Har du opplevd at psykologen eller psykiateren du gikk til ble privat med deg og hva synes du om det?

[AnonymBruker]

Har du opplevd at psykologen eller psykiateren du gikk til ble privat med deg og hva synes du om det?

Da jeg studerte sykepleie så sa de stadig: "Du kan være personlig men ikke privat". Det virker jo ikke alltid så lett å skille de to? Og hva er å krysse over grensa og hva er greit? Og foretrekker vi pasienter egentlig at psykologen eller psykiateren som vi går til er privat eller ikke?

Det mest private jeg har opplevd at en psykiater fortalte meg var at han også hadde vært deprimert. Jeg satte egentlig pris på at han åpnet seg så mye for meg og jeg følte jo at det var fint at han følte at han kunne være så ærlig og åpen med meg. Men jeg har jo også hørt andre si at de helst ikke vil vite noe som helst om sin psykolog/psykiater for det gjør det lettere for dem. Hvordan er dette for deg? Hvor mye foretrekker du å vite?

Anonymkode: 8f04f...5d2

[psykedeliker]

Jeg tror det noen ganger kan være en fordel at behandler forteller litt om seg selv og sin bakgrunn, for å avdekke og korrigere evt. kulturelle blindsoner i forhold til pasientens opplevde virkelighet.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (8 timer siden):

Jeg tror det noen ganger kan være en fordel at behandler forteller litt om seg selv og sin bakgrunn, for å avdekke og korrigere evt. kulturelle blindsoner i forhold til pasientens opplevde virkelighet.

Hva betyr blindsoner i denne sammenheng?

Anonymkode: 7cf84...0ef

[Glitter]

Ja har opplevd det. Var fint der og da, men i ettertid ser jeg det var med på at jeg ble for knyttet til han.

Har også dratt på jogge-løp med han som først var samlivsterapeut og deretter en jeg gikk til behandling hos etter bruddet, på familievernkontoret. Det tenker jeg var greit. Han ville bare hjelpe meg.