Hvordan komme ut av selvskading?

[AnonymBruker]

Jeg har selvskadet mye den siste tiden. Må etterpå på legevakten å sy. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det er så avhengighetsskapende. 

 

Noen råd der ute? 

Anonymkode: 003db...b6a

[AnonymBruker]

har forresten emosjonell ustabil personlighetsforstyrelse. flere der ute som har det som meg? Hva hjalp dere?

Anonymkode: 003db...b6a

[psykedeliker]

Har du prøvd implosjonsterapi?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Har du prøvd implosjonsterapi?

hva går den terapien ut på?

Anonymkode: 003db...b6a

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hva går den terapien ut på?

Det mest kjente eksemplet er en kvinne som hadde en voldsom angst for å kjøre bil. De satte henne i en bil og kjørte rundt med henne helt til hun sluttet å skrike.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Det mest kjente eksemplet er en kvinne som hadde en voldsom angst for å kjøre bil. De satte henne i en bil og kjørte rundt med henne helt til hun sluttet å skrike.

men hvordan har det med selvskading å gjøre?

Anonymkode: 003db...b6a

[psykedeliker]

Så vidt jeg vet handler selvskading om flukt fra negative tanker. Det handler om å konfrontere disse tankene istedenfor å flykte fra dem.

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har selvskadet mye den siste tiden. Må etterpå på legevakten å sy. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Det er så avhengighetsskapende. 

 

Noen råd der ute? 

Anonymkode: 003db...b6a

Hva vil du oppnå? 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (4 minutter siden):

Så vidt jeg vet handler selvskading om flukt fra negative tanker. Det handler om å konfrontere disse tankene istedenfor å flykte fra dem.

Ja du har rett i det. Takk for råd

Anonymkode: 003db...b6a

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (Akkurat nå):

Hva vil du oppnå? 

Hva mener du?

Anonymkode: 003db...b6a

[Glitter]

Først må du finne ut av hva det er med det som er så avhengighetsskapende og hva du får ut av å skade deg. 

Jeg hadde EUPF, men diagnosen er nylig tatt vekk. 

I noen år slet jeg med selvskading når jeg hadde sterke psykiske følelsesstormer. Det hjalp med den fysiske smerten og det tok jo litt tid (avledning) å måtte dra til legevakten for å sy. 

Men skammen når jeg kom på legevakten for å sy var ganske stor samt at jeg fikk et forebyggende tilbud i psykiatrien slik at jeg kunne be om hjelp når det ble for ille. I tillegg ble jeg litt (bare litt) flinkere til å tåle egne følelser. 

Var så skadefri i 1,5 år, men så begynte jeg å bli plaget av et ytre press om at jeg måtte straffes. Dette ble så intenst at jeg gav etter og skadet meg mer alvorlig slik at jeg ble innlagt på sykehus for operasjon. 

Dette gjentok seg i perioder med mye stress og jeg gav etter og straffet meg selv. Det ble noen operasjoner og perioder med gips. 

Men etter hvert kunne jeg bare ikke tåle den enorme skammen det var å komme til sykehuset igjen og igjen. Så for litt over ett år siden sa jeg med skjelvende stemme til ortopeden, som var min tidligere psykiater at dette var siste gangen. Og det har jeg holdt. 

Men jeg fant en annen måte å skade meg på som ikke var fysisk og det handlet om at jeg hadde en pressende ekstern kraft som gjorde meg besatt av å skade meg som person. Det gjorde jeg ved å sette meg selv i negative situasjoner. Det var avhengighetsskapende for meg. Også fordi jeg i samme slengen fikk kontakt med mennesker (politiet). At det var negativ kontakt var ikke så viktig. Jeg fikk en midlertidig bekreftelse på at jeg var ekte. 

Så hos meg endret årsaken til selvskading seg og også måten jeg selvskader på. Har ennå en trang til det til tider, eller ikke en indre trang, men en påført en. Men jeg er flinkere til å stå imot. Har drukket et par ganger i det siste uten å miste kontrollen slik jeg gjerne gjorde før, og garantert blir å gjøre igjen dersom jeg begynner å drikke masse alene igjen. 

Pluss at jeg har fått ny medisin som har roet de kommanderende tankene betraktelig. 

Når det gjelder å kutte seg slik at en trenger noen sting, fordi det er bedre med fysisk smerte enn psykisk smerte, så må en bare bestemme seg for å holde det ut. Ikke gi etter. Stå i smerten. Den er ikke farlig hvis du ikke handler på den. 

Samme med å ruse seg. Jo mer en ruser seg jo mer vil en ha det. Og det er ikke mulig å slutte før en har bestemt seg for at nok er nok. Og selv da kan tilbakefall komme. 

Det kan være lurt å ha klar noen aktiviteter når behovet for selvskading melder seg. Hvis du skader deg fordi det er godt med den menneskelige kontakten du får når du må på legevakten for å sy, hva med å ringe en venn, familie eller kirken SOS? 

Hvis det handler om å bytte ut psykisk smerte med fysisk så ta en kald dusj. 

Liker du å synge? Sett på musikk og syng. Har du prøvd å kjøpe inn utstyr til perling og finne oppskrifter på pinterest? Jeg har blant annet perlet et bilde på over 5000 perler. 

Eller noe annet du liker. Trening, lage mat, spille playstation etc. 

Bare ikke gjør slik som meg med å ty til rusen. For det føles godt der og da, men i bakgrunnen bare vokser problemene.

Når jeg får trang til å skade meg nå så bare visualiserer jeg den voldsomme skammen det medfører. For meg har det aldri havnet om oppmerksomhet/omsorg fra helsevesenet når jeg har gjort sånt. Men hvis det er et element i det for deg så trenger du å finne omsorg et annet sted. Du skal ikke føle at du må skade deg selv for å kjenne på omsorg fra noen. 

[psykedeliker]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Var så skadefri i 1,5 år, men så begynte jeg å bli plaget av et ytre press om at jeg måtte straffes.

Hva slags ytre press var dette, og hvem utøvde det?

[Glitter]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Hva slags ytre press var dette, og hvem utøvde det?

Det blir en avsporing. Det var jeg som gjorde handlingen, men det var noen sterke krefter der. Men jeg lærte meg å stå imot det og har vært skadefri når det gjelder å påføre meg fysiske skader i 13 måneder. 

Til syvende og sist handlet det om å ta et endelig standpunkt. Men jeg har absolutt vært nær å gi etter flere ganger. Da tenker jeg på skammen som følger med på lasset. 

Endret 25. mars av Glitter

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva mener du?

Anonymkode: 003db...b6a

Du vil jo oppnå noe? Ellers hadde du ikke gjort det? Kanskje det ligger et svar der? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Først må du finne ut av hva det er med det som er så avhengighetsskapende og hva du får ut av å skade deg. 

Jeg hadde EUPF, men diagnosen er nylig tatt vekk. 

I noen år slet jeg med selvskading når jeg hadde sterke psykiske følelsesstormer. Det hjalp med den fysiske smerten og det tok jo litt tid (avledning) å måtte dra til legevakten for å sy. 

Men skammen når jeg kom på legevakten for å sy var ganske stor samt at jeg fikk et forebyggende tilbud i psykiatrien slik at jeg kunne be om hjelp når det ble for ille. I tillegg ble jeg litt (bare litt) flinkere til å tåle egne følelser. 

Var så skadefri i 1,5 år, men så begynte jeg å bli plaget av et ytre press om at jeg måtte straffes. Dette ble så intenst at jeg gav etter og skadet meg mer alvorlig slik at jeg ble innlagt på sykehus for operasjon. 

Dette gjentok seg i perioder med mye stress og jeg gav etter og straffet meg selv. Det ble noen operasjoner og perioder med gips. 

Men etter hvert kunne jeg bare ikke tåle den enorme skammen det var å komme til sykehuset igjen og igjen. Så for litt over ett år siden sa jeg med skjelvende stemme til ortopeden, som var min tidligere psykiater at dette var siste gangen. Og det har jeg holdt. 

Men jeg fant en annen måte å skade meg på som ikke var fysisk og det handlet om at jeg hadde en pressende ekstern kraft som gjorde meg besatt av å skade meg som person. Det gjorde jeg ved å sette meg selv i negative situasjoner. Det var avhengighetsskapende for meg. Også fordi jeg i samme slengen fikk kontakt med mennesker (politiet). At det var negativ kontakt var ikke så viktig. Jeg fikk en midlertidig bekreftelse på at jeg var ekte. 

Så hos meg endret årsaken til selvskading seg og også måten jeg selvskader på. Har ennå en trang til det til tider, eller ikke en indre trang, men en påført en. Men jeg er flinkere til å stå imot. Har drukket et par ganger i det siste uten å miste kontrollen slik jeg gjerne gjorde før, og garantert blir å gjøre igjen dersom jeg begynner å drikke masse alene igjen. 

Pluss at jeg har fått ny medisin som har roet de kommanderende tankene betraktelig. 

Når det gjelder å kutte seg slik at en trenger noen sting, fordi det er bedre med fysisk smerte enn psykisk smerte, så må en bare bestemme seg for å holde det ut. Ikke gi etter. Stå i smerten. Den er ikke farlig hvis du ikke handler på den. 

Samme med å ruse seg. Jo mer en ruser seg jo mer vil en ha det. Og det er ikke mulig å slutte før en har bestemt seg for at nok er nok. Og selv da kan tilbakefall komme. 

Det kan være lurt å ha klar noen aktiviteter når behovet for selvskading melder seg. Hvis du skader deg fordi det er godt med den menneskelige kontakten du får når du må på legevakten for å sy, hva med å ringe en venn, familie eller kirken SOS? 

Hvis det handler om å bytte ut psykisk smerte med fysisk så ta en kald dusj. 

Liker du å synge? Sett på musikk og syng. Har du prøvd å kjøpe inn utstyr til perling og finne oppskrifter på pinterest? Jeg har blant annet perlet et bilde på over 5000 perler. 

Eller noe annet du liker. Trening, lage mat, spille playstation etc. 

Bare ikke gjør slik som meg med å ty til rusen. For det føles godt der og da, men i bakgrunnen bare vokser problemene.

Når jeg får trang til å skade meg nå så bare visualiserer jeg den voldsomme skammen det medfører. For meg har det aldri havnet om oppmerksomhet/omsorg fra helsevesenet når jeg har gjort sånt. Men hvis det er et element i det for deg så trenger du å finne omsorg et annet sted. Du skal ikke føle at du må skade deg selv for å kjenne på omsorg fra noen. 

Det som får meg til å selvskade er vanskelige følelser jeg ikke klarer å håndtere. Selvskading flytter den psykiske smerten fra psykisk til fysisk. Selvskadingen hjelper meg der og da. Får en spesiell følelse som er vanskelig å forklare. Blir en slags lettelse.. bare selvskading gir meg den følelsen dessverre. selvskading blir en måte å takle livet på

Forferdelig å lese hvor ille selvskadingen din ble. Bra du har kommet deg ut av kuttingen men samtidig ille at du straffer deg på andre måter

Takk for gode råd. jeg selvskader ikke på grunn av oppmerksomhet men det er noe inni meg som vil ha omsorg, vanskelig å forklare

Anonymkode: 003db...b6a

[psykedeliker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Det blir en avsporing.

Hvis du ikke vil svare på spørsmålet mitt ser jeg ingen grunn til å ha tillit til påstanden din i utgangspunktet. Altså var det ingen ytre krefter involvert. For en ytre kraft må alltid utøves av noe eller noen. Som f.eks. organiserte kriminelle eller antidemokratiske aktivister. Helsefagfolk er altfor naive når det gjelder å forstå hvordan disse aktørene målbevisst sikter seg inn mot mennesker i sårbare livssituasjoner, både for direkte vinning og for å destabilisere samfunnet.

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (3 minutter siden):

Du vil jo oppnå noe? Ellers hadde du ikke gjort det? Kanskje det ligger et svar der? 

Jeg vil åpna lettelse.. selvskadingen hjelper meg takle livet

Anonymkode: 003db...b6a

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil åpna lettelse.. selvskadingen hjelper meg takle livet

Anonymkode: 003db...b6a

Hva skjer på legevakten da? Sånn emosjonelt? 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det som får meg til å selvskade er vanskelige følelser jeg ikke klarer å håndtere. Selvskading flytter den psykiske smerten fra psykisk til fysisk. Selvskadingen hjelper meg der og da. Får en spesiell følelse som er vanskelig å forklare. Blir en slags lettelse.. bare selvskading gir meg den følelsen dessverre. selvskading blir en måte å takle livet på

Forferdelig å lese hvor ille selvskadingen din ble. Bra du har kommet deg ut av kuttingen men samtidig ille at du straffer deg på andre måter

Takk for gode råd. jeg selvskader ikke på grunn av oppmerksomhet men det er noe inni meg som vil ha omsorg, vanskelig å forklare

Anonymkode: 003db...b6a

Okei. Har du prøvd å ta en kald dusj? Sånn skikkelig kald. Det skal utløse ett eller annet i kroppen som etter dusjen kan virke beroligende. 

Jeg skjønner hva du mener. Alle har behov for omsorg. Det er ingenting galt i det. Kan det hjelpe å ringe en venn eller mental helse/kirken SOS? 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (Akkurat nå):

Hva skjer på legevakten da? Sånn emosjonelt? 

De syr sårene. og de er heldigvis snille og forståelsesfulle. aldri opplevd å bli møtt på en dårlig måte heldigivis

Anonymkode: 003db...b6a