Å velge å leve alene - psykdom eller å ikke forstå seg på samfunnet

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en trøblete oppvekst, med mye uforutsigbarhet, lite kjærlighet og mye mye mer jeg kunne skrevet om. Jeg har tatt valget for flere år siden om å ikke få barn, selv om venninnene mine får det.

Jeg har de siste årene virkelig vært plaget av min psykiske helse og fått flere diagnoser, deriblant en tung kronisk diagnose. Søker nå ufør. 

Jeg syns det er vanskelig når alt blir så fast, jeg har ofte lyst til å rive meg vekk fra det faste. Jobben er fast, boligen er fast, jeg er i et forhold, så føler meg fast der også. Men jeg egentlig vil kvitte meg med alt å kunne være fri. Ingen forpliktelser, ingen jobb, ingen ansvar. Bo der jeg vil så lenge jeg føler for det.

Jeg klarer ikke helt å forstå meg på samfunnet, noe som har blitt tydeligere og tydeligere de siste årene. jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker, som de fleste jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Noe som igjen har blitt tydeligere de siste årene. Jeg vil bare leve i fred på min egen måte, uten forpliktelser, uten ansvar. Som snusmumrikken egentlig. Bare pakke sekken å dra dit jeg føler for - så lenge jeg vil være der.

Jeg vet ikke om det er jeg som endrer meg, eller om det er psykdommen og historikken som gjør at jeg endrer meg. Men jeg merker at jeg bryr meg mindre og mindre om samfunnet og kravene og heller bare vil leve på min måte. Og den er aller helst alene. Uten forpliktelse som bolig, familieliv og lignende.

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Anonymkode: 96c56...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har hatt en trøblete oppvekst, med mye uforutsigbarhet, lite kjærlighet og mye mye mer jeg kunne skrevet om. Jeg har tatt valget for flere år siden om å ikke få barn, selv om venninnene mine får det.

Jeg har de siste årene virkelig vært plaget av min psykiske helse og fått flere diagnoser, deriblant en tung kronisk diagnose. Søker nå ufør. 

Jeg syns det er vanskelig når alt blir så fast, jeg har ofte lyst til å rive meg vekk fra det faste. Jobben er fast, boligen er fast, jeg er i et forhold, så føler meg fast der også. Men jeg egentlig vil kvitte meg med alt å kunne være fri. Ingen forpliktelser, ingen jobb, ingen ansvar. Bo der jeg vil så lenge jeg føler for det.

Jeg klarer ikke helt å forstå meg på samfunnet, noe som har blitt tydeligere og tydeligere de siste årene. jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker, som de fleste jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Noe som igjen har blitt tydeligere de siste årene. Jeg vil bare leve i fred på min egen måte, uten forpliktelser, uten ansvar. Som snusmumrikken egentlig. Bare pakke sekken å dra dit jeg føler for - så lenge jeg vil være der.

Jeg vet ikke om det er jeg som endrer meg, eller om det er psykdommen og historikken som gjør at jeg endrer meg. Men jeg merker at jeg bryr meg mindre og mindre om samfunnet og kravene og heller bare vil leve på min måte. Og den er aller helst alene. Uten forpliktelse som bolig, familieliv og lignende.

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Anonymkode: 96c56...f1c

Jeg syns samfunnet og menneskene er blitt mer kald og egoistiske. Føler som vi lever i en ond og grusom verden. Har mest lyst å gå ut av denne verden, men kan jo ikke det heller. Føler ikke jeg passer inn, så for meg er det vanskelig å få kontakt med mennesker. Men er selv psykisk skadet etter traumer i barndommen og oppveksten. Savner å bli elsket men føler meg ikke verdt å bli det heller, bare vært bruk og kast mentalitet. Men syns samfunnet er råttent.

Anonymkode: 0deb5...6e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har hatt en trøblete oppvekst, med mye uforutsigbarhet, lite kjærlighet og mye mye mer jeg kunne skrevet om. Jeg har tatt valget for flere år siden om å ikke få barn, selv om venninnene mine får det.

Jeg har de siste årene virkelig vært plaget av min psykiske helse og fått flere diagnoser, deriblant en tung kronisk diagnose. Søker nå ufør. 

Jeg syns det er vanskelig når alt blir så fast, jeg har ofte lyst til å rive meg vekk fra det faste. Jobben er fast, boligen er fast, jeg er i et forhold, så føler meg fast der også. Men jeg egentlig vil kvitte meg med alt å kunne være fri. Ingen forpliktelser, ingen jobb, ingen ansvar. Bo der jeg vil så lenge jeg føler for det.

Jeg klarer ikke helt å forstå meg på samfunnet, noe som har blitt tydeligere og tydeligere de siste årene. jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker, som de fleste jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Noe som igjen har blitt tydeligere de siste årene. Jeg vil bare leve i fred på min egen måte, uten forpliktelser, uten ansvar. Som snusmumrikken egentlig. Bare pakke sekken å dra dit jeg føler for - så lenge jeg vil være der.

Jeg vet ikke om det er jeg som endrer meg, eller om det er psykdommen og historikken som gjør at jeg endrer meg. Men jeg merker at jeg bryr meg mindre og mindre om samfunnet og kravene og heller bare vil leve på min måte. Og den er aller helst alene. Uten forpliktelse som bolig, familieliv og lignende.

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Anonymkode: 96c56...f1c

ser du koblinger mellom verdenssynet ditt og diagnos/oppvekst?

Anonymkode: b9028...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

ser du koblinger mellom verdenssynet ditt og diagnos/oppvekst?

Anonymkode: b9028...c5a

Ikke på diagnoser og muligens delvis for oppvekst

Anonymkode: 96c56...f1c

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Anonymkode: 96c56...f1c

Jeg kjenner meg veldig igjen - i perioder. Jeg har hatt lyst til å rømme fra hele samfunnet og alle forpliktelser, isolere meg, eller leve resten av livet på en institusjon, avstengt fra resten av verden. Aller helst skulle jeg ønske det var mulig å melde seg inn og ut av verden etter behov. Uten at det fikk så dramatiske konsekvenser. Det plager meg at samfunnet er en slags maskin som tikker og går i samme tempo uavhengig av hvilket tempo jeg går i. Av og til passer jeg inn, av og til vil jeg bare vekk fra alt. Det er veldig vanskelig med jobb og forhold og barn fordi de forventer at man skal tikke og gå i samme tempo hver eneste dag. Ja, jeg har kjent på behovet for å rømme - mange ganger.

Jeg er visstnok bipolar, så jeg tipper denne følelsen har sammenheng med diagnose. På et tidspunkt i fjor var jeg helt sikker på at jeg måtte rømme og at jeg ikke klarte å forholde meg til resten av samfunnet og dets krav og måte å være på. Men så et par måneder senere tenkte jeg ikke slik i det hele tatt og tok lett på meg hverdagens utfordringer.

Det jeg forsøker å si er at det kan hende dette ønsket ditt er knyttet til hvordan du har det akkurat nå, så det er ikke sikkert du føler det på samme måte for alltid. Derfor bør du være forsiktig med å ta store livsvalg før du har funnet ut om dette er knyttet til underliggende depresjon eller andre aktuelle psykiske utfordringer.

Hvis du får avklart at dette er et permanent ønske, så er det vel ingenting galt i å velge å leve litt annerledes enn andre. Jeg har kjent folk som har hatt det bra med å være singel, ikke jobbe og reise når hen føler for det. Det A4-livet som samfunnet legger opp til i dag er vel ikke oppskriften på lykke for alle (om noen?)

Endret 25. april av Sokk

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver om å søke frihet og ikke bøye seg for konvensjoner i samfunnet. Jeg tror det i seg selv har mye sundt ved seg.

Men jeg tror at det å ønske kontakt med og tilknytning til andre mennesker er noe grunnleggende i oss. Hvis du i liten grad gjør det betyr det ikke at det er noe galt med deg, men at du sannsynligvis har gode grunner til å forsvare og passe på deg selv så du ikke blir krenka eller såra. Jeg tror at dette nesten alltid har med opplevelser i barndommen å gjøre. Jeg tror også at dyptgående terapi med en god terapeut kan hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (9 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen - i perioder. Jeg har hatt lyst til å rømme fra hele samfunnet og alle forpliktelser, isolere meg, eller leve resten av livet på en institusjon, avstengt fra resten av verden. Aller helst skulle jeg ønske det var mulig å melde seg inn og ut av verden etter behov. Uten at det fikk så dramatiske konsekvenser. Det plager meg at samfunnet er en slags maskin som tikker og går i samme tempo uavhengig av hvilket tempo jeg går i. Av og til passer jeg inn, av og til vil jeg bare vekk fra alt. Det er veldig vanskelig med jobb og forhold og barn fordi de forventer at man skal tikke og gå i samme tempo hver eneste dag. Ja, jeg har kjent på behovet for å rømme - mange ganger.

Jeg er visstnok bipolar, så jeg tipper denne følelsen har sammenheng med diagnose. På et tidspunkt i fjor var jeg helt sikker på at jeg måtte rømme og at jeg ikke klarte å forholde meg til resten av samfunnet og dets krav og måte å være på. Men så et par måneder senere tenkte jeg ikke slik i det hele tatt og tok lett på meg hverdagens utfordringer.

Det jeg forsøker å si er at det kan hende dette ønsket ditt er knyttet til hvordan du har det akkurat nå, så det er ikke sikkert du føler det på samme måte for alltid. Derfor bør du være forsiktig med å ta store livsvalg før du har funnet ut om dette er knyttet til underliggende depresjon eller andre aktuelle psykiske utfordringer.

Hvis du får avklart at dette er et permanent ønske, så er det vel ingenting galt i å velge å leve litt annerledes enn andre. Jeg har kjent folk som har hatt det bra med å være singel, ikke jobbe og reise når hen føler for det. Det A4-livet som samfunnet legger opp til i dag er vel ikke oppskriften på lykke for alle (om noen?)

Jeg har det slik og alltid hatt det slik at det kommer å går, men slipper aldri taket helt. Egentlig i likhet med likgyldighet ovenfor samfunnet og normene vi lever i. Jeg føler meg som en slags skuespiller som bare spiller med i blant. Hvordan tror du at din bipolaritet har sammenheng med dette?

Anonymkode: 96c56...f1c

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt en trøblete oppvekst, med mye uforutsigbarhet, lite kjærlighet og mye mye mer jeg kunne skrevet om. Jeg har tatt valget for flere år siden om å ikke få barn, selv om venninnene mine får det.

Jeg har de siste årene virkelig vært plaget av min psykiske helse og fått flere diagnoser, deriblant en tung kronisk diagnose. Søker nå ufør. 

Jeg syns det er vanskelig når alt blir så fast, jeg har ofte lyst til å rive meg vekk fra det faste. Jobben er fast, boligen er fast, jeg er i et forhold, så føler meg fast der også. Men jeg egentlig vil kvitte meg med alt å kunne være fri. Ingen forpliktelser, ingen jobb, ingen ansvar. Bo der jeg vil så lenge jeg føler for det.

Jeg klarer ikke helt å forstå meg på samfunnet, noe som har blitt tydeligere og tydeligere de siste årene. jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker, som de fleste jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Noe som igjen har blitt tydeligere de siste årene. Jeg vil bare leve i fred på min egen måte, uten forpliktelser, uten ansvar. Som snusmumrikken egentlig. Bare pakke sekken å dra dit jeg føler for - så lenge jeg vil være der.

Jeg vet ikke om det er jeg som endrer meg, eller om det er psykdommen og historikken som gjør at jeg endrer meg. Men jeg merker at jeg bryr meg mindre og mindre om samfunnet og kravene og heller bare vil leve på min måte. Og den er aller helst alene. Uten forpliktelse som bolig, familieliv og lignende.

Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang?

Anonymkode: 96c56...f1c

Noe lignende har jeg tenkt flere ganger. Bare flytte til en hytte i skogen og leve av naturressurser. Fjerne meg fra verden. Men da har jeg vært depressiv. Er du deprimert?

[AnonymBruker]

Vendi skrev (4 minutter siden):

Noe lignende har jeg tenkt flere ganger. Bare flytte til en hytte i skogen og leve av naturressurser. Fjerne meg fra verden. Men da har jeg vært depressiv. Er du deprimert?

Jeg syns ikke at det kjennes helt slik ut. Men det er mye som skjer for tiden, litt usikkerhet. Har inne en søknad om ufør som kanskje spiller inn også

Anonymkode: 96c56...f1c

[Sokk]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har det slik og alltid hatt det slik at det kommer å går, men slipper aldri taket helt. Egentlig i likhet med likgyldighet ovenfor samfunnet og normene vi lever i. Jeg føler meg som en slags skuespiller som bare spiller med i blant. Hvordan tror du at din bipolaritet har sammenheng med dette?

Anonymkode: 96c56...f1c

Fordi det kommer og går i perioder og det virker som det er knyttet til depresjon. For da fungerer jeg ikke i samfunnet og jeg føler et behov for å rømme.

Jeg kan også kjenne meg igjen i følelsen av å være en skuespiller. Men jeg føler meg som en god skuespiller.

Ellers så er jo sosial tilbaketrekning og det å føle seg annerledes også en del av psykoselidelser (kanskje særlig schizofreni?). Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Men det er nok en ikke helt ukjent følelse eller behov for mange med ulike psykiske lidelser og utfordringer.

Søknad om ufør er et ganske stort stressmoment og kanskje også noe som berører din identitet? Så det er kanskje noe som påvirker deg en del nå. Kanskje tenker du annerledes når uføresøknaden er avgjort og du har landet litt i den nye tilværelsen (ufør gir jo en del frihet og du slipper å være under Navs kontroll, samtidig er det kanskje litt rart å få stempelet «ufør» på seg og det påvirker kanskje selvfølelsen og fortellingen om hvem du er)? Men det vet du jo ikke før du er på andre siden av det. 

[aa-k-j]

Jeg har valgt å leve alene. Men jeg tilbringer jo litt tid sammen med andre så isolerer meg ikke helt. Jeg har og hatt en oppvekst med lite kjærlighet og støtte. Ble mobbet fra barneskolen til jeg flyttet fra bygda jeg bodde i da jeg var i 20 årene. Opplevde og flere trusler pga bl.a utseende mitt i bygda. Har opplevd mye vondt etterpå også dessverre. Har bp2 og K-PTSD. Jeg liker det rolig rundt meg og bor i et borettslag hvor de er strenge på det med ro så jeg kan iallefall slappe av i min egen bolig. Men har ikke vært mye ro i det siste. Nesten 40 avtaler og ærender på 3 måneder. Jeg er ganske lei nå. Verste er jo at noen gjør seg avhengig av meg til stadighet for jeg har bil. 

[Grendel]

Jeg kan drømme om å være helt fri, men tror det ville gått bratt nedover med meg i praksis.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (22 minutter siden):

Jeg kan drømme om å være helt fri, men tror det ville gått bratt nedover med meg i praksis.

Det er dette jeg også tenker. Hva hvis jeg følger impulsene? Vil jeg da plutselig ha det jeg har nå? Har ikke turt å agere på dette...

Anonymkode: 96c56...f1c

[psykedeliker]

Å leve helt alene kan være et personlig valg, det trenger ikke ha noe med verken psykdom eller kunnskapsmangel å gjøre. Samfunnet er man en del av uansett.