Smerter etter time hos psykomotorisk fysioterapeut

[AnonymBruker]

Hallo dere!

Jeg hadde min aller første time med psykomotorisk fysioterapeut i dag. Vi snakket om meg og mye av min tidligere erfaring med psykiatrien i dag og generelt hva jeg har slitt med og hva jeg sliter med nå. Det jeg ønsket hjelp med fra psykomotirisk fysio er at jeg ofte etter de 2 dagene i uka at jeg jobber opplever ubehag i kroppen som f.eks spenning i rygg og nakke og hodepine og at jeg har lite kontakt med følelsene mine blant annet. Jeg var også åpen om at jeg har bipolar og vært mye deprimert og innlagt tidligere og at jeg har hatt en del selvmordstanker og selvmordsforsøk (jeg var ærlig om dette siden hun spurte direkte om dette). Vi brukte sikkert 50 minutter av timen på snakking også 10 minutter på en kort øvelse der jeg bare skulle stå rett opp og ned på gulvet og kjenne hvor jeg hadde vekten under føttene osv.

Nå etter timen så fikk jeg faktisk ganske ubehag etter at jeg kom hjem. Jeg ble ganske kvalm, trøtt også har jeg også fått hodepine som går fra toppen av hodet og hele veien ned på venstre siden av kroppen ned til armen. Kjenner det mest i hodet og nakke, også kjenner jeg også på litt trykk bak øyet samme siden. Er lenge siden jeg har kjent på slikt ubehag, selv etter jobb. 

Kan dette ubehaget som jeg har fått i kroppen ha sammenheng med at jeg hadde time hos psykomotorisk fysio i dag eller er det trolig heller bare tilfeldig? Hva tenker dere om det?

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

Jeg går ikke til fysioterapi, men til terapi på DPS. Og jeg er alltid dårlig etter timene.

Anonymkode: 8629b...bbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg går ikke til fysioterapi, men til terapi på DPS. Og jeg er alltid dårlig etter timene.

Anonymkode: 8629b...bbb

Du kjenner det fysisk på kroppen du også da? Skjønner jeg deg rett da? Hvordan dårlig blir du?

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du kjenner det fysisk på kroppen du også da? Skjønner jeg deg rett da? Hvordan dårlig blir du?

Anonymkode: 92b50...2c8

Ja, litt fysisk men ikke så mye som du. Kvalm, trøtt, uvel, trist, sliten og lei. Iblant hodepine.

Anonymkode: 8629b...bbb

[AnonymBruker]

Jeg begynte hos en psykolog på tirsdag. Veldig tøff time, og jeg har omtrent vært sengeliggende siden. Smerter i kroppen, svimmel og kvalm. Skulle på langtur i marka i dag, men her ligger jeg altså. Så ja, det går an å reagere veldig kraftig etter å ha rotet rundt i følelser 😔

Anonymkode: e3948...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg begynte hos en psykolog på tirsdag. Veldig tøff time, og jeg har omtrent vært sengeliggende siden. Smerter i kroppen, svimmel og kvalm. Skulle på langtur i marka i dag, men her ligger jeg altså. Så ja, det går an å reagere veldig kraftig etter å ha rotet rundt i følelser 😔

Anonymkode: e3948...83f

Vil du si litt om hvordan det var tøft? Grunnen er at jeg sier lite i timene, men at jeg likevel opplever de som krevende og jeg blir dårlig og svak etterpå.

Anonymkode: 8629b...bbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, litt fysisk men ikke så mye som du. Kvalm, trøtt, uvel, trist, sliten og lei. Iblant hodepine.

Anonymkode: 8629b...bbb

Ok, greit å vite at andre også opplever det samme da. Jeg har sjeldent opplevd å bli dårlig etter vanlig samtale terapi da. Men jeg regner med at grunnen til det at jeg ikke merker så mye er at jeg sjeldent snakker om ting som er vanskelige for meg å snakke om. Jeg vil jo tro at dersom jeg snakket om ting som var krevende og/eller vanskelige å snakke om så hadde jeg nok merket det.

For nå når jeg tenker over det så husker jeg jo på at jeg tidligere også har opplevd å bli fysisk dårlig etter samtaler med psykolog, psykiater og annet helsepersonell også. Så det kan jo faktisk være at jeg opplevde det som vanskeligere å snakke om selvmordstanker og selvmordsforsøk enn det jeg i utgangspunktet trodde med den psykomotoriske fysioterapeuten selv om vi ikke snakket noe detaljert om det.

Sånn ellers så var det jo også veldig varmt i går så det kan jo også ha en sammenheng med at jeg drakk for lite og også hadde mye ting som skjedde i går. For jeg måtte rett på jobb etter at jeg var hos psykomotorisk fysio og der var jeg jo i 4 timer og jeg sto og gikk så godt som hele den tiden. Så måtte jeg vente en stund på bussen hjem i varmen. Så fikk jeg sovet og slappet av litt før jeg dro videre på ridekurs også kom jeg meg ikke til dit jeg skulle før klokka var 23 på kvelden så det ble jo en lang dag med mye mer aktivitet enn det som er normalt for meg. Jeg er jo i utgangspunktet 100% ufør grunnet psyken så jeg har stort sett rolige dager med mye tid til hvile og ta ting rolig til vanlig da.

Jeg følte meg heldigvis mye bedre nå når jeg våknet i dag tidlig da, men føler meg likevel fortsatt litt redusert og ubehag i kroppen og litt kvalm.

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg begynte hos en psykolog på tirsdag. Veldig tøff time, og jeg har omtrent vært sengeliggende siden. Smerter i kroppen, svimmel og kvalm. Skulle på langtur i marka i dag, men her ligger jeg altså. Så ja, det går an å reagere veldig kraftig etter å ha rotet rundt i følelser 😔

Anonymkode: e3948...83f

Men hvordan blir det bedre da?

Anonymkode: 2197e...649

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg begynte hos en psykolog på tirsdag. Veldig tøff time, og jeg har omtrent vært sengeliggende siden. Smerter i kroppen, svimmel og kvalm. Skulle på langtur i marka i dag, men her ligger jeg altså. Så ja, det går an å reagere veldig kraftig etter å ha rotet rundt i følelser 😔

Anonymkode: e3948...83f

Så leit å høre. Spesielt kjipt å ikke få gjennomført planer man har fordi man er såpass dårlig da. Jeg håper du får en så fin dag som mulig i dag da og at du føler deg bedre så snart som mulig også.

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men hvordan blir det bedre da?

Anonymkode: 2197e...649

For min del må jeg gi kroppen ro til å hente seg inn igjen. Må hvile og prøve og spise. Er i skikkelig alarmberedskap og har nesten ikke sovet. Er heldigvis ikke i jobb. Men akkurat dette må jeg gjennom for det er noe som må bearbeides. Men veldig tøft. 

Anonymkode: e3948...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så leit å høre. Spesielt kjipt å ikke få gjennomført planer man har fordi man er såpass dårlig da. Jeg håper du får en så fin dag som mulig i dag da og at du føler deg bedre så snart som mulig også.

Anonymkode: 92b50...2c8

Tusen takk ❤

Anonymkode: e3948...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tusen takk ❤

Anonymkode: e3948...83f

❤️

Anonymkode: 92b50...2c8

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hallo dere!

Jeg hadde min aller første time med psykomotorisk fysioterapeut i dag. Vi snakket om meg og mye av min tidligere erfaring med psykiatrien i dag og generelt hva jeg har slitt med og hva jeg sliter med nå. Det jeg ønsket hjelp med fra psykomotirisk fysio er at jeg ofte etter de 2 dagene i uka at jeg jobber opplever ubehag i kroppen som f.eks spenning i rygg og nakke og hodepine og at jeg har lite kontakt med følelsene mine blant annet. Jeg var også åpen om at jeg har bipolar og vært mye deprimert og innlagt tidligere og at jeg har hatt en del selvmordstanker og selvmordsforsøk (jeg var ærlig om dette siden hun spurte direkte om dette). Vi brukte sikkert 50 minutter av timen på snakking også 10 minutter på en kort øvelse der jeg bare skulle stå rett opp og ned på gulvet og kjenne hvor jeg hadde vekten under føttene osv.

Nå etter timen så fikk jeg faktisk ganske ubehag etter at jeg kom hjem. Jeg ble ganske kvalm, trøtt også har jeg også fått hodepine som går fra toppen av hodet og hele veien ned på venstre siden av kroppen ned til armen. Kjenner det mest i hodet og nakke, også kjenner jeg også på litt trykk bak øyet samme siden. Er lenge siden jeg har kjent på slikt ubehag, selv etter jobb. 

Kan dette ubehaget som jeg har fått i kroppen ha sammenheng med at jeg hadde time hos psykomotorisk fysio i dag eller er det trolig heller bare tilfeldig? Hva tenker dere om det?

Anonymkode: 92b50...2c8

Har du kjent etter hvordan kroppen din har det tidligere før timen i går? Ofte løper vi videre i hverdagen uten å tenke og registrere så mye hvordan kroppen har det.

 

Da jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut for omtrentlig 5-6 år siden, reagerte jeg etter første time med å bli svakt lammet/øm i venstre arm. Det viste seg å være nerver i nakken som var kommet i klem.

 

Jeg tenker at det gjelder å finne en passende balansegang - å ikke kjenne for mye etter på hvordan kroppen har det og ikke for lite etter. Begge deler kan utvikle seg til et stort hinder i hverdagen.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 minutt siden):

Har du kjent etter hvordan kroppen din har det tidligere før timen i går? Ofte løper vi videre i hverdagen uten å tenke og registrere så mye hvordan kroppen har det.

 

Da jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut for omtrentlig 5-6 år siden, reagerte jeg etter første time med å bli svakt lammet/øm i venstre arm. Det viste seg å være nerver i nakken som var kommet i klem.

 

Jeg tenker at det gjelder å finne en passende balansegang - å ikke kjenne for mye etter på hvordan kroppen har det og ikke for lite etter. Begge deler kan utvikle seg til et stort hinder i hverdagen.

Nei, jeg kjente ikke etter hvordan kroppen føltes ut før timen. Jeg tror/vet jeg har veldig lite kontakt med kroppen min. Om det gir mening å si? Jeg har veldig lite følelser generelt sett både fysisk og psykisk og jeg føler at jeg er veldig  dårlig på å kjenne etter hvordan jeg har det i kroppen og kan ofte f.eks kjenne lite smerte i forhold til hvor vondt det faktisk er og litt forskjellig slikt. Også kjenne lite glede over ting som burde gjort meg kjempeglad. Slike ting. Så jeg er definitivt en slik person som du nevner som løper videre i hverdagen og ikke tenker over eller registrerer hvordan kroppen har det.

Så det kan jo hende at det at jeg kjente etter i kroppen i timen med psykomotorisk fysio på en måte trigget kroppen og førte til at jeg derfor også kjente mer etter resten av dagen som førte til at jeg kjente meg så kvalm og fikk vondt i hodet?

Kan jeg spørre om hva du gjorde i timene med psykomotorisk fysioterapi og om du syntes at det hjalp deg og hadde effekt? 

Dette tror jeg du har veldig rett i. Tror du dette med å finne en balansegang mellom å kjenne for mye og for lite etter er noe jeg kan diskutere med den psykomotoriske fysioterapeuten som jeg går til? Å få råd og hjelp ift til det?

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Har du kjent etter hvordan kroppen din har det tidligere før timen i går? Ofte løper vi videre i hverdagen uten å tenke og registrere så mye hvordan kroppen har det.

 

Da jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut for omtrentlig 5-6 år siden, reagerte jeg etter første time med å bli svakt lammet/øm i venstre arm. Det viste seg å være nerver i nakken som var kommet i klem.

 

Jeg tenker at det gjelder å finne en passende balansegang - å ikke kjenne for mye etter på hvordan kroppen har det og ikke for lite etter. Begge deler kan utvikle seg til et stort hinder i hverdagen.

Også ett spørsmål til; Har du noen tips til hvordan en kanskje kan klare å unngå å bli dårlig etter timene? Om det faktisk var det som skjedde da så er det jo litt kjipt hvis det ender opp med at jeg blir dårlig etter hver gang hvis jeg skulle være så uheldig.

Anonymkode: 92b50...2c8

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan jeg spørre om hva du gjorde i timene med psykomotorisk fysioterapi og om du syntes at det hjalp deg og hadde effekt?

Jeg har gått til psykomotorisk fysioterapeut i et par-tre omganger. Særlig de to første omgangene hadde effekt. Fysioterapeuten retter terapien inn mot det du trenger, f.eks. å bli oppmerksom på egen kropp, øve på å slappe av, ta hensyn til egen kropp, sette grenser, å ha/uttrykke egne meninger/behov/vilje etc.

 

Dette var noe av det jeg jobbet med. Det du trenger å jobbe med legges opp etter ditt behov. Jo tydeligere du klarer å være overfor fysioterapeuten, jo mer målrettet hjelp kan du få. Igjen kommer ærlighet inn i bildet.

 

PS: Jeg svarer deg på resten senere...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg har gått til psykomotorisk fysioterapeut i et par-tre omganger. Særlig de to første omgangene hadde effekt. Fysioterapeuten retter terapien inn mot det du trenger, f.eks. å bli oppmerksom på egen kropp, øve på å slappe av, ta hensyn til egen kropp, sette grenser, å ha/uttrykke egne meninger/behov/vilje etc.

 

Dette var noe av det jeg jobbet med. Det du trenger å jobbe med legges opp etter ditt behov. Jo tydeligere du klarer å være overfor fysioterapeuten, jo mer målrettet hjelp kan du få. Igjen kommer ærlighet inn i bildet.

 

PS: Jeg svarer deg på resten senere...

Takk for svar. Så godt å høre at det hadde effekt for deg å gå til psykomotorisk fysioterapeut. Gikk du til samme behandler alle gangene eller var det forskjellige? Jeg har jo foreløpig bare hatt første time, men ut i fra det jeg leste om psykomotorisk fysioterapi på forhånd så tenkte jeg at dette var en type behandling som kunne passe meg bra basert på de tingene som jeg sliter med. Og alle de tingene som du nevner som eksempler på ting man kan få hjelp med er faktisk ting jeg også trenger hjelp med. Blant annet da, har også flere ting jeg gjerne ønsker å jobbe med. Og jeg fikk faktisk ett kjempegodt førsteinntrykk av hun som blir/er min behandler også. Hun virket så åpen, imøtekommende, genuin og det var veldig lett for meg å snakke med henne også da jeg følte meg veldig trygg på henne.

Så jeg som stort sett trenger litt tid på å klare å være helt ærlig og virkelig åpne meg følte at jeg klarte det nesten med en gang i første time. Slik som det jeg skrev om i første innlegg om at hun spurte om jeg hadde hatt selvmordstanker og tidligere selvmordsforsøk hadde jeg nok normalt sett til vanlig i samtale med noen andre vurdert å faktisk lyve om fordi jeg synes det er så ekstremt ubehagelig å være ærlig om overfor ukjente mennesker som jeg møter for første gang, selv om det er helsepersonell. Men med henne føltes det forholdvis naturlig å være 100% ærlig om med en gang. Selvfølgelig var det fortsatt ubehagelig å svare "ja" på spørsmål om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Men det føltes likevel trygt å si det til henne og være ærlig om det. Og jeg følte også at hun tok det på en veldig fin måte og at responsen jeg fikk tilbake fra henne gjorde det til en god opplevelse for meg å være så sårbar ift det å gi henne den informasjonen om meg. 

Jeg er veldig spent på neste time da for da sa hun at vi kunne jobbe med berøring. Altså at hun skulle ta på meg da. Jeg er litt usikker på hva det faktisk innebærer da siden hun utdypet det ikke noe særlig, så jeg vet ikke om det er type massasje eller at hun bare kanskje legger hånden på punkter på kroppen min eller noe annet? Men hun sa i alle fall bare kort at det var viktig at det var helt greit for meg at hun tok på meg og at vi kom til å avtale på forhånd om dette. Og at generelt sett i forhold til alt det vi kom til å gjøre i behandlingen så var det viktig for henne at jeg sa fra dersom noe følte det minste ubehagelig eller at jeg ikke ønsket å gjøre noe eller noe føltes feil for meg. Og at jeg også gjerne måtte si fra andre veien dersom det var ting jeg ønsket å gjøre mer av fordi det fungerte bra for meg og slikt.

Også sa hun også videre at det også var viktig for henne at jeg turte å si fra om dette til henne, og da spurte hun meg også helt direkte om jeg tenkte at jeg kom til å klare å si fra og det svarte jeg ja på. I en reell situasjon, altså da mener jeg i en situasjon i det som jeg ofte kaller 'det ekte/virkelige livet' med mennesker man kjenner godt (eller ikke så godt) og møter personlig som hjemme, jobb osv. Så har jeg nok ganske mye større problem med å klare å si fra om mine grenser og hva jeg vil og ikke vil osv. Men med helsepersonell går det helt greit for jeg føler at det blir mer en slags øvelse enn en ekte/reell situasjon. Jeg har aldri hatt noen intime relasjoner eller situasjoner med andre mennesker fordi jeg er redd for dette. Det er ikke fordi jeg har tidligere dårlige erfaringer knyttet til det altså. Tenkte det var relevant og kanskje også viktig å nevne. Det er bare at jeg har en generell redsel i meg for å være intim eller nær ett annet menneske. Spesielt da med tanke på å være sårbar og alt det der.

Men ett eksempel på en gang jeg følte at noen krysset langt over min grense og jeg burde sagt fra men ikke klarte det var en gang jeg var ute på ett utested helt alene. Da kom det en fremmed mann bort til meg, satte seg rett ved siden av meg helt nært og la en hånd på låret mitt sånn helt uten videre og det endte med at en vakt kom bort å ba han om å slutte fordi jeg ikke klarte det selv. Så i hodet mitt hadde jeg jo egentlig lyst til å si slutt/nei og til og med slå hardt til hånden hans med min. Men det endte bare med at jeg frøs til og til og med smilte til han da det skjedde.

Men bare for at det sikkert er viktig å nevne så virker det på meg at en behandlingssituasjon med en psykomotorisk fysioterapeut er en veldig trygg situasjon å være i. Og siden jeg i tillegg føler meg trygg på min behandler/psykomotoriske fysioterapeut så tenker jeg at jeg ikke vil ha noen problemer i den settingen med henne i behandlingstimene å klare å gi beskjed dersom noe skulle være ubehagelig o.l. 

Hadde vært helt supert om du hadde hatt tid til å komme tilbake til meg senere og svare på resten, hadde satt veldig pris på det.

Anonymkode: 92b50...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Så godt å høre at det hadde effekt for deg å gå til psykomotorisk fysioterapeut. Gikk du til samme behandler alle gangene eller var det forskjellige? Jeg har jo foreløpig bare hatt første time, men ut i fra det jeg leste om psykomotorisk fysioterapi på forhånd så tenkte jeg at dette var en type behandling som kunne passe meg bra basert på de tingene som jeg sliter med. Og alle de tingene som du nevner som eksempler på ting man kan få hjelp med er faktisk ting jeg også trenger hjelp med. Blant annet da, har også flere ting jeg gjerne ønsker å jobbe med. Og jeg fikk faktisk ett kjempegodt førsteinntrykk av hun som blir/er min behandler også. Hun virket så åpen, imøtekommende, genuin og det var veldig lett for meg å snakke med henne også da jeg følte meg veldig trygg på henne.

Så jeg som stort sett trenger litt tid på å klare å være helt ærlig og virkelig åpne meg følte at jeg klarte det nesten med en gang i første time. Slik som det jeg skrev om i første innlegg om at hun spurte om jeg hadde hatt selvmordstanker og tidligere selvmordsforsøk hadde jeg nok normalt sett til vanlig i samtale med noen andre vurdert å faktisk lyve om fordi jeg synes det er så ekstremt ubehagelig å være ærlig om overfor ukjente mennesker som jeg møter for første gang, selv om det er helsepersonell. Men med henne føltes det forholdvis naturlig å være 100% ærlig om med en gang. Selvfølgelig var det fortsatt ubehagelig å svare "ja" på spørsmål om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Men det føltes likevel trygt å si det til henne og være ærlig om det. Og jeg følte også at hun tok det på en veldig fin måte og at responsen jeg fikk tilbake fra henne gjorde det til en god opplevelse for meg å være så sårbar ift det å gi henne den informasjonen om meg. 

Jeg er veldig spent på neste time da for da sa hun at vi kunne jobbe med berøring. Altså at hun skulle ta på meg da. Jeg er litt usikker på hva det faktisk innebærer da siden hun utdypet det ikke noe særlig, så jeg vet ikke om det er type massasje eller at hun bare kanskje legger hånden på punkter på kroppen min eller noe annet? Men hun sa i alle fall bare kort at det var viktig at det var helt greit for meg at hun tok på meg og at vi kom til å avtale på forhånd om dette. Og at generelt sett i forhold til alt det vi kom til å gjøre i behandlingen så var det viktig for henne at jeg sa fra dersom noe følte det minste ubehagelig eller at jeg ikke ønsket å gjøre noe eller noe føltes feil for meg. Og at jeg også gjerne måtte si fra andre veien dersom det var ting jeg ønsket å gjøre mer av fordi det fungerte bra for meg og slikt.

Også sa hun også videre at det også var viktig for henne at jeg turte å si fra om dette til henne, og da spurte hun meg også helt direkte om jeg tenkte at jeg kom til å klare å si fra og det svarte jeg ja på. I en reell situasjon, altså da mener jeg i en situasjon i det som jeg ofte kaller 'det ekte/virkelige livet' med mennesker man kjenner godt (eller ikke så godt) og møter personlig som hjemme, jobb osv. Så har jeg nok ganske mye større problem med å klare å si fra om mine grenser og hva jeg vil og ikke vil osv. Men med helsepersonell går det helt greit for jeg føler at det blir mer en slags øvelse enn en ekte/reell situasjon. Jeg har aldri hatt noen intime relasjoner eller situasjoner med andre mennesker fordi jeg er redd for dette. Det er ikke fordi jeg har tidligere dårlige erfaringer knyttet til det altså. Tenkte det var relevant og kanskje også viktig å nevne. Det er bare at jeg har en generell redsel i meg for å være intim eller nær ett annet menneske. Spesielt da med tanke på å være sårbar og alt det der.

Men ett eksempel på en gang jeg følte at noen krysset langt over min grense og jeg burde sagt fra men ikke klarte det var en gang jeg var ute på ett utested helt alene. Da kom det en fremmed mann bort til meg, satte seg rett ved siden av meg helt nært og la en hånd på låret mitt sånn helt uten videre og det endte med at en vakt kom bort å ba han om å slutte fordi jeg ikke klarte det selv. Så i hodet mitt hadde jeg jo egentlig lyst til å si slutt/nei og til og med slå hardt til hånden hans med min. Men det endte bare med at jeg frøs til og til og med smilte til han da det skjedde.

Men bare for at det sikkert er viktig å nevne så virker det på meg at en behandlingssituasjon med en psykomotorisk fysioterapeut er en veldig trygg situasjon å være i. Og siden jeg i tillegg føler meg trygg på min behandler/psykomotoriske fysioterapeut så tenker jeg at jeg ikke vil ha noen problemer i den settingen med henne i behandlingstimene å klare å gi beskjed dersom noe skulle være ubehagelig o.l. 

Hadde vært helt supert om du hadde hatt tid til å komme tilbake til meg senere og svare på resten, hadde satt veldig pris på det.

Anonymkode: 92b50...2c8

Oj, dette ble visst ett mye lengre svar enn det jeg originalt hadde tenkt å svare. La ikke merke til hvor langt det hadde blitt til sammen før etter at jeg sendte inn svaret og det ble postet. Hadde visst mye på hjertet i forhold til dette temaet. 

Anonymkode: 92b50...2c8

[Eva Sofie]

Skal forsøke å svare på det jeg vet svaret på. Ny dag og nye krefter...  

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Gikk du til samme behandler alle gangene eller var det forskjellige? 

Det var tre ulike fysioterapeuter. Hun ene gikk jeg til over flere år og det er hun jeg fikk et best samarbeid med. Men trolig har min hukommelse av samarbeidet blitt preget av at svært mye annet var ustabilt rundt meg på den tiden utenom psykomotorisk fysioterapeut.

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er veldig spent på neste time da for da sa hun at vi kunne jobbe med berøring. Altså at hun skulle ta på meg da. Jeg er litt usikker på hva det faktisk innebærer da siden hun utdypet det ikke noe særlig, så jeg vet ikke om det er type massasje eller at hun bare kanskje legger hånden på punkter på kroppen min eller noe annet? 

Psykomottoriske fysioterapeuter har ofte fokus på trykpunktmassasje og noe som den ene kalte for "catwalk". Det er ikke massasje slik en tenker på det, men at fysioterapeuten legger lette trykk på ulike punkter på kroppen. Hensikten er primært å kunne kjenne etter hva som skjer ved berøring av kroppen og hvor - ikke bare la det skje uten å registrere det. Det kan utføres på flere metoder, om en opplever at direkte berøring er uvant/ubehagelig, som å starte med en knotteball. Og, der handler det om at det blir et samspill mellom deg og fysioterapeuten. Det er din jobb å sette grenser slik at hun ikke gjør noe du ikke ønsker. Samspillet er like mye terapi som selve fysioterapien.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Også ett spørsmål til; Har du noen tips til hvordan en kanskje kan klare å unngå å bli dårlig etter timene? Om det faktisk var det som skjedde da så er det jo litt kjipt hvis det ender opp med at jeg blir dårlig etter hver gang hvis jeg skulle være så uheldig.

Anonymkode: 92b50...2c8

Jeg vet egentlig ikke. Men, mulig du kan spørre fysioterapeuten din?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Skal forsøke å svare på det jeg vet svaret på. Ny dag og nye krefter...  

Det var tre ulike fysioterapeuter. Hun ene gikk jeg til over flere år og det er hun jeg fikk et best samarbeid med. Men trolig har min hukommelse av samarbeidet blitt preget av at svært mye annet var ustabilt rundt meg på den tiden utenom psykomotorisk fysioterapeut.

Psykomottoriske fysioterapeuter har ofte fokus på trykpunktmassasje og noe som den ene kalte for "catwalk". Det er ikke massasje slik en tenker på det, men at fysioterapeuten legger lette trykk på ulike punkter på kroppen. Hensikten er primært å kunne kjenne etter hva som skjer ved berøring av kroppen og hvor - ikke bare la det skje uten å registrere det. Det kan utføres på flere metoder, om en opplever at direkte berøring er uvant/ubehagelig, som å starte med en knotteball. Og, der handler det om at det blir et samspill mellom deg og fysioterapeuten. Det er din jobb å sette grenser slik at hun ikke gjør noe du ikke ønsker. Samspillet er like mye terapi som selve fysioterapien.

Jeg vet egentlig ikke. Men, mulig du kan spørre fysioterapeuten din?

Takk for svar og forklaring på hvordan berøringen fungerer. Jeg skal definitivt spørre fysioterapeuten om hvordan en kan unngå å bli dårlig, det er jo veldig grei å ha noe kunnskap om det dersom det skulle skje igjen da.

Anonymkode: 92b50...2c8