Moren min sa at jeg ser gravid ut fordi jeg er så overvektig, tåler jeg lite som ble såret av det?

[AnonymBruker]

I går så sa moren min til meg at jeg ser gravid ut fordi jeg er så overvektig og jeg har tenkt mye på det nå og jeg bare lurer: Tåler jeg lite som ble såret av det?

Jeg har lagt på meg mye i vekt i det siste og jeg var også overvektig fra før. Jeg er 160 cm og veier nå 80 kg. Mye av vekten og fettet legger seg på magen hos meg, siden det er slik kroppen min er bygd, dessverre. Jeg sliter også med overspising da som er grunnen til at jeg er såpass overvektig, men dette vet ikke min mor da. Uansett, jeg er helt enig med henne i det at jeg ser gravid ut. Fordi magen min rett og slett stikker ut og har ganske lik form som noen som faktisk er gravid samt at den er ganske stor i forhold til resten av kroppen min/proporsjonene mine. Jeg ville faktisk sagt at det er såpass ille at man kunne trodd jeg kanskje var 7-8 måneder gravid også. Jeg hater kroppen min generelt sett dessverre, og magen min er spesielt noe jeg kritiserer til meg selv inni meg. Da inni meg da altså, jeg har aldri sagt noe høyt negativt om min kropp eller at jeg selv synes jeg ser gravid ut (selv om jeg tenker det inni meg da). Eneste jeg har sagt høyt til min mor er at det plager meg at jeg er overvektig. Og forresten, denne magen er jo egentlig noe som plager meg når jeg er normalvektig også. Jeg veide 50 kg før jeg la på meg mye grunnet overspisingen for en del år tilbake. Og da hadde jeg fortsatt litt merkbar mage. Den blir aldri helt flat slik noen er heldige å ha, der er alltid en liten "bump" liksom eller hvordan jeg skal forklare det? Men jeg så ikke gravid ut da jeg var normalvektig da, du bare så at jeg hadde litt mage liksom og at den ikke var flat. Mulig det hadde bedret seg om jeg hadde trent regelmessig kjernemuskulatur og mage da. Men det har jeg aldri gjort, så usikker. 

Da min mor kommenterte at jeg så gravid ut så sa jeg bare til henne at jeg hadde gått opp i vekt og i det siste og at jeg synes det var litt sykt at jeg hadde lagt på meg så mye. Hun har også sagt lignende tidligere da jeg var ennå mer overvektig. Da sa hun at jeg så akkurat ut som henne da hun var høygravid med meg. Men altså, det som skjedde var: I går da så sa jeg til henne litt frustrert: "Jeg har gått opp mye i vekt i det siste, så jeg veier faktisk 80 kg nå" og da sa hun: "Ja, du ser faktisk gravid ut". Jeg ble nesten litt sjokkert og visste ikke hva jeg skulle svare tilbake. Men jeg merket at jeg så klart ble ganske såret da. Men jeg bare lo det bort og sa "Ja". For hun har jo rett da. Det er bare litt sårt at hun sier det direkte til meg? Men kanskje jeg bare er veldig hårsår og tåler lite? Eller ville dere sagt at det er innafor å kommentere det av min mor? 

PS: Jeg var usikker på om det ble rett å poste denne tråden på psykiatri, men siden jeg sliter psykisk så tenker jeg at mye av min sårhet er grunnet det. Og dersom noen skulle lure så bruker ikke moren min kommentere kroppen min til vanlig også, jeg har bare fått lignende kommentar 2 ganger tidligere og det er en god del år siden sist gang. Og jeg vil også si at jeg egentlig har ett ok/bra forhold til min mor til vanlig. Vi går godt overens og snakker stort sett om dagligdagse ting, vi er aldri noe spesielt nære da og jeg er sjeldent åpen og sårbar med henne men jeg vil si at vi har ett godt forhold likevel.

Anonymkode: 9027b...c81

[AnonymBruker]

Beklager at det ble så langt, men jeg hadde visst en del følelser og tanker rundt dette og ville passe på at jeg beskrev situasjonen riktig slik at ingen skulle misforstå og tenke at min mor kommenterte at jeg så gravid ut med vonde hensikter. For det tror jeg ikke at hun hadde, jeg tror nok heller det bare var en litt uheldig og lite gjennomtenkt kommentar?

Anonymkode: 9027b...c81

[Kayia]

Jeg får en følelse av at du er mest lei deg for overvekten og at du også selv mener at du ser gravid ut, men så blir det lett å adressere sårheten mot din mor - som egentlig bare var ærlig og sa høyt det du selv tenker? 

Jeg vet ikke om jeg har skjønt situasjonen riktig og tar derfor et forbehold om at hun bare var frekk eller spydig, men ettersom du egentlig la opp til det (ved å si at du har lagt på deg) høres det ikke sånn ut. 

Jeg tror forøvrig at det hadde vært lurt å fortelle din mor og fastlege at du strever med overspising, slik at du kan ta ordentlig tak i det egentlige problemet, nemlig overvekten (og ikke hva moren din sier). 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (1 minutt siden):

Jeg får en følelse av at du er mest lei deg for overvekten og at du også selv mener at du ser gravid ut, men så blir det lett å adressere sårheten mot din mor - som egentlig bare var ærlig og sa høyt det du selv tenker? 

Jeg vet ikke om jeg har skjønt situasjonen riktig og tar derfor et forbehold om at hun bare var frekk eller spydig, men ettersom du egentlig la opp til det (ved å si at du har lagt på deg) høres det ikke sånn ut. 

Jeg tror forøvrig at det hadde vært lurt å fortelle din mor og fastlege at du strever med overspising, slik at du kan ta ordentlig tak i det egentlige problemet, nemlig overvekten (og ikke hva moren din sier). 

Ja, du har sikkert rett. Jeg er jo veldig lei meg for at jeg har 'tillat' meg selv å bli så overvektig og jeg mistrives sterkt i egen kropp. Spesielt med tanker på at jeg er så tung og overvektig. Selv om det jo skyldes overspising som føles umulig ut å stoppe for meg selv, i alle fall på egen hånd uten hjelp. Min mor sa det jo ikke på en frekk eller spydig måte, det var kanskje mer en slags konklusjon? Der hun bare sa det hun observerte liksom?

Jeg kommer nok til å ta det opp med behandleren min i psykiatrien at jeg sliter med overspising for å kunne få ordentlig hjelp til å slutte, men jeg vet ikke om jeg ønsker å ta det opp med min mor da. Jeg hadde sett nytten i å informere henne om jeg hadde f.eks vært ungdom og enda bodd hjemme så hun kunne hjelpe meg få orden på overspisingen. Men jeg er jo voksen og bor for meg selv, er på besøk hos henne kanskje 1-2 helger i måneden så er ikke så ofte jeg møter henne.

Anonymkode: 9027b...c81

[Kayia]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Der hun bare sa det hun observerte liksom?

Ja hun bekreftet det du selv la opp til ikke sant? Det du selv tenker.

Jeg tror hun gjorde rett i dette, men om jeg var henne ville jeg nok fulgt opp med spørsmål og tilbud om å kunne hjelpe eller støtte en innsats som kunne bedre situasjonen. Kanskje du kan ta opp tråden og snakke mer med henne om dette? 

Endret 11. mai av Kayia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I går så sa moren min til meg at jeg ser gravid ut fordi jeg er så overvektig og jeg har tenkt mye på det nå og jeg bare lurer: Tåler jeg lite som ble såret av det?

Jeg har lagt på meg mye i vekt i det siste og jeg var også overvektig fra før. Jeg er 160 cm og veier nå 80 kg. Mye av vekten og fettet legger seg på magen hos meg, siden det er slik kroppen min er bygd, dessverre. Jeg sliter også med overspising da som er grunnen til at jeg er såpass overvektig, men dette vet ikke min mor da. Uansett, jeg er helt enig med henne i det at jeg ser gravid ut. Fordi magen min rett og slett stikker ut og har ganske lik form som noen som faktisk er gravid samt at den er ganske stor i forhold til resten av kroppen min/proporsjonene mine. Jeg ville faktisk sagt at det er såpass ille at man kunne trodd jeg kanskje var 7-8 måneder gravid også. Jeg hater kroppen min generelt sett dessverre, og magen min er spesielt noe jeg kritiserer til meg selv inni meg. Da inni meg da altså, jeg har aldri sagt noe høyt negativt om min kropp eller at jeg selv synes jeg ser gravid ut (selv om jeg tenker det inni meg da). Eneste jeg har sagt høyt til min mor er at det plager meg at jeg er overvektig. Og forresten, denne magen er jo egentlig noe som plager meg når jeg er normalvektig også. Jeg veide 50 kg før jeg la på meg mye grunnet overspisingen for en del år tilbake. Og da hadde jeg fortsatt litt merkbar mage. Den blir aldri helt flat slik noen er heldige å ha, der er alltid en liten "bump" liksom eller hvordan jeg skal forklare det? Men jeg så ikke gravid ut da jeg var normalvektig da, du bare så at jeg hadde litt mage liksom og at den ikke var flat. Mulig det hadde bedret seg om jeg hadde trent regelmessig kjernemuskulatur og mage da. Men det har jeg aldri gjort, så usikker. 

Da min mor kommenterte at jeg så gravid ut så sa jeg bare til henne at jeg hadde gått opp i vekt og i det siste og at jeg synes det var litt sykt at jeg hadde lagt på meg så mye. Hun har også sagt lignende tidligere da jeg var ennå mer overvektig. Da sa hun at jeg så akkurat ut som henne da hun var høygravid med meg. Men altså, det som skjedde var: I går da så sa jeg til henne litt frustrert: "Jeg har gått opp mye i vekt i det siste, så jeg veier faktisk 80 kg nå" og da sa hun: "Ja, du ser faktisk gravid ut". Jeg ble nesten litt sjokkert og visste ikke hva jeg skulle svare tilbake. Men jeg merket at jeg så klart ble ganske såret da. Men jeg bare lo det bort og sa "Ja". For hun har jo rett da. Det er bare litt sårt at hun sier det direkte til meg? Men kanskje jeg bare er veldig hårsår og tåler lite? Eller ville dere sagt at det er innafor å kommentere det av min mor? 

PS: Jeg var usikker på om det ble rett å poste denne tråden på psykiatri, men siden jeg sliter psykisk så tenker jeg at mye av min sårhet er grunnet det. Og dersom noen skulle lure så bruker ikke moren min kommentere kroppen min til vanlig også, jeg har bare fått lignende kommentar 2 ganger tidligere og det er en god del år siden sist gang. Og jeg vil også si at jeg egentlig har ett ok/bra forhold til min mor til vanlig. Vi går godt overens og snakker stort sett om dagligdagse ting, vi er aldri noe spesielt nære da og jeg er sjeldent åpen og sårbar med henne men jeg vil si at vi har ett godt forhold likevel.

Anonymkode: 9027b...c81

Moren din mangler innsikt når du hun kan spy ut sånne sårende ting fra seg. Det kan faktisk ødelegge selvbilde ditt, be henne holde seg borte med sånne kommentarer om kroppen din. Hva er det for en mor og si det? Noen mødre er bare så rare. 

Anonymkode: 61319...fd2

[aa-k-j]

Selvfølgelig blir du såret av det. Er sårende uansett hvem det kommer fra, men er spesielt sårende når det kommer fra en mor. Jeg opplever det samme som deg ved at det er magen som blir størst og er ikke kjekt. Likevel gir det ingen rett til å kritisere. Jeg la på meg som følger av bivirkninger fra medisiner. Jeg har begynt med trening og være i aktivitet og vurderer å få litt hjelp med kostholdet for å finne ut om noe kan bedres der. Når du føler behov for å spise gjør heller noe annet som gir deg glede. Det kan være en hobby, trening, være sosial eller annet du liker å gjøre. Men ja fastlegen er en god plass å starte også. 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (1 time siden):

Ja hun bekreftet det du selv la opp til ikke sant? Det du selv tenker.

Jeg tror hun gjorde rett i dette, men om jeg var henne ville jeg nok fulgt opp med spørsmål og tilbud om å kunne hjelpe eller støtte en innsats som kunne bedre situasjonen. Kanskje du kan ta opp tråden og snakke mer med henne om dette? 

Sant det. Men det var kanskje mest det at hun ikke vet at jeg tenker selv at jeg ser gravid ut da? Så det var vel derfor at det kom litt som ett "sjokk" at hun var så direkte, rett frem og ærlig? Ja, jeg kan jo vurdere å snakke med henne om det for å liksom få henne med på laget og få henne som en støtte i det.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Moren din mangler innsikt når du hun kan spy ut sånne sårende ting fra seg. Det kan faktisk ødelegge selvbilde ditt, be henne holde seg borte med sånne kommentarer om kroppen din. Hva er det for en mor og si det? Noen mødre er bare så rare. 

Anonymkode: 61319...fd2

Tja, kanskje. Selvbildet mitt er ganske ødelagt allerede så en sånn kommentar fra eller til har vel ikke så mye å si. Men jeg tror ikke at jeg tør å si fra til henne at hun ikke skal kommentere da.

aa-k-j skrev (13 minutter siden):

Selvfølgelig blir du såret av det. Er sårende uansett hvem det kommer fra, men er spesielt sårende når det kommer fra en mor. Jeg opplever det samme som deg ved at det er magen som blir størst og er ikke kjekt. Likevel gir det ingen rett til å kritisere. Jeg la på meg som følger av bivirkninger fra medisiner. Jeg har begynt med trening og være i aktivitet og vurderer å få litt hjelp med kostholdet for å finne ut om noe kan bedres der. Når du føler behov for å spise gjør heller noe annet som gir deg glede. Det kan være en hobby, trening, være sosial eller annet du liker å gjøre. Men ja fastlegen er en god plass å starte også. 

Det er sant at det er sårende. Og verre når det kommer fra en man kjenner godt enn fra noen ukjente føler jeg. Så bra at du har begynt med trening og aktivitet da. Jeg vurderer også å få hjelp med kostholdet. Eller i alle fall begynne med å åpne opp og være ærlig overfor behandleren min om overspsingen så vil jeg tro hun i alle fall kan hjelpe meg litt med det? For det har jo egentlig blitt ett veldig stort problem for meg nå. I alle fall spesielt mtp at jeg har blitt såpass overvektig som jeg nå har blitt.

Anonymkode: 9027b...c81

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ble nesten litt sjokkert og visste ikke hva jeg skulle svare tilbake. Men jeg merket at jeg så klart ble ganske såret da. Men jeg bare lo det bort og sa "Ja". For hun har jo rett da. Det er bare litt sårt at hun sier det direkte til meg? Men kanskje jeg bare er veldig hårsår og tåler lite? Eller ville dere sagt at det er innafor å kommentere det av min mor? 

PS: Jeg var usikker på om det ble rett å poste denne tråden på psykiatri, men siden jeg sliter psykisk så tenker jeg at mye av min sårhet er grunnet det.

Stol på følelsene dine. Det er ikke du som er hårsår. De fleste ville blitt såret og/eller sint av et sånt utsagn. Kommentaren var ikke direkte ondsinnet, men den var det motsatte av hjelpsom eller støttende.

[skogbrann]

Jeg skjønner at du ble såret, det er åpenbart et sårt tema for deg. Særlig siden du skammer deg over å ha «tillatt» deg selv å overspise, men det kan være ekstremt vanskelig å slutte med overspising. Overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse på lik linje med anoreksi og bulimi. Det er likevel fullt mulig å slutte med overspising, men de fleste overspiser av en grunn, og mange trenger hjelp til å slutte. Ofte kan det skyldes et slags tomrom i livet, ensomhet eller lignende. Kanskje du kunne planlagt måltidene dine bedre og fremover i tid, slik at du ikke ender opp med å gå sulten til matbutikken og slenge med deg masse chips, sjokolade, godteri eller annen usunn og lite næringsrik mat. 
 

Uansett, jeg går ut ifra at du i hvert fall til en viss grad ønsket at moren din kunne «trøste» deg litt ved å fortelle deg at du ikke er like overvektig som du føler deg, at det ikke er så ille, at du fremdeles ser bra ut eller lignende. Noe som er helt naturlig å ønske. Samtidig så må man akseptere situasjonens realitet hvis man ønsker endring. 

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (24 minutter siden):

Stol på følelsene dine. Det er ikke du som er hårsår. De fleste ville blitt såret og/eller sint av et sånt utsagn. Kommentaren var ikke direkte ondsinnet, men den var det motsatte av hjelpsom eller støttende.

Ja, jeg tenker at du har rett i det du sier.

skogbrann skrev (22 minutter siden):

Jeg skjønner at du ble såret, det er åpenbart et sårt tema for deg. Særlig siden du skammer deg over å ha «tillatt» deg selv å overspise, men det kan være ekstremt vanskelig å slutte med overspising. Overspisingslidelse er en spiseforstyrrelse på lik linje med anoreksi og bulimi. Det er likevel fullt mulig å slutte med overspising, men de fleste overspiser av en grunn, og mange trenger hjelp til å slutte. Ofte kan det skyldes et slags tomrom i livet, ensomhet eller lignende. Kanskje du kunne planlagt måltidene dine bedre og fremover i tid, slik at du ikke ender opp med å gå sulten til matbutikken og slenge med deg masse chips, sjokolade, godteri eller annen usunn og lite næringsrik mat. 
 

Uansett, jeg går ut ifra at du i hvert fall til en viss grad ønsket at moren din kunne «trøste» deg litt ved å fortelle deg at du ikke er like overvektig som du føler deg, at det ikke er så ille, at du fremdeles ser bra ut eller lignende. Noe som er helt naturlig å ønske. Samtidig så må man akseptere situasjonens realitet hvis man ønsker endring. 

Ja, det er ett sårt tema. Det har du rett i. Det er ekstremt vanskelig å slutte å overspise ja, jeg føler jeg virkelig har prøvd men på tross av at jeg virkelig føler at jeg forsøker å slutte så er jeg dessverre ikke i nærheten av å klare det en gang. Jeg tenker nok at jeg vil trenge hjelp til å slutte ja, så planen er å ta det opp med behandler i timen neste uke så håper jeg hun har noen tips eller råd som kan hjelpe meg og at vi kan ha fokus på å fikse overspisings problemet mitt fremover før jeg legger på meg ekstremt mye vekt. For om det fortsetter sånn som det har gått i det siste så kommer jeg nok til å bli kjempe tjukk til slutt dessverre. 

Godt forslag å planlegge måltidene. Eneste er at det ofte ikke hjelper det heller, dessverre. Ettersom at trangen jeg har til å overspise er så sterk og jeg veldig lett blir trigget så kan jeg både spise sunt og akkurat passe mat gjennom dagen men likevel ende opp med å gå på butikken rett før stengetid bare for å kjøpe usunn mat som jeg kan overspise på slutten av dagen.

Anonymkode: 9027b...c81

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Beklager at det ble så langt, men jeg hadde visst en del følelser og tanker rundt dette og ville passe på at jeg beskrev situasjonen riktig slik at ingen skulle misforstå og tenke at min mor kommenterte at jeg så gravid ut med vonde hensikter. For det tror jeg ikke at hun hadde, jeg tror nok heller det bare var en litt uheldig og lite gjennomtenkt kommentar?

Anonymkode: 9027b...c81

Ja, definitivt lite gjennomtenkt. Er det en måte en mor viser omsorg overfor en voksen datter? Jeg oppfatter at hun mer støtet seg fra deg og deretter overlot deg i forvirring og usikkerhet. Jeg skal gjette på at siden din mor sa dette, har dine tanker kretset rundt den bemerkningen. Det er ikke fordi du er hårsår, men fordi den var upassende og ufin. Kunne du selv ha sagt noe tilsvarende til henne? Jeg antar at svaret er nei - og forklaringen er hvorfor hun burde ha vært moden nok til å holde en slik bemerkning om kropp for seg selv. Jeg har selv vært i en lignende situasjon med min egen mor for flere år siden, og min følelsesmessige reaksjon lignet mye på din. Jeg har forstått senere at jeg egentlig burde ha blitt sint. For hvorfor tillate at noen bemerke kroppen din? Hvorfor bare le det bort? Hvorfor ikke si noe om de følelsene du sitter med nå... Se under.

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tenker nok at jeg vil trenge hjelp til å slutte ja, så planen er å ta det opp med behandler i timen neste uke så håper jeg hun har noen tips eller råd som kan hjelpe meg og at vi kan ha fokus på å fikse overspisings problemet mitt fremover før jeg legger på meg ekstremt mye vekt. For om det fortsetter sånn som det har gått i det siste så kommer jeg nok til å bli kjempe tjukk til slutt dessverre.

Husk at du skal ta tak i dette fordi du selv opplever at du er klar for det. Ikke fordi du føler at din mor nå har gitt deg et dytt utfor stupet med å gi deg den bemerkningen. Og, til avsnittet overfor, tenker jeg det kan være viktig å fortelle behandleren din om hendelsen med din mor. Da får du tilbakemelding fra en person som kjenner deg IRL og kan sette hendelsen i kontekst med resten av deg. Vi vet ingenting om deg. Hva med å skrive ut hovedinnlegget? Det kan være enklere å si ting med å skrive det enn muntlig... Jeg heier på deg!

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ettersom at trangen jeg har til å overspise er så sterk og jeg veldig lett blir trigget så kan jeg både spise sunt og akkurat passe mat gjennom dagen men likevel ende opp med å gå på butikken rett før stengetid bare for å kjøpe usunn mat som jeg kan overspise på slutten av dagen.

Anonymkode: 9027b...c81

Kanskje du og behandler kan kartlegge triggerne dine og legge en plan? Ting er alltid lettere når du får hjelp med det enn om du har stått alene med det (om jeg forstår deg riktig). Håper du klarer å være ærlig med behandler.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Ja, definitivt lite gjennomtenkt. Er det en måte en mor viser omsorg overfor en voksen datter? Jeg oppfatter at hun mer støtet seg fra deg og deretter overlot deg i forvirring og usikkerhet. Jeg skal gjette på at siden din mor sa dette, har dine tanker kretset rundt den bemerkningen. Det er ikke fordi du er hårsår, men fordi den var upassende og ufin. Kunne du selv ha sagt noe tilsvarende til henne? Jeg antar at svaret er nei - og forklaringen er hvorfor hun burde ha vært moden nok til å holde en slik bemerkning om kropp for seg selv. Jeg har selv vært i en lignende situasjon med min egen mor for flere år siden, og min følelsesmessige reaksjon lignet mye på din. Jeg har forstått senere at jeg egentlig burde ha blitt sint. For hvorfor tillate at noen bemerke kroppen din? Hvorfor bare le det bort? Hvorfor ikke si noe om de følelsene du sitter med nå... Se under.

Husk at du skal ta tak i dette fordi du selv opplever at du er klar for det. Ikke fordi du føler at din mor nå har gitt deg et dytt utfor stupet med å gi deg den bemerkningen. Og, til avsnittet overfor, tenker jeg det kan være viktig å fortelle behandleren din om hendelsen med din mor. Da får du tilbakemelding fra en person som kjenner deg IRL og kan sette hendelsen i kontekst med resten av deg. Vi vet ingenting om deg. Hva med å skrive ut hovedinnlegget? Det kan være enklere å si ting med å skrive det enn muntlig... Jeg heier på deg!

Kanskje du og behandler kan kartlegge triggerne dine og legge en plan? Ting er alltid lettere når du får hjelp med det enn om du har stått alene med det (om jeg forstår deg riktig). Håper du klarer å være ærlig med behandler.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Det å kommentere andres kropp på den måten ser jeg absolutt ikke på som greit. Uansett. Og du har rett i at jeg har tenkt mye på det i ettertid. Jeg hadde helt klart aldri sagt noe sånt til min mor eller noen andre for den del. Det er jo bare negativitet i den kommentaren, den gjør meg ikke noe godt og jeg klarer heller ikke se noe positivt i det i det hele tatt.

Det var ett lurt forslag å ta opp denne hendelsen med min behandler. Jeg har heldigvis time allerede på mandag og da tenker jeg å åpne meg opp og være ærlig både om det at jeg sliter med overspising og ønsker hjelp til å takle det og klare få ett normalt forhold til mat og også at denne kommentaren fra min mor også såret meg veldig. Lurt det med å skrive ut hovedinnlegget, kanskje jeg skal få gjort det.

Ja, jeg tenker det kan være lurt dette med å kartlegge triggere og legge en plan, så det skal jeg spørre behandler om vi kan bruke tid på. Du har forstått riktig det at jeg har stått i dette med overspisingen alene ja. Dette med ett problematisk forhold til mat har (og påfølgende overvekt) har jeg vel bare så vidt nevnt i forbifarten til andre behandlere så det har aldri vært en del av behandlingsopplegget og jeg har dermed heller aldri fått hjelp med det. Og jeg tenker det er på tide nå siden jeg har slitt med det i mange år nå. Jeg har veldig lyst til å få til en endring og kunne spise mat på en normal måte og takle følelsene mine på en annen måte enn å spise dem (og dermed overspise).

Anonymkode: 9027b...c81