Hva og hvor mye skal til for at dine foreldre blir bekymret for at du blir dårligere? Min far bekymrer seg for hver minste ting nesten og det tærer på forholdet vårt

[AnonymBruker]

Hva og hvor mye skal til for at dine foreldre blir bekymret for at du blir dårligere? Gjerne gi konkrete eksempler også  

Grunnen til at jeg spør er at jeg har inntrykk av at det skal spesielt veldig lite til før min far blir bekymret for meg. Jeg har bipolar lidelse så han kan tolke den minste ting som tegn på depresjon eller mani og bli bekymret for forverring. Det kan være helt små ting som at jeg ikke har tatt oppvasken med en gang og den står på benken, at jeg sender han en melding før kl 8 en dag jeg ikke er på jobb (fordi jeg normalt sett sover til kl 9-10), eller at han mener jeg er "for glad" eller snakker for mye med han/stiller for mange spørsmål. Nesten alt mulig klarer han å tolke som noe negativt og ett mulig tegn på forverring.

Jeg opplever dette med at han blir så lett bekymret og han setter spørsmål ved at den minste ting er tegn på sykdom er ganske så slitsomt. Ikke bare for meg, men for han selv også. Spesielt siden jeg faktisk er voksen og bor for meg selv. Han har fått mye informasjon om bipolar lidelse fra helsepersonell både om diagnosen generelt sett og informasjon som gjelder spesifikt om meg personlig. Han har opp igjennom årene da hatt flere samtaler med flere av mine behandlere som kjente meg godt i tillegg til at han har deltatt på pårørende delen av Bipolar kurset jeg deltok på og i tillegg har vi også gått i noe kalt "Familieskole" der vi har hatt samtaler med psykiatriske sykepleiere sammen flere ganger. Så man skulle jo egentlig tro at det kunne bidra til at han ble mer trygg på meg og ikke så bekymret hele tiden men det virker ikke sånn?

Og hva kan jeg gjøre med dette problemet egentlig?

Anonymkode: c019d...803

[AnonymBruker]

Ingen som har lignende erfaringer eller som bare har noen råd om hva jeg kan gjøre med problemet?

Anonymkode: c019d...803

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2024 den 21.01):

Hva og hvor mye skal til for at dine foreldre blir bekymret for at du blir dårligere? Gjerne gi konkrete eksempler også  

Grunnen til at jeg spør er at jeg har inntrykk av at det skal spesielt veldig lite til før min far blir bekymret for meg. Jeg har bipolar lidelse så han kan tolke den minste ting som tegn på depresjon eller mani og bli bekymret for forverring. Det kan være helt små ting som at jeg ikke har tatt oppvasken med en gang og den står på benken, at jeg sender han en melding før kl 8 en dag jeg ikke er på jobb (fordi jeg normalt sett sover til kl 9-10), eller at han mener jeg er "for glad" eller snakker for mye med han/stiller for mange spørsmål. Nesten alt mulig klarer han å tolke som noe negativt og ett mulig tegn på forverring.

Jeg opplever dette med at han blir så lett bekymret og han setter spørsmål ved at den minste ting er tegn på sykdom er ganske så slitsomt. Ikke bare for meg, men for han selv også. Spesielt siden jeg faktisk er voksen og bor for meg selv. Han har fått mye informasjon om bipolar lidelse fra helsepersonell både om diagnosen generelt sett og informasjon som gjelder spesifikt om meg personlig. Han har opp igjennom årene da hatt flere samtaler med flere av mine behandlere som kjente meg godt i tillegg til at han har deltatt på pårørende delen av Bipolar kurset jeg deltok på og i tillegg har vi også gått i noe kalt "Familieskole" der vi har hatt samtaler med psykiatriske sykepleiere sammen flere ganger. Så man skulle jo egentlig tro at det kunne bidra til at han ble mer trygg på meg og ikke så bekymret hele tiden men det virker ikke sånn?

Og hva kan jeg gjøre med dette problemet egentlig?

Anonymkode: c019d...803

Pleier din far å ha rett i at du er i ferd med å bli syk de gangene han tar opp dette - eller bommer han stort sett? Hvis han pleier å bomme, så mener jeg at du kan gjøre ham oppmerksom på at han er overengstelig, men om han stort sett bare fanger opp symptomer i en tidlig fase, så er jo hans bekymring en ressurs. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (14 minutter siden):

Pleier din far å ha rett i at du er i ferd med å bli syk de gangene han tar opp dette - eller bommer han stort sett? Hvis han pleier å bomme, så mener jeg at du kan gjøre ham oppmerksom på at han er overengstelig, men om han stort sett bare fanger opp symptomer i en tidlig fase, så er jo hans bekymring en ressurs. 

Han kommenterer ganske så ofte (føler jeg) når vi møtes en eller annen ting som han oppfatter som ett symptom og varsel på at jeg enten er på vei til å bli deprimert eller manisk så han bommer stort sett. Vi møtes 1-4 ganger i måneden dersom det er relevant å vite. Og jeg føler at møtes vi f.eks 4 ganger i løpet en måned så får jeg da minst én kommentar på depresjon eller mani.

En ting som jeg også synes er litt rart er at kanskje litt oftere mener at jeg er manisk eller er på vei til å bli det enn at han mener at det gjelder depresjon. Og jeg har bare har vært manisk en gang de 8 årene som jeg har vært psykisk syk. Og deprimert har jeg vært så mange ganger at jeg slutter å telle så sånn sett hadde det jo gitt mer mening for meg at han var mer bekymret for at jeg skulle bli deprimert enn manisk egentlig?

For å gi ett eksempel så kan han blant mene at jeg faktisk ER manisk dersom han selv mener at jeg stiller han for mange spørsmål mens jeg fra min side egentlig bare føler at jeg forsøker å holde gående en normal samtale. Og jeg har heller ikke slik jeg oppfatter meg selv noe økt energi eller snakker spesielt fort. Og den gangen jeg faktisk var manisk så var det veldig begrenset hvor dårlig jeg ble ettersom at jeg allerede var innlagt etter ett selvmordsforsøk og raskt fikk satt i gang tiltak som medisiner og skjerming.

Depresjonene som jeg har hatt har også stort sett fått mye større konsekvenser for meg også (og de rundt meg) med tanke på at jeg har blitt svært dårlig. Jeg har da bare lagt ukesvis i senga og ikke orket gjøre noe annet enn det. Og det har endt med flere selvmordsforsøk og lange innleggelser i etterkant. Så slik sett ville jeg også trodd at han skulle være mer redd for depressive episoder og da være mer obs på eventuelle symptomer på det?

Men hvis jeg skal si til min far at jeg oppfatter han som overengstelig hvordan ville du gått frem for å si det da på best mulig måte?

Anonymkode: c019d...803

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han kommenterer ganske så ofte (føler jeg) når vi møtes en eller annen ting som han oppfatter som ett symptom og varsel på at jeg enten er på vei til å bli deprimert eller manisk så han bommer stort sett. Vi møtes 1-4 ganger i måneden dersom det er relevant å vite. Og jeg føler at møtes vi f.eks 4 ganger i løpet en måned så får jeg da minst én kommentar på depresjon eller mani.

En ting som jeg også synes er litt rart er at kanskje litt oftere mener at jeg er manisk eller er på vei til å bli det enn at han mener at det gjelder depresjon. Og jeg har bare har vært manisk en gang de 8 årene som jeg har vært psykisk syk. Og deprimert har jeg vært så mange ganger at jeg slutter å telle så sånn sett hadde det jo gitt mer mening for meg at han var mer bekymret for at jeg skulle bli deprimert enn manisk egentlig?

For å gi ett eksempel så kan han blant mene at jeg faktisk ER manisk dersom han selv mener at jeg stiller han for mange spørsmål mens jeg fra min side egentlig bare føler at jeg forsøker å holde gående en normal samtale. Og jeg har heller ikke slik jeg oppfatter meg selv noe økt energi eller snakker spesielt fort. Og den gangen jeg faktisk var manisk så var det veldig begrenset hvor dårlig jeg ble ettersom at jeg allerede var innlagt etter ett selvmordsforsøk og raskt fikk satt i gang tiltak som medisiner og skjerming.

Depresjonene som jeg har hatt har også stort sett fått mye større konsekvenser for meg også (og de rundt meg) med tanke på at jeg har blitt svært dårlig. Jeg har da bare lagt ukesvis i senga og ikke orket gjøre noe annet enn det. Og det har endt med flere selvmordsforsøk og lange innleggelser i etterkant. Så slik sett ville jeg også trodd at han skulle være mer redd for depressive episoder og da være mer obs på eventuelle symptomer på det?

Men hvis jeg skal si til min far at jeg oppfatter han som overengstelig hvordan ville du gått frem for å si det da på best mulig måte?

Anonymkode: c019d...803

Jeg ville bare ha sagt at det er lett å forstå at han kan være engstelig for at du skal bli syk, men at hans observasjoner og kommentarer ikke fungerer så bra, slik det er nå. Minn ham på at du kun har vært manisk en gang, og at han mange flere ganger har trodd at du kanskje var i ferd med å bli syk igjen. Be ham om å være litt mer tilbakeholden med kommentarer relatert til symptomer. 

 

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 minutt siden):

Jeg ville bare ha sagt at det er lett å forstå at han kan være engstelig for at du skal bli syk, men at hans observasjoner og kommentarer ikke fungerer så bra, slik det er nå. Minn ham på at du kun har vært manisk en gang, og at han mange flere ganger har trodd at du kanskje var i ferd med å bli syk igjen. Be ham om å være litt mer tilbakeholden med kommentarer relatert til symptomer. 

 

Takk for forslag. Det var jo en grei måte å si det på. Burde jeg kanskje spørre om han ønsker en samtale med min behandler? Også kan jeg informere behandler på forhånd om dette med at jeg føler at han kommenterer for mye på ting han mener er symptomer? Jeg har fått ny behandler nå da så hun kjenner meg ikke så godt men det kanskje være nyttig for min far å få snakke med helsepersonell om det? Kansje spesielt siden det er lenge siden sist han fikk snakke med en av mine behandlere. Eller gjør jeg det bare til en større ting enn det trenger å være og overreagerer jeg litt da dersom jeg spør han om han ønsker samtale med min behandler?

Kan vel også legge til siden det er relevant for situasjonen at han kommenterte aldri på den måten før. Selv ikke når jeg faktisk var alvorlig deprimert og ennå ikke hadde fått hjelp så var det aldri ett tema. Dette med å kommentere ting han mener er symptomer er noe han har begynt med kanskje for 1 års tid siden bare. Så jeg lurer jo på om det er noe konkret som har ført til det da?

Anonymkode: c019d...803

[aa-k-j]

Foreldrene mine vet ikke hvis jeg blir verre. Har forsøkt å gi de informasjon, men far min hører ikke etter og glemmer neste dag og mor mi vil helst ikke at det skal snakkes om. Har bipolar 2. Så her er det helt motsatt. 

Endret 17. mai av aa-k-j

[frosken]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Takk for forslag. Det var jo en grei måte å si det på. Burde jeg kanskje spørre om han ønsker en samtale med min behandler? Også kan jeg informere behandler på forhånd om dette med at jeg føler at han kommenterer for mye på ting han mener er symptomer? Jeg har fått ny behandler nå da så hun kjenner meg ikke så godt men det kanskje være nyttig for min far å få snakke med helsepersonell om det? Kansje spesielt siden det er lenge siden sist han fikk snakke med en av mine behandlere. Eller gjør jeg det bare til en større ting enn det trenger å være og overreagerer jeg litt da dersom jeg spør han om han ønsker samtale med min behandler?

Kan vel også legge til siden det er relevant for situasjonen at han kommenterte aldri på den måten før. Selv ikke når jeg faktisk var alvorlig deprimert og ennå ikke hadde fått hjelp så var det aldri ett tema. Dette med å kommentere ting han mener er symptomer er noe han har begynt med kanskje for 1 års tid siden bare. Så jeg lurer jo på om det er noe konkret som har ført til det da?

Anonymkode: c019d...803

Snakk med din behandler om det først. Hvis vedkommende synes det er en god ide, så kan du gjerne ta med faren din på en samtale. 

Grunnen til at han nå er blitt symptomfokusert, kan muligens ha en så enkel forklaring som at han har lest seg opp på sykdommen. Men i tillegg til å si fra til faren din om at han "overdriver", så kan jo du også bestemme deg for å ikke la deg påvirke av kommentarene hans. Bare tenke at han er en omsorgsfull far som har blitt litt opphengt på å se mulige symptomer. 

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (35 minutter siden):

Foreldrene mine vet ikke hvis jeg blir verre. Har forsøkt å gi de informasjon, men far min hører ikke etter og glemmer neste dag og mor mi vil helst ikke at det skal snakkes om. Har bipolar 2. Så her er det helt motsatt. 

Det kan nok være vanskelig andre veien også kan jeg tenke meg. Spesielt dersom noen nær en ikke vil at det skal snakkes om i alle fall dersom en selv har ett ønske om å være åpen og snakke om det.

Anonymkode: c019d...803