Er det uvanlig å selv skjønne at man har ett problem med mat/ spiseforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Er det uvanlig å selv skjønne at man har ett problem med mat/ spiseforstyrrelse? Eller hva tenker dere?

Jeg har fått litt det inntrykket at mange/de fleste med spiseforstyrrelse ikke innser dette selv og gjerne benekter det at de har en problematikk relatert til mat  dersom de blir konfrontert med temaet enten av behandler, familie eller venner? Eller har jeg bare fått feil inntrykk av dette?

Noen som har mer kunnskap eller erfaring på temaet spiseforstyrrelser og problemer med mat som kan fortelle litt om dette?

Anonymkode: 0487f...142

[Glitter]

Da jeg plagdes med det (var bare litt undervektig, så ikke alvorlig da) så var jeg fullt klar over hva jeg gjorde og hva som feilet meg. Men mulig man får dårligere sykdomsinnsikt hvis man har alvorlig undervekt. Det vet jeg ikke. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Da jeg plagdes med det (var bare litt undervektig, så ikke alvorlig da) så var jeg fullt klar over hva jeg gjorde og hva som feilet meg. Men mulig man får dårligere sykdomsinnsikt hvis man har alvorlig undervekt. Det vet jeg ikke. 

Takk for svar. Snakket du med problemene dine med mat med helsepersonell eller var det noe du holdt for deg selv? Og hvordan klarte du å komme deg ut av det og få ett normalt forhold til mat igjen?

Anonymkode: 0487f...142

[hattifnattus]

Da min stod på så visste jeg godt hva jeg gjorde, hang på pro ana sider osv. Jeg følte jeg var for stor enda jeg hadde en BMI på 18, men at det jeg gjorde med maten var en spiseforstyrrelse, det var jeg fullt klar over.

Men om noen konfronterte meg da benektet jeg det jo selvsagt, for jeg ville ikke at noen skulle sabotere for meg.

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (1 minutt siden):

Da min stod på så visste jeg godt hva jeg gjorde, hang på pro ana sider osv. Jeg følte jeg var for stor enda jeg hadde en BMI på 18, men at det jeg gjorde med maten var en spiseforstyrrelse, det var jeg fullt klar over.

Men om noen konfronterte meg da benektet jeg det jo selvsagt, for jeg ville ikke at noen skulle sabotere for meg.

Takk for svar. Har du kommet deg ut av spiseforstyrrelsen nå? Kunne du kanskje forklart litt om hvordan du klarte det? Og klarte du det på egenhånd eller fikk du noe hjelp, og så fall hva gikk hjelpen ut på? Og hadde du spiseforstyrrelse lenge før du klarte komme deg vekk fra det?

Anonymkode: 0487f...142

[Glitter]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar. Snakket du med problemene dine med mat med helsepersonell eller var det noe du holdt for deg selv? Og hvordan klarte du å komme deg ut av det og få ett normalt forhold til mat igjen?

Anonymkode: 0487f...142

Ja jeg snakket med behandler om det. Jeg kom meg ut av det fordi jeg ble dritt lei. Men nå sliter jeg periodevis med overspising i stedet for. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja jeg snakket med behandler om det. Jeg kom meg ut av det fordi jeg ble dritt lei. Men nå sliter jeg periodevis med overspising i stedet for. 

Skjønner. Var det underspising/spise for lite du slet med før? Om jeg kan spørre om det? Hva tror du gjorde at det snudde og ble overspising i stedet for?

Anonymkode: 0487f...142

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner. Var det underspising/spise for lite du slet med før? Om jeg kan spørre om det? Hva tror du gjorde at det snudde og ble overspising i stedet for?

Anonymkode: 0487f...142

Ja det var underspising og overtrening. Nei som sagt ble jeg bare lei. Men da mistet jeg kontroll og begynte å spise for mye. 

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar. Har du kommet deg ut av spiseforstyrrelsen nå? Kunne du kanskje forklart litt om hvordan du klarte det? Og klarte du det på egenhånd eller fikk du noe hjelp, og så fall hva gikk hjelpen ut på? Og hadde du spiseforstyrrelse lenge før du klarte komme deg vekk fra det?

Anonymkode: 0487f...142

Ja så godt som. Litt tanker vil nok alltid være der, men jeg er ikke lenger redd for mat og spiser alt. Jeg måtte flytte langt vekk fra hjemstedet mitt og få en ny start, samt noe som var viktigere enn å være magrest. 

For meg ble løsningen å komme igang med utdanning og få meg et lite nettverk. Da kunne jeg brått ikke sitte hjemme på rommet mitt og sulte meg i fred mer. Både skole og sosiale relasjonre krever jo at man kan spise og drikke, så jeg vant sakte men sikkert over frykten. I starten var det grusomt, men jeg innså at jeg heller ville være noen kilo større og klare å delta på livet, enn å alltid fryse og ligge på sofa alene i mørket fordi jeg var for utmattet til å gjøre noe som helst. Til og med løpingen som jeg var så glad i måtte legges på hylla da spiseforstyrrelsen stod på, fordi jeg ikke klare det.

Jeg fikk ikke noe hjelp. Jeg gjorde det meste selv selv. Spiseforstyrrelsen hadde jeg vel i 2 år før jeg flyttet vekk, men hadde slitt lengre enn det i hodet fordi jeg er vokst opp med spiseforstyrret mor og en veldig fettfobisk far. 

Jeg pleier å si at jeg arvet spiseforstyrrelsen fra dem på mange måter. Særlig mamma. Hun har vært syk hele livet og jeg innså at jeg ønsker ikke å sitte der 30 år inn i fremtiden slik som henne.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (21 minutter siden):

Da jeg plagdes med det (var bare litt undervektig, så ikke alvorlig da) så var jeg fullt klar over hva jeg gjorde og hva som feilet meg. Men mulig man får dårligere sykdomsinnsikt hvis man har alvorlig undervekt. Det vet jeg ikke. 

Hvorfor tror du bare litt undervekt ikke er alvorlig? Litt undervekt kan være nok til at hjertet stopper, en med høyde på 1.80 kan ikke oppnå samme nedre vekt som en på 1,56. 

Anonymkode: ef1ea...2f2

[AnonymBruker]

hattifnattus skrev (2 minutter siden):

Ja så godt som. Litt tanker vil nok alltid være der, men jeg er ikke lenger redd for mat og spiser alt. Jeg måtte flytte langt vekk fra hjemstedet mitt og få en ny start, samt noe som var viktigere enn å være magrest. 

For meg ble løsningen å komme igang med utdanning og få meg et lite nettverk. Da kunne jeg brått ikke sitte hjemme på rommet mitt og sulte meg i fred mer. Både skole og sosiale relasjonre krever jo at man kan spise og drikke, så jeg vant sakte men sikkert over frykten. I starten var det grusomt, men jeg innså at jeg heller ville være noen kilo større og klare å delta på livet, enn å alltid fryse og ligge på sofa alene i mørket fordi jeg var for utmattet til å gjøre noe som helst. Til og med løpingen som jeg var så glad i måtte legges på hylla da spiseforstyrrelsen stod på, fordi jeg ikke klare det.

Jeg fikk ikke noe hjelp. Jeg gjorde det meste selv selv. Spiseforstyrrelsen hadde jeg vel i 2 år før jeg flyttet vekk, men hadde slitt lengre enn det i hodet fordi jeg er vokst opp med spiseforstyrret mor og en veldig fettfobisk far. 

Jeg pleier å si at jeg arvet spiseforstyrrelsen fra dem på mange måter. Særlig mamma. Hun har vært syk hele livet og jeg innså at jeg ønsker ikke å sitte der 30 år inn i fremtiden slik som henne.

Tusen takk for at du er så åpen og deler, det setter jeg pris på ❤️

Anonymkode: 0487f...142

[Glitter]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvorfor tror du bare litt undervekt ikke er alvorlig? Litt undervekt kan være nok til at hjertet stopper, en med høyde på 1.80 kan ikke oppnå samme nedre vekt som en på 1,56. 

Anonymkode: ef1ea...2f2

Det tar jo selvsagt BMI hensyn til.