Hvor lang tid tok det for deg før du turte å åpne 100% opp for behandleren din?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (22 minutter siden):

Dette har faktisk vært veldig personavhengig for meg. Noen har jeg fått tillit til, de har på en måte klart å romme det jeg forteller, og da klarer jeg å åpne meg mer. De må hjelpe meg til å takle det at jeg dør av skam over det jeg forteller, for det er eneste måten jeg klarer å fortelle på.

Det er ikke tiden for å la meg marinere i skamfølelse. Det blir for mye for meg. Hvis jeg opplever at behandler har en egen agenda, eller reagerer rart på ting, så blir jeg usikker og klarer ikke åpne meg. 2 stk nokså uerfarne psykologer havnet dessverre i sistnevnte kategori. 

Hva mener du med at det ikke er tiden for å marinere i skamfølelse? Hvordan håndterer du skamfølelsen, og hvordan hjelper de deg med å takle det?

Anonymkode: f1aca...058

[AnonymBruker]

Sokk skrev (5 minutter siden):

Tror det er i to lag (minst). Det ene er en sånn dyp skam over at jeg i det hele tatt eksisterer. Sånn som av og til gir seg utslag i at jeg ikke orker at andre mennesker ser at jeg eksisterer. Men jeg kan også fungere fint uten nevneverdig sosial angst i lange perioder. 

Men så er det også alt jeg sliter med psykisk, stort og smått. Jeg skammer meg over så mye av det. Også skammer jeg meg over at jeg skammer meg over det! Så det er veldig vanskelig å fortelle ting. For jeg klarer liksom ikke å stå for beslutningen om at jeg valgte å fortelle akkurat det akkurat der og da. Jeg sliter med å bære det ansvaret. Når jeg skal ta opp vanskelige ting har jeg noen ganger avtalt med en venninne hva jeg skal ta opp også spør hun etterpå hvordan det gikk. Da er det på en måte lettere å gjøre det.

Nå driver jeg og skriver dagbok her på DOL. Håpet er at det skal ufarliggjøre noen ting, når jeg likevel har skrevet det her, så kan jeg kanskje klare å si det i timen også.

Edit til siste avsnitt: Dette er meg som rasjonaliserer ting. Sannheten er at jeg ukontrollert spyr ut ting uten filter for tiden. 

Takk for at du svarte. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Skammen er tung og vond å bære på. Den holder meg nede.

Anonymkode: c0d0c...31c

[Sokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva mener du med at det ikke er tiden for å marinere i skamfølelse? Hvordan håndterer du skamfølelsen, og hvordan hjelper de deg med å takle det?

Anonymkode: f1aca...058

Fordi enkelte psykologer kanskje har en slags filosofi om at man bare skal stå i alle følelser alltid. Så når man forsøker å åpne seg om et eller annet skamfullt, så skal man liksom sitte der og bare føle på intens skam. Problemet med skam er at den får deg til å ønske å holde ting skjult. Så hvis du sitter der og blir trigget i en ekstrem skamfølelse, vel, da klarer du jo ikke å dele mer da.

Så det må være greit å forsøke å lette litt på stemningen av og til, så det faktisk blir mulig å fortelle ting. En psykolog som sitter der som steinansikt eller sier korte uforståelige setninger som dytter meg dypere ned i skammen, det fungerer ikke for meg. Det som har fungert for meg er at jeg har fått adressert både skammen og meta-skammen, at vi har satt ord på akkurat det og jeg har fått krølle meg sammen som en ball eller gjemme meg eller hva som helst som skjer der og da og vi har kanskje ledd litt av det. Da «overlever» jeg og kan gå videre og fortelle mer senere.

Men hvis skamfølelsen får vokse seg stor i stillhet, så klarer jeg ikke å åpne meg. 

[AnonymBruker]

Jeg har åpnet meg en del i løpet av 8 mnd, men jeg sliter veldig med å klare å snakke fritt. Når jeg klarer å snakke helt fritt uten reservasjoner, tenker jeg at jeg kan si at jeg har eller i hvert fall kan åpne meg 100% for behandler. Det er ikke nødvendigvis hva jeg sier, men at jeg sier det, og klarer å stå i det. Jeg er fortsatt der hvor jeg som regel må anstrenge meg for å snakke en hel setning uansett hva det er snakk om, og det kommer nokså stotrende ut. Jeg merker at terapien gjør noe med meg i positiv retning, så jeg håper at det løsner snart. 

Anonymkode: f1aca...058

[AnonymBruker]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Fordi enkelte psykologer kanskje har en slags filosofi om at man bare skal stå i alle følelser alltid. Så når man forsøker å åpne seg om et eller annet skamfullt, så skal man liksom sitte der og bare føle på intens skam. Problemet med skam er at den får deg til å ønske å holde ting skjult. Så hvis du sitter der og blir trigget i en ekstrem skamfølelse, vel, da klarer du jo ikke å dele mer da.

Så det må være greit å forsøke å lette litt på stemningen av og til, så det faktisk blir mulig å fortelle ting. En psykolog som sitter der som steinansikt eller sier korte uforståelige setninger som dytter meg dypere ned i skammen, det fungerer ikke for meg. Det som har fungert for meg er at jeg har fått adressert både skammen og meta-skammen, at vi har satt ord på akkurat det og jeg har fått krølle meg sammen som en ball eller gjemme meg eller hva som helst som skjer der og da og vi har kanskje ledd litt av det. Da «overlever» jeg og kan gå videre og fortelle mer senere.

Men hvis skamfølelsen får vokse seg stor i stillhet, så klarer jeg ikke å åpne meg. 

Da skjønner jeg mer hva du mener, og jeg er helt enig. Nåværende behandler adresserer skammen ved å si at det er skam og hjelper meg ved at han setter ord på det jeg ikke klarer å si. I tillegg sier han at jeg kan snu meg, lukke øynene, trekke genseren over hodet, han kan snu seg, hva som helst som kan gjøre det lettere for meg.

Det synes jeg er veldig fint, å gjør at jeg faktisk klarer "å stå litt i det og jobbe med det", fremfor å avslutte terapien. 

Anonymkode: f1aca...058

[LindaMariie]

Tja.. Jeg har vært til og fra behandling i 10 år og har enda ikke helt klart å åpne meg for hverken psykolog,lege eller psykiater .. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å få det til heller! Blir helt tom i huet når jeg er til samtale. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (18 minutter siden):

Fordi enkelte psykologer kanskje har en slags filosofi om at man bare skal stå i alle følelser alltid.

Dette er en interessant tematikk som burde undersøkes grundigere. Jeg tror ikke alle behandlere alltid er så nøytrale som de skal, spesielt i samfunns- og verdispørsmål, og/eller temaer de har et uavklart forhold til selv.

[LindaMariie]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Hva skal man i så fall "åpne opp" om, og hvilke problemer skal det løse?

AKKURAT !! Denne komentaren traff 😊

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Hva skal man i så fall "åpne opp" om, og hvilke problemer skal det løse?

For meg er det å åpne opp det å i det hele tatt å klare å snakke, enten det er om været eller noe viktig. Jeg håper det kan løse problemene mine med at jeg ikke hevder meg og sier meningene mine andre steder enn som anonym på DOL. 

Anonymkode: f1aca...058

[Everybody]

Man må jo åpne opp for at de skal gi riktig diagnose og medisiner.

[psykedeliker]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Man må jo åpne opp for at de skal gi riktig diagnose og medisiner.

Det er i så fall et misvisende begrep når man i utgangspunktet ikke har vanskeligheter med å beskrive de relevante saksforhold.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg har åpnet meg en del i løpet av 8 mnd, men jeg sliter veldig med å klare å snakke fritt. Når jeg klarer å snakke helt fritt uten reservasjoner, tenker jeg at jeg kan si at jeg har eller i hvert fall kan åpne meg 100% for behandler. Det er ikke nødvendigvis hva jeg sier, men at jeg sier det, og klarer å stå i det. Jeg er fortsatt der hvor jeg som regel må anstrenge meg for å snakke en hel setning uansett hva det er snakk om, og det kommer nokså stotrende ut. Jeg merker at terapien gjør noe med meg i positiv retning, så jeg håper at det løsner snart. 

Anonymkode: f1aca...058

Jeg er akkurat som deg der. Jeg klarer heller ikke å snakke fritt og svarer egentlig kun kort på spørsmål.

Anonymkode: c0d0c...31c

[Sokk]

psykedeliker skrev (6 minutter siden):

Det er i så fall et misvisende begrep når man i utgangspunktet ikke har vanskeligheter med å beskrive de relevante saksforhold.

Men en del av oss i denne tråden har problemer med å beskrive de relevante saksforhold, vi blir holdt tilbake av skam.

[psykedeliker]

Sokk skrev (Akkurat nå):

Men en del av oss i denne tråden har problemer med å beskrive de relevante saksforhold, vi blir holdt tilbake av skam.

Dette var jo en god beskrivelse av saksforholdet. 😉

[Glitter]

psykedeliker skrev (11 timer siden):

Jeg vet ikke hva du legger i begrepet stigmatisering, for det er et veldig generelt begrep. Kan du være litt mer spesifikk om hvem og hvordan f.eks?

De tok meg ikke på alvor og stigmatiserte meg ved å putte det i en boks (en diagnose) som det noen måneder senere til og med viste seg at jeg ikke lenger har. Det er ikke første gang dette har skjedd. 

Sokk skrev (10 timer siden):

Tror det er i to lag (minst). Det ene er en sånn dyp skam over at jeg i det hele tatt eksisterer. Sånn som av og til gir seg utslag i at jeg ikke orker at andre mennesker ser at jeg eksisterer. Men jeg kan også fungere fint uten nevneverdig sosial angst i lange perioder. 

Men så er det også alt jeg sliter med psykisk, stort og smått. Jeg skammer meg over så mye av det. Også skammer jeg meg over at jeg skammer meg over det! Så det er veldig vanskelig å fortelle ting. For jeg klarer liksom ikke å stå for beslutningen om at jeg valgte å fortelle akkurat det akkurat der og da. Jeg sliter med å bære det ansvaret. Når jeg skal ta opp vanskelige ting har jeg noen ganger avtalt med en venninne hva jeg skal ta opp også spør hun etterpå hvordan det gikk. Da er det på en måte lettere å gjøre det.

Nå driver jeg og skriver dagbok her på DOL. Håpet er at det skal ufarliggjøre noen ting, når jeg likevel har skrevet det her, så kan jeg kanskje klare å si det i timen også.

Edit til siste avsnitt: Dette er meg som rasjonaliserer ting. Sannheten er at jeg ukontrollert spyr ut ting uten filter for tiden. 

Ja, for meg har det å begynne å snskke forsiktig om ting på DOL gjort det lettere å begynne å si enkelte ting høyt. Så håper det vil hjelpe for deg også.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvordan dårlig da? Så leit forresten.

Anonymkode: c0d0c...31c

Se svaret til psykideliker. Det er vel samme svar på spørsmål.