Hva skjer med det usunne fokuset på behandlere her inne for tiden? Ikke rart folk her inne ikke blir bedre....

[AnonymBruker]

Hva har skjedd her i det siste med mange tråder daglige om behandlere? Hvis det er dette dere fokuserer på så forstår jeg veldig godt om dere ikke blir bedre. Jeg har vært i mange behandlinger tidligere, men aldri vært så engasjert i selve behandleren. Heller behandlingEN. Hva skjer med fokuset på behandler her? Det høres for meg helt, helt sykt ut! 

Det her høres nesten ut som stalking eller psykose og jeg håper det er bare en person bak disse

"Jeg vil møte på behandler i gata der jeg bor"
"kjøper dere gave til behandler?"
"Har du opplevd at psykologen din ble for privat med deg?"

"Hva har du funnet ut når du har googlet ansatte i psykiatrien?"

"Har du noen gang blitt sint på behandlere din?"

Og mange, mange fler.

Usunt. 

Anonymkode: a7430...f01

[Vhanja]

Jeg vil tippe at grubling og overanalysering antagelig er en del av sykdomsbildet. Men enig i at det ikke er sunt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva har skjedd her i det siste med mange tråder daglige om behandlere? Hvis det er dette dere fokuserer på så forstår jeg veldig godt om dere ikke blir bedre. Jeg har vært i mange behandlinger tidligere, men aldri vært så engasjert i selve behandleren. Heller behandlingEN. Hva skjer med fokuset på behandler her? Det høres for meg helt, helt sykt ut! 

Det her høres nesten ut som stalking eller psykose og jeg håper det er bare en person bak disse

"Jeg vil møte på behandler i gata der jeg bor"
"kjøper dere gave til behandler?"
"Har du opplevd at psykologen din ble for privat med deg?"

"Hva har du funnet ut når du har googlet ansatte i psykiatrien?"

"Har du noen gang blitt sint på behandlere din?"

Og mange, mange fler.

Usunt. 

Anonymkode: a7430...f01

Folk må få spørre om det de lurer på. Så får du tenke ditt om det. 

Anonymkode: 0ac9e...599

[Sokk]

Jeg synes ikke det er rart i det hele tatt. Det er jo en veldig spesiell relasjon på mange måter. Du kan oppleve masse overføring, det blir en veldig emosjonell intim relasjon (den ene veien) fordi man kan komme til å kle seg emosjonelt naken for behandler i terapien. Plutselig er det en person der som lytter og viser empati og forståelse, og det er det kanskje mange som har manglet i livet.

Jeg tenker på den annen side at om man ikke bygger en relasjon til behandleren, ikke har litt rare følelser eller tanker om behandleren eller terapien, ja, da er det kanskje andre ting man strever med, f.eks unnvikende tilknytning, at man har et psykologisk forsvar som selvtilstrekkelig, eller at man har manglende ønske eller evne om å knytte emosjonelle bånd til andre mennesker (som inkluderer, men ikke er begrenset til schizoid, antisosial eller narsissistisk pf…)

Så kanskje du TS kan jobbe med å klare å engasjere deg i eller knytte deg til behandleren? Så vil det kanskje hjelpe på andre relasjoner du har i livet. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (15 minutter siden):

 

Så kanskje du TS kan jobbe med å klare å engasjere deg i eller knytte deg til behandleren? Så vil det kanskje hjelpe på andre relasjoner du har i livet. 

Ikke i behandling nå, men vært i flere behandlinger tidligere. Fått god tilknytting og godt resultat av behandling, men tok tid å finne riktig diagnose. Derfor litt inn og ut en periode. Aldri hatt behovet for å google psykologen, det har faktisk aldri falt meg inn heller. Google diagnosen og god informasjon derimot, har jeg gjort. Litt mer nyttig det

Anonymkode: a7430...f01

[AnonymBruker]

Jeg har en tanke om litt trolling her inne fra en person som vil ha det litt gøy.

Anonymkode: d9a57...eb7

[AnonymBruker]

Jeg har ikke startet disse trådene, og tror ikke jeg kunne ha startet de med akkurat disse vinklingene heller, men jeg finner behandler-relasjonen veldig vanskelig, frustrerende og motsetningsfylt. Jeg kjemper alt jeg har for å ikke bry meg, for å bare fokusere på behandlingen, ikke ha noen tanker eller følelser knyttet til behandleren. Det klarer jeg stort sett ellers i livet, jeg har ingen virkelig nære relasjoner da jeg normalt sett er flink til å holde folk på følelsesmessig avstand. 

Jeg er også redd for å bli avvist og såret. Det er en annen levende person på andre siden av bordet med sine tanker og følelser bortgjemt bak profesjonaliteten, og det gjør meg redd. I tillegg borrer han inn i hjernen min og graver frem det dypeste og vondeste. Jeg er ikke så vant til å være på tomannshånd med noen privat, eller snakke om mine ting. På en måte føler jeg meg allerede avvist og såret, siden det er så ensidig. Det føles ikke naturlig eller riktig å skulle åpne opp om det innerste til noen som overhodet ikke bryr seg. Og det er sånn alle mine forhold er ellers i livet også, så denne relasjonen synliggjør ensomheten veldig.

Jeg vet at dette her er helt irrasjonelt, og jeg kommer aldri til å handle på det. Men på en måte ønsker jeg å finne noe, hva som helst egentlig, som kan gjøre det litt enklere å forholde meg til. Et eller annet som kan gjøre at jeg føler meg nærmere behandler, som kan gi meg en ro og trygghet på at det er trygt og at jeg blir likt. Som gjør at jeg innerst inne kan kjenne at jeg stoler på at behandler virkelig tar meg imot sånn jeg er. Jeg skjønner at det ikke går, men jeg skjønner også den eller de som har startet disse trådene her. Terapien synliggjør et tomrom som jeg desperat ønsker å fylle. 

Men nå kjennes det uansett ut som jeg holder på å rakne, at jeg ikke lenger klarer å skyve disse følelsene vekk, og jeg vet ikke akkurat hva det er, hvor eller hvordan jeg skal plassere de. Jeg ønsker sårt å bare gi etter, la murene falle, men jeg kan ikke og tør ikke, og har mest lyst å bare gjemme meg bort for godt. For jeg vet jo at det er feil av meg, at det er usunt som du sier. 

 

Anonymkode: e0124...c4a

[Sokk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

For jeg vet jo at det er feil av meg, at det er usunt som du sier. 

Jeg synes ikke det er usunt. Jeg tenker at dette er en del av terapien.

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg. Jeg mener det er helt normale spørsmål og helt innafor. Eneste som kanskje er litt usunt er hun som er forelsket i sin fastlege. 

Anonymkode: 682ac...e45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har ikke startet disse trådene, og tror ikke jeg kunne ha startet de med akkurat disse vinklingene heller, men jeg finner behandler-relasjonen veldig vanskelig, frustrerende og motsetningsfylt. Jeg kjemper alt jeg har for å ikke bry meg, for å bare fokusere på behandlingen, ikke ha noen tanker eller følelser knyttet til behandleren. Det klarer jeg stort sett ellers i livet, jeg har ingen virkelig nære relasjoner da jeg normalt sett er flink til å holde folk på følelsesmessig avstand. 

Jeg er også redd for å bli avvist og såret. Det er en annen levende person på andre siden av bordet med sine tanker og følelser bortgjemt bak profesjonaliteten, og det gjør meg redd. I tillegg borrer han inn i hjernen min og graver frem det dypeste og vondeste. Jeg er ikke så vant til å være på tomannshånd med noen privat, eller snakke om mine ting. På en måte føler jeg meg allerede avvist og såret, siden det er så ensidig. Det føles ikke naturlig eller riktig å skulle åpne opp om det innerste til noen som overhodet ikke bryr seg. Og det er sånn alle mine forhold er ellers i livet også, så denne relasjonen synliggjør ensomheten veldig.

Jeg vet at dette her er helt irrasjonelt, og jeg kommer aldri til å handle på det. Men på en måte ønsker jeg å finne noe, hva som helst egentlig, som kan gjøre det litt enklere å forholde meg til. Et eller annet som kan gjøre at jeg føler meg nærmere behandler, som kan gi meg en ro og trygghet på at det er trygt og at jeg blir likt. Som gjør at jeg innerst inne kan kjenne at jeg stoler på at behandler virkelig tar meg imot sånn jeg er. Jeg skjønner at det ikke går, men jeg skjønner også den eller de som har startet disse trådene her. Terapien synliggjør et tomrom som jeg desperat ønsker å fylle. 

Men nå kjennes det uansett ut som jeg holder på å rakne, at jeg ikke lenger klarer å skyve disse følelsene vekk, og jeg vet ikke akkurat hva det er, hvor eller hvordan jeg skal plassere de. Jeg ønsker sårt å bare gi etter, la murene falle, men jeg kan ikke og tør ikke, og har mest lyst å bare gjemme meg bort for godt. For jeg vet jo at det er feil av meg, at det er usunt som du sier. 

 

Anonymkode: e0124...c4a

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Takk for at du deler.

Anonymkode: 0ac9e...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke startet disse trådene, og tror ikke jeg kunne ha startet de med akkurat disse vinklingene heller, men jeg finner behandler-relasjonen veldig vanskelig, frustrerende og motsetningsfylt. Jeg kjemper alt jeg har for å ikke bry meg, for å bare fokusere på behandlingen, ikke ha noen tanker eller følelser knyttet til behandleren. Det klarer jeg stort sett ellers i livet, jeg har ingen virkelig nære relasjoner da jeg normalt sett er flink til å holde folk på følelsesmessig avstand. 

Jeg er også redd for å bli avvist og såret. Det er en annen levende person på andre siden av bordet med sine tanker og følelser bortgjemt bak profesjonaliteten, og det gjør meg redd. I tillegg borrer han inn i hjernen min og graver frem det dypeste og vondeste. Jeg er ikke så vant til å være på tomannshånd med noen privat, eller snakke om mine ting. På en måte føler jeg meg allerede avvist og såret, siden det er så ensidig. Det føles ikke naturlig eller riktig å skulle åpne opp om det innerste til noen som overhodet ikke bryr seg. Og det er sånn alle mine forhold er ellers i livet også, så denne relasjonen synliggjør ensomheten veldig.

Jeg vet at dette her er helt irrasjonelt, og jeg kommer aldri til å handle på det. Men på en måte ønsker jeg å finne noe, hva som helst egentlig, som kan gjøre det litt enklere å forholde meg til. Et eller annet som kan gjøre at jeg føler meg nærmere behandler, som kan gi meg en ro og trygghet på at det er trygt og at jeg blir likt. Som gjør at jeg innerst inne kan kjenne at jeg stoler på at behandler virkelig tar meg imot sånn jeg er. Jeg skjønner at det ikke går, men jeg skjønner også den eller de som har startet disse trådene her. Terapien synliggjør et tomrom som jeg desperat ønsker å fylle. 

Men nå kjennes det uansett ut som jeg holder på å rakne, at jeg ikke lenger klarer å skyve disse følelsene vekk, og jeg vet ikke akkurat hva det er, hvor eller hvordan jeg skal plassere de. Jeg ønsker sårt å bare gi etter, la murene falle, men jeg kan ikke og tør ikke, og har mest lyst å bare gjemme meg bort for godt. For jeg vet jo at det er feil av meg, at det er usunt som du sier. 

 

Anonymkode: e0124...c4a

Åh. Du beskriver det AKKURAT slik jeg føler det i min terapi og ovenfor min behandler 😔 Jeg er helt fylt av følelser overfor ham, både glede, savn, frykt og sinne. Det gjør så vondt!

Anonymkode: 49ade...2c7

[Kashmir-]

Det er ikke usunt. Det er tvert i mot bra at noen snakker om det. Jeg vet ikke hvorfor du tenker at det er usunt, for jeg tror du egentlig tenker at det er mer.. ubehagelig. Det betyr ikke at man ikke skal ta det opp eller si noe om det, tvert om.

Endret 15. mai av Kashmir-

[AnonymBruker]

Ganske forståelig om noen er veldig ensom og ikke har nære relasjoner. Og plutselig får en person som lytter og som en deler det nærmeste med. 
Men fokuset må være på selve behandlingen og hva man jobber med, og jobbe med de tingene mellom timene. 
Ikke ha fokus på behandleren i det hele tatt. 
 

Anonymkode: d42f0...374

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 16.5.2024 den 2.29):

Ganske forståelig om noen er veldig ensom og ikke har nære relasjoner. Og plutselig får en person som lytter og som en deler det nærmeste med.

Det er en direkte og sannsynlig årsak, ja - men vi mennesker er mer komplekst sammensatt enn det der...

AnonymBruker skrev (På 16.5.2024 den 2.29):

Men fokuset må være på selve behandlingen og hva man jobber med, og jobbe med de tingene mellom timene. 
Ikke ha fokus på behandleren i det hele tatt. 

Anonymkode: d42f0...374

Om terapeuten får så mye fokus fra pasienten i behandlingen, ville jeg forsøkt å finne ut av hvorfor. Som ungdom og ung voksen forsøkte jeg å finne trygge voksne som jeg tenkte/håpet at kunne gi omsorg/støtte. I den forbindelse, kretset tankene slitsomt mye rundt terapeuten.

 

Jeg er ikke uenig med deg, at terapien bør fokusere på innhold fremfor terapeuten, men jeg tenker at det kan være et synlig symptom når en føler seg trygg på en annen. På den andre siden; jeg har selv erfart hvor mye mer utbytte jeg har fått ut av terapien når fokuset ble vendt fra terapeut til terapi.

 

Og om det er noen som går og grubler mye på dette og egen terapeut, ta det opp med terapeuten. På den måten kan terapeuten hjelpe med å ta kontroll over tankene. Det vil ikke overraske terapeuten.