg pleier bare å si at «depresjonen har blitt verre» eller «jeg har det vanskelig nå», men har ikke opplevd at det har blitt tatt på alvor på noe vis. Trist at det med selvmordstanker er så betent tema. Det er mange ting jeg ikke tør å si fordi jeg er redd for å bli stemplet som manipulerende eller å få slengt en pf-diagnose på seg som man ikke blir kvitt og som styrer alle fremtidige vurderinger. 

Bare se på historien til @Glitter hvor de ser ut til å ha oversett psykotisk motiverte selvmordsforsøk fordi de ikke har klart å se forbi eupf-diagnosen. Det er skikkelig alvorlig. 

Du har jo egentlig rett - det viktigste er jo hvordan du har det og hvor alvorlig depresjonen er. Men det er trist dette rundt eupf - for alle som har eupf er ikke manipulerende og mennesker med eupf kan også få andre sykdommer. 

Jeg er ikke helsepersonell men jeg jobber som frivillig og spør alltid om menneskers forhold til liv og død. Veldig mange har ulike grader av selvmordstanker men det er heldigvis sjelden akutt. 

[Glitter]

Sokk skrev (11 minutter siden):

Jeg pleier bare å si at «depresjonen har blitt verre» eller «jeg har det vanskelig nå», men har ikke opplevd at det har blitt tatt på alvor på noe vis. Trist at det med selvmordstanker er så betent tema. Det er mange ting jeg ikke tør å si fordi jeg er redd for å bli stemplet som manipulerende eller å få slengt en pf-diagnose på seg som man ikke blir kvitt og som styrer alle fremtidige vurderinger. 

Bare se på historien til @Glitter hvor de ser ut til å ha oversett psykotisk motiverte selvmordsforsøk fordi de ikke har klart å se forbi eupf-diagnosen. Det er skikkelig alvorlig. 

Jeg burde ha klart å kommunisere bedre. Det nærmeste jeg klarte å si/gi hint om var at jeg føler meg tvunget og jeg har ikke kontroll. Men de spurte meg aldri mer ut om det, og jeg vet ikke om jeg hadde turt å si noe om det hele heller. I fjor var første gang jeg turte å si noe, og da pakket det inn i eupf og gav meg dermed ingen medisiner. Begynte sånn smått å si noe om det her på forum. Sannsynligvis når jeg var beruset og var mer ukritisk mtp hva jeg deler her inne. Men så begynte ballen å rulle da jeg ble innlagt på en annen enn min faste avdeling og jeg turte åpne opp. For jeg følte at de gjorde sine egne vurderinger uten å la seg påvirke av tidligere vurderinger. Og det at jeg nettopp er utredet mtp personlighetsforstyrrelser hjalp jo på.

Så føler jo jeg i hvert fall i friskere faser burde sagt noe for mange år siden. Men var redd for å ikke bli trodd. 

Endret 24. mars av Glitter

[Glitter]

ISW skrev (5 minutter siden):

Du har jo egentlig rett - det viktigste er jo hvordan du har det og hvor alvorlig depresjonen er. Men det er trist dette rundt eupf - for alle som har eupf er ikke manipulerende og mennesker med eupf kan også få andre sykdommer. 

Jeg er ikke helsepersonell men jeg jobber som frivillig og spør alltid om menneskers forhold til liv og død. Veldig mange har ulike grader av selvmordstanker men det er heldigvis sjelden akutt. 

Jeg lurer jo på om at det at jeg ble tatt på alvor nå er fordi jeg med helt fersk utredning ikke er vurdert til å ha eupf lenger. At hvis jeg ennå hadde diagnosen så hadde de ikke tatt meg på alvor. Men den overlegen jobbet vanligvis på psykoseposten så tror kanskje han hadde satt meg på antipsykotisk og henvist meg uansett. I innkomstsamtalen skrev han noen fremmedord som jeg ut fra kontekst tolket som at jeg var fjern og ikke så tilstede. Men det har skjedd i samtale før det. Tror dessverre at min forrige avdeling slet med å se på andre forklaringer enn borderline. Derfor det tok lang tid å få bipolar. 

Hvis jeg har feks en mild grad av schizoaffektiv så er det veldig synd at det tok sånn 7 år i psykiatrien at jeg fikk behandling for det. Pga blindhet rundt en diagnose. 

Samtidig har jeg et vanskelig sykdomsbilde mtp å skille klinten fra hveten. Det er derfor jeg blir lagt inn for utredning tror jeg og ikke rett til poliklinikken Tror ikke legen valgte innleggelse fordi jeg er alvorlig rammet av den mistenkte diagnosen. 45 min i uka er kanskje lite mtp å nøste opp i alt. Men siden medisiner virker så må det vel ha vært noe psykosegreier da. 

Jeg vet at min historie i psykiatrien ikke er unik. Får man først eupf så blir man fort tillagt egenskaper man ikke har i patologisk grad, og har man flere diagnoser så putter de heller symptomene inn i eupf helt til de virkelig ikke kan forklare symptomene med eupf og blir tvunget til å anerkjenne at de har tatt feil og at de blir å sette feks bipolar. Og ikke alle behandlere innrømmer den feilen en gang. Ut av deres egen stolthet. Min behandler valgte i det minste å tilslutt si at nå kan hun bare ikke forklare alt med eupf lenger. Men ikke alle er som henne. 

 

[Martine]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min faste psykolog har aldri sagt noe sånt. Dette gjelder leger på Akutteam og akuttpsykiatrisk. 

Anonymkode: d0094...7f3

Det er derfor jeg sjelden henvender meg til akutteam, akuttpsykiatrisk og legevakt hvis jeg absolutt ikke må. Min erfaring er at jeg ofte får bedre hjelp om jeg kontakter behandler eller fastlege som kjenner meg godt. 

 

[Sokk]

Glitter skrev (19 minutter siden):

Jeg burde ha klart å kommunisere bedre. Det nærmeste jeg klarte å si/gi hint om var at jeg føler meg tvunget og jeg har ikke kontroll. Men de spurte meg aldri mer ut om det, og jeg vet ikke om jeg hadde turt å si noe om det hele heller. I fjor var første gang jeg turte å si noe, og da pakket det inn i eupf og gav meg dermed ingen medisiner. Begynte sånn smått å si noe om det her på forum. Sannsynligvis når jeg var beruset og var mer ukritisk mtp hva jeg deler her inne. Men så begynte ballen å rulle da jeg ble innlagt på en annen enn min faste avdeling og jeg turte åpne opp. For jeg følte at de gjorde sine egne vurderinger uten å la seg påvirke av tidligere vurderinger. Og det at jeg nettopp er utredet mtp personlighetsforstyrrelser hjalp jo på.

Så føler jo jeg i hvert fall i friskere faser burde sagt noe for mange år siden. Men var redd for å ikke bli trodd. 

Jeg skjønner deg utrolig godt. Det er vanskelig å si sånne ting. Jeg er så glad for at du nå får skikkelig hjelp 😊