Etisk debatt - hvor mye behandling skal ett menneske få?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

I Norge får vi ikke behandling i helsevesenet etter hvor viktig vi er for samfunnet, det er fordi i Norge har vi en kontrakt mellom enket menneske og samfunnet.  Denne kontrakten går ut på at alle yter etter evne og får etter behov. Så er selvfølgelig ikke dette systemet perfekt, men i det store og hele fungere det ganske bra. 

I prioriteringsveilederen for psykiskhelsevern står det hvem som har krav på behandling, du kan sjekke den ut.

Så har vi noen som synes de trenger hjelp I spesialisthelsetjenesten men som ikke får det.  Noen av disse tror at de ikke får hjelp av grunnen som at de er uføre, ikke har barn eller andre ting.  Men grunnen til at de ikke får hjelp er at de ikke oppfyller prioriteringsveilederen,de er ikke syke nok.

Jeg har selv gått mange år på DPS, så kjenner veldig godt til hvilke grupper som går der. Du har en del med depresjon, spiseforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse, OCD , osv. Disse går ofte på DPS I korter til.  Så har du personer med alvorlig depresjon, alvorlig spiseforstyrrelse, psykose lidelser, bipolar og schizofreni, disse er langtidspassienter , mange år ,de dårligste kanskje resten av livet,av disse er veldig mange uføre, ihvertfall blant de med psykose lidelser og schizofreni. 

Helsevesenet vårt er delt inn i nivåer, der primærhelsetjenesten er for de friskeste pasientene og spesialisthelsetjenesten, som DPS kommer innunder er for behandling av de sykeste pasientene. 

Anonymkode: 780a5...6b2

Nei det du skriver er feil. 

En viktig del av hvordan de i inntaktsteamet på dps prioriterer går på at det skal være samfunnsøkonomisk å hjelpe personen. Dvs så har ikke diagnoser noe å si, men hva slags tilbud dps kan tilby og hva det er forventet at akkurat den spesifikke pasient oppnår med den behandlingen. Det er oftest sånn at når en person har blitt ufør så har de alt gått i behandling og samtaler i mange år og det er da ikke så mye mer å utprøve. Dps vil da mene at det er i kommunen personen skal ha hjelpen. Og ja dette gjelder uansett diagnose, selvom en har schizofreni, alvorlig depresjon el. 

Anonymkode: 6f1b7...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Nei det du skriver er feil. 

En viktig del av hvordan de i inntaktsteamet på dps prioriterer går på at det skal være samfunnsøkonomisk å hjelpe personen. Dvs så har ikke diagnoser noe å si, men hva slags tilbud dps kan tilby og hva det er forventet at akkurat den spesifikke pasient oppnår med den behandlingen. Det er oftest sånn at når en person har blitt ufør så har de alt gått i behandling og samtaler i mange år og det er da ikke så mye mer å utprøve. Dps vil da mene at det er i kommunen personen skal ha hjelpen. Og ja dette gjelder uansett diagnose, selvom en har schizofreni, alvorlig depresjon el. 

Anonymkode: 6f1b7...82c

Men om du er bipolar eller psykosepasient i full jobb, så vil dps prioritere deg for behandling av sykdomsepisode selv om du er 53 år og har fått flere runder behandling før? 

Anonymkode: 81791...c91

[Sokk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men om du er bipolar eller psykosepasient i full jobb, så vil dps prioritere deg for behandling av sykdomsepisode selv om du er 53 år og har fått flere runder behandling før? 

Anonymkode: 81791...c91

Ja, fordi da er det sannsynlig at behandlingen kan holde deg i full jobb. Du har vist effekt av behandlingen. I tillegg har du en alvorlig diagnose. Jeg vil tro dette typisk er ting som blir prioritert, ja.

(I tillegg, dersom man ikke får hjelp på DPS, og blir dårligere, vil man kanskje fort kvalifisere for akutt hjelp uansett, som kanskje er et annet spor? Vet ikke helt hvordan det fungerer.)

Konsekvensene av å ikke gi mer behandling til en med mild/moderat kronisk angst/depresjon som allerede er ufør, og som ikke lenger har fremgang, er jo mye mindre dramatiske. Verdien av behandlingen (også for pasienten) er lav. 

[skogbrann]

Vil først minne alle på at yrkesaktivitet i seg selv ikke er et vurderingskriterium når spesialisthelsetjenesten skal vurdere kostnadseffektivitet, eller ressursbruk og forventet nytte. Det skal i hvert fall ikke være det i følge prioriteringsforskriften. Så om man vil være i stand til å gå tilbake til betalt arbeid eller ei skal ikke spille noen rolle, annet enn hvilke implikasjoner dette har for livskvaliteten til den enkelte. Jeg går likevel ut ifra at det kan være annerledes i praksis, og at dette trolig ikke blir fulgt. Det er nokså åpenbart at det lønner seg å prioritere mennesker som enten er yrkesaktive, eller som man antar at kan komme ut i arbeidslivet. Men det er også mennesker som går sykemeldte eller på AAP i lang tid fordi de er for "friske" til å få behandling, til tross for at deres plager er store nok til at de har havnet utenfor arbeidslivet. En bekjent av meg gikk på AAP i flere år fordi han ikke fikk hjelp av DPS, til slutt fikk han hjelp hos avtalespesialist og er nå fulltidsstudent, under et år etter at han begynte hos avtalespesialisten. Han hadde trolig endt opp på uføretrygd uten den behandlingen. 

Ellers lurer jeg på om mange kanskje har for høye forventninger til psykiatrien. Man forventer nesten at psykiatrien skal "redde" alle. Jeg kjenner blant annet ei med anoreksi som overhodet ikke evner å la seg behandle. Hun har tilbrakt brorparten av de siste 5-6 årene på psykiatriske avdelinger, uten å ha blitt bedre. Hun har vært tvangsinnlagt i lengre perioder, vært underlagt tvangsernæringsvedtak. Hun har også blitt utsatt for mye tvangsbruk for øvrig. Ved siste tvangsinnleggelse skrev de henne ut etter kort tid selv om hun var svært dårlig, fordi de mente de ikke kunne gi henne forsvarlig hjelp. I dag får hun kun frivillige innleggelser (selv om hun selv mener hun trenger tvangsinnleggelse og behandling), og blir skrevet ut sekundet hun ikke følger "reglene". Hun har gjennom alle disse årene klaget over hjelpen hun har fått, hun har stort sett ment at "ingen tar ansvar", og har hele tiden skyldt på helsevesenet for at hun ikke har blitt. Ingenting er godt nok. Realiteten er at hun hennes vilje til å holde ut vonde følelser er totalt fraværende, og det kan ikke behandles. Hun må selv velge å stå i de vonde følelsene, og det gjelder mange, om ikke alle med anoreksi.

Jeg har selv hatt anoreksi av alvorlig grad, og til syvende og sist er det en lidelse man selv må bestemme seg for å bli frisk fra. Er man ikke klar for det er det liten grunn til å oppta plass i spesialisthelsetjenesten, da kan man eventuelt få oppfølging fra fastlege og kommunen frem til man faktisk ønsker å bli bedre. På det viset kan man effektivisere spesialisthelsetjenesten. Man kunne kanskje stilt større krav til pasientene, f.eks hvis en pasient med stor grad av unnvikelsesatferd ikke er villig til å endre atferd er det nok heller ikke særlig hensiktsmessig å fortsette med behandlingen. Altså være påpasselig med at behandlingen ikke ender opp med uten mål og mening. Jeg hadde en periode hvor jeg brukte diverse rusmidler hyppig, og min behandler sa til meg at vi måtte avslutte terapien hvis jeg fortsatte slik. Jeg synes det var et helt rimelig krav, det har tross alt liten hensikt å prøve å "behandle" mennesker som bare vil grave seg lenger ned i selvdestruktiviteten. Ei jeg kjenner som har eupf ble faktisk avsluttet av poliklinikken fordi hun drev med for alvorlig selvskading til at behandling var hensiktsmessig. Av og til må man rett og slett stille krav til pasienter.

Selv om de mest alvorlige psykiske lidelsene oftest har dårligere prognoser, blir alvorlighetsgrad eller hvor mange gode leveår man mister som følge av sykdom tatt hensyn til i prioriteringsforskriften. Slik må det naturligvis være. Jeg mener at samfunnet har et særlig ansvar for å ivareta disse individene. Det er en grunn til at vi har psykisk helsevernloven her til lands, og at man tvangsinnlegger mennesker som er så syke at de ikke er samtykkekompetente. Det vil vært helt tragisk om helsevesenet skal gi opp slike mennesker, selv om behandlingen koster mye. 

[Trinity80]

skogbrann skrev (7 minutter siden):

Vil først minne alle på at yrkesaktivitet i seg selv ikke er et vurderingskriterium når spesialisthelsetjenesten skal vurdere kostnadseffektivitet, eller ressursbruk og forventet nytte. Det skal i hvert fall ikke være det i følge prioriteringsforskriften. Så om man vil være i stand til å gå tilbake til betalt arbeid eller ei skal ikke spille noen rolle, annet enn hvilke implikasjoner dette har for livskvaliteten til den enkelte. Jeg går likevel ut ifra at det kan være annerledes i praksis, og at dette trolig ikke blir fulgt. Det er nokså åpenbart at det lønner seg å prioritere mennesker som enten er yrkesaktive, eller som man antar at kan komme ut i arbeidslivet. Men det er også mennesker som går sykemeldte eller på AAP i lang tid fordi de er for "friske" til å få behandling, til tross for at deres plager er store nok til at de har havnet utenfor arbeidslivet. En bekjent av meg gikk på AAP i flere år fordi han ikke fikk hjelp av DPS, til slutt fikk han hjelp hos avtalespesialist og er nå fulltidsstudent, under et år etter at han begynte hos avtalespesialisten. Han hadde trolig endt opp på uføretrygd uten den behandlingen. 

Ellers lurer jeg på om mange kanskje har for høye forventninger til psykiatrien. Man forventer nesten at psykiatrien skal "redde" alle. Jeg kjenner blant annet ei med anoreksi som overhodet ikke evner å la seg behandle. Hun har tilbrakt brorparten av de siste 5-6 årene på psykiatriske avdelinger, uten å ha blitt bedre. Hun har vært tvangsinnlagt i lengre perioder, vært underlagt tvangsernæringsvedtak. Hun har også blitt utsatt for mye tvangsbruk for øvrig. Ved siste tvangsinnleggelse skrev de henne ut etter kort tid selv om hun var svært dårlig, fordi de mente de ikke kunne gi henne forsvarlig hjelp. I dag får hun kun frivillige innleggelser (selv om hun selv mener hun trenger tvangsinnleggelse og behandling), og blir skrevet ut sekundet hun ikke følger "reglene". Hun har gjennom alle disse årene klaget over hjelpen hun har fått, hun har stort sett ment at "ingen tar ansvar", og har hele tiden skyldt på helsevesenet for at hun ikke har blitt. Ingenting er godt nok. Realiteten er at hun hennes vilje til å holde ut vonde følelser er totalt fraværende, og det kan ikke behandles. Hun må selv velge å stå i de vonde følelsene, og det gjelder mange, om ikke alle med anoreksi.

Jeg har selv hatt anoreksi av alvorlig grad, og til syvende og sist er det en lidelse man selv må bestemme seg for å bli frisk fra. Er man ikke klar for det er det liten grunn til å oppta plass i spesialisthelsetjenesten, da kan man eventuelt få oppfølging fra fastlege og kommunen frem til man faktisk ønsker å bli bedre. På det viset kan man effektivisere spesialisthelsetjenesten. Man kunne kanskje stilt større krav til pasientene, f.eks hvis en pasient med stor grad av unnvikelsesatferd ikke er villig til å endre atferd er det nok heller ikke særlig hensiktsmessig å fortsette med behandlingen. Altså være påpasselig med at behandlingen ikke ender opp med uten mål og mening. Jeg hadde en periode hvor jeg brukte diverse rusmidler hyppig, og min behandler sa til meg at vi måtte avslutte terapien hvis jeg fortsatte slik. Jeg synes det var et helt rimelig krav, det har tross alt liten hensikt å prøve å "behandle" mennesker som bare vil grave seg lenger ned i selvdestruktiviteten. Ei jeg kjenner som har eupf ble faktisk avsluttet av poliklinikken fordi hun drev med for alvorlig selvskading til at behandling var hensiktsmessig. Av og til må man rett og slett stille krav til pasienter.

Selv om de mest alvorlige psykiske lidelsene oftest har dårligere prognoser, blir alvorlighetsgrad eller hvor mange gode leveår man mister som følge av sykdom tatt hensyn til i prioriteringsforskriften. Slik må det naturligvis være. Jeg mener at samfunnet har et særlig ansvar for å ivareta disse individene. Det er en grunn til at vi har psykisk helsevernloven her til lands, og at man tvangsinnlegger mennesker som er så syke at de ikke er samtykkekompetente. Det vil vært helt tragisk om helsevesenet skal gi opp slike mennesker, selv om behandlingen koster mye. 

Enig med det meste du og flere her mener. Eneste er siste setningen: hva om man ikke kan behandles? Og hva om man selvsaboterer gang på gang? Mener du det da også?

For det er realiteten for psykisk helsevesen slik det er i dag. Det er for mange svingdørspasienter og for lite ressurser. Da må man velge etter beste evne. Og så kicker arbeidsførhet og ansvar for barn inn og overkjører det at ‘alle skal ha lik mulighet til hjelp’. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (4 minutter siden):

Enig med det meste du og flere her mener. Eneste er siste setningen: hva om man ikke kan behandles? Og hva om man selvsaboterer gang på gang? Mener du det da også?

For det er realiteten for psykisk helsevesen slik det er i dag. Det er for mange svingdørspasienter og for lite ressurser. Da må man velge etter beste evne. Og så kicker arbeidsførhet og ansvar for barn inn og overkjører det at ‘alle skal ha lik mulighet til hjelp’. 

Ja sånn var det for 20 år siden også. Også da? Hva skal du gjøre med dette? 

Anonymkode: 76fab...3f7

[cathlin]

Jeg mener det burde være en grense for hvor mye ressurser et menneske forbruker totalt sett i livet. Her mener jeg at mange syke og uføre kommer godt ut av det, grunnet begrensende midler. F.eks vil en ufør minstepensjonist sannsynligvis ikke ha råd til å eie bil, båt, hus, campingvogn, campingbil, bolig i utlandet, hytte på fjellet, kjøpe klær til bruk og kaste, kjøpe nytt kjøkkenutstyr, sofagrupper, servietter, rødt kjøtt, flyreiser, nye mobiltelefoner og så videre og så videre. 

Når det gjelder helse har jeg tro på helseforebyggende og helsefremmende arbeid for hele befolkningen. 

 

[skogbrann]

Trinity80 skrev (15 minutter siden):

Enig med det meste du og flere her mener. Eneste er siste setningen: hva om man ikke kan behandles? Og hva om man selvsaboterer gang på gang? Mener du det da også?

For det er realiteten for psykisk helsevesen slik det er i dag. Det er for mange svingdørspasienter og for lite ressurser. Da må man velge etter beste evne. Og så kicker arbeidsførhet og ansvar for barn inn og overkjører det at ‘alle skal ha lik mulighet til hjelp’. 

Jeg tror jeg var tydelig på at mennesker som selvsaboterer gang på gang, ikke bør prioriteres. Det har ingen hensikt å behandle noen som nekter å la seg behandle. 
 

Du har rett i at det er mange svingdørspasienter, men jeg vil tro at mange av svingdørspasientene er mennesker med selvskadingsproblematikk og kronisk suicidalitet. Når jeg snakker om at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke bør gis opp på så tenker jeg mennesker med maniske episoder som fordrer tvangsinnleggelse, schizofreni o.l. Hvis disse menneskene selvsaboterer kan det raskt ende med psykose og tvangsinnleggelse, som også kan være i månedsvis. I disse tilfellene bør man tvangsbehandle dem (poliklinisk tvangsmedisinering), ikke bare gi opp. 

[Trinity80]

skogbrann skrev (7 minutter siden):

Jeg tror jeg var tydelig på at mennesker som selvsaboterer gang på gang, ikke bør prioriteres. Det har ingen hensikt å behandle noen som nekter å la seg behandle. 
 

Du har rett i at det er mange svingdørspasienter, men jeg vil tro at mange av svingdørspasientene er mennesker med selvskadingsproblematikk og kronisk suicidalitet. Når jeg snakker om at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke bør gis opp på så tenker jeg mennesker med maniske episoder som fordrer tvangsinnleggelse, schizofreni o.l. Hvis disse menneskene selvsaboterer kan det raskt ende med psykose og tvangsinnleggelse, som også kan være i månedsvis. I disse tilfellene bør man tvangsbehandle dem (poliklinisk tvangsmedisinering), ikke bare gi opp. 

Da forstår jeg mer, takk for forklaringen. Forsøker å få nye perspektiv, og utfordre mine egne tanker i denne diskusjonen. Så beklager om det gikk meg hus forbi. 

[Sokk]

skogbrann skrev (9 minutter siden):

Når jeg snakker om at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke bør gis opp på så tenker jeg mennesker med maniske episoder som fordrer tvangsinnleggelse, schizofreni o.l. Hvis disse menneskene selvsaboterer kan det raskt ende med psykose og tvangsinnleggelse, som også kan være i månedsvis. I disse tilfellene bør man tvangsbehandle dem (poliklinisk tvangsmedisinering), ikke bare gi opp. 

Nå har det jo blitt veldig vanskelig å bruke tvang. Dessverre etter min mening. 

[nachnoo]

Dette tema har vært oppe mange ganger. Fakta er at det finnes en Prioriteringsveileder som alle er pliktet til å følge. 
De som ikke bare er opptatt av å skrive om egen tro og synsing, kan Google prioriteringsveilederen - og lese den. 

[Sokk]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Dette tema har vært oppe mange ganger. Fakta er at det finnes en Prioriteringsveileder som alle er pliktet til å følge. 
De som ikke bare er opptatt av å skrive om egen tro og synsing, kan Google prioriteringsveilederen - og lese den. 

Greit nok at det kanskje er faktaopplysninger i tråden som kan være feil. Men tråden handler jo mindre om hva som gjelder og mer om hva som burde gjelde. Da er det vel lov å mene både det ene og det andre uten at man kan Google seg til svaret. 

[AnonymBruker]

Hvilke behandling sikter du til? 
noen må gå i behandling hele livet grunnet ryggskader, skruer i foten, migrene, tarmsykdom osv. mitt barn har en kronisk tarmbetennelse som han må få behandling for resten av livet. Ingen kan si at når hen er 20 år så har han fått nok behandling. Da blir han syk. 
eller tenker du på psykiatri? 
folk med barn blir ofte prioritert da de er en omsorgsperson som skal ivareta et barn, ikke bare seg selv. Det sier seg selv. 
innen psykisk helse så kommer det jo an på hva som er problemet. Om pasienten nyttiggjør seg behandling og om behandlingen hjelper. 
det er ikke slik at alle som sliter psykisk blir bedre av å gå til psykolog. Ofte er rutiner i hverdagen, nettverk og noe å gå til 90% av behandlingen. Også jobbe med seg selv. 
faren er at folk går for lenge i behandling og blir avhengig. Tror ikke de klarer seg uten den timen i uka de skal snakke med noen. Dette er psykologen sitt ansvar, å ikke holde på folk for lenge. 
man klarer en ræva periode uten psykolog. 
jeg var totalt nedkjørt i fjor etter et dødsfall. Fungerte ikke i det hele tatt, og var sengeliggende. Fikk ikke i meg mat og hadde en kropp full i angst. 
ville ikke ha psykolog. Men fikk noen timer med kriseteam. Det som hjalp meg var å tvinge meg i gang. Møte venner og familie og komme meg litt tilbake på jobb. Først nå et år etter er jeg mottagelig for psykolog. Og har fått time 

Anonymkode: 0abde...7e3

[nachnoo]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Greit nok at det kanskje er faktaopplysninger i tråden som kan være feil. Men tråden handler jo mindre om hva som gjelder og mer om hva som burde gjelde. Da er det vel lov å mene både det ene og det andre uten at man kan Google seg til svaret. 

Ja, absolutt når det gjelder hvordan det burde være. 
Men når folk påstår hvordan det er i dag ……

[psykedeliker]

cathlin skrev (27 minutter siden):

Jeg mener det burde være en grense for hvor mye ressurser et menneske forbruker totalt sett i livet.

Hvordan vil du gjennomføre dette uten at det går på bekostning av demokratiske rettigheter?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei det du skriver er feil. 

En viktig del av hvordan de i inntaktsteamet på dps prioriterer går på at det skal være samfunnsøkonomisk å hjelpe personen. Dvs så har ikke diagnoser noe å si, men hva slags tilbud dps kan tilby og hva det er forventet at akkurat den spesifikke pasient oppnår med den behandlingen. Det er oftest sånn at når en person har blitt ufør så har de alt gått i behandling og samtaler i mange år og det er da ikke så mye mer å utprøve. Dps vil da mene at det er i kommunen personen skal ha hjelpen. Og ja dette gjelder uansett diagnose, selvom en har schizofreni, alvorlig depresjon el. 

Anonymkode: 6f1b7...82c

Nå var jeg innom i prioriteringsveileder for å sjekke ekstra siden det er en stund siden jeg leste den sist. Det står ingenting om samfunnsøkonomisk nytte der. Det står kost-nytte prinsippet og det er noe annet. Kost-nytte er en vurdering om kostnad opp mot nytte av behandling.  Vil denne ( dyre) behandlingen som pasienten får gi nytte. Nytte kan være at pasienten blir frisk eller bedre. Men nytte kan også være at pasienten beholder den funksjonen han har I dag. Nytte kan også være at pasienten ikke blir verre.  Som eksempe kan en pasient som mister sin funksjon på grunn av forverring av sykdom, koste samfunnet mer penger enn vis pasienten får behandling for å vedlikeholde sin funksjon. 

Vider kan det at  en pasient som blir verre av sin sykdom virke inn på andre, som familien, mer uro, bråk ,miste kontakt med bra sine osv. Dermed er det flere ting en økonomi som teller inn under kost-nytte prinsippet.  Desuten er kost -nytte bare ett av flere kriterier i veileder. 

Vider, alle som oppfyller rett til helsehjelp skal få det ,det er lovpålagt. 

Du har rett i at diagnose ikke har noe å si ,i teorien. Men i virkeligheten får en med schizofreni vanligvis raskere hjelp psykiatrien enn de med mindre alvorlige lidelser, nettopp fordi det er en alvorlig diagnose og det er dermed viktig å komme raskt i gang med behandling. 

Vi får være glad for at det ikke er hvor mye penger vi har eller hvor viktig vi er i samfunnet som avgjør om vi skal få helsehjelp. Det er mange land som har det sånn. 

Anonymkode: 780a5...6b2

[Everybody]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå var jeg innom i prioriteringsveileder for å sjekke ekstra siden det er en stund siden jeg leste den sist. Det står ingenting om samfunnsøkonomisk nytte der. Det står kost-nytte prinsippet og det er noe annet. Kost-nytte er en vurdering om kostnad opp mot nytte av behandling.  Vil denne ( dyre) behandlingen som pasienten får gi nytte. Nytte kan være at pasienten blir frisk eller bedre. Men nytte kan også være at pasienten beholder den funksjonen han har I dag. Nytte kan også være at pasienten ikke blir verre.  Som eksempe kan en pasient som mister sin funksjon på grunn av forverring av sykdom, koste samfunnet mer penger enn vis pasienten får behandling for å vedlikeholde sin funksjon. 

Vider kan det at  en pasient som blir verre av sin sykdom virke inn på andre, som familien, mer uro, bråk ,miste kontakt med bra sine osv. Dermed er det flere ting en økonomi som teller inn under kost-nytte prinsippet.  Desuten er kost -nytte bare ett av flere kriterier i veileder. 

Vider, alle som oppfyller rett til helsehjelp skal få det ,det er lovpålagt. 

Du har rett i at diagnose ikke har noe å si ,i teorien. Men i virkeligheten får en med schizofreni vanligvis raskere hjelp psykiatrien enn de med mindre alvorlige lidelser, nettopp fordi det er en alvorlig diagnose og det er dermed viktig å komme raskt i gang med behandling. 

Vi får være glad for at det ikke er hvor mye penger vi har eller hvor viktig vi er i samfunnet som avgjør om vi skal få helsehjelp. Det er mange land som har det sånn. 

Anonymkode: 780a5...6b2

Hvilke land har de som er viktige og mye penger bedre helsehjelp? Eksempler?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (20 minutter siden):

Hvilke land har de som er viktige og mye penger bedre helsehjelp? Eksempler?

  Vis du ikke vet om et eneste land der innbyggerne må betale for helsehjelp, foreslår jeg at du bruker litt tid på å skaffe deg kunnskap, jeg gidder ikke å bruke tid på det. 

Anonymkode: 780a5...6b2

[Everybody]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

  Vis du ikke vet om et eneste land der innbyggerne må betale for helsehjelp, foreslår jeg at du bruker litt tid på å skaffe deg kunnskap, jeg gidder ikke å bruke tid på det. 

Anonymkode: 780a5...6b2

🖕

[AnonymBruker]

Når det gjelder psykisk helse så er det ikke bare dps som er det beste alternativet. Alle kommuner har god psykisk helsehjelp og de er flinke folk. 
dps skal være for behandling og hard jobbing. I kommunen kan man få hjelp til mildere vansker og mer støttesamtaler. 
Ved alvorlige diagnoser er det ikke nødvendigvis psykolog man trenger, men riktige medisiner og oppfølging av lege og psykisk helse i kommunen. 
veldig mange blir avhengig av psykologen sin og niholder på å få fortsette. Da de får en god relasjon, og er ensomme. I slike tilfeller nyttiggjør man ikke behandling og det er mer for å ha noen å komme til å snakke med 

Anonymkode: 0abde...7e3